Englevinger

 

 

Livet er rikt nok til å være bare sus i myrull.

– Hans Børli –

 

I år ligger det et slør av hvitt over hele øya. Jeg har aldri sett så mye myrull før, og jeg tror at våren har pyntet seg litt ekstra for å fortelle oss at livet kan være ganske fint. Jeg synes den er finere enn snø, og hvitere enn englevinger. 

Og engler finnes det mange av, også her på jorda.  

 

 

Jeg kunne visst aldri ha blitt noe annet enn sykepleier, for med årene har jeg skjønt at det er en stor del av min identitet. Jeg trodde aldri før at det betydde så mye, men nå vet jeg det. Jeg tror det kommer av at jeg er mye tryggere enn det jeg har vært. Jeg har lært mye, og nå vet jeg mer. Jeg har tatt del i så mange reiser. Noen reiser har endt godt, og andre reiser har vært den siste. Likevel er det mye som er fint; til og med når vi vet at det snart er slutt.

Det trodde jeg ikke på før. Jeg trodde at sånne reiser bare var sørgelige og triste. Jeg hørte salmene i hodet lenge før det var slutt. 

 Selvfølgelig er det trist når noen dør, og noen ganger mye mer enn det. Men det er så mye fint vi kan ta vare på underveis. Det blir som å samle en bukett med villblomster langs veien. Et minne her og et smil der. En opptur før nedturen. Familiebånd som blir sterkere enn de var før, selv om vi av og til ser at noen går motsatt vei.

En samtale i natten, og fortrolighet som bygger broer. Reine sengklær rett fra klessnora, og som lukter sjø. Tenk så godt det er å hvile i, og så mye det betyr for livskvaliteten. Jeg har sett at det til og med kan lindre smerte for en stund.. 

Alle disse stjernestundene blir en fargerik og uryddig bukett med villblomster.

Jeg liker villblomster bedre enn blomster som er veldresserte, og som står snorrette i en verandakasse. De kan blomstre så mye de vil, men jeg liker ulldottene bedre. Det er sikkert fordi de krever mindre stell og oppfølging, for jeg har aldri hatt særlig grønne fingre. Det får holde med en skvett vann i ny og ne.

Og det sier jeg, som er sykepleier.

 

 

Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg prøver å gripe sjanser, og jeg er mye mer impulsiv enn det jeg var før. Jeg har sett og hørt så mye, at jeg skylder meg selv å forvalte dagene mine på best mulig måte. Det hender fremdeles at jeg svikter både meg selv og andre, men da bruker jeg tidligere opplevelser som en slags rettesnor. 

Jeg har ikke sjanse til å være like prektig som blomstene i verandakassen, for hodet mitt er like uryddig som myrull-hodene. De svaier i vinden, men lar seg heldigvis ikke lede. Eller jo, til en viss grad. 

Noen ganger der det helt greit å la seg lede, særlig når man kan høste erfaring og kloke tanker fra dem som kjenner det på kroppen. Det er en brutal måte å bli mer erfaren på, for det betyr at andre har det vondt, men igjen så er det dette med at de har en livsinnsikt som slår meg i bakken.

De ser noe som jeg ikke ser, fordi jeg ikke har forutsetning for å se det. Det er da det er så viktig å lytte.

Den som er syk blir pjuskete i pelsen, som myrulla i regnet. Men etter regn kommer sol, og da vaier bustehodet hvitt i vinden. Den pynter landskapet med livsvisdom.

 

Se meg, da,

med hvitt bustehode

og ansiktet mot sola.

Pjuskete og redd,

men senere 

myk

og med flortynne

englevinger.

– Tove –

 


 

Lykka

 

Lukko, hu kan no vera sjelden,
hu.

Men av og te når hu kjeme tuslande te meg på sokkalesten,
ein sånn heilt alminnelege dag,
så seie eg da no òg:

Har du kanskje vore her heila tido,
du?

– Oscar Stein Bjørlykke –

 

Jeg lurer på hva som rører seg inne i hodet på en hund. Hun bidrar iallefall til at jeg rører på meg, for hun vil alltid på tur.

Vi møtte ikke et eneste menneske langs Ulvøystien i i dag; kanskje fordi det er mandag, og kanskje fordi det var så tidlig på morgenen.

Det var helt sikkert ikke været sin skyld, for sola skinner som bare det. 

Jeg valgte å begynne i “feil” ende i dag, for da kunne jeg nyte den fineste utsikten til slutt. Egentlig var det bra, for i begynnelsen så tenkte jeg på at jeg heller burde vært hjemme og gjort noe fornuftig. Vasket hus eller klippet plen. Ryddet i garasjen eller strøket klær. Det er jo alltid noe som må gjøres.

Det blir feil å si at jeg begynte i feil ende, for løypa går rundt. Jeg gikk motsatt vei. Det som er riktig, er at tankene mine ofte befinner seg i feil ende.

Jeg nøstet dem opp underveis.

Det er bare ett liv som skal leves, så det hjalp å ta en alvorsprat med seg selv uti løypa. Jeg har veldig godt av å gå tur, og det vet jeg, selv om jeg noen ganger glemmer det. Ikke sånn at jeg egentlig glemmer det, men jeg slipper til alt for mye fornuft noen ganger. Jeg legger bånd på meg selv, og innbiller meg at det ikke er greit å bare være til, uten å gjøre noe viktig. 

Det er faktisk noe jeg stadig må jobbe med, og som jeg føler at jeg må lære på nytt, for jeg tviler på at jeg tenkte sånn som barn. Da var jeg helt sikkert midt i øyeblikket, sånn som Milla er. 

 

 

Jeg beundrer hennes evne til å leve her og nå, og er bittelitt misunnelig.

Jeg beundret også utsikten fra denne varden. Det er utrolig hva utsikt gjør med et menneske, for jeg la faktisk igjen fornuften der. Den fikk seile sin egen sjø, akkurat som den seilbåten jeg så ytterst ute.

Jeg tviler på at jeg klarer å være like standhaftig som denne varden. Jeg må sikkert gå den samme turen flere ganger, og stoppe ved de samme steinene maaaaaaange ganger. Noen ganger er jeg nemlig håpløs, selv om jeg vet at det er viktig å beholde håpet.

For hver gang jeg klarer å styre tankene i riktig retning, så blir stegene så mye lettere. Jeg har dårlig retningssans, så det er bra at løypa er så godt merket som den er. T for Tursti og T for Tove; jeg ser bokstaven min overalt. Det er umulig å gå seg vill, så da kan til og med jeg gå alene.

 

 

Vi deler matpakken i to, og spiser halvparten hver. Denne samhørigheten er gull verd, og hun vet kanskje ikke hvor stor betydning hun har. Eller jo, jeg tror nok at hun vet det, for hun lytter når jeg prater. Ingen av oss bjeffer særlig mye, men vi har et veldig tydelig kroppsspråk.

Og noen ganger får jeg en følelse av at hun er klokere enn meg.

 

 

Jeg trodde at det gikk an å bruke opp ordene, men sånn er det ikke. I den perioden da jeg var sykemeldt, i ca ett år, så forsvant de for meg. Ikke svarte jeg på spørsmål, og jeg klarte ikke å delta i samtaler. Jeg datt bort, og var totalt uinteressert i å følge med på hva som ble sagt. Jeg orket ikke å bry meg hverken om eller med. Jeg hadde nesten ikke ord.

Langsomt vendte de tilbake, og da forsto jeg at det var hodet og kroppen som hadde sagt stopp, fordi jeg ikke hørte etter. Jeg lyttet ikke til meg selv, og da er det heller ikke lett å lytte til hva andre har å si. 

Nå henter jeg det inn i rikt monn. Jeg blir så ivrig når jeg skriver at tankene løper langt foran. Jeg rekker nesten ikke å skrive, så fort tenker jeg. Jeg er i en boble mens jeg formulerer meg, og den bobla sprekker først etterpå.

Jeg håper det er såpebobler, som flyr gjennom lufta og lander et sted.

 

 

Jeg har delt dette diktet før, men gjør det gjerne igjen, for det passet perfekt til denne dagen:

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

 

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

 

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var. 

– Inger Hagerup –

 

Nord

 

 

Denne uka så har vi vært på fagdag. Virksomhetslederen ved Mørkved Sykehjem i Bodø, Elsa Fagervik Kommedahl, ga oss en inspirerende og tankevekkende dag. Både hun og dagen var smekkfull av historier fra virkeligheten.

Hun driver et ledende sykehjem innen demensomsorg, og bød oss på et innblikk i deres hverdag og virkelighet. Fagdagen handlet mye om holdninger og verdier, og det har vi alle godt av å høre. 

Og så var det godt å få bekreftet at vi allerede gjør mye bra på Frøya, selv om det alltid finnes noe vi kan gjøre bedre.

Det hender, når jeg sitter i kirka under en begravelse, at jeg virkelig får øynene opp for hvilket menneske dette har vært, og da er det egentlig litt for seint.

For seint å være nysgjerrig.

Det hender vi flyr ut og inn av et hus fordi vi har dårlig tid. Det hender også at vi flyr ut og inn av det samme huset når vi egentlig vet at vi har tid til overs.

Jeg fikk en tankevekker i dag, for de spilte den samme sangen på radioen da jeg satte meg inn i bilen som da jeg gikk ut av den, og en sang varer sjelden lengre enn fire minutter. 

Heldigvis tar jeg meg ofte tid til til en god samtale, eller jeg låner bort det ene eller begge ørene til ei gammel dama som gjerne vil synge en egenkomponert sang. Jeg tar meg gjerne tid til å se bakom og forbi den virkeligheten som er nå. Alle har vært jenter og gutter med sommer-skrubbsår på knærne. Alle har vært nysgjerrig og forelsket ungdom. Alle har vært tilstedeværende og ansvarsfulle voksne. 

Nei, ikke alle. Alle historier er ikke sånn. Jeg har jobbet i hjemmetjenesten siden 1997, og tidene forandrer seg. Så mye rusomsorg vi har nå. Det er ikke alltid de får omsorg, heller, selv om vi strekker oss alt for langt for å hjelpe. Jeg blir skuffet når de svikter oss, selv om det er seg selv de skuffer og svikter, gang på gang. 

Jeg vet at det ikke er lett å være menneske. Noen ganger er det bare rus, og ingen omsorg. Noen ganger ønsker jeg dem dit pepper`n gror, og tenker at de har seg selv å takke. Det varer heldigvis ikke lenge.

For jeg mener selv at jeg har gode holdninger og verdier, selv om det røyner på å være Florence noen ganger. Da teller jeg til ti før jeg banker på døra, og det hjelper alltid.

Jeg lurer på om respekten for mennesker avtar med økende alder. Jeg lurer på om de får lavere verdi i andre menneskers øyne når alderen innhenter dem, eller om de ruser seg på annet enn livet. Dette kan forresten slå begge veier, når jeg tenker meg om. Noen ganger blir jeg illsint over hva noen kan tillate seg å si, bare fordi de har levd en mannsalder eller enda lengre. De kommenterer utseendet vårt. De misliker hårfargen vår, eller de synes at vi er for tynne eller for tjukke. Jeg opplevde på en og samme dag å kjøre denne berg- og dalbanen. Mannen som sa at at han trodde jeg var 29 år, og dama som lurte på om jeg skulle gå av med pensjon snart.

Jeg svevde ikke så lenge denne dagen, men jeg nøt oppdriften en stund. Jeg landa med et brak, og tok det med et smil.

Siden alle mennesker er født forskjellige, så blir det ikke alltid match. Ikke kollegaer i mellom, og ikke i forholdet mellom kollega og bruker. For det blir et slags forhold, og livet er fullt av kjemi, eller mangel på kjemi. Det må vi bare akseptere, men vi kan ikke akseptere å ta oss alle mulige slags friheter. Frihet til å vise at vi misliker noen, eller frihet til ha et altfor tydelig kroppsspråk i møte med andre mennesker. Vi kan ikke kreve frihet til å velge hvordan vakta vår skal være, selv om dagen vår innbyr til til den samme friheten.

Å være fri er noe av det beste med å jobbe i hjemmetjenesten, samtidig som vi skal utvise varsomhet når vi trår over dørterskelen til et annet menneske sitt hjem. For vi skal ikke tråkke på noen, det må vi aldri gjøre.

 

Vi har forskjellig utgangspunkt, og vi vurderer ut i fra våre egne verdier. Det er gjerne sånn at vi mennesker er summen av våre verdier. Akkurat det er en utfordring, og det er her det er viktig med bevissthet. Hvem er vi der for? 

Lederen ved Mørkved Sykehjem er en krevende leder, og det la hun aldri skjul på. Hun krever at de ansatte er der for annet enn å heve lønningsposen. Hun krever at de som bor der skal behandles med verdighet, og at de skal ha ansatte rundt seg som ser hver enkelt. Til gjengjeld er hun åpen for kreative forslag og initiativrike medarbeidere, og gir dem stor frihet når det kommer til å utøve helhetlig omsorg. De har selvfølgelig spilleregler, men de spiller på samme banehalvdel, og de skyter ballen mot det samme målet. 

Jeg lærte mye av denne dagen, og jeg lærte mange nye og nordnorske ord. Før visste jeg ikke hva en luskepudding er, men nå vet jeg det.

 

Jeg har nettopp hatt arbeidshelg, og kjørt Frøya rundt. Det er forresten verdens beste øy. Da jeg stakk innom sykehjemmet for å spise, så sto dørene på vidt gap. Det luktet kjøttkaker med brun saus; ekte husmannskost. Det var sol fra skyfri himmel, grått hår så langt jeg kunne se, og mange hadde fargerike hatter på toppen.

Et festlig syn, og alle kunne glede seg til hjemmelaget middag fra eget kjøkken. Det er en verdi i seg selv, dette med maten.

 Det jobber ikke så mange menn hos oss, men den ene av dem har veldig fin sangstemme. Og han spiller gitar. Det gjorde han i dag, mens dørene sto oppe. 

Jeg vil kalle det en stjernestund.

 

Dette var også en stjernestund.

 

 

Det er viktig å være bevisst sine holdninger, og den påvirkningskraften som vi har på brukeren. Jeg har så vidt prøvd å være pasient, og da ble jeg med ett så lita. Du blir en liten brikke i et stort system, og da er det vår oppgave som hjelpere å fortelle at alle er en like viktig del av dette puslespillet. Da jeg selv følte meg som minst så klarte hjelperen å få meg til å skjønne at uten denne brikken, altså meg, så ville ikke puslespillet bli helt.

Så god kan hjelpen være, om man treffer ei eller en som virkelig ser.

Jeg prøver alltid å tenke på historien om Jeppe. Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor. Alle har ansvar for sitt eget liv, men det er så mye som spiller inn. Noe er medfødt, og noe lærer vi underveis. Jeg tror at nøkkelen er å finne årsaken, og kanskje kan det bli vår beste dag.

 

Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått.

Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte ? og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

– Erik Bye –

 

Snart skal jeg ta pause fra holdningsskapende arbeid, og sette nesa mot Helgelandskysten. To hele uker med kjæreste, kajakk og sykkel. Bare vi to, selv om jeg håper at Mona og Jane Erik krysser våre veier, sånn som de gjorde i fjor. Mona og jeg er nemlig en god match. Vi utfyller hverandre, og vi utfordrer hverandre. Egentlig så må vi sitte på samme side av bordet når vi er på jobb, sånn at vi ikke har blikkontakt. Et blikk er nok, og det er ikke alltid det passer å le.

Vi må le for å overleve. Vi ler alltid med respekt, og da synes jeg at det er greit. Vi prøver å ikke spore av når vi har lærlinger og sykepleierstudenter med oss, for da er jeg redd for at de kan mistolke. De som kjenner oss vet at vi gjør en helhjertet jobb, men disse ferskingene må vi stryke med hårene en stund. 

Helt til de skjønner at vi innehar et godt klinisk blikk, og helt til de skjønner at vi har skjønt det. Denne balansen mellom alvor og humor, mellom sorg og glede eller mellom oss sagt; det å ha hjerte for faget.

Denne lina som jeg ofte nevner, den som jeg balanserer på hver dag, den er uten sikkerhetsnett, samtidig som den har et sikkerhetsnett likevel. Å være dedikert sykepleier er å blottlegge seg selv, og da er det godt å ha noen som fanger meg opp. Vi har ingen organiserte refleksjonsgrupper hos oss, men det funker fint med en ventil eller to. Jeg trenger ikke mange, men de jeg har må være ydmyk med tanke på at vi har den andres liv i våre hender.

 

Jeg fant et fint ord her om dagen; nærværskompetanse. Det er et ord som favner alt jeg står for.

– Rolf Jacobsen –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt privilegium

 

 

 

 

Jeg brenner for en sak, og det er det heldigvis mange som gjør. Aller best er det når noen gjør noe med det, sånn som i dag. Den reflekterte og modige ungdommen vi har, gir oss håp for framtiden. De fine voksne bidrar med kunnskap, kløkt og livserfaring.  Det beste er at vi gjør det sammen.

Ungdommen vår har også erfaring med kreft, dessverre, og jeg tror at mange kjente det litt ekstra i magen og hjertet i dag. Heldigvis så vet vi at vi kan hente fram Vildestyrken når det røyner på, for det har Vilde lært oss.

 

Jeg engasjerer meg i alle mulige slags diagnoser og livssituasjoner, men hjertet mitt banker litt ekstra for kreftsykepleie og lindrende behandling. Det som er fint, er at kunnskapen og erfaringen er overførbar til alle pasientgrupper. Vi er jo bare mennesker. Eller nettopp derfor. Vi er ikke en diagnose, men et varmt og levende menneske innenfor det som er vondt.

I kveld brant det under føttene mine, og jeg måtte ut. Det ble en tur til Blåskoghytta på Hitra, og jeg kunne loggføre ei mil. Jeg loggfører ingenting, men jeg nikker fornøyd og konstaterer at jeg er sprek og frisk, og det er det ikke alle som er. Noen dør til og med.

Tidligere i dag så var jeg tilstede da representanter fra Kreftforeninga, sammen med Frivilligsentralen v/ Britt Ohrø, ønsket velkommen til nystartet temakafe. Det er derfor jeg er så glad og stolt.

Det ble ei sterk og varm stund. Vi ble egentlig litt satt ut ei stund, for talen til Beatrice rørte oss alle. I fjor samlet russen inn masse penger til kreftsaken, og i år klarte de å slå fjorårets rekord ned i støvlene. De slo til og med Hitra, og det er lov å si at det føles godt.

De vant GULLBØSSA.

 

 

Hun fortalte at øya vår ble hardt rammet i fjor, da Vilde døde. Hun fortalte om en medruss som måtte operere bort en svulst på hjernen. Heldigvis kan jeg skrive at det går bra med ham. Dette berørte dem midt i russetida i fjor, og midt i russetida i år. Hun ba oss om å huske, og hun ba oss om å huske at det er viktig å fortsette å gi.

For vi har ingen å miste.

 

Jeg håper at denne kafeen kan bli et varmt møtested for de som på en eller annen måte er rammet. Et sted der både latter og gråt sitter løst, og et sted der alle kan føle seg velkommen. Kanskje er du syk selv, eller har vært det. Kanskje har du mistet noen. Kanskje er du pårørende. Kanskje er du sykepleier eller helsefagarbeider, med lyst til å bidra. 

For min egen del så er jeg nødt til å nevne Liv Ågot. Hun er kreftkoordinator i Orkdalsregionen, og er en stor inspirasjon for meg. Dama er så engasjert at hun snakker både på inn- og utpust. Det smitter over, og gir meg lyst til, og tro på, at jeg kan gjøre en forskjell.

Hun sørger for at samarbeidet mellom sykehus og distrikt opprettholdes, og hun passer alltid på å snakke varmt om oss til andre. Og omvendt.

Mona sparket meg så hardt bak at jeg ikke kunne si nei til å være ressursperson innen kreftomsorgen. Det er ikke lett å motstå henne, nemlig, for hun prater også på inn- og utpust. 

Jeg har ikke en sjanse mot disse to, for ei er fra Dyrøya og den andre er halvt Mausundværing. 

 


 

Det var derfor jeg la turen til Hitra i kveld. Jeg måtte tenke i stillhet, og jeg innrømmer at Hitra har veldig mange fine turstier. Jeg vet også at Hitra har mange dyktige ressurspersoner, og noen av dem drakk kaffe og spiste kake med oss i dag. Jeg er glad for at de finnes, og jeg er glad for hver eneste sjanse vi får til å styrke samarbeidet.


 

 

Dessuten handler det ikke bare om å få sjanser. Vi må skape sjanser selv, og vi må finne arenaer å møtes på, der vi kan utveksle kunnskap og dele erfaringer. Vi må gi, og vi må dele raust av det vi har lært. Vi må lytte til dem som har erfart det på kroppen, for det er de som vet best.

Derfor kan en sånn møteplass være en kjærkommen oase. Tenk så fint det er å ha et rom der alle har lov til å puste fritt, og et rom som er raust nok ti å ha plass til alle slags tanker og følelser. Et sted for læring og vekst, der viktige tema kommer på banen.

Det er lov å spørre om alt, og der er lov å være stille. 

Kanskje kan du løfte stein for stein ut av ryggsekken, så veien blir lettere å gå. Livet er aldri bare lett, men det hjelper å ha noen sammen med seg.

Og det hjelper at folk gir, sånn at det kan forskes på kreftgåten, som ikke er en gåte. Vi vet at den finnes, og alle kjenner noen.

Med nye og bedre behandlingsmetoder så er vi bedre rustet til å krige, selv om det ikke er en kamp. Ingen taper kampen mot kreft, for det finnes ingen kamp.

Men det finnes mange tapre krigere, og de berører hjertet mitt hver eneste gang. Jeg lærer aldri, heldigvis. Det er hårfin balanse mellom å være profesjonell og privat, og den balansekunsten tror jeg at jeg mestrer. Selvfølgelig ramler jeg av lina noen ganger, og slår meg skikkelig, men da er det viktig å fokusere. 

Klatre opp igjen, se framover, og være der for den som behøver det. Når jeg kjenner at det blir vanskelig å være meg, så sier jeg alltid til meg selv at det ikke er jeg som er syk. Det er ikke jeg som er pårørende. Det er ikke jeg som kjenner bunnløs smerte. Det er dem, de andre, og det er dem jeg skal være der for. Det er mitt privilegium som sykepleier, selv om jeg vet at det høres litt rart ut.

 

BØNN

Vi ber ikke om utskrifter

forklaringer, diagnoser, prosedyrer

Vi ber ikke engang om overbevisninger

Vi ber om å bli sett av en annen

Vi ber om et ansikt

– Stein Mehren –