I skrivende stund

 

 

I skrivende stund så glemmer jeg alt rundt meg. Jeg rekker ikke å skrive like raskt som tankene kommer. Da forsvinner jeg inn i min egen, lille verden.

Det er avkobling og terapi. Det er bedre enn meditasjon, for det klarer jeg ikke. Jeg har prøvd, men da flakser tankene på avveie. Det samme skjer når jeg prøver å lytte til en lydbok. Jeg mister konsentrasjonen, og dermed også handlingen.

Jeg er en god lytter, ansikt til ansikt, og jeg elsker å lese bøker. Da forsvinner jeg inn i boka sin verden.

 

Jeg er glad i havet. Der er det lett å holde styr på tankene. Da er jeg fri som ørna. Jeg legger igjen alt på land, og er bare meg selv, og bare fri.

 

I dag har jeg vært på Titran sammen med en trivelig gjeng. Vi padlet fra Gaustadbrygga og ut mot storhavet. Vi terget båra, men bare så vidt.

Vi så skumsprøyten slå opp litt bortenfor oss.

Vi tenker sikkerhet på sjøen. Det er ikke et poeng å ta dumme sjanser. Vi er jo der for å nyte naturen.

 

 

Jeg elsker å høre dette sterke bruset fra havet. Det er mektig og uovervinnelig, uberegnelig og svært.

Jeg er ikke redd. Jeg synes det er spennende og godt. På avstand.

 

Vi snudde, og padlet ut til Sletringen Fyr. Jeg har vært der to ganger før, men det er like stort hver gang.

 

 

 

 

Padlevenninna nynnet på en sang underveis. Hun trodde at ingen hørte det.

Alle som kjenner Anette vet at det skal mer enn havdur til for å overdøve henne.

 

” Har du fyr
har du løkte langs din vei,
har du fyr
et signal om riktig lei.
Ei lampe som gløde i mørke
og lose dæ ut og frem,
som tar dæ bort og hjemmefra,
men også tar dæ hjem

Et landemerke før håp og drøm,
helst sku vi la d bemanne.
Dær skarven flyg og dær seien svøm,
ute på kanten av landet.
Et hus i havet som står han av
og gjør en seilar så glad så glad,
og rope så sjøen skvett
æ vil bli sett. “

 

 

 

 

Alle regnbuens farger

Det fantes en tid der det meste var svart. Nå er livet en eksplosjon av farger.

Det er også kontrastfylt, som svart og hvitt. Sånn er det når jeg slites mellom dårlig samvittighet over det som ikke fungerte som det skulle, og når jeg kjenner den lille gleden ved å ha gått den veien jeg mener er riktig for meg.

 

Noen ganger slites jeg i stykker. Djevelen på høyre skulder får overtaket på engelen. Hun som sitter på den venstre skuldra. Det er reale basketak. 

 

 

Da jeg studerte sykepleie var de begge overarbeidet. Den ene sa at jeg ikke klarte det. Hun tok fra meg nattesøvn og selvtillit. Hun var et gnagsår, som jeg stelte godt med. Så godt at jeg ble syk.

Den andre sa at jeg var flink. Hun sa at jeg var ryddig, omsorgsfull, effektiv og nøyaktig. Hun så potensialet mitt.

Jeg tok opp kampen. Jeg klasket en ugjennomtrengelig bandasje over gnagsåret. Jeg pakket inn elendigheten.

Jeg tvang meg selv til å lytte til engelen. 

Der har jeg en styrke. Jeg tar opp kampen mot meg selv.

Da jeg ble sterk nok, så tok jeg av bandasjen. Ingen kan legge lokk på noe å tro at det for alltid er gjemt og glemt.

Men en god sykepleier får såret til å gro.

Denne filosofien bruker jeg alltid. Jeg har lært at man må til bunns i hva det nå enn måtte være, for å få et bra resultat.

Hun på min høyre side er nede for telling. Det krever sin kvinne.

 

Fargepaletten min inneholder familie, kjæreste, venner, hund, padleturer og andre naturopplevelser. Den inneholder bedre selvfølelse, trygghet, styrke, omsorg og livsglede. Den inneholder tro på meg selv. Den inneholder en jobb som jeg er glad i. Den inneholder små øyeblikk i alle regnbuens farger.

 

 

” Å elske er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid. “

 

 

Et bløthjertet rivjern

I morgen har vi bursdag. Ellers er vi forskjellige som dag og natt, selv om vi gradvis tilnærmer oss hverandre.

Hun har blitt mykere med årene, mens jeg har gått den andre veien. Blitt litt tøffere.

Vi møtes på halvveien.

 

Maren kan skremme Fanden på flatmark. Hun er ikke den du smører på brødskiva. Du tenker ikke at hun er myk som smør når du ser og hører henne.

Men hun er det, også, for den som kjenner henne godt. Heldigvis gjør jeg det.

Det hendte før, og kan hende ennå, at jeg synes hun er for brå. Det hender sikkert at hun synes jeg er for vag og forsiktig, også.

Vi utfyller hverandre.

 

Vi jobber sammen, og det har vi gjort i mange år. Derfor kjenner jeg de fleste sidene av henne.

Hun er driftsansvarlig i hjemmetjenesten, og en av sjefene mine.

Det året jeg var sykmeldt holdt hun kontakten med meg hele tiden. Hun ga meg tillit til å ta den tiden jeg behøvde.

 

Hun sa: ” Vi vil ha deg tilbake. Jeg vet at du egentlig ikke ønsker å være borte fra jobben. Ta det i ditt tempo. Vi savner deg, men det viktigste er at du kommer tilbake når du kjenner at du er klar for det. “

Hun er en av dem som gjorde det lettere for meg. Jeg ville tilbake til gjengen min, og det klarte jeg.

 

Hun sitter ikke på ordene, og hun sparer aldri på kruttet. Ingen synger sine meninger høyere. Hun kvitrer ikke forsiktig. Nebbet hennes er på vidt gap hele tiden. Det hender hun er som når en ørn slår kloa i byttet sitt. Da har har vi som regel fortjent å bli strammet opp, så det er greit. 

Hun er et rivjern. Hun vil ha ting gjort. Hun vil ha det ryddig. Hun vil at alle skal gjøre sitt beste. Det er ikke sånn at hun overlater jobben til andre, og sitter med beina på bordet. Hun jobber som en heltinne. Hun rydder og fikser, mens kjeften går.

 

Bakom alt dette har hun et hjerte av gull. Hun er bløthjertet og varmhjertet. Hun er opprørt og lettrørt. Hun tørker sikkert en tåre når hun leser dette, også.

Vi kan snakke med hverandre om alt, så lenge det ikke blir for vulgært. Da feiger jeg ut.

Vi kjenner hverandre så godt at vi respekterer hverandres likheter og ulikheter.

Et glass vin løsner på tungebåndet, selv om hun alltid har snakketøyet i orden. Når vi møtes på fest, så er vi såååå glad i hverandre.

Og det er vi jo. 

 

Det er litt lettere å si sånne ting med rødvin innabords,og i skinn av stearinlys.

Vi behøver egentlig ikke å si så mye om akkurat det der i hverdagen, heller.  Når vi tar en fest, så får vi det jo bekreftet likevel.

Skål for oss, Maren. Håper dagen din blir fin.

 

 

Fattig er du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

– Haldis Moren Vesaas –

 

 

 

 

Av milde piker blir det gale kjerringer

 

En gang fikk jeg durabelig kjeft, bare fordi jeg omtalte den avdøde kona til en eldre mann for ” kjerringa di. ” Han ble så sint at han satte en dirrende finger mot døra. Ut!

Jeg rakk akkurat å svare. Jeg sa at på Frøya sier vi kjerringa i stedet for kona. Kjerring er et fint ord, sa jeg, og fikk døra slengt etter meg. Da jeg ble for meg selv, og kom til meg selv, så viste jeg fingeren tilbake. Uten at han så det. Og uten dårlig samvittighet.

 

 

Vi ble venner igjen, og jeg fikk en stor pose med sjokolade. 

 

En annen eldre mann sa: ” Du er ei sånn ei, du. Jeg ser det på deg. Da er det best å gjøre som du sier, med en gang. Vet du hva jeg er glad for? At jeg ikke har kjerring. ”  Sa han.

 EI SÅNN EI? 

 

Jeg liker å være Kjerring.  

Ei kjerring er både varm og god, PMS-sint og sur. Hun har hodepine når hun ikke orker, og byr på seg selv når hun vil.

Hun holder orden på hus og heim, men i mitt tilfelle ikke hage. Hagen lever sitt eget liv.

Hun har omsorg for mann og barn, og resten av slekta på begge sider. Hun passer på at alle har det bra, og skriver julegaveliste tidlig på høsten.

Hun glemmer ingen.

Hun handler og baker, smører matpakke og skriver  ” Jeg er glad i deg ”  på mellomlagspapiret.  En liten, men viktig hverdagsglede, som koster ingenting.

Hun fikser TORO-suppe og nudler, og hun koker eller steker mat fra bunnen av – en sjelden gang.

Hun blir opprørt over urettferdighet og mobbing. Hun er beskytteren med stort hjerte.

Hun er sint og tverr, barnslig og masete. Hun kan smelle en dør og si ord hun ønsker usagt etterpå. I kampens hete spretter ordene ut av seg selv.

 

Det finnes legdkjerringer, drittkjerringer, trollkjerringer, skravlekjerringer og helvetes kjerringer. Negativt ladede ord.

Ikke rart at denne mannen ble rasende, da.

 

De fleste kjerringer har heldigvis kjærlighet i blikket.  Bak brillene.

 

 

Lat det vera Kjerring elder Kall; den klokaste styrer best.

–  Ivar Aasen. –

 

Lys i mot mørketia

 

Dagen e borte og natta e stor,
men i mørketidslandet skal høres et ord.
Om sol som skal snu så det bærer mot dag,
om folk som skal samles til helg og til lag.

– Trygve Hoff –

For den som ikke elsker lune høstkvelder, sånn som jeg gjør, så er det en ting som er sikkert.  Lyset kommer tilbake. Sommernettene kommer igjen.

Vi kan varme oss ved den tanken.

Jeg varmer meg med vin og vedfyring. Jeg skriver meg varm, og jeg strikker meg i varmen. Jeg leser en bok som gjør meg varm innvendig. Jeg tenner lys.

Og blir det for hett, så går jeg en sen kveldstur i mørket. Jeg elsker det, og jeg finnes ikke mørkredd. Det er godt å føle at man er litt i skjul for andre av og til.

Det er også godt å møte lyset og den skarpe høstlufta. Og den møter jeg med kaffe og matpakke.

 

 

Vi kan også være lys for andre i ei mørk tid. Ikke utsette å besøke noen vi er glad i. Ikke spare på ordene vi har lyst til å si, og som vi gjerne vil gi.

Det blir sjelden feil å våge seg utpå. Våge å møte andres sorg, for eksempel. Noen ganger føles det som om man er Bambi på isen.

Man snubler, vakler eller går på trynet. Velger kanskje feil ord, eller føler seg på utrygg og ukjent grunn. Det går som regel bra likevel. Det er værre å gjøre ingenting.  

Alt blir lettere med en venn.

 

 

Selv tar jeg et dansetrinn eller to fordi det er høst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Venner for livet

 

 

 

Jeg traff en gammel klassekompis i dag. Han er ikke gammel, langt i fra, men han er en sånn god, gammel venn. En som det alltid er veldig artig å treffe igjen.

Tonen er der med en gang. Sånn er det med noen. Sånn har det alltid vært med ham.

Vi ble stående å filosofere over livet vårt, ved en bordstabel med høstens trendy klær. Jeg glemte at jeg sto midt inne i en butikk. Jeg var plutselig ungdom igjen, selv om vi har rukket å feire en drøss med jubileer. Vi hadde DEN fine samtalen, og latter og smil satt løst.

 

 

Noe var likevel annerledes enn før. Vi eier noe som vi i ungdomstiden ikke hadde.

Vi eier livserfaring. Vi eier oppturer og nedturer, samlivsbrudd og kriser. Men vi lar ikke disse trøkkene som livet gir få eie oss. Vi tar det med i ryggsekken. De vi møter og deler livet med, gir oss verdifull ballast ,og de bidrar til å gi oss nyttig erfaring for veien videre.

Vi var enige om at disse tankene ikke skal få tynge oss for mye. Vi velger å se på det som levd liv. Levd liv, som har gjort oss til de menneskene vi er.

Denne ryggsekken inneholder både gleder og skuffelser, lykke og sorg. Den inneholder alt som livet gir.

Så kan dagene ta en ny vending, på den ene eller andre måten. Vi har venner som har mistet barn, vi har venner som har opplevd samlivsbrudd. Vi har venner som har erfart ting som vi ikke kjenner til. Vi har lykkelige venner og gærne venner. Vennene favner hele spekteret.

Alt dette rakk vi å snakke om. 

Vi har det fint, sånn der midtveis. Livet smiler visst til oss begge to, og vi har skjønt at dette må gripes og nytes.

 For ingen kjenner morgendagen. Det er dagen i dag som er vår. Jeg tror at bevisstheten øker med alderen, selv om noen opplever ting i livet som gjør at de tidlig må ta dette innover seg.

Han sa så mye fint at jeg bare kunne nikke meg enig. Det var nære på at jeg ble litt rørt av denne mannens betraktninger. Gutten har blitt voksen, klok og livserfaren. Heldigvis er glimtet i øynene akkurat sånn som det var før. Sånn som det var i ungdomstid og russetid.

Uforglemmelige minner.

Knut Egil,du er en knakende kjekk kar. Som du alltid har vært. Selv om du ikke er min type. Jeg er veldig glad i deg.

Neste gang skal vi eie festen.  Da lover vi at det ikke skal bli opp som en bjørn og ned som en skinnfell.  

Det er sikkert ikke lenge til, heller. For tiden flyr, og vi med den.

 

 

 

 

Diplom tildeles

Å SETTE SPOR

 

Å bære på et liv,

telle babytær og snuse barnet i halsgropa,

se det stabbe avsted på eventyr,

ville beskytte og sette fri.

 

Å følge dette livet,

gå foran eller gå ved siden av,

plastre vonde skrubbsår på knærne,

ville trøste og gjøre sterk.

 

Å  sette livet fri,

sende den unge ut i verden,

alltid være den tryggheten de behøver,

ville gi varme og styrke.

 

Å få livet tilbake,

se dem søke seg hjem til redet,

fordi de vet at du alltid er der,

ville gi grenseløs kjærlighet.

– Tove –

 

Dette er den beste diplomen jeg har fått i mitt liv. Jeg fikk den for mange år siden.

Han satt sikkert i dyp konsentrasjon, og med tunga beint i munnen. 

 

 

 

 

 

 

Kjærlighet i lufta

Så godt det er å våkne opp, og legge seg, med friske tanker. Jeg sammenligner tankene som jeg hadde med tankene som en anorektiker har. Du ser en annen enn den virkelige deg i speilet. Fullstendig fiksert på detaljer. Tanker som ødelegger både dag og natt. 

Nå våkner jeg med glede, spesielt ettersom det er høst. Nå har jeg plass til mange andre tanker, som gjør meg godt. Det hører også med til høstlykken å ha to turkompiser som jeg er veldig glad i. Det er kjærlighet i lufta.

Jeg tror at de begge, hver på sin måte, har bidratt til at fokus er flyttet. Jeg var ikke bare lett å leve med før, hverken for samboer, barn, familie eller venner.

Brekker du et bein så kan alle se det, og skjønne det. Møter du veggen må du ta smellen selv, men flere får lide for den typen smell.

 

 

Nå er tankene like friske som høstlufta. Fargene er sterkere og jeg er sterkere. Alt gløder på denne tiden av året. Til og med jeg.

Og jeg er glødende opptatt av jobben min, når jeg får gjøre det jeg kan best .Den byr på mange kontraster, og den byr på kollegaer som har hjerte for det de holder på med.

En god pleier gjør en forskjell, ofte med små og enkle midler. Du vet det når du har møtt en. Hun tenker både med hode og hjerte.

Akkurat i kveld er jeg stolt over det, for jeg møtte henne.

 

Hvis du ser at noen er svak – gi dem en verden der de er sterke nok.

– Ole Paus –

Lagelig til for blogg

 

 

Lørdag kveld. Et glass vin, og mange ord som vil ut. Opp og fram i lyset. Å drikke vin er innenfor komfortsonen. Å bære hatt er utenfor.

For hver gang jeg tør noe nytt, så kommer jeg på noe annet jeg har lyst til å prøve.

Det er ikke alt som er så modig, sett med andres øyne, men for meg selv er det en drivkraft for utvikling.

 

Jeg gjemte så mange ord inni meg, som til slutt måtte ut. Ord avler ord, og det blir bare flere av dem.  Denne bloggen måtte bli til.

En ventil for tanker og følelser. Jeg har fått så mange fine ord tilbake. Ord som piffer og puffer. Ord som gjør meg glad og sterk, ord som gjør at jeg vil skrive mer.

 

Jeg gleder meg over andres ord og andres poesi. Jeg nyter at noen er ordkunstnere. Jeg dykker ned i en god bok. Jeg funderer over et vakkert dikt.

” Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen.
En hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft. “

– Hans Børli –

Tusen takk for alle fine ord dere har gitt meg. At mine ord kan bety noe for andre. Jeg gjemmer ordene i min egen boks, som er merket
#MOT

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kron ska ho ha

KRON SKA HO HA! – KVINNFOLKET.

 

Ho sto rakrygga mot vind`n som ei fyrlykt –

kvinnfolket.

Blåholdt på skautet og serken

mens augo flaut horisontvegen –

kvinnfolket.

Ho var kvinnfolket i verda,

som sto breibeint på berga,

som hang i fiskehjell,

som rodde båten,

som dreiv smør og brød ut frå magre jordflekka,

og enda hadde melk te overs.

 

Ho

var det

som fødde ungar

og alte dei opp til

jessvinte mannfolk og kvinnfolk.

Sånn var kvinnfolket!

 

Ho var sånn at ho regjerte verda

utan brøl eller skryt,

berre gjorde det, like lett som å puste.

Ho administrerte flatt og horisontalt

med seg sjølv til stades over alt.

 

Ho berre gjekk frå barselsenga,

hengte over gryta,

fekk unnagjort fjøset,

hadd plass til ein huslaus eller to,

vaska sjøklea,

sådd det som skulle i jorda,

kalte, bandt og spant,

og hadde ei vevrenning som et liv

gjennom farga mønster

etter seg,

og lite tå fortjenesta.

 

Ho var sånn kystkvinnfolket!

Tøff og sterk som ein kamerat

med faste nevar i mot makt og overmakt

og eit hjarte så stort at det pumpa blod

og næringsstoff ut i kvar minste celle

i ei bygd…

tok tak med framvekstringar frå ho kunne gå,

gjekk dei i møte som pur ung kvinne,

klar til å gå laus på skikkelig livsverk med

båt, bruk, hus og gård

og år etter år med barsel og ungar,

med stell for gamle og sjøfolk.

 

Og så heldt ho basar, og såg ein vidare verd

gjennom Foreninga.

Herre Gud, sånn var ho!

Og var ho ikkje meir?

Jau, farr!

Ho var sjølve tryggheita!

Som blekkstilt hav var ho!

Ho var blå himmel og varme kleda,

og ein kropp det berre var ei lyst å ta i,

lett å føre i dans,

og god å elske med,

ein varme å komma inn til.

 

Var ho ikkje slik kvinnfolket?

Var ho ikkje ei dronning på skjæret?

Var ho ikkje ei eventyrprinsesse når ho gjekk til alters?

Var det ikkje vel at ho skull hatt kron??

Var det ikkje vel at hu skull hatt klednad som skin?

Men ho hadde ikkje alltid det –

kvinnfolket.

Ho hadde ikkje alltid det, nei!

 

På tide at ho får det da!

 

Kron dei opp alle saman!

Sett kron på kvinnfolket ,

og send ein hyllest

som ei renning bakover i kleinare tid!

 

Kron kystkvinnfolket

til stas og overlag!

 

Skal nokon kronast, må det vera slike!

 

Skal ikkje gå her ukrona

sånne døtre!

 

Kron skal ho ha,

kvinnfolket!

 

– Hans Anton Grønskag –

 

 

Jeg ba pent om å få tilsendt dette diktet, og jeg spurte om å få bruke det i et blogginnlegg. Hans Anton sa ja.

Jeg ble bergtatt av disse ordene, og har tenkt på diktet mange ganger siden. Bildene jeg har lagt ved er av farmor. Kystkvinna mi.

For meg ER hun dette diktet. Vi bodde i samme hus, og jeg har sittet i skjømmingstilmen og hørt det, helt fra jeg var lita. Den timen på dagen da det begynte å mørkne, og før de tente lysene. Småprat og historier fra virkeligheten. Lunt, spennende og trygt. 

 

 

Jeg har skrevet om kystkvinna før, men kommer alltid tilbake til henne. Opphavet. Med forklekjole og med bindinga i hendene. Alltid snill, og litt streng. Ikke fikk vi spille kort, og ikke skulle vi plystre eller danse. Vi lurte oss unna med fiskestanga på søndager, for det var synd å ikke holde hviledagen hellig.

 

 

Jeg har deltatt på mange Foreningsmøter. Jeg gledet meg til Foreningskaffen, selv om det var synd at de la geitost på vaflene. Jeg visste at det alltid var geitost, men gledet meg like mye hver gang. Kanskje jeg håpet på et under.

” Kjære Gud, la dem bytte ut geitosten med fløtemysost “, ba jeg.

 

 

Når det er sagt, så er jeg kystkvinne selv også. Dagens kystkvinne.  

Jeg synes vi henger i stroppen nå også. Vi har ikke en like stor ungeflokk, men de vi er så heldige ha, skal følges opp på alle bauger og kanter. Det er basarer og kakebaking. Vi henter og bringer, vi smører brødskiver og lager kakao med krem. Vi skaper en lun heim, men skjømminga er det dessverre slutt på. Vi skulle beholdt den timen. Stengt verden ute, og holdt fast på den gode småpraten.

Vi skal jobbe ute og hjemme, og vi skal ha tid til å realisere våre drømmer. Vi skal reise, shoppe, trene, og vi skal se bra ut. Vi skal være forbilder for våre etterkommere.

Det er så mye å tenke på.

 

Jeg liker ikke å spille kort, men det tror jeg ikke er farmor si skyld. Jeg er dårlig på å plystre, men ikke fordi det er syndig. Jeg gjør akkurat det som passer meg, selv om det er søndag.

Og jeg drikker vin i stedet for å gå på bønnemøte. Vin er et bevis på at Gud elsker oss og vil at vi skal være lykkelige, sa Benjamin Franklin.

 

 

Skål, farmor, selv om jeg vet at du ikke drakk vin eller annen styggedom.  

Du er forbildet mitt. Du er Kystkvinna.

Som blekkstillt hav var du, sjølve tryggheta.