Jeg er ikke så glad i nyttårsforsetter, men ett av dem er at jeg i 2019 skal ta bedre vare på min fysiske og psykiske helse – for det er tross alt kropp og psyke som bærer meg oppe.

Jeg skal bli flinkere til å bruke klær som gir meg bedre holdning, for jeg merker at når jeg har på meg den alt for behagelige joggebuksa – da blir jeg sidrompa.

Jeg slipper heldigvis å psyke meg opp til å spise mindre sjokolade og andre søtsaker for det er enkel biff å takke nei til sånt – Sørlandschips derimot.

Jeg skal ta ansiktsmaske en gang i uka hvis jeg husker det. Det er viktig å ta vare på huden, spesielt når man blir eldre, men jeg priser meg lykkelig over at tvangstankene ligger i hi for da kan jeg akseptere meg selv akkurat sånn som jeg er – med hud og hår.

Jeg skal våge å kjøre bilen min inn i vaskeautomaten hos Best – for jeg er livredd bensinstasjoner.

Jeg skal se Sletringen Fyr med egne øyne så ofte jeg kan, og kanskje padle dit når det kommer en ny sommer.

 

 

Aldri i verden om jeg skal lære meg å bruke symaskina, for det har jeg ikke lyst til. Syskrinet som jeg fikk i julegave av mamma for mange år siden står fremdeles urørt – for jeg sender alle reparasjoner til henne. Jeg hater å bruke nål og tråd, men elsker å strikke engler som daler ned i skjul.

 

 

Jeg synes at jeg er flink til å se dem som jeg har rundt meg. Jeg har tatt et bevisst valg som innebærer at jeg vil si det jeg ønsker å si mens jeg har muligheten – for man vet jo aldri ha morgendagen bringer.

Jeg skal bade i havet når det er vinter, og gjøre det  enda oftere enn før, for jeg har lest at det forebygger depresjon. Jeg tenker i alle fall mye klarere etterpå, særlig når jeg deler etterpåstunden med ei ekte havfrue. Vi tar på oss varme klær og hjemmestrikkede votter (som vi har fått av en annen hjertevenn) – og de tunge tankene ligger igjen på havets bunn.

De sank som en stein, og godt var det.

 

 

Jeg må lære meg å få fyr i ovnen, for ungdommen rister på hodet og sier jeg er håpløs på det området. Jeg bruker gjerne ( ikke så veldig gjerne) en halv dag på å få det til å brenne mens de klarer det på et blunk. Ikke klarer jeg å fyre opp andre fyrer heller, for jeg er og blir sidrompa akkurat nå  – og det er ingen som tenner på sånt.

Jeg skal skrive enda mer i året som kommer. Det er nesten en umulig oppgave for jeg skriver allerede døgnet rundt. Jeg er på mitt mest lykkelige når ordene får fritt utløp – det er som en bekk i vårløsningen.

Bokdrømmen nærmer seg med varsomme steg. Nå er den så nære at jeg har mulighet til å fange den, og sette den fri igjen. Jeg må behandle drømmen med respekt, for gjør jeg noe overilt så våkner jeg uten å huske hva jeg har drømt.

Jeg skal legge enda mer sjel i jobben min. Jeg visner litt når jeg sitter på medisinrommet, men så snart jeg er ute og treffer folk hjemme så skjer det noe. Det er da jeg vet at jeg er på rett hylle i livet.

Apropos hylle – jeg er stolt over at jeg har sluttet å gjemme meg mellom hyllene på butikken. Før unngikk jeg andre, og nå oppsøker jeg dem. Jeg driver med oppsøkende virksomhet – hvem hadde trodd det for bare fire år siden?

Den er hardt kuet som ikke tør slippe en fjert på åpen mark, sier de i Danmark.

Det er ingen andre enn JEG som kuer MEG, for jeg har alltid vært ekstremt opptatt av selvkontroll. Det er bra å ha kontroll, men ikke når det nesten tipper over til å bli sykelig.

Jeg ønsker inderlig at jeg får kontroll på tankene mine sånn at jeg kan være mindre bekymret og litt mindre engstelig for alt og ingenting, mest ingenting. Det er mye jeg ikke er redd for som kanskje andre frykter, men jeg vil bli mer fryktløs – sånn at jeg våger å kaste meg ut fra 10-meter`n.

Det er fali` det.

 

 

Til slutt vil jeg si at jeg aldri kommer til å slutte med å bruke humor, ironi og andre virkemidler for å få fram budskapet mitt. Humor brukt på riktig måte er en brobygger – i alle fall om vi ler av det samme. Det verste jeg vet er når noen spør om de kan fortelle meg en vits, for da ligger det en forventning i rommet om at jeg MÅ synes at det er latterlig morsomt.

 

 

Da er det mye bedre å møte blikket til Mona, for et blikk er nok – vi behøver ikke mer. Eller de underfundige kommentarene til Wenche, som bare smyger seg på med full tyngde.

Jeg elsker det, og når jeg tenker meg om så har jeg vært utenfor komfortsonen mange ganger i det siste. Det anbefales på det varmeste, så –

HJERTELIG VELKOMMEN TJUENITTEN.

Jeg håper du blir fin.