Milla er født med et hjerte i panna, og det hjertet var det jeg som fikk.

Det er jeg veldig takknemlig for.

 

Akkurat nå finner jeg trøst i EN setning, og den fant jeg hos Christine Koht. Da hun måtte avlive hunden sin så sa hun: Alt det som Pipp ikke skal gjøre mer, det har hun jo allerede gjort.

 

Alt det som Milla ikke skal gjøre mer, det har hun jo allerede gjort.

 

 

Hun var ikke “bare” en hund, for hun var min aller beste venn. Jeg savner henne så mye at jeg nesten ikke klarer å beskrive det med ord. Jeg trodde ikke at jeg skulle klare å skrive om dette, men jeg klarer alltid mer enn det jeg tror.

Jeg vet ikke hva som gikk av henne, for det får jeg aldri svar på, men hun raste ut på veien og angrep en annen hund, helt uten forvarsel. Vi lekte med ball på plena, som vi alltid har gjort, og det har alltid gått folk og hunder forbi uten at hun brydde seg, men denne gangen gikk det galt.

Fryktelig vondt for både dem og meg, men heldigvis er den andre hunden på bedringens vei. Hun har hatt to slike episoder, men den første gangen gikk det heldigvis bedre.

For meg, som så alle de andre sidene, og alle de flotte egenskapene hun hadde, så var det et tungt valg å ta. Et veloverveid og tungt valg ( i samråd med veterinær ), men likevel så føler jeg meg som en bøddel akkurat nå.

Jeg ville ikke miste henne. Jeg ville ha henne hos meg for alltid.

 

 

INGEN vet hva hun har betydd, og fortsatt betyr, for meg. Ingen vet mer enn det hun gjør, for jeg betrodde henne ALT, og ingen har fått så mange klemmer som henne.

Ingen har noensinne vært så glad for å se meg som det hun var.

 

 

Ingen har vist så tydelig at de elsker meg som det hun gjorde, for hun viste det med hele kroppen. Ingen har ventet så trofast på meg som henne. Ingen har noensinne sett på meg med et sånt blikk.

 

 

Slik kunne hun også være – laidback, men for det meste likte hun å trekke meg rundt på nye eventyr.

 

 

Vi har delt opp- og nedturer, og vi har delt alle årstider.

 

 

Noen ganger drar jeg deg, og noen ganger drar du meg. Når man er født trekkhund, så ligger det i blodet å trekke. EN ting er sikkert; vi har levd et aktivt liv, så både fjellsko, ski og skøyter har fått bein å gå på med henne i førersetet.

 

 

 

Hun var i grunnen en litt engstelig sjel, og slapp ikke så mange inn i hjertet, men dem hun var glad i, dem elsket hun av hele sitt hjerte – som mamma for eksempel.

 

 

I tillegg var hun redd for alt mulig som rørte seg i lufta; Ikke fugler, men ballonger, heisekraner, kitere, kunstige fugler og så videre. Hun ble skremt av en stor reklameballong da hun var lita, og det glemte hun visst aldri.

Vindturbiner derimot, det var liksom greit – ironisk nok. Akkurat på det punktet var vi dypt uenig.

 

 

Reservertheten som fulgte henne hele livet, den dype tilknytningen vi hadde til hverandre og det at hun ble litt uforutsigbar, er hovedårsakene til at jeg ikke ønsket å omplassere henne, i tillegg til at jeg VET at vi ville ha savnet hverandre døgnet rundt. Mulig at det er egoistisk å tenke sånn, men jeg ville ikke utsette noen av oss for akkurat det.

Det var nemlig oss to.

 

 

Ingen har irritert meg mer, og røytet mer, og satt så mange spor etter seg, som det hun har gjort.

Hun ville alltid være der som jeg var, og vi var nesten alltid sammen, bortsett fra når jeg var på jobb. Jeg har ikke tall på alle turene vi har vært på, og jeg har i alle fall ikke tall på alle tårene i ettertid.

Jeg har heller ikke tall på alle bildene vi har tatt, og på alle minnene, men dem skal jeg hente fram når jeg har hentet meg inn igjen.

Akkurat nå har jeg nok med å savne henne.

 

 

Nå har jeg vært uten henne i snart to uker, og det begynner å synke inn. Det ble så stille i huset at jeg nesten ikke har klart å være hjemme. Jeg savner tassinga over golvet, jeg savner til og med masinga, men aller mest savner jeg den uforbeholdne tilliten.

Den rørende hengivenheten er det som har berørt meg mest.

Hun leste meg som ei åpen bok, og det hendte at hun fikk ligge i senga sammen med meg. Ofte snek hun seg inn på soverommet mens jeg var i dusjen – og da tok hun like så godt en liten høneblund på min plass og mi pute.

Det luktet sikkert mamma der.

 

 

Fem år og fem måneder som jeg ikke ville vært foruten, selv om det gjør veldig vondt akkurat nå. Sånn er det å være glad i noen; det er en risiko å ta.

 

 

Nå ligger hun på det stedet som hun likte best, på baksiden av huset vårt, under det fine treet ( som ikke er ei sitkagran ). For at det skal bli litt liv og røre der så har jeg hengt opp masse godt til fuglene – rett over hodet hennes. I dag telte jeg både rødstrupe, kjøttmeis og andre småfugler.

Dessuten er det en svarttrost som holder til akkurat på hennes sted ( svarttrosten er min favorittfugl ), og jeg tenker at det er Milla som har fått vinger, sånn at hun kan fly fritt omkring i naturen – i grenseløs glede over skaperverket.

Det er det vi liker best begge to.

 

Tenk at to sjeler som er kjent for å holde andre på avstand kan sette så umåtelig pris på nærhet. Det var nok meningen at det skulle bli oss to.

 

 

Hun skal være med meg på hver eneste tur også i fortsettelsen, for jeg bærer henne med meg i hjertet. Så har jeg bestemt meg for at jeg skal ta med en liten stein fra alle de stedene vi har vært på, for jeg skal jo dit igjen, og det skal bli til en liten varde, eller kanskje den blir stor, for jeg kom til å tenke på at vi har vært nesten overalt.

Jeg liker å tenke på alt vi har gjort.