Sensitiv og sterk

 

Jeg har skrevet om det før. Jeg er så sensitiv at det ofte går trill rundt i hodet, men jeg har på et vis lært meg å balansere tilværelsen. Det er ikke en sykdom, men en del av min personlighet. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Før så skjønte jeg ikke hvorfor hodet mitt kjentes ut som humlesurr på innsiden, men jeg tror det er nettopp derfor.

I tillegg så blir kroppen matt og tom for energi, selv om det er høytrykk i høyden.

 

Jeg jobber som sykepleier, men har måttet lære meg å legge igjen jobben på jobb, for ellers så hadde jeg ikke klart det. Det er ikke alltid jeg klarer det heller, men jeg tror at denne delen av min personlighet gjør meg til en god sykepleier. Prosedyrer kan man pugge, men evnen til å være tilstede, og til å tåle stillheten, den er iboende, samtidig som den oppøves over tid. Det er en god ballast å ha med seg, for den veier ikke stort, selv om den noen ganger er tung å bære.

Da er det godt å kunne le, og det gjør jeg ofte (når det ikke passer seg).

 

 

Antennene er i konstant beredskap, og tar inn alt av lyder, lukt, lys,stemninger, kaos, konflikter, gode vibber, det usagte, det som sies, det vanskelige, hjerteskjærende, hjertevarme og de magiske øyeblikkene i hverdagen.

Det blir liksom for mye av alt, og da er det ikke dagen for å oppdatere seg på hva som skjer i verden. Mulig det er feigt, men jeg orker ikke alltid å forholde meg til ulykkene og lidelsene. Dessuten dukker den amerikanske presidenten opp i tide og utide, og jeg synes han er utidig. Donald Trump er ikke balsam for sjelen, og han er heller ikke en fryd for øyet.

Da slår jeg av TV`n og trekker jeg meg tilbake, til hula mi (som er sofaen), eller jeg oppsøker naturen – gjerne alene. Ikke fordi at jeg ikke liker å ha selskap, for som oftest elsker jeg å vandre ved siden av noen, eller foran, for jeg går fort.

Jeg hater nemlig å vente, for jeg vil gå dit jeg vil, når jeg ønsker, og i MITT tempo. Akkurat på det området hadde jeg en sjelevenn som var likedan. Jeg har henne forresten fremdeles, men i hjertet. Jeg savner henne så mye at jeg ikke finner ord. Hun tålte alle mine sider, jeg tålte hennes, og vi forsto hverandre på en måte som ingen andre kan forestille seg.

 

 

Vanligvis når jeg skal noen steder så er jeg ute i alt for god tid. Hvis jeg for eksempel skal rekke en buss, da rekker jeg den med goood margin. Jeg lastet ned en app sånn at jeg kunne kjøpe billett på forhånd. Den lastet jeg ned så tidlig at den rakk å gå ut, så da måtte jeg kjøpe en ny. På den måten ble det dyrt å reise kollektivt.

På venterommet derimot, dit kommer jeg i siste liten, for jeg liker ikke lukta og lydene på sånne steder. Det gjelder spesielt hos tannlegen.

Det er trygt og godt å ha en kjæreste, men jeg har alltid trivdes alene. Det gjorde jeg til og med da jeg hadde samboer, og det hadde ingenting med samboeren å gjøre. Men, og her har kjæresten et viktig poeng, det er bedre å være alene når man vet at man har noen. Derfor er jeg takknemlig over å ha mange fine folk i livet mitt, som attpåtil er forståelsesfulle.

 

 

Når det går over styr i hodet så blir jeg irritabel og trekker meg unna de aller fleste, uten at det er personlig ment. Det er slitsomt både å snakke og lytte, og da blir lunta ganske kort. Ikke sånn at jeg eksploderer, nei, for jeg er de billige gnistene som selges i romjula, de som freser og slukner i løpet av noen sekunder. Jeg er ikke bomba til fire tusen kroner som fyller himmelen med lekre farger og øredøvende rabalder.

Jeg føler meg nemlig fargeløs akkurat nå, og det er typisk når januar bikker over mot vår. Akkurat i det øyeblikket da andre gleder seg over at dagene blir bittelitt lysere, så gjør jeg det samme, men med en bismak.

 

 

Når det avslørende lyset kommer tilbake til bygd og by så kommer også de uregjerlige tankene. Selvransakelsen, selvkritikken, speilbildet som ikke stemmer med virkeligheten ( for speilet lyver) – eller sitter det en djevel på min vestre skulder og hvisker nedsettende?

Da burde jeg være klok nok til å knipse ham vekk, men han kløner seg fast. Jeg kaller ham for Morf, og han er oppkalt etter en diagnose som heter Dysmorfofobi. Heldigvis har jeg lært meg kognitive teknikker som gjør det lettere å håndtere enn før.

 

 

Og heldigvis sitter det en engel på motsatt side, som vil meg vel. Henne bør jeg lytte til, for hun er klok, og har selvinnsikt i bøtter og spann. Så mye at det nesten renner over.

Jeg er sosial og asosial i skjønn forening, og er som regel den første til å forlate festen, ofte uten å annonsere det. Det hender til og med at jeg er den siste, men det hører med til sjeldenhetene.

Aller best liker jeg små, private lag.

 

 

Lyset er fint det, særlig når vi kommer til det punktet at tjelden og spoven gjør sitt inntog, men høsten er alltid best. Jeg elsker høsten, og jeg tror det er fordi at jeg da kan senke skuldrene og parkere gressklipperen for sesongen. Jeg blir roligere inni meg når forventningene ikke er skyhøye. Da kan jeg pakke meg inn i trygge, gode klær, og ingen merker – eller legger merke til –  om jeg har barbert leggene eller ikke.

Når det er sommer så skal alt skinne, og det er av og til slitsomt for ei som er som meg.

 

 

Alle årstider har sin sjarm, og det har heldigvis vi også, enten vi er slik eller sånn. Jeg tror det handler om raushet, sånn at hver og en kan få bidra på sin måte innenfor rimelighetens grenser. Jeg kan ikke forvente at alle skal tåle mine krumspring i form av at jeg trekker meg tilbake, men jeg er glad for jeg har noen som tåler det.

I dag tvang jeg meg til å skrive, for skrivelysten har vært borte, og det er det bare jeg som kan gjøre noe med. Det er sånn jeg har lært å takle meg selv også, ved å tvinge meg utenfor komfortsonen, eller ved å tvinge tankene inn i nye spor.

Det hjelper.

Hvis noen er i tvil, så kan jeg garantere at det hjelper å snu tankene. Det er ikke gjort i en håndvending, men det er bare DU som kan gjøre det. Det er heller aldri et nederlag å be andre om hjelp, for det er mange gode hjelpere der ute, men skuta – DEN vil jeg styre selv 🙂

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg