TOPP

Himmelhøyt og jordnært

stunder som er gull verdt,

herfra kan jeg sende

blikk til verdens ende,

herfra kan jeg skue

tind og liten tue,

værsågod og sitt

her er landet mitt.

 

Svøpt i blått og bergtatt

sommerdag og høstnatt,

herfra kan jeg sende

tanker til en frende,

herfra kan jeg takke

for hver kneik og bakke,

fossefall og fjord

dette er vår jord.

 

Hvis jeg er psykisk sliten som følge av det ene eller det andre så er det veldig godt å være ute. Ikke på kjøpesenter og lignende, for det skyr jeg som pesten når hjertet mitt er i ulage, men UTE.

Det er mye bedre å få hjertebank av å bevege seg, eller å få hjertet i halsen etter å ha klatret til topps, enn det er å kjenne hjertebank uten å ha en plausibel grunn – for hvordan forklarer man andre at hjertet løper løpsk når man minst venter det?

Hvorfor får jeg disse ekstra hjerteslagene?

Når jeg har det sånn så velger jeg å slå et slag for meg selv, og da går jeg på tur. Da vinner de gode hjerteslagene, de som gir mening. Jeg putter de ubehagelige ( og helt sikkert ufarlige ) ekstraslagene på den ene siden av vektskåla, og så utligner jeg ved å bevege meg. Jeg går så langt og så fort at vektskåla tipper over på riktig side, for jeg er ikke ute etter balanse.

Det skjer ingenting i balansepunktet.

Begge sidene av skåla er på en måte utenfor komfortsonen, for jeg tvinger meg til å gå i butikker når jeg egentlig ikke vil – jeg må jo ha mat. Når jeg sto på toppen av Romsdalseggen var jeg også utenfor komfortsonen, men det var på grunn av høydeskrekken. Begge deler gir mestringsfølelse, men det er mye bedre utsikt på toppen av et fjell enn det er i grønnsaksdisken på ( for eksempel ) REMA.

Jeg er ikke på flørter`n hverken her eller der, for jeg har mer enn nok med å klamre meg fast i en bergnabb, eller i handlevogna.

Å prate i forsamlinger, DET har jeg trent på, så nå er det – tro det eller ei –  mindre farlig enn å klive i fjellet.

Hvorfor?

Fordi jeg forteller meg selv at jeg ikke dør av det. Ingen dør av å si sin hjertens mening, i alle fall ikke her til lands, for her har vi ytringsfrihet.

 

 

Ingen suser gjennom livet på skinner. Vi møter oppturer og nedturer, vi møter den rette, vi snubler i ei rot, må ta en omvei, danser på ei blomstereng og går barføtt i gresset. Vi må gå vår egen vei, vi mister noen, vi må leve med sorgen, vi kjenner glede i hjertet når det skjer noe fint, og vi fylles av takknemlighet. Det hender at vi synger av full hals eller gråter ned i puta.

Bare jeg ikke har har fått utdelt et visst antall hjerteslag, for da har jeg snart brukt dem opp. Det hender nemlig ganske ofte at hjertet løper løpsk, åsså jeg da, som har tenkt å leve til jeg blir hundre. Kanskje jeg heller skal leve I HUNDRE?

Da kommer jeg garantert over kneika – med ett eneste hopp, og på slaget to.   🙂