Da jeg opprettet bloggen Havets datter så trodde jeg ikke at den skulle utvikle seg til å få så mange klikk som det den faktisk har fått, og fortsatt får. Bak hvert eneste klikk befinner det seg et menneske som setter av tid til å lese det jeg skriver.

Tusen takk!

 

Bloggen min er et underlig sammensurium av tema, for her er det plass til både sykepleiertanker, naturopplevelser, åpenhet om psykiske utfordringer, nei til vindkraft-ytringer, egenspunnet poesi og mye, mye mer.

Når ordene triller ned i hodet mitt så må jeg fange dem og få dem ned på papiret umiddelbart. De sorterer seg selv, for jeg har alltid hatt blikk for setningsoppbygging ( da er det verre med tall ). Jeg er muligens en av de få som til og med hadde glede av å lære nynorsk. Og jeg elsket å tolke dikt.

Norsk er norsk, og jeg er glad i både bokmål og sidemål, gjerne også dialekt.

 

 

Skrivinga har gitt meg så mye, og den har gitt meg så mange nye bekjentskaper, at jeg føler meg rikere enn noen gang, selv om jeg har gått på noen smeller og lidd noen tap underveis. Jeg har blitt mye mer utadvendt og trygg etter at jeg begynte å åpne opp om alt mellom himmel og jord. Ikke riktig alt da, for det er visse ting jeg holder tett til brystet, men likevel, det meste havner i den positive vektskåla.

 

Vi hadde en refleksjon rundt det med videreutdanning her om dagen. Utdanning er kjempeviktig, men den utdanninga som ikke nødvendigvis står på papiret er også gull verdt. Jeg har ikke guts til å satse på videreutdanning som kreftsykepleier, av mange årsaker, men satser friskt på at personlig egnethet/trygghet og masse erfaring veier like mye. Hvis man kombinerer det med kurs, fagdager og faglig veiledning så blir det til sammen bra.

Her er Liv Ågot, mentoren min.

 

 

Jeg er stolt over å jobbe som sykepleier på Frøya. for vi jobber tverrfaglig, kreativt og løsningsorientert. I tillegg har vi det artig på jobb, til og med når det røyner på. Det er derfor vi klarer å holde det gående.

Galgenhumor må ikke undervurderes, så lenge det ligger respekt i bunnen.

 

 

Naturen har jeg skrevet mye om, for den er min medisin. Hverdagslykke er for meg å spenne på seg fjellsko og gå på tur, enten i nærområdet eller i mer vågale strøk. Lykka er å padle i skjærgården, og komme tett på ærfuglene, og tett på tang og tare 🙂

 

 

Depresjon, Dysmorfofobi og spiseforstyrrelser – jeg har vært innom ganske mye. Akkurat disse temaene har det vært lett å være åpen om, selv om det har kostet. Jeg har fått masse tilbakemeldinger fra andre som kjenner seg igjen,og som finner trøst i at vi er flere.

Men visse saker er bare mine, og sånn skal det være. Noen få livshendelser ligger i favnen til mine nære venninner, og det er det som er så fint – jeg vet at de forblir der, og ikke spres videre til andre.

 

 

Poesi er vågalt, for ordene har ingen å gjemme seg bak. Det er først i det siste at jeg har våget å oppsøke den sjangeren. Det faller meg ganske lett å finne rimord, men poesi behøver ikke å være på rim hvis man ikke ønsker det.

Vindkraftsaken framprovoserte ett av de diktene som jeg er mest stolt over:

 

SANGEN OM FRØYA

Dette er vipa og røsslyngens sang
for noen må gi dem en stemme,
trua er sterk den, og reisa er lang
men håpet vårt ligger der fremme.

Som dere ser så er det fullt mulig å overvinne både sjenanse, sceneskrekk og andre diagnoser.