Jeg kan underskrive på det som Mads Gilbert sa da han gjestet Lindmo i går: Det er menneskemøtene som holder oss gående – ikke lønna.
Menneskemøtene er vårt frynsegode.
Noen ganger blir jeg frynsete i kanten, og det er hvis jeg føler at jeg ikke strekker til, eller om jeg ikke har nok tid å ta av. Andre ganger senker roen seg, og jeg har all tid i verden.
SÅ uforutsigbar er jobben vår, selv om vi har spilleregler å følge. Det er det uforutsigbare og uventede som gjør meg til linedanser, for enten så ramler jeg ned, eller så balanserer jeg elegant over til den andre siden.
Jeg liker å planlegge, for jeg er systematisk i tankegangen. Å ha gode planer er en dyd av nødvendighet, men det er ikke alt som går etter planen. Det må jeg være forberedt på, men hvordan skal jeg forberede meg på et vanskelig spørsmål som kommer som lyn fra klar himmel, og når det ikke finnes en rømningsvei?
Heldigvis har jeg lært å ro, og noen ganger ror jeg i ring. Det hender også at jeg svarer klokkeklart, hvis det er noe jeg er hundre prosent sikker på.
Jeg er veldig glad for at Liv Ågot skal fortsette som kreftkoordinator, for hos henne kan jeg søke råd når jeg står fast, eller om jeg ønsker å hoppe i havet, for hun bader i sjøen året rundt.
Der har jeg vært klokkeklar fra dag EN: Kommunene behøver en regional kreftkoordinator.
Menneskemøtene ja, dem samler jeg på, for det er de som holder meg gående. Vi som jobber i helsevesenet er ikke selvgående, for det er i møte med pasienten/brukeren at det er bruk for oss.
Og da må vi by på oss sjøl, i form av omsorg, faglig trygghet og gode holdninger. Vi må bokstavelig talt låne bort ei hand, for jeg nekter å ikke la meg berøre.
Av et smil, av folk som stiller opp døgnet rundt, av kollegaer som gjør verden til et bedre sted, av samarbeid på kryss og nå har jeg til og med blitt vant til å gi og motta klemmer.
Hvor skal det ende?
Det kan jeg ikke svare på, men tut og kjør, det er ingen vits i å spare på krutt og klemmer – vi lever bare EN gang.
( tror jeg da )
