Ta meg som jeg er

 

Kroppen har sin egen måte å varsle på når innsida av hodet ikke hører etter, med det resultat at jeg er stiv som en pinne. Ikke myk og føyelig som en vidjekvist altså, som jeg burde ha vært.

Jeg har en helt vanlig jobb på gulvplan, timeplana mi er ikke fullspekket med styremøter og denslags, ikke reiser jeg verden rundt for å møte samarbeidspartnere, barna er voksne, dugnader er en saga blott – bortsett fra dem jeg selv velger å være med på.

Så hvorfor?

Vanligvis er jeg oppe med fuglene, og klar for en ny dag før andre har åpnet gluggene. Jeg nyter å stå opp grytidlig, for da har jeg hele dagen å ta av. Den siste uka har jeg ikke vært ute av senga før klokka ni, og da føles det som om jeg har forsovet meg. Jeg har gått glipp av mange timer allerede.

Etterpå sitter jeg i sofaen med kaffekoppen og lar tiden fly, mens Milla følger min rytme. Hun orker ikke å gå ut for å tisse engang, men velger heller å ligge langflat ved min side.

Alltid ved min side.

 

 

Det er godt for både hode og tilhørende kropp å komme seg ut, så kanskje jeg blir litt mykere etterpå. Å slippe tankene fri og la dem fly utover havet – det føles som en renselse.

Jeg må visst gjøre i dag.

Det behøves en storrengjøring, for hos meg er det tankekjøret som er utmattende. Det er bare å innse, først som sist, at dette er noe jeg må leve med, og takle på mitt vis. Jeg må godta at jeg er sånn skrudd sammen. Det betyr ikke at jeg resignerer, og lar være å gjøre motstand – jeg sloss nemlig som en helt.

Jeg jobber kontinuerlig med å holde styr på dem, og noen ganger er det som å holde styr på en flokk uregjerlige hester som galopperer dit de vil, og i hver sin retning.

Noen av dem klarer jeg å temme, og da sitter jeg trygt i salen. Andre ganger blir jeg med i en vill galopp, og da skjer det spennende saker. Da er jeg utenfor komfortsonen, og våger mye som jeg aldri trodde at jeg skulle våge. Det er også en form for kontroll – men det kjenner jeg ikke før etterpå.

 

 

DEN mestringsfølelsen er mye bedre enn å bli kastet av i en krapp sving.

Jeg ramlet forresten av en hest i ungdommen, så det er en av grunnene til at ryggen streiker innimellom. Det er ikke bare hodet som skal ha skylda alltid, selv om jeg red uten hjelm.

Men, det er alltid et men –  uansett hvordan jeg snur og vender på det så ligger tankene ofte et hestehode foran resten av kroppen.

 

 

Noen ganger ønsker jeg at jeg var en hodeløs høne, eller gjemt bak en maske.

Nei forresten – ta meg heller som jeg er 🙂

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg