Til å gråte av

 

Dette bildet gjorde noe med hele spekteret av følelser. Tenk at jenta på bildet, som faktisk er ganske søt (ser jeg NÅ), hadde klart å overbevise seg selv om at hun var så stygg at hun ikke var verdt nesten noe som helst.

Jeg vil nesten kalle det en sorg som er for sent ute; det er til å gråte av.

 

Jeg er på etterskudd med alt, både når det gjelder pubertet og overgangsalder. Det er bare når jeg skal på jobb, eller om jeg skal rekke bussen, at jeg ligger langt foran skjema.

Jeg kan ikke skylde på den uskyldige kommentaren fra ei som jeg så opp til, for hun kunne jo ikke vite om denne sårbarheten min.

Jeg visste det knapt selv.

 

Jeg skjønte ikke at jeg egentlig var en ganske yndig blomst – før det var for sent. Jeg burde ha blomstret, flørtet, åpnet døra og hjertedøra på vidt gap, men gjorde det stikk motsatte.

Dysmorfofobien ( den diagnosen har jeg stilt selv ) stjal mange år av livet mitt, om jeg legger sammen alle minuttene jeg brukte på å bryte ned selvbildet mitt.

Det var ikke et blaff av selvkritikk, for det handlet om noe langt mer alvorlig. Jeg bar det for det meste inni meg, bortsett fra at ei venninne fikk testet sin tålmodighet. Renathe var gull verdt i den perioden – hun besto med glans – men det hjalp så¨lite.

Jeg hadde ikke inngående linje.

 

 

Jeg prøvde å bekjempe fienden ved å sykle mange mil hver dag. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg ( som hadde sykkel uten gir) syklet fra broder`n og hans racersykkel så lett som bare det. Det var ikke han som utgjorde en trussel, for jeg var min egen verste fiende på den tiden.

Jeg spiste og spydde, for kanskje klarte jeg å skylle det dårlige selvbildet ned i dass.

 

Jeg ble bedre, faktisk ganske bra, men samlivsbruddet i 2014 trigget noe i meg, og marerittet vendte tilbake. Det var ingen andre som hadde skylden for det heller, for det er vanskelig å være glad i andre når man ikke er glad i seg selv. Denne gangen kjente jeg igjen symptomene, så jeg ga meg selv en real fight.

Dama vant, og denne dama har gode venninner i bøtter og spann.

Her er et lite utvalg av de nære og kjære:

 

 

Vi støtter hverandre etter behov, og behovet er til tider stort,

 

 

 

 

noen ganger nesten for stort til å bære <3

 

 

Vi nyter mer enn gjerne livets dessert, og det å være midt i livet er for det meste en sann fryd. Visste dere forresten at skadefryd er en form for glede?

Det har jeg nettopp lest.

Når jeg skal telle mine gleder, og de er mange, så kan jeg regne med skadefryden også. Ingen har aldri vært skadefro, det tror jeg ingenting på.

 

 

Herregud, så mye jeg har lært av mine opp- og nedturer. Det er jo det som er livet. Jeg har også lært at ingen leste meg så godt som det Milla gjorde. Savnet er stort, men gledene teller mer.

Jeg er på et godt sted i livet, og nå mangler jeg bare en leilighet med havsutsikt 🙂

 

 

 

Jeg bare VISSTE at mitt behov for å holde avstand til andre en dag skulle komme til nytte

– nå i disse corona-tider.

Jeg reiser sjelden, i alle fall utenlands, og jeg trives i mitt eget selskap. Så hvorfor har jeg det ikke bedre, når jeg egentlig har (nesten) alt?

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg