Den siste uka har jeg vært helt utslått av tanker. Jeg sammenligner det med et snøskred. Det er stille og fint pudderføre, men før jeg aner ordet av det så raser det utfor. Da blir jeg liggende under snøen ( MED bikini, i anstendighetens navn ), men heldigvis ikke så dypt denne gangen. Jeg puster fritt, og rister snøen av meg. Jeg hutrer litt, har gåsehud, men finner igjen varmen foran et knitrende bål.

I dag var dette knitrende bålet et besøk hos ei god venninne. Hjemme hos Ann Iren er det sånn at jeg kan trekke føttene under meg, og krølle meg sammen i et hjørne av sofaen. Hos henne føler man seg hjemme. Hun er et rotehue som det er godt å snakke med. Det er strikkegarn og andre prosjekter slengt rundt overalt, og hun serverer nystekte scones med hjemmelaget rabarbrasyltetøy.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mums!

Det er ikke den ene tanken sin skyld, men det blir for mange av dem samtidig. Det ene snøfnugget i et snøskred vil aldri føle seg ansvarlig.

Jeg har blitt flinkere til å skifte fokus når tankene strømmer på. Da tar jeg fram snøskufla, og måker vekk de værste tankene. Det er ikke alltid det funker så bra. Jeg liker ikke å måke snø, så det hender jeg skufler bare en smal sti, så jeg kommer meg dit jeg vil. Tar snøfillene overhånd, så bestiller jeg plogen.

Altså vennene mine.

Ann Iren sa i dag at det beste sikkert ligger foran meg, før hun ga meg denne gaven. 

Og jeg vet at hun snakker sant, for i kveld skal jeg på kjærestebesøk, i morgen skal jeg på fest med gode kollegaer, og neste helg reiser jeg til Røros med en venninnegjeng.

Og Titran, mitt favorittsted, er bare en liten biltur unna. Der ute flyr alle negative tanker til havs, akkurat som måkene. Jeg kan gi plass for havbrus og stillhet. Det kan ikke beskrives.

Vi har hørt at ingen snøfnugg er like,
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake,
og får et iskyss på min munn.

– Anne Grete Preus –

Vennene mine gjør meg varm og sterk. Når lette snøfnugg og tunge tanker treffer meg, så smelter de og preller av.

Heldigvis. For jeg er ikke spesielt glad i snø og tunge tanker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg klarte ikke å la være i kveld heller. Jeg ble trukket mot Titran. Denne plassen virker som en magnet på meg.

Idag har jeg vært både stuptrøtt og rastløs, samtidig. Jeg vet det høres merkelig ut, men det er akkurat sånn det er. Jeg måtte vaske huset, selv om jeg sikkert ikke måtte. Etterpå bakte jeg en mislykket pizza, noe som jeg aldri har mislyktes med før. Jeg skjønner fremdeles ikke hva jeg gjorde galt, men kanskje jeg kommer på det i natt. Sånn er det ganske ofte. Jeg våkner midt på natta og har løsningen på dagens små og store problemer. Ikke rart at jeg er trøtt.

Jeg er aldri så trøtt at jeg ikke orker frisk luft. Når jeg attpåtil er rastløs, så passer det perfekt å kjøre til Titran. Veien dit er “litt” kronglete, så det er en fordel å være lokalkjent. Da vet man nemlig akkurat når det er lurt å legge seg over i motsatt kjørefelt, for å unngå de værste humpene. Hvis den andre banen er ledig.

Når jeg kommer fram er veien glemt, helt til jeg skal hjem. Og hjem vil jeg på en måte ikke, for hjertet mitt vil bo på Titran. Selv om det betyr at jeg må kjøre denne veien hver dag.

Jeg er ikke spesielt romantisk. Det har jeg aldri vært. Derfor er jeg sikker på at jeg ikke romantiserer det å bo her. 

I kveld gikk jeg tur sammen med en heldig fastboende. Heldig, fordi hun bor her. Vi hoppet fra stein til stein, og vi speidet mot fyret. Vi snudde ryggen til fyret en bitteliten stund, men det var kun til ære for fotografen.

 Siv-Tove pekte og forklarte:

” Her sitter vi på vakre sommerkvelder og ser sola gå ned i havet. “

” I dette naustet koker vi krabbe. ”  

” På denne holmen brenner vi bål, og griller sammen med feriegjestene. “

” Når det er basarer, fester og dugnader så er alle med. “

” Alle kjenner alle her ute. “

Åååå….det er sånn jeg drømmer om å leve. Bortsett fra det med krabben. Jeg liker ikke krabbe, dessverre, og det er synd. Det høres så idyllisk ut med krabbe, loff, majones og sitron. Jeg får nøye meg med hvitvin og utsikt. Det er da også noe.  

Jeg bor på feil side av øya, der solnedgangen ikke synes. Jeg vil hoppe på steiner, jeg vil sitte på svaberget, og jeg vil vandre i strandkanten. Jeg vil si hei til alle jeg møter.

Jeg vil sitte alene og kikke på havet, og slippe å si hei til noen. Det kan jeg her ute, for det finnes alltid en plass der man kan være alene. En plass der jeg kan finne roen og lytte til havbåra. Mange synes båra høres buldrende og skummel ut, men for meg er den lyden trygghet, selv om jeg vet at den kan være lunefull og farlig.

Jeg har heldigvis ikke kjempet mot den, så da velger jeg å la denne lyden gi meg ro i sjela. Den er som et bakteppe mot alt det vakre. Den hører like mye til her som det jeg føler at jeg gjør.

Jeg kommer ikke nærmere storhavet enn dette. Det er derfor jeg drar hit så ofte jeg kan. Noen ganger sammen med andre, men gjerne alene. Jeg drar hit av hjertens lyst.

Og jeg drar hit når jeg får lyst på varme vafler med rømme og syltetøy. Ingenting slår disse vaflene.

Det måtte isåfall være utsikten, for den er uslåelig.

 I dag leste jeg noe som Bjørg Thorhallsdottir har skrevet. Betydningen av å velge riktig heiagjeng. Det ser dere vel at jeg gjør.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hendene i været. Heia Tove!  

Jeg er veldig takknemlig.

Kollegaer og venner. Vi går mest på tur for å være sosiale. Vi prater om alt og ingenting. Vi heier hverandre fram. En av oss ser litt passiv ut, men det er bare på utsiden. Innsiden er full av omsorg og empati, og vilje til å hjelpe. Det kommer sjelden ut i henmningsløse heiarop og omfavnelser. Da velger jeg heller å omfavne på den måten jeg kan best; ved å bruke ord. 

Ord kan nesten ikke beskrive hva det betyr å velge riktig heiagjeng. Folk som applauderer deg fram. Ikke nødvendigvis ved å skryte deg opp i sky, men ved å bry seg, og ved å bry seg om.

Denne gjengen, og mange flere, er sånn. Gode og varme kvinner i sin beste alder. Kvinner som har levd lenge nok til å ha møtt livets realiteter på hver sin måte.

Kvinner som tør å snakke om alt som er vanskelig, og som tør å ta den helt ut på fest. Livets kontraster. 

Jeg føler at min beste tid er nå. Det føles sånn fordi jeg har funnet min egen trygghet. Tenk at det skulle ta så lang tid å finne den.

Sånn er det sikkert ikke for alle. Noen er født selvsikre, eller kanskje er det bare et skjold. Jeg vet ikke.  Det jeg vet, er at jeg har jobbet for denne selvsikkerheten.

Jeg har erfart at negative tanker suger deg inn i en destruktiv spiral. Den spiralen ender opp i kjelleren, og der er det ofte mørkt. Du kan få hjelp til å slå på lyset, men trinnene må du gå selv. Ett steg i gangen, med tid og tålmodighet. Det er her heiagjengen betyr så mye. De har bombardert meg med positive ord. De har gitt meg velrettede spark i ræva. De har servert lekker mat når matlysten var på bånn. De har lekset opp for meg i ærlige og harde ordelag. Disse damene er ikke kjent for å sitte på ordene.

Positive tanker, små spirer i begynnelsen, gror godt når de blir vannet på riktig måte. 

Jeg har ikke grønne fingre, så i min drømmehage er det plass til alle. Jeg velger meg naturtomt. Der har jeg sådd vennskap i alle farger. Vennskap som betyr uendelig mye. Ville og hardføre vekster, som har vært ute en vinterdag før. 

Jeg liker ville vekster. De er skapt og formet av omgivelsene. Sårbare og hardføre, og med en innebygd trass som gjør dem istand til å overleve. På grunn av, og til tross for.

Jeg er også veldig glad i svaberg. De er tryggheten, fordi de er slipet og slitt av vær og vind. Likevel ligger de der, som de alltid har gjort. De gjemmer på historiene til generasjonene før oss, og det rører meg.  De er varme og lokkende når sola varmer. De er motstandsdyktige og sterke når båra terger.

Akkurat som kvinnen. Og venninnen.

Hun rager mot horisonten, når sola farger himmelen rød. Og kneiser med nakken, som kvinner ofte gjør.

”  Ytterst i verden, ytterst i vest,
kan hende du seile di skute.
Kan hende du seile tilfeldig som gjest,
kan hende du går der i rute.
Uansett treng du et punkt som e fast,
der du frakte di skjøre last.
Det e nok at det står der og brenn,
en trofast gammel venn. “

Jeg er ikke en sånn strikker som mestrer de mest innviklede mønster, men jeg elsker å strikke. Jeg elsker den roen det gir, så lenge alt går på pinner.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så lenge ikke maskene faller ned, og etterlater seg et stort hull i strikketøyet. Det må være så enkelt at jeg kan stirre ut i lufta og la tankene fly, samtidig som jeg trakterer pinnene. Det hadde kanskje vært bedre for meg om mønsteret hadde vært så komplisert at det hadde krevd full konsentrasjon, men det orker jeg ikke.

Jeg kan gå inn på en garnbutikk og bare supe inn atmosfæren. Kikke på mønster og garn, beundre farger og fasonger. Jeg kan drømme om alt jeg har lyst til å strikke, men som jeg vet at jeg aldri ville bli ferdig med. 

Her har jeg nettopp handlet garn i glade farger, og er veldig fornøyd. Det er noe med den følelsen å eie en pose med garn, FØR man begynner å strikke.

Det må være kvalitet på garnet, akkurat som når gutta handler verktøy eller kjøper bil. Vi går for det dyreste, som gir best resultat. Det nytter ikke å gøre en god jobb med elendig utstyr. Min tidligere samboer hadde huset fullt av Bosch og Fein, som seg hør og bør et ekte mannfolk. Kvalitetsverktøy og svindyrt verktøy. Da støvsugeren “min” klikket, gikk han ut og kjøpte en ny og simpel utgave. Et merke ingen hadde hørt om. Da klikket jeg.

Siden jeg er for gammel til å få barn selv ( jeg tar nok ikke en Anne Katrine Slungård, samme hvor artig det er å strikke småplagg ), så har jeg heldigvis venninner som venter på å bli bestemødre. En gylden anledning til å boltre seg i myk og deilig babyull. Som takk ønsker jeg å få snuse litt i baby-nakkegropa. Jeg savner babylukta, og husker hvor godt det var. Jeg vil være ekstra-tante. 

Dette skal bli vognteppe.

Og denne søte knappen skal pynte opp teppet. Jeg tror det blir fint.

Det er som når man er sulten, og skal forsyne seg av matfatet. Øynene vil som regel ha mer enn munnen klare å spise. Nå har jeg garn overalt. Jeg har i både pose og sekk. 

Du store alpakka!

Jeg er ikke glad i å shoppe. De fleste butikker gjør meg stresset. Våger jeg meg inn i en møbelbutikk, tenker jeg på alt jeg burde og skulle hatt, og det jeg har hjemme som jeg ikke vil ha. Det som er gammelt og slitt, og som jeg ønsker å bytte ut. Jeg vil gjerne ha det fint rundt meg, men gir samtidig blanke i interiør. Det er så mye annet å tenke på.

Nei, gi meg en bokhandel. Jeg klarer ikke å gå forbi en bokhandel. Jeg må inn. Det er enda bedre enn garnbutikker, og sånn har det alltid vært. Helt fra da jeg var lita. 

Å gå inn dit da vi var på bytur. Få lov til å velge blyanter og bokomslag. Da var jeg i himmelen. Bortsett fra den gangen jeg ble lovet å få gå inn der etter øyelegetimen, og ikke før. Jeg skulle få velge akkurat de glansbildene jeg ville ha, om jeg var flink og gjorde som legen sa. Selvfølgelig var jeg flink, og selvfølgelig ble jeg blind på begge øynene. Jeg var blind akkurat lenge nok til at jeg ikke rakk å se hva jeg ville ha. Det hadde ingen tenkt på, at jeg skulle få øyedråper som tok fra meg gleden. Jeg måtte kjøpe usett, og så ikke klart før jeg var midt ute på fjorden og på tur hjem. 

Nå er det bøkene jeg lengter etter. Jeg er så glad i ord. Jeg er ingen samler, så bokhylla er ikke full. Jeg låner like gjerne på biblioteket, selv om jeg ikke har vært der på lenge nå. Men atmosfæren hos bokhandleren, drømmeriene når jeg går der, når jeg finner den boka som lar meg forsvinne inn i en annen verden for en stund.

Den følelsen er noe av det beste jeg vet. 

 Hvordan skal jeg rekke å gjøre alt det andre som må gjøres, når jeg egentlig bare vil lese og strikke og nyte livet?  Hodet mitt stresser, og sønnen min sa: ” Slapp av, mamma. De tingene du stresser over er på nivå 2. Jeg begynner ikke å stresse før jeg er på nivå 8, jeg. “

Jeg har fortsatt en lang vei å gå.

 Da Vårherre delte ut humoren, kom kvinnen for sent, som alltid. Derfor ble hun den som ler sist.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Og best.

Teaterlaget, under ledelse av dyktige Mona Elisabeth Skarsvåg, er et fyrverkeri av farger og galskap.

Dette bildet har jeg rappet fra Frøya.no. Håper de tar det med humor.

Hun er så heldig å ha med seg en ellevill og hemningsløs gjeng, og da må det være en fryd å lede. Jeg hører at hun må ta dem i nakken noen ganger, når de som barnehagebarn flest mister fokus og konsentrasjon, men av dette blir det strålende underholdning.

Her er det saftig høytlesing fra Aune Sand sitt mesterverk, 

Boka Jordbærmus egner seg ikke helt for barn, men hun stotrer seg gjennom det.

Vi møter politikere, mannen i gata, kulturpersonligheter, lokale kjendiser, en forhenværende rådmann, og sikkert mye mer. Jeg er litt inhabil, så da vil jeg ikke fremheve noen. Jeg vet bare at jeg under før-generalprøven lo så tårene trillet av en lokal original som tenkte seg ut, og ble kryssforhørt av kjerringa på veien mot døra.

Kostelig humor sett med mine øyne.

Humor er vanskelig. Vi ler ikke av de samme tingene. Noen gapskratter av gode vitser, mens andre får latteranfall når noen går på trynet. Enkelte elsker underbuksehumor, mens atter andre nyter ordspill og underfundig humor, eller situasjonskomikk.

Det siste er min favoritt. Å ha blikket med seg. Oppfatte små ting i hverdagen. Jeg kan le av de merkeligste ting. Le på den måten at det tar overhånd, slik at det bobler i magen mens tårene triller. Helst når jeg ikke bør le. Som under rapport på jobb. Da hender det at jeg må forlate kontoret, og slippe det skikkelig løs.

Det er befriende godt. Det kjennes på hele kroppen, at det frigjør de beste hormonene.

Om du møter opp i kveld så møter du engler, også. 

Her er en av dem. Hun er ingen hvem som helst. Jeg tror det må være erke-engelen.

Mona er en lykkepille på scenen, og en lykkepille for meg. Hun har reddet meg med humor. Da jeg selv ikke syntes at noe i livet var særlig artig, så var hun der likevel. Hun støttet meg hele veien. Nå som jeg er frisk, så vet jeg at vi to har samme humor. Vi ler av de samme tingene, får latteranfall samtidig og ser verden rundt oss med samme blikk. Sånt blir det mye latter og gode stunder av. Vår felles sans for humor er gull verd for helsa.

De har forestilling nummer 2 i Frøya Kultur- og Kompetansesenter i kveld kl 20. Løp og kjøp!

For humor, vet dere, er en fornøyelse. Humor er en edel kunst. 

Jeg er enig med Arthur Arntzen:

” Humoren har lyst som ei fyrlykt i svartnatta og vist leia inn tell havn og tell den løkkelige erkjennelsen at ingenting va så galt at det ikkje kunne ha vore verre. “

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da klokka klang, så fort vi sprang,

og ingen sto igjen og hang,

men glad og lett, og rank og rett,

vi var på plass med ett.

Vi sto som perler på en snor,

og ingen av oss sa et ord,

og ingen lo, men stille sto

vi sammen to og to.

Jeg husker dette veldig godt. Vi sprang som gale for å finne plassen vår i rekka, selv om vi gjerne hadde faste plasser.

Vi sto aldri og hang ellers, heller. Vi hoppet strikk og tau, eller spilte ballspill av noe slag. Full fart, og aldri kjedelig. Sunne og meningsfulle aktiviteter som vi hadde godt av. En verden nesten fri for teknologi. 

Vi har stort sett ikke tid til å stå og henge nå heller, hverken sykepleiere, hjelpepleiere eller omsorgsarbeidere. Og vi bruker alt for mye av tiden vår på teknologi.

Den dyrebare tiden.

I jobben min som sykepleier i hjemmetjenesten så har jeg vært med på mange omorganiseringer. Vår verden er i stadig forandring, selv om vi mennesker til alle tider har vært de samme.

Det er det som er kjernen. Kjerneverdiene våre.

I bunn og grunn så har vi de samme behov som vi alltid har hatt, og vi har de samme grunnleggende verdier. Selvfølgelig er mange forandringer av det gode. Utvikling er bra. Men utviklingen kan også gå i negativ retning noen ganger. Jeg er opptatt av å se den enkelte. Det er umulig å behandle alle prikk likt. Det er vel heller ikke et poeng, unike som vi er, både hjelpere og brukere av tjenesten. Noen har bedre kjemi enn andre, og det er egentlig helt greit.

Om noen får en bedre relasjon, og kanskje får et større innblikk i en annen sin verden, så er det noe vi andre bør tåle. Og applaudere. Det er selvfølgelig under forutsetning av at disse klarer balansen mellom det personlige og det profesjonelle. Hvis jeg selv blir syk, og det kan jo meget godt hende, så er jeg fullstendig klar over hvordan hjelperne er. Stakkars dem, egentlig. Jeg blir nok en utfordring.

Jeg vet hvem som er knallgode på å linne føtter. Jeg vet hvem som alltid vasker hendene før og etter en prosedyre. Jeg vet hvem jeg kan kverulere med. Jeg vet hvem som garantert vil bikke rullestolen min alt for langt bakover, bare for å skremme meg. ( Jeg digger deg, Kine. ) Jeg vet hvem som skal holde humøret mitt oppe. Jeg vet hvem jeg kan lette mitt hjerte til. Og jeg vet hvem som ikke får nærme seg.

Tenk om alle disse behovene drukner i samhandlingsreform og andre reformer.Tenk om politikk og penger hindrer oss i å utøve yrket sånn som vi vil og vet det skal være. Tenk om det blir forskjellsbehandling, sånn at Per får et ja og Pål får et nei. Fordi kommunen ikke har penger nok til alle, eller fordi vi bor på feil side av øya.

Det var forresten Espen Askeladd som fikk ja. Heldiggrisen.

Det er mindre tidkrevende å hjelpe et menneske som bor to minutter unna hjemmesykepleiens kontor, slik som jeg heldigvis gjør, enn den som bor på “feil” side.

Behovene er de samme. 

Jeg savner å være på hjul. Vi er for få sykepleiere. Tiden vår brukes ikke sånn som jeg vil. Jeg triller piller og dokumenterer meg ihjel, og samtidig vet jeg at vi noen ganger må si nei til å være der vi behøves mest.

Men jeg vet også at det gjøres en strålende jobb hver eneste dag. Jeg ser det selv. Og jeg hører det. Englene i hvitt strekker seg så langt de klarer, og de klarer det utmerket. Jeg er stolt av alle sammen. Det skal ikke stå på innsatsen, for de jobber med både hjerte og hender. Og med føtter som springer etter klokka.

Heldigvis har vi unngått stoppeklokka så langt. Vi administrerer dagen vår utifra brukerer sine behov. Vil vi bruke litt ekstra tid et sted akkurat den dagen, så gjør vi det.

Så i dag drakk jeg kaffe og spiste brødskive med hjemmelaget rull på hos ei dame. Samtidig fikk jeg en hemmelig oppskrift på sviskergrøt. 

Jeg slengte av meg jakken, krøllet føttene under meg og tenkte at dette er kvalitetstid for oss begge. Vi fortjente denne stunden, begge to.

Jeg gjør en god jobb når jeg får gjøre det jeg vil.

PS. Husk at det er rosa sløyfe-aksjon i oktober.