Ytterst mot havet, i le av et fyr
ligg ørsmå bevis på ka livet betyr,
ferr et ærføggelban som ligg svøpt i ei sæng
e ein rikdom som ailler kan kjøpes for pæng.

Og båra ho bryt så det kjennes i brøstet
ho vaske mæ rein, ho lindre og trøste,
før den lægg sæ te kvile så havet bli flatt
mens i skjul av et svaberg kvile ein skatt.

Ein rikdom gjømt og bevart i mi sjel
små dunkledde nøsta som lar mæ ta del
i et sted og en verden som bære e sin
vi har det te låns, men i dag va den min.

Skrivelysten har vært fraværende, men ting løsner alltid når jeg er på Sletringen. Det er noe forløsende ved dette stedet, og jeg tror ingen egentlig forstår hva havet betyr for meg.

Den dragningen er sterk; har alltid vært det, men aldri så sterk som nå. Det har kommet mer og mer med alderen, og vet dere at måkene på Titran låter finere enn andre steder?

Til og med svartbaken er mildere i blikket.

Det er derfor jeg drømmer om et hus ved havet. Det lukter ikke en salig blanding av hav og himmel andre steder. Lydene av ærfugl, terne og annen sjøfugl finnes bare her. Og lyset i all sin prakt – det er ubeskrivelig.

Men best er den dyrebare stillheten, som gjør meg i stand til å ha alle sanser åpne.