Jeg reiste fra Frøya, og lenget alltid tilbake. Jeg trivdes andre steder, men ikke på samme måte. Aldri på samme måte, selv om jeg hadde fri tilgang til både by, fjell og hav, akkurat som i et kinderegg.
Jeg gikk sykepleien i Levanger, og kunne ikke ha funnet et bedre sted, særlig på grunn av de langstrakte åkerlappene som minner meg om Frosta – barndommens paradis.
Men nå er jeg hjemme for å bli.
Det er skrevet side opp og side ned om vindkraftutbygginga, men hode og hjerte er fremdeles fullt av dette, og da renner det over.
I går gikk Milla og jeg kveldstur til Ervikvatnet. Det ble en liten mimretur, for det var her vi hadde badeplassen vår før i tida. Vi sprang lykkelig og lettbeint avgårde ( etter at vi hadde hengt høyet til tørk ), og de mest vågale av oss stupte fra Storklompen.
Jeg nøyde meg med Litjklompen, for det er først nå jeg virkelig våger.
Den kom litt seint denne oppvåkningen, men bedre sent enn aldri. Akkurat nå tenker jeg på Elin og Steinar, og Anne, som er nærmeste nabo til utbyggingen. Jeg skylder dem å rope høyt, og det gjør jeg best gjennom å skrive.
Jeg klarer ikke å finne ett eneste argument å legge på vektskåla`s JA-side. Hva skulle det være?
Penger?
Hva betyr penger når reiret til heipiplerka sprenges i filler, eller når havørna må forlate ungene sine? Det er Frøya Kommune sin skyld ( mener jeg ) at galskapen får fortsette. De sov i timen, og kom alt for seint på banen. De kunne ha stoppet det før, men valgte å ikke gjøre det. Det er BARE på dette punktet i historien at Ståle Gjersvold og jeg er enig.
Jeg mener at de folkevalgte har holdt nøytraliteten som et skjold foran seg. Det finne sentrale politikere i kommunen som ikke har ytret et ord i noen som helst retning Jeg synes at det er feigt.
Det finnes unntak, og unntakene har tatt på den gule trøya og vært der sammen med oss. Det finnes også dem som har ytret sitt JA-standpunkt på en saklig og ryddig måte. Det står det respekt av, selv om vi er rykende uenig.
Heldigvis besitter jeg den egenskapen, takk og pris, at jeg verdsetter enkeltmennesket. Jeg er veldig glad i ordføreren vår, og det vet hun. Berit er ei varm og flott dame.
For meg handler dette i all vesentlighet om sak, og ikke person.
Mamma har hatt Berit som sjef, og det har jeg også, for Berit er sykepleier.
Vi liker henne begge to.
Men, jeg liker IKKE måten denne saken er håndtert på. Aksjonistene får skylda for at TE ikke kom i gang med arbeidet innen fristen.
(Sjø)sprøyt!
Vi satte bare sjøbein vi, og det har frøyværingene gjort til alle tider. Jeg anbefaler dere å lese ukas “Fra sideinja” i lokalavisa HitraFrøya. Det eneste som irriterer meg ved det innlegget er at jeg ikke skrev det selv, for det er skrevet med gullpenn.
Karin Jegtvik er ett av mine forbilder når det kommer til skrivekunst:
Synd det er pluss-sak, for jeg tror at HF ville tjent på og gjort denne spalten tilgjengelig for alle.
Takk Tove for din skrivekunst og meninger, og vi har bruk for både deg og Karins (Jegtvik) skrivekunst i saken. Det er summen av mange som gir saken styrke, kunnskap og retning.