Selv om det har vært kaotisk på innsiden av hodet i det siste, som det ofte blir på høytidsdager, så ble denne påska fin likevel. Veldig fin. Jeg har jobbet endel, men har benyttet hvert ledige sekund på best mulig måte.

 

 

Både Milla og jeg trives best når vi får være ute i naturen.

 

 

Ingenting kan måle seg med det. Dette ble dessuten rene familiepåsken, for vi har gjort mye sammen alle ti, og det liker jeg.

 

Jeg tok til og med et bad, men isen må nettopp ha gått  – for det var iskaldt.

 

 

Og jeg kysset nesten en frosk.

 

 

Her ser dere en bunt med spreke ungdommer som jeg er veldig glad i. De tre til høyre på bildet er mine, og de tre andre er litt mine de også.

 

 

Og her er de forholdsvis nygifte, med og uten hund.

 

 

 

June er lykkelig over å ha unnsluppet to hoggorm som vi møtte på vei opp, og jeg er fortsatt lykkelig uvitende om hva som venter meg når vi skal ned.

 

 

Vi valgte nemlig den bratteste løypa, der man egentlig har nok med seg selv. Å klamre seg fast i et tau samtidig som man skal holde styr på en trekkhund, da føles det som om livet henger i en tynn tråd. Ryggen merket det spesielt godt, og bak min rygg var det noen som lo høyt og hjertelig.

Jeg ble sammenlignet med en måleorm.

 

Vi kom oss ned, men mens vi fortsatt var på toppen, og ante fred og ingen fare, så hadde broren min ingen anelse om at Milla var rett bak HANS rygg, for han er innerst inne litt redd henne.

 

 

Elsk din niste som deg selv, og pølsene gikk ned på høykant.

 

 

I tillegg har jeg verdens beste familie. Takk for ei fantastisk påske 🙂