De siste fem månedene har vært ganske tunge, men sånn er livet – det svinger. 2018 var en opptur av de sjeldne; et år som fortsatt føles uvirkelig når jeg tenker tilbake.
Det var det året jeg gliste fra øre til øre i et ubevoktet øyeblikk som ikke var særlig ubevoktet likevel, for plutselig var jeg i rampelyset.
Årets stemme og Årets navn.
Etterpå stilnet stemmen litt, selv om vi på tampen av 2019 ferdigstilte Den blå adventstimen.
Suksessen gikk meg heldigvis ikke til hodet, for der er det allerede fullt.
Fullt av tanker som jeg har et svare strev med å sortere. Hvis jeg prøver klær så innbiller jeg meg at de ikke er kledelige. Øredobber kan jeg ikke ha, for det er rart. Neglelakk? Aldri i livet. Forandre hårsveis? Nei. Alle andre damer er så typete og flotte, de ser så selvsikre ut, de er så rake i ryggen.
Jeg har vondt i ryggen, jeg.
Kroppen er som et panser, og nå som fysioterapeuten møysommelig prøver å kakke hull på skallet så kommer følelsene fram. Jeg er sur, irritabel, rastløs, urolig, på gråten, men heldigvis også full av humor og latter. Da jeg sa til min datter at det ville ta tid å få kroppen i balanse svarte hun tørt:
- Ja, mamma, Rom ble ikke bygd på en dag.
På den andre siden så våger jeg nå å være alt det som jeg ikke våget å være før, og jeg er heldigvis trygg i jobben min.
Det er nok mange som ikke blir klok på meg, for samtidig som jeg er sosial så elsker jeg å være alene. Det er en nødvendighet, og sånn har det alltid vært, til og med når jeg hadde samboer.
Jeg setter stor pris på venninnekvelder, selv om det hender at jeg melder pass. Av og til så klarer jeg ikke annet enn å ta tidlig kveld, og da legger jeg meg gjerne klokka ni, for det er det ingen andre som har noe med.
Jeg savner Milla. Det er enklere å planlegge ting nå som jeg bare har meg selv å tenke på, men det er ingen lettelse, for det meste føles tyngre.
Jeg håper det blir sånn med tiden at jeg bare teller gledene.
Hva er forskjellen på nedstemthet og depresjon? Sannelig om jeg vet, selv om jeg har streifet innom begge deler. Eller, det var ikke et streif som av et vingelag, for det er hardt å møte veggen.
Da ble jeg liggende en stund, og det var ikke godt i det hele tatt, men tvingende nødvendig. Hadde det ikke vært for den smellen så hadde jeg nok ikke glist fra øre til øre noen år senere.
Hadde det ikke vært for den smellen så hadde jeg ikke åpnet opp og bydd på meg selv. Det er forresten sjelden jeg byr på meg selv når jeg tenker meg om, for jeg liker ikke kroppskontakt i det hele tatt. Det er derfor jeg savner Milla, for med henne var det annerledes.
Med henne var det den enkleste sak i verden, og det er det jeg savner aller, aller mest.
Akkurat nå føles alt så tungt, selv om jeg ikke skjønner hvorfor, for jeg har det jo så fint.
Jeg er stolt over åpenheten og sårbarheten min, og over styrken jeg har opparbeidet meg, for den jobben har jeg gjort selv (med god hjelp fra andre ); likevel er jeg alt for selvkritisk.
Jeg strammer tøylene alt for hardt.
Man kan forresten by på seg selv på mange forskjellige måter. Til helga, for eksempel, da skal jeg i 60års-dag, og da byr jeg kanskje på en tale 🙂