Deilig sommer, hjertedryss

sol og regn og pikekyss.

Ved å åpne hjertet ditt

kan du også fange mitt.

 

Hjertet mitt har plass til mange,

jeg er ganske lett å fange.

Men jeg stiller strenge krav,

egentlig et lite hav:

 

Du må være varm og ærlig,

trenger ikke være kjærlig.

Du må være raus og snill,

glad i vin og helst litt vill.

 

Sette pris på luft og vann, 

være kvinne eller mann.

Være liten, omsorg gi,

lytte, si det du vil si.

 

Du må ha et åpent hjerte,

som kan takle andres smerte.

Ofte bare være der,

uten ord og bare nær.

 

Glede deg ved andres lykke,

bære vennskap som et smykke.

Trampe hardt og varsomt trå,

se det store i det små.

 

Så til slutt det viktigste,

vær et ekte menneske.

Det er alltid nok for meg,

er du DEG så smelter jeg. 

 

Tove. 

( som har mange sånne i livet sitt  )

 

 

 

 

Det å være menneske i et samfunn er en ren omsorgsøvelse.

– Ole Paus –

 

En verbal venninne sa til meg at min private sfære er på størrelse med Værnes. Flyplassen.

Ingen våger å sette seg for nære. Ingen kaster seg over meg for å klemme.

Fordi jeg ber dem ryke og reise, om de prøver.

Hvorfor det er sånn?

Det er helt sikkert medfødt, og jeg har to sider.

Jeg bryr meg om dem jeg er glad i. Jeg drysser velmente fraser og små overraskelser over dem. 

En lapp med positive ord. En liten gave til akkurat den personen, den dagen.

 

Da jeg fikk overskuddet tilbake etter møtet med veggen, så følte jeg et stort behov for å gi noe tilbake.

Fortelle at uten deres støtte og utholdenhet, så hadde jeg ikke klart meg like godt.

 

Jeg har lært mine venner å kjenne. De er vidunderlige.

Jeg har hatt så fin støtte på arbeidsplassen. De har latt meg gå veien i mitt tempo.

Jeg har lært meg selv å kjenne. 

Og jeg våger å tale Roma midt i mot.

Nå kan jeg være så direkte at det skremmer vannet av den som prøver seg.

Det passer egentlig bra, for jeg er Urinleder på jobben. Med spesielt ansvar for blæra og dens urinveier.

For ingen veier er uransakelige.

 

Så glad jeg er i jobben min. Og kreftgruppa. Og eldre mennesker.

I alle slags mennesker, egentlig.  

 

Vi får så mange tilbakemeldinger som gjør noe med oss. 

I går fikk jeg høre at ” Åja, du er et SÅNT kvinnfolk, du. Da er det best å gjøre som du sier, ellers blir jeg vel aldri kvitt deg. “

I dag fikk jeg høre at jeg er en engel.

For en stund siden fikk jeg høre at jeg så ut som en ungjente, mens jeg senere samme dag fikk spørsmål om jeg snart skulle gå av med pensjon.

Dette er mine frynsegoder, som jeg verner om.

Jeg gjemmer dem i hjertet.

Å få gjøre en forskjell i andre sitt liv gjør meg ydmyk. 

 

Barberklem og andre klemmer får mine kollegaer ta seg av. Der går grensa.

Jeg gir omsorg på mitt vis.

Jeg våger å være tilstede, og jeg våger å ta den vanskelige samtalen.

Jeg tør å bare være der, og jeg tør å være stille.

Jeg holder i hånda og stryker over kinnet.

Og ja, jeg deler ut en klem ved behov. Tar i mot, også.

Når det kjennes riktig og viktig.

Men ikke i tide og utide.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

” Deilige høst!

Min sjel er viet til den, og hvis jeg var en fugl

ville jeg fly over jorden på jakt etter kommende høster. “

 

 

Så langt tilbake som jeg kan huske, så har jeg elsket høsten.

Kanskje fordi jeg er septemberbarn.

Jeg liker å leve hele året, men lever mer når det er høst.

Lufta er klarere, fargene sterkere og forpliktelsene er færre.

Jeg må ikke slå plen og luke ugress.

Det gjør jeg forresten ikke nå heller, for det gjør ungdommen.

Jeg må ikke ha brun og spenstig sommerkropp og elleville planer, som jeg tror man må ha når det er sommer.

 

Klærne i butikkene er finere, mørket senker seg, og det er lettere å være glad.

Jeg kan lulle meg inn i drømmer og minner.

Minner om ny ullgenser og nye joggesko.

Minner om nytt skoleår og spennende gutter.

Telefonterror og trangt om plassen, fordi vi ikke eide en mobiltelefon.

 

Denne fant jeg på Røros i fjor.

 

Vi var sosiale på en annen måte før.

Alle ungene og undommene i grenda samlet seg til lek og moro.

Det var rangordning i flokken. De eldste dirigerte de yngste.

Dette utnyttet vi da det ble vår tur. Det var sånn det var.

Gutter med mopeder, og fra ei anna grend.

Sånn kan jeg fortsette.

Alle disse minnene har gjort høsten til MIN årstid.

 

 

Jeg gleder meg allerede til høsten, selv om jeg nyter dagen i dag.

Da kan jeg lese og strikke.

Jeg kan gå lange kveldsturer i mørket, og jeg kan finne varme i pledd og med levende lys

Jeg kan drikke vin eller varm sjokolade med venner.  

Det kan jeg vel gjøre hele året.

Jeg flyter nemlig på vin og venner.

Og venner er som  en kopp sjokolade. De gjør deg varm tvers gjennom.

 

 

” Høster gråter ikke

høster gjør ikke det –

høster nyter livet

de vet hva som skal skje. “

 

 

 

 

 

 

 

 

 

” Livet er ikke bare titusen steg mot små mål.

Livet er rikt nok til å være bare sus i myrull. “

– Hans Børli –

 

 

 Jeg er glad i ord, og spesielt poesi.

Ord kan gi glede og håp, og ord kan ramme hardt.

Det finnes ord som skaper latter.

Det finnes ord som beskriver stemninger.

Og noen ganger finner man ikke de rette ordene.

 

Det er vanskelig å finne små ord til sterke følelser.

Formulere seg riktig. Bli forstått. Så tanker hos andre.

Helst gode tanker.

Ord er som en boomerang. De kommer tilbake til deg.

 

 

Ironi er en kunst jeg beundrer. Den krever mye av budbringer og mottaker.

Jeg liker også galgenhumor og sarkasme, men da er “offeret” nøye utvalgt.

Det må tåles.

 Jeg elsker lek med ord.

Ordspill.

 

Som dette. Full etterforskning. 

 

Eller dette.  Selvinnsikt.

( Begge signert  Per Vie. )

 

Ordene har gjennom livet gitt meg selvinnsikt, og jeg bruker ordene for å formidle det som surrer rundt  i mitt hode, og rundt mitt hode.

Innsiden av hodet mitt er av og til et vepsebol. Der er det fullt kjør.

 Det har jeg til og med sjekket hos legen, så jeg har det svart på hvitt.

Han scannet hjernen min, og sa:

” It`s a beautiful brain, but it`s working too hard. “

Det visste jeg fra før.

 

Jeg har respekt for ord, og vet at man balanserer på line ved å være åpen.

Noen setter pris på det, og kjenner seg kanskje igjen. Andre liker det ikke.

Vi har alle et valg.

Og vi har alle ordet i vår makt, på en eller annen måte.

Derfor er det greit å veie sine ord.

Det er ikke alltid like lett.  Jeg klarer ikke det hele tiden.

Noen ganger spytter jeg ut ord som jeg gjerne skulle tatt tilbake, men da er det for sent.

 

Uansett hvordan livet ditt er, så har du et rom der ingen slipper inn.

Ingen.

 

” Du går fram til mi indste grind,

og eg går fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

 og det skal vi alltid bli. “

– Haldis M Vesaas –

 

” Ingen har varda den vegen du skal gå. Ut i det ukjende, ut i det blå.

Dette er din veg. Bære du skal gå han. Og det er uråd å snu. “

 – Olav H. Hauge –

Jeg kjenner en familie og ei spesiell jente.

Vilde.

Hun har lært meg et nytt ord.

Vildestyrke.

Den styrken man henter fram når man virkelig MÅ.

Hennes mamma siterte henne i går: ” Sett de positive tankene på repeat. “

Det var visst sånn hun var. 

 

Hun døde nylig av kreft, bare 19 år gammel. Hun gjorde døden så virkelig, selv om hun valgte livet.

Det er mulig å bli syk, selv om man er ung. Derfor må vi leve.

 

Vilde levde hvert minutt. Hun levde hele tiden, med hele seg.

Jeg kjenner at hun har gjort et så dypt inntrykk på meg.

Nabojenta.  

Det kunne vært deg eller meg, men det ble henne. 

Hun strålte. Hun ga. Hun smeltet hjerter bare ved å være seg selv.

Hun lærte oss så mye.

Vi er alle berørte. Slik er det å leve tett på hverandre, som vi gjør her ute ved havet.

 

Det er både vondt og godt at det er sånn.

Vi kan ikke vende ryggen til. Vi må se det i øynene.

Vi møter familien. Vi må møte sorgen.

Deres sorg, men også litt vår. 

 

Hun har lært meg å se det store i det små. 

Hun har lært meg hva som betyr mest.

Jeg blir sterkere av å tenke på hennes mot og livsglede.

Livet er skjørt, og hun var så sterk.

Nå har jeg to helter. Vilde og Nasse Nøff.

Jeg er så glad for at jeg fortalte henne akkurat det.

Hun smilte, og det minnet skal jeg ta godt vare på.

Jeg skal også leve et helt liv.