Jeg elsker øya mi og havet som omringer den, men akkurat nå savner jeg en skikkelig fjelltur. En taggete tur som gir meg sug i magen, og som gir meg perspektiv og utsikt.
Det hender nemlig at jeg tvinner meg inn i maurtaum, og blir sittende fast. Det gjør meg ikke redd, for jeg er, med visse unntak, ikke redd for det som finnes i havet. Da er det mye verre å vasse ut i et vann, og kjenne bunnen gi etter.
Det liker jeg ikke.
Jeg er trygg på tang og tare og martaum, og jeg er rimelig trygg på nervebunten i mellomgulvet – for jeg vet hva det er. Jeg vet hvordan det føles, og jeg vet hva som hjelper.
Det hjelper å se ting i fugleperspektiv, både til lands og til vanns.
Jeg har visst, i følge fysioterapeuten, mellomgulv som en proffbokser. Ikke sixpack nei, for magen er både rund og mjuk, men det som er innenfor der igjen. Der er det mye som har samlet seg opp, og som ligger lagret. Det er sikkert derfor jeg blir så irritabel etter behandling, for hva skjer når panseret ikke er der mer?
Herregud – kanskje det utløser et skred. Alle vet at en sixpack forsvinner fort.
Det er fint om jeg er høyt oppe hvis det skjer, for da slipper jeg at alt ramler ned i hodet mitt. Der er det nemlig fullt fra før.
Det er mye som ligger lagret, og heldigvis er det meste positivt. Jeg er lett å glede; jeg ler av mye rart, jeg elsker ordspill og situasjonskomikk, men er ikke fullt så glad i vitser, for da ligger det en forventning i rommet om at alle skal le. Det er bedre om noen snubler uforvarende, eller dundrer inn i ei glassdør – sånne ting som bare skjer, og som vi ønsker ikke skal skje, i alle fall om noen ser på.
Redselene for å bli tatt på fersken mens man går på en smell, den er verre enn selve smerten.
Jeg har også møtt veggen, og ble liggende på sofaen i nesten ett år. Det er noen år siden, men jeg husker fortsatt hvor vondt det gjorde. Samlivsbrudd er ikke å spøke med, for det innebærer tap av et fellesskap som man egentlig ikke vil gå glipp av. Likevel så er det ikke alltid det blir som man hadde tenkt. Til og med når det foregikk i fredelige former, som hos oss, så var det opprivende.
Ungene har fløyet ut av redet, men vi har gitt dem så mye luft under vingene at det rekker for et helt liv. Jeg er glad for hver gang de har anledning til å fly over grensa til Sverige, for der bor han som de henter allmennkunnskap hos. Det er til meg de kommer når det er snakk om følelser.
Sønnen sa klart i fra da han var liten: Mamma, vi snakker med pappa om kunnskapgreier, det er han vi liker å diskutere med, så kommer vi til deg når det er noe med følelser, eller hvis vi lurer på hva onomatopoetikon betyr.
Grei arbeidsfordeling.
Hjertet ligger noen ganger utenpå kroppen; det er defor jeg lengter etter fjelltopper og nytt perspektiv. Det er godt og vondt på samme tid å traske til man får blodsmak i munnen, men når jeg kommer til toppen så er det som å lesse av seg en tung ryggsekk. Da er det bare plass til mestringsfølelse og matpakke. Jeg får lyst til å fly, selv om jeg har høydeskrekk.
Den har jeg øvd meg på å trosse. Jeg får et skikkelig kick av å trå utenfor komfortsonen, og det vedder jeg på at ingen tror om meg.
Alt føles mer ekte nå som jeg ikke bruker Zoloft. Jeg tyr lettere til både gråt og latter, og selv om jeg merker at det er litt mer tankespinn etter at jeg sluttet, så er det verdt det. Jeg mener ikke at man skal droppe medisiner for enhver pris, for den har vært en uvurderlig støtte på veien videre. Det er ikke et nederlag å begynne igjen heller, men denne gangen skal jeg klare det.
Når jeg våget å sitte på kanten av Måtinden, da klarer jeg dette også.