Jeg har ikke vært på Gjæsingen siden jeg var lita jente, og jeg aner ikke hvorfor. Øya er en perle i havgapet, og i går tok vi turen dit.

Det var på tide.

 

 

Jeg, som tidligere skygget banen og unnlot å snakke med folk jeg ikke kjenner spesielt godt, har blitt et nytt menneske. Nå hopper jeg i det med begge beina, og det gir ringvirkninger.

Mattis, pappa sitt søskenbarn, har jeg kjent all min dag, og i går kløp han meg i armen og spurte om hvor den sjenerte jenta hadde tatt veien. Han sa at at han knapt våget å se på meg, langt mindre snakke til meg, før i tiden.

Jeg har alltid vært veldig glad i ham.

HAN har i alle fall snakketøyet i orden, som mange andre i Mathisen-slekta, og her underholder han ungdommen med spennende ord fra en annen tid.

 

 

Det satte de stor pris på; bare så synd at Vetlefjord kom og hentet oss midt i en god historie.

 

 

Før vi dro utover så tok jeg kontakt med en av døtrene til Mattis. Vi har aldri møttes ( selv om vi er tremenninger ), bare via sosiale media. Hun kunne fortelle at en av hennes søstre var der ute, og gjett hvem som sto på kaia og tok i mot oss?

Der sto Eva, og det føltes som om vi hadde kjent hverandre bestandig. Vi ble til og med påspandert lunch. Det er bedre å be om tilgivelse enn tillatelse, så jeg tillater meg å dele noen bilder fra dagen.

 

 

Det hun ikke vet er at vi smugspiste boller og drakk kaffe på vår tur rundt på øya ( før lunch ), for den lunchen kom som lyn fra klar himmel. Vi måtte jo spise opp nistematen vår, men jeg skal love dere at lunchbordet fikk føtter å gå på likevel.

Tusen takk!

 

 

Farfar kommer fra Gjæsingen, så på den måten har jeg tilknytning til øya. 26. august 1907 forliste en båt på havet, og tilbake satt 9 foreldreløse barn, deriblant farfar som da var 10 år.

Det er umulig å sette seg inn i disse skjebnene, men det er rart å tenke på at de er en del av min og vår historie.

Denne bautaen er reist til minne om dem.

 

 

Her er jeg på samme sted, og var vel knapt seks år gammel. Det var på den tiden det tydeligvis var IN å klippe ut bildene før de ble limt inn i albumet.

 

 

Jeg elsket å sitte i stua til farmor og farfar under skjømmingstimen, den tiden på dagen da de satt i stillhet, og før lysene ble tent. Jeg visste nemlig at etterpå kunne jeg spørre om alt mellom himmel og jord. Jeg hadde et sterkt forhold til både farmor og farfar, og i går fant jeg både et ungdomsbilde av dem, pluss brudebildet deres , i stua hos Eva. Hun bor nemlig i sine besteforeldres hus.

Ringen er sluttet – tenkte jeg da.

 

 

Fine folk – de hadde vel neppe drømt om å havne på blogg.no 🙂