Spoven vasser i snø til knærne, men synger med det nebbet han har. Jeg synes at det er like rørende hvert eneste år, for tonene treffer meg midt i hjertet.
Jeg hørte den på tirsdag.
Jeg elsker den melankolske, såre, litt triste klangen – det er nesten ikke til å tro at den synger om en ny vår for den låter nærmest deprimert.
Vi er likesinnet.
Jeg er også melankolsk, jeg har også vasset i snø, både i går og i dag, for det finnes (nesten) ikke noe som er bedre enn å gå på tur. Mens jeg vandret så funderte jeg på hvordan livet blir etter corona. Jeg har ingen anelse, men for meg som er introvert så blir det ikke så store endringer hverken nå eller etterpå – tror jeg da.
Jeg har heldigvis en jobb å gå til, og dermed en sikker inntekt. Jeg er en mester på å holde avstand så den utfordringen er ingen utfordring for meg. Jeg trives i mitt eget selskap, jeg elsker hverdager, og jeg er glad når jeg kan tilberede enkle måltider for da har jeg masse tid til overs som jeg kan bruke på andre ting.
Det tar tre minutter å lage pølse og potetmos, så dermed har jeg et hav av tid. Gang det med fem, så har jeg på fem dager brukt femten minutter på å lage middag. Lørdag og søndag lager jeg noe enkelt, og i tillegg tar jeg to trankapsler hver morgen.
Men hva med dem som ikke har det bra hjemme? Hva med forsvarsløse barn som nå må være mer hjemme enn de pleier å være, og som har barnehage og skole som et fristed?
Og hvordan påvirker en økonomisk krise psyken vår? Hva skjer når livsgrunnlaget forsvinner under beina på oss?
Tærer hjemmeskole, hjemmekontor og mer hjemme-tid på samlivet? Hva skjer når rutinene våre og planene våre seiler sin egen sjø? Kommer vi styrket ut av denne seilasen?
Vil skilsmissestatistikken fyke til himmels? Og hva med selvmordsstatistikken? Blir det baby-boom? Flere bryllup? Lærer vi oss å sette pris på stillheten og det enkle liv? Vil vi sette mer pris på hverandre enn vi gjorde før?
Vil vi skjønne viktigheten av nabokjerringa? Våger vi å varsle om urett?
For å sette ting i perspektiv – det eneste problemet JEG har er at jeg nå er tvunget til å skjære opp brødet selv. I mens dør folk som fluer i mange av våre naboland. Mens jeg har roligere dager enn vanlig på jobb, så jobber mange av mine kolleger døgnet rundt, og i fullt smittevernutstyr.
Mitt bidrag til dugnaden er å holde avstand, unngå klemmer, vaske hendene og bruke antibac. Alt dette er jeg vant til, men misforstå meg rett. Jeg setter stor pris på dem jeg har rundt meg, jeg liker å gjøre det lille ekstra, og jeg blir varm om hjertet når jeg selv blir positivt overrasket på en helt vanlig dag.
Selvfølgelig er jeg ikke så distansert som jeg liker å tro at jeg er, for det er mye som gjør dypt inntrykk. Derfor hender det at jeg setter opp skjermbrettet og stenger andre ute. Den eneste som ga F**n i det skjermbrettet var Milla. Hun rev ned alle sperringer, og det er det som gjør at jeg savner henne sårt.
Jeg håper det kommer noe godt ut av den krisen som vi nå opplever. Det er i alle fall godt at vi har hverandre.
Klem til den som vil ha 🙂
