Singel.
Det er rart å skulle identifisere seg med det ordet. Det betyr på en måte fullstendig frihet på alle mulige vis, men det betyr også et fravær av den spesielle tosomheten som definerer et parforhold.
Det betyr at man tidvis føler seg mislykket, fordi noe gikk galt på veien. Det betyr også at man ikke kan feire diverse milepæler, som sølv- eller gullbryllup. Disse milepælene hadde jeg forresten ikke nådd likevel, for jeg kom akkurat på at jeg aldri har vært gift.
Heldigvis så har broren min reddet familiens ære 🙂
Sjekk DEN flotte gjengen. Jeg skrev forresten ( og fremførte ) tidenes bryllupstale da jeg endelig fikk sjansen. Jeg har sittet på gjerdet i tjue år nå – det mangler fem år på at jeg har ventet et helt sølvbryllup.
Ting tar tid, og tålmodighet er en dyd.
Jeg har ikke presentert særlig mange karer for foreldrene mine når jeg tenker tilbake, så de kan ikke komme å si at jeg har vært storforbruker. Jeg bytter ikke mannfolk som andre bytter skjorte.
De kan telles på to fingre. Eller tre da, kanskje, om jeg legger godviljen til. Resten var bare himmelstormende forelskelser som rant ut i sanden fordi jeg var så forb****t sjenert.
Ergelig!
Det er litt annerledes å være singel midt i livet. Jeg er mange erfaringer rikere, jeg er klokere, mer moden, har muligens forfalt litt her og der, men er likevel tryggere på meg selv enn da jeg var 18.
Jeg ønsker likevel at jeg var enda mer trygg enn det jeg er, for jeg har på en måte et anstrengt forhold til det å være løssluppen. Jeg streber sånn etter å ha kontroll hele tiden; det er sikkert derfor jeg er så glad i høsten, for da kan jeg gjemme meg inni en stor og myk genser.
Jeg kan ikke huske sist jeg hadde på meg bikini, bortsett fra de gangene jeg isbader da, men det er jo over før det har begynt, og det er bare Anette som ser meg – det teller ikke.
Og alt det praktiske – som snømåking, oppussing, dekkskifte ( heldigvis har jeg beholdt en bestevenn som er bilmekaniker ), forsikringer, husvask, bilvask, har jeg nok ved til vinteren? ( det holder pappa styr på ), en platetopp som har gått til helv*** ( jeg klarer ikke å skrive hele banneordet, det har med barnetrua å gjøre ), pluss mye, mye mer.
Og ferier. Fredagskvelder. Søndagsturer. Fester.
Da er det godt å være to. To som legger planer, og to som pynter seg og drar på fest sammen. Når fire vennepar møtes og jeg kommer alene, da stikker det litt i hjertet selv om de aldri gir meg følelsen av å være femte hjul på vogna.
Vennene mine er gull verdt.
Barna har flyttet ut av redet, og jeg savner å ha dem rundt meg, men jeg nyter å se at de er frie som fuglen. Jeg har aldri lengtet etter fremtiden, for jeg har satt pris på hvert eneste trappetrinn i livet deres.
Men nå, etter at de har tatt regien i eget liv, så har jeg mer tid til overs enn jeg hadde før, og den tiden bruker jeg på venner, naturopplevelser, skriving, filosofering, grubling, pluss alt det praktiske som jeg tidligere skjøv over på mannen i huset, eller kjæresten – ved å bruke kvinnelist.
Milla utstråler det jeg ønsker å være. Det ligger i blikket, og i holdningen. Egentlig, når jeg er på mitt sterkeste og mest selvstendige, så er jeg som henne. Stolt, rank, og med en vilje av stål.
Vi står han av.
Selvfølgelig gjør vi det, for hva var vel livet uten oss?
Jeg blir noen ganger trist og melankolsk, og det hender at jeg savner de jeg hadde, og fortsatt har, kjær ( de blir værende i hjertet har jeg merket, jeg er veldig glad i dem, og nå hørtes det ut som om det var veldig mange – men det er det som tidligere nevnt IKKE ), men i neste sekund nyter jeg å være singel.
Den eneste fyren jeg har i kikkertsiktet nå er Sletringen Fyr.
Hvis jeg snur meg.
