Det er uvanlig til meg å være – det å være så åpenhjertig som jeg har vært her på bloggen. Det har gitt så mye tilbake, kanskje mest fordi jeg har våget å bevege meg utenfor komfortsonen. Åpenhet er skummelt, og det går en hårfin grense mellom personlig og privat. Selv om jeg fremdeles er tilkneppet på enkelte områder, så har jeg tråkket over noen ganger.

Det kan være vanskelig å se grensa, særlig hvis den er under vann.

 

 

Det er et privilegium at så mange setter av tid til å lese det jeg skriver. Jeg er fremdeles stolt over året 2018, som ga meg to priser under Frøyawards. Jeg kunne knapt tro det. To av tekstene som jeg har skrevet er til og med tonesatt, og det er nesten enda mer uvirkelig.

 

 

Jeg har delt tanker omkring vindkraft, jeg har beskrevet soloppganger og solnedganger, familien er beskrevet i varme ordelag, og i tillegg så er venner den familien jeg velger selv.

Jeg har heldigvis mange venner, og noen få av dem kjenner meg ekstra godt.

 

 

Samlivsbrudd, strikking, og gleden ved et glass vin. Havet, som jeg simpethen elsker, og bokdrømmen som gikk i oppfyllelse.

 

 

Toppturer, padleturer, båra og svaberget – alt er beskrevet med den inderlige kjærligheten jeg har til naturen, med unntak av sitkagrana. Den er en pest og en plage.

 

 

Å skrive dikt er vågalt, for det er snakk om så få og enkle ord. Det er liksom ingenting å gjemme seg bak, så jeg føler meg avkledd, og det er en følelse jeg sliter med.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke kaster klærne sånn uten videre. Jeg synes til og med at det er skummelt å gi bort en klem, selv om jeg vet at det egentlig gjør godt for begge parter.

 

 

Jeg VET at det gjør underverker, selv om jeg innbiller meg at jeg ikke har behov for kroppskontakt. Det var Milla som fikk den nærheten, og jeg savner henne sårt. Nå høres det ut som om jeg er kald, men det er jeg ikke, for jeg øser ut både omsorg og kjærlighet selv om det ikke virker sånn når jeg beskriver meg selv.

 

 

Jeg har brukt mange ord på å beskrive jobben min som jeg er så glad i. Sterke opplevelser, fine stunder, tunge stunder, innviklede prosedyrer – og pilletrilling. Det hører med det også, men å fylle dosetter er det jeg liker minst av alt.

Jeg vil ut og møte folk – sier hun som i barndommen knapt våget å møte blikket til andre. Nå vet jeg at et blikk kan fortelle alt.

Jeg har blitt kjent med mange fine mennesker som jeg sikkert aldri ville ha snakket med ellers. Nære, gode samtaler med folk jeg knapt har sagt hei til før.

Det føles godt.

 

 

Humor, DET er viktig det, både på jobb og ellers. Favoritten min er forresten trener i Brann, og fikk sitt eget dikt da han røyk ut av RBK:

 

 

 

Jeg har skrevet om depresjon og dysmorfofobi, om kloa i brystet og om spiseforstyrrelser. Alt dette har jeg kommet meg ut av, med god hjelp fra andre, men mest av alt takket være meg selv. Jeg er tydeligvis innmari sterk og sta når det gjelder.

Vildestyrke, kanskje.

Det var Vilde som ga meg sparket til å bli så åpen som det jeg har blitt. Hun delte raust, og jeg fikk lov til å fortelle videre at hun ble et forbilde for meg med tanke på både mot og styrke.

Hun lærte meg kunsten å dele med andre, både det som var godt og det som gjorde vondt. Brosjyren som er utarbeidet for kreftomsorgen i Frøya Kommune er inspirert av henne.

 

 

Nå vil jeg bruke tiden min på å skrive andre ting, så bloggen skal få en lang pause, kanskje for alltid. Hvem vet; det er det ingen som vet.

Det er forresten helt tilfeldig at Pilotfrue og jeg suler opp og ror heim på samme dag 🙂

Takk, bloggen min.