Her har jeg tatt meg til rette, og plassert meg midt mellom Hans Anton og Eskil, som er frontfigurer i NEI til vindkraftverk på Frøya. Selv er jeg hverken aksjonist eller demonstrant, men bruker ordene mine for alt de er verdt, gjerne i diktform.

Og hvem vet, plutselig går jeg til aksjon likevel. Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Jeg kjenner at det kribler.

 

Nå er Frøya i vinden, og ettertrykkelig satt på kartet. Selv hører jeg til på NEI-sida, for jeg vil ikke ha vindturbiner – som attpåtil er planlagt å bli høyere enn himmelen. Ørna kjenner sin besøkelsestid og tar seg til rette, for den bor jo i området her. Det skule bare mangle, for den er fredet, og har all rett i himmel og på jord.

 

Nå ligger hun på egg, eller lå, for eggene var visst livløse inni, uvisst av hvilken grunn. Jeg tenker ikke å spekulere i årsaken.

Aksjonistene ligger og ruger de også, side om side med ørna, for å hindre overtredelser og overtramp. Jeg har ikke helt klart for meg hvilke overtramp eller overtredelser det er snakk om, for jeg er en enkel sjel som ikke vil at naturen som jeg bruker hver dag skal ødelegges.

Men det enkle er ofte det beste – som for eksempel et lass med paller fra Salmar 🙂

 

Mulig det er en egoistisk tanke, det å ønske seg stillhet, men jeg er avhengig av det, og  jeg finner ikke de rette ordene for å beskrive hva naturen betyr for meg.

Den betyr alt.

 

 

Jeg skal ikke begi meg inn på hverken det ene eller det andre med tanke på argumentasjon heller, for dette innlegget handler typisk nok ( når det gjelder meg) om andre innfallsvinkler til debatten. Jeg har bare lyst til å presisere at vi alle burde holde oss til sak, og holde oss for god til sjikane og personangrep, selv om det er sterke følelser i sving.

 

Jeg har mer lyst til å framheve engasjementet, samholdet, innsatsviljen, motet, håpet, trua og kjærligheten til Frøya, for det kommer så tydelig til uttrykk i disse dager. Jeg kjente det i går da jeg var tilstede under valgvake på Hotell Frøya, at jeg er innmari stolt over den jobben som er gjort av motstandsgruppa. Jeg var også tilstede under arrangementet Ny t`Frøya i forrige uke, og ble rørt over måten ordføreren vår omtaler øya på. Jeg lover dere at hun snakket fra hjertet, for sånt merker man.

 

Det er snakk om ekte kjærlighet fra alle kanter, selv om jeg kanskje heller bensin på bålet nå.

 

Fint det, for da holder vi temperaturen oppe.

 

Det er DET jeg vil få fram, at i bunn og grunn så er vi alle frøyværinger, selv om denne saken skaper splid i kampens hete. Det handler om å vise hverandre respekt, for vi skal tross alt, og forhåpentligvis, sitte ved samme leirbål også i tida framover, etter at alt er avgjort, og etter at ungene har blitt flyvedyktige, for ørna hekker mange steder. Nå har vi i tillegg fått så mange paller at bålet kan brenne i lang tid.

Jeg skal be pent om at de sparer en palle til meg, som jeg kan legge foran inngangsdøra mi og bruke som trapp, for den som ligger der nå er pill råtten.

 

Tilbake til saken:

 

Vi er alle sammen glad i hjemstedet vårt, enten vi stemmer JA eller NEI.

 

Her er NRK på stedet, og intervjuer en ildsjel.

 

 

Jeg synes det var respektløst av Trønderenergi å komme med den første gravemaskina før stemmene var talt opp etter folkeavstemminga i går, selv om de tydeligvis har dårlig tid. Jeg liker heller ikke at de har fått godkjent at en del havørnreir må påberegnes tapt som følge av dette naturinngrepet.

Er det lov?

 

Under valgvaken så jeg en voksen mann som tørket tårer, og det gjorde nesten større inntrykk på meg enn både valgresultat og hurra-rop til sammen..

 

Jeg snakket med noen av dem som hadde sittet vakt i området, og det var rørende å høre at folk som passerer viser tommel opp og fløyter oppmuntrende. Folk kommer med hjemmelaget kjøttsuppe, kaffebrød, ei kurv full av twist og mye, mye mer –  for å vise sin støtte. I dag har til og med værgudene velsignet dem med strålende vårsol.

 

Denne idyllen står i grell kontrast til det som nå holder på å skje. Vindturbinene blir kolossale i forhold til den lille mann, den lille øya og til havets døtre. Vi kjemper i motvind, og jeg tar av meg hatten – nei, den blåste av sted med vinden – for de som er i bresjen for kampen mot vindkraftverk på Frøya.

 

FUGLEPERSPEKTIV

Synd at ikke ørna har veto- eller stemmerett
for da hadde den garantert bedt
kraftselskapet om å dra dit pepper`n gror:
Her er det jeg som bor.