Piano og Forte kan jeg ingenting om. Spør meg heller om Paralgin Forte.
Det var kanskje mens jeg satt her at tanken om en tekst ble til. Dette var en av de glitrende sommerdagene da til og med havet rundt Sletringen Fyr var flatt, hvis man ser bort fra båra da, og etterdønningene som sakte ruller inn mot land.
Den alltid tilstedeværende båra, som er et lite varsko på en ellers skyfri himmel.
Jeg bare ventet på det, at Google skulle spørre: Mente du vårsko?
Neeeeei, jeg mente varsko. Sko finner jeg andre steder.
Varsko her!
I musikkens verden kan båra symbolisere Subito – som betyr brått eller plutselig.
Og teksten kom selvfølgelig rekende på ei fjøl.
Så fanget Unni opp ordene mine, og satte melodi til.
LØKTA
Ytterst i havet der vil æ bo
sammen med feska og fuggel.
hit lengte sjela og her finn æ ro
her trives ittj nips eller juggel.
Øya e ekte og havet gir svar
svaberget legg der og friste,
kom mæ i møte når du e klar
æ e din venn te det siste.
Havet det glitre og kviskre te mæ
kom hit med alt du vil sei,
æ ska for alltid pass på dæ æ
løkta mi vise dæ vei.
Tvile du på kårr hænn du ska ro
lætt auan på løkta få kvil,
ho gir dæ kjærlighet, håp og tro
da e det ailler nå tvil.
Etterpå fikk hun hjelp av Charlotte Stav, så nå kan den spilles etter noter.
Og leve sitt eget liv.
