I dag har æ sett sjølvaste storhavet som bryt over Stabbflua

i mektige drønn som gir mæ tebake trua

på at når vilje e større einn forstand

så kastes man brått inn mot land

og kan sætt sjøbein et sted mellom tare og tang

ikke bære EIN gang

men igjen og igjen og igjen og igjen

ferr båra ho e ein venn

som lede mæ dit æ kan finn fotfeste og slå rot

ho gir mæ mot

ho gir mæ uante krefter på den heilt spesielle måten

det e bære mæ og barkebåten

av og te uten ror og uten kjærlighet og håp og tru

og ein vakker dag e det ferr seint å snu

så kanskje knuses vi mot land og bli te pinneved

og rakved

men vi reise oss ferr det

stolt og dumdristig og med et raseri som æ meir einn gjerne dyrke

det e snakk om orkan styrke

i alle fall i kastan som driv innover hav og land og folk og fe

ho tvinge mæ i kne

Stabbflua

ho e styggen på ryggen

og han som brøle om liv og død

te ein barkebåt i havsnød

et stolt skip som e fullasta med bekymringa og allskens underlige tanker

ho e et landemerke og et anker

uforgjengelig, dristig, skremmende, vågal og nære

omgitt av flo og av fjære

farlig og klok

ei åpen og lettlest bok

som bær på hemmeligheter og ramsalte tåra

det e sånn ho e båra.