Minner – jeg kan huske første snefnugg.
Jeg er så glad i symbolikk, og i dette bildet, som er tatt på hytta til ei venninne. Den helga vi to hadde der oppe er et glovarmt minne, selv om snøen lavet ned og det hang ispigger utenfor vinduet.
Dette bildet rommer livet mitt akkurat nå, for dagene består av både istapper, snøkrystaller i alle fasonger, pluss et lys som skinner for seg selv og oss som er tilstede.
Jeg kan ikke skinne for andre hvis ikke varmen kommer innenfra, og en istapp kan falle ned fra himmelen og spidde noen når som helst. Men – det er jo når snøen begynner å smelte at faren for å få en kalddusj er størst.
Den sjansen får jeg likevel ta for jeg behøver å tines opp, hvis ikke kommer krampa og tar meg.
Da er det bedre å sette seg på kjelken og suse avgårde, for å se hva livet har å by på i 2019.
Hu-hei, hvor det går!
jeg høster som jeg sår
og i en liten gnist
så tar det fyr til sist
Vi satt i hver vår sofa den helga; strikket, betrodde, lyttet, gomlet kanelsnurrer, kastet vedkubber på glørne og hørte på lydbok med Mormor og de åtte ungene ( Kuflokk i snøfokk).
Verden seilte sin egen sjø for vi glemte å se på TV, og Anette glemte å følge med på strikketøyet sitt. Lua ble gigantisk, så hun måtte rykke ( rettere sagt rekke ) tilbake til start.
Lua lignet en ostesuffle som hadde mistet gnisten.
Vi flyttet snø, rente på rattkjelke, gikk på trynet, drakk utepils som hadde et passende navn, og så en rev borti hogget ( tror jeg at det var – eller var det en smurf? ).
Det får jeg aldri vite.
Tilbake til gnisten.
Jeg mener ikke at jeg ikke har omsorg for verden rundt meg, det har jeg i bøtter og spann – og noen ganger litt i overkant, sånn at flammen brenner ut. Men det er massevis av glør her, så det ska ikke så mye til før det slår gnister. Og DA, når jeg har fått tilbake varmen i min egen kropp, da først kan jeg være noe for andre igjen.
Jeg sier som Alf Prøysen, ett av mine forbilder:
Vi hadde vøri fattige om vi itte hadde hatt peisvarmen å ty tel.