Strikkedilla

….Ellen

Hjertene kom i veien for navnet, men det må være fint å være overdrysset av hjerter, tenker jeg. Jeg fikk garn, oppskrift, pinner og pynt av henne i julegave, og i dag tidlig strikket jeg det første hjertet.

En lang periode så strikket jeg ikke ei eneste maske. Jeg manglet gnisten. Nå har den heldigvis kommet tilbake, takket være at jeg har venninner som strikker, og fordi jeg følger andre strikkere via deres blogger. Jeg blir også inspirert av mamma.

I går fikk jeg denne boka i posten, og det stemmer det som står der. Det er medisin i hver maske.

 

 

Jeg tenkte først å selge hjertevenngenseren min, men jeg klarte aldri å gi slipp på den, for den betyr mer enn bare strikkinga. Jeg begynte på en grønn genser, men det ble aldri det samme.

Den må være rosa.

 

 

Jeg er så glad i disse englene, også. Det er strikket kjærlighet og omsorg inn i hver eneste en av dem.

 

 

 

Korga mi er full av garn og ideer og planer. Den ene ideen er hemmelig, og alt det andre ligger på vent. Det er lykke å ha ei korg med ubrukt garn, som bare venter på meg.

Det vet alle som strikker.

Det er for det meste terapi, men ikke alltid. Det er harmoni i heimen når pinnene flyr og alt går på skinner. Selvfølgelig er det ikke alltid sånn. Jeg rekker opp ganske ofte, også. Da er jeg på krigsstien, så nåde den som er i nærheten.

 

 

I går bestilte jeg vevde merkelapper med morsomme og fine tekster, sånne lapper som jeg kan sy på de ferdige produktene mine. Jeg hater å sy, men det er snakk om bare noen få sting. Det er verd det, for jeg falt for flere av dem:

 

– laget etter et par glass vin

– strikket med kjærlighet

– laget for å varme deg

– med kjærlighet i hver maske

 

 

Jeg er veldig glad i det lille ekstra. Små detaljer som vitner om omsorg, og som betyr noe spesielt for akkurat henne som skal få det. Pluss at jeg alltid har hatt en forkjærlighet for sauer.

Det er jo sauene som gir oss ulla.

 


 

 

Lille lam, hvem skapte deg?

Vet du hvem som skapte deg?

 

Gav deg liv i jordens land,

gav deg mat på eng og strand,

gav deg denne drakt av ull

hvit og myk og underfull,

og en røst hvis lyse lyd

er de grønne dalers fryd?

– Andre Bjerke –

 

 

 

 

 

 

Mitt hus er min borg

Senga mi, dyna mi og sofakroken min. Hodeputa mi. Det er godt å sette nøkkelen i døra og være hjemme. Likevel så er jeg litt merkelig. Jeg synes at alle andre har det mye finere enn meg. Nyere møbler og møbler som matcher hverandre. Ingen kloremerker etter hund, og ingen hund som slipper pelsen to ganger i året.

Minst.

I kveld er begge ungdommene på vift, så jeg er glad for å ha et levende vesen liggende på teppet eller i sofaen eller i gangen. Hun får velge selv, for hun bor her hun, også. Jeg er ikke hverken mørkredd eller husredd, men det er trygt å høre pusten hennes. 

Milla.

Til høsten flytter begge barna ut. Den ene av dem har vært i førstegangstjeneste, men da hadde jeg den andre hjemme. Nå er begge her, og jeg nyter det. Jeg vil ikke holde dem tilbake, for det er sunt å ville ut i verden.

Jeg har bygget de siste nitten og tjue årene rundt disse to, men heldigvis har jeg satset på meg selv, også. Jeg har funnet tilbake til gamle venner, og jeg har truffet nye. Jeg har vært gjennom en depresjon og et samlivsbrudd, og kommet styrket ut av det på den andre siden.

Jeg har fått mot til å ta mer ansvar på jobb. Nå er jeg kreftressurs i kommunen, og er stolt av meg selv. Stolt, fordi jeg kjenner hva det har kostet, og fordi jeg vet hvilken personlig utvikling jeg har vært vitne til hos meg selv.

Jeg ønsker meg videreutdanning som kreftsykepleier, for det er alltid mer å lære. Jeg ønsker meg et hus ved havet. Jeg skulle ønske at potetgull var like sunt som gulrøtter, og at jeg hadde mot nok til å si ja der jeg stotrer nei. Jeg vil vinne i Lotto, men det er umulig, for jeg tipper aldri.

Å være sykepleier er bedre enn å vinne i Lotto, selv om jeg ikke blir rik av det. Da går jeg inn i andre sitt hus, i stedet for mitt eget. Tenk å slippe andre inn i hjemmet sitt på den måten. Åpne hjertedøra si og sårbarheten sin for oss hvitkledde

. Det er stort.

Jeg har tatt del i opplevelser hjemme hos andre som jeg aldri kommer til å glemme, og som garantert gjør meg til en bedre sykepleier. Jeg har kollegaer som gjør meg til en bedre sykepleier. Kloke, rause, flotte damer, og en og annen mann – alt for få, egentlig – som gjør det lille ekstra hver eneste dag. Som strekker seg litt lengre, og dropper matpausen litt for ofte, fordi det handler om mennesker. 

Det er sikkert ikke lurt, for vi burde heller stå på krava, men sånn er det ikke. Vi spiser i bilen, og glemmer å rydde etter oss, eller, vent litt…..det er det ingen som gjør. Ingen glemmer å rydde, og ingen overfyller søppelbøtta. Ingen glemmer å fylle bensin, og det er aldri noen som feilparkerer bilen.

Ingen er perfekte, men sammen er vi verdens beste team. Kontoret er vårt hus og vår borg. Der møtes vi hver morgen, hver ettermiddag og hver kveld. Innimellom er vi der vi skal være. Vi er hjemme hos dem som behøver oss mest.

Det er et privilegium. 

Yrket mitt er en stor del av min identitet. Jeg har veldig lyst til å hospitere ved kreftpoliklinikken på Orkanger eller seksjon lindrende behandling ved St Olavs Hospital. Det er min nye drøm.

 

Utan draumar er vi ingen ting; av voner og draum er livet vevd.

– Olav Duun –

 

 

 

 

 

 

 

Berg er berg

 

Det går an å gjøre samme feilen to ganger, for jeg har verdens dårligste retningssans. Men det er ikke bare retningssansen sin skyld. Jeg går i egne tanker, og da glemmer jeg å se etter løypestikkene. Jeg følger en sti her og en sti der, helt til jeg hører bjelleklang. Alle disse stiene er dyretråkk, og jeg dilter etter.

Som en sau.

Først gikk vi til trimhytta ved Nabben. Der delte vi den første brødskiva, og speidet utover kjent landskap. Så langt alt vel. Jeg har fri før arbeidshelg i dag, og den dagen ville jeg bruke utendørs. Det ble en lang dag, og det var bra jeg tenkte på å ta med matpakke.

Vi gikk videre til det som før storbrannen var Sistranda si trimhytte, og der hadde vi drikkepause, for vi tenkte at det kanskje var lurt å gjemme den siste brødskiva til dårligere tider. En alldeles nydelig dag.

 

 

Det er forresten ikke så lett å orientere seg i dette landskapet, for alle bergene ser likedan ut. Jeg vet at det finnes GPS på telefonen, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg finner vel fram, og kommer ned til havet til slutt, samme hvilken sti jeg velger. Jeg liker ikke å bruke skritteller heller, men akkurat i dag skulle jeg veldig gjerne hatt ei tegning av reiseruta mi, for moro skyld.

Her skulle det ha vært et bilde av Ørnberget:

 

 

Jeg liker ikke å gi meg når jeg har bestemt meg for noe, så jeg ble både sur og sint underveis. Heldigvis gikk det fort over, for jeg fikk jo mye mer mosjon enn jeg hadde planlagt. Mange kilometer mer enn jeg egentlig hadde tenkt, for jeg skulle hjem for å se damestafetten.

Etter flere bomskudd og mange strafferunder fant jeg endelig et berg som lignet. Magefølelsen min prøvde å si at det kanskje var feil berg, men jeg overhørte den indre stemmen, fordi jeg nettopp har hørt at man ikke skal stole på tankene og magefølelsen.

Det er bare tull…og ikke følge den. Det visste jeg vel fra før.

Det første jeg tenkte da jeg nådde toppen var at  OJ!, har de bygget nytt hus til postkassen? Så fint det ble. Helt til jeg så at dette stativet har stått ute veldig lenge. Boka som lå inni var søkkvåt og uleselig, så det gikk ikke an å identifisere hvor jeg var. Det eneste jeg visste var at jeg aldri hadde vært der før. Det fristet ikke å spise heller, når jeg følte meg bortkommen.

Til og med Milla ser ut som et spørsmålstegn.

 

 

Jeg tok bilde av postkassestativet, og sendte det til en venn. Vet du hvor jeg er?

Kanskje du er på Hakkberget? Jeg hakke peiling. Berg er berg, og jeg hadde en fin tur. Jeg rakk til og med å lage meg et ostesmørbrød og en kopp varm sjokolade før stafetten begynte. Etterpå skal jeg hente den nye strikkeboka mi på posten, og jeg skal sitte i sofaen og gjøre ingenting resten av dagen, bortsett fra å strikke.

Kanskje unner jeg meg et glass vin, for vi vant jo gull, selv om jeg ikke fant Ørnberget.

 

Hva velger jeg?

 

 


 

 

Bok eller film?

– Bok

 

Thailand eller Andstein?

– Andstein

 

Fugl eller fisk?

-Fugl

 

Øl eller vin?

– Vin

 

To Rom og Kjøkken eller Supen Pøbb?

– Dumt spørsmål

 

Tidlig eller seint?

– A-menneske

 

Sommer eller vinter?

– Høst

 

Humor eller alvor?

– En porsjon av hver

 

Søtt eller salt?

– Sørlandschips

 

Jeg har mye å velge mellom, hele tiden. Noen valg er enkle, mens andre er umulige. Det enkle er ofte det beste, for da seiler jeg i medvind. I natt drømte jeg at jeg flyttet til verdens ende, og det vil jeg kalle et mareritt, for det er alt for langt unna Andstein. 

Det er alt for langt unna alt som jeg er glad i, og alt for langt unna alle dem som jeg setter pris på. Da kan jeg ikke bare ta strikkeposen under arma og besøke ei venninne, sånn som jeg gjorde i kveld. Vi strikket ikke ei maske, da, men likevel.

Jeg fikk Sørlandschips, og det er hverdagslykke på jord. Sånn er det når folk kjenner hverandre godt. Da sender hun mannen i huset ut etter potetgull, og sender ham på loftet etterpå, sånn at vi kan hviske i fred og ro. Godt med sånne forståelsesfulle menn, eller kanskje han bare var glad til?

Jeg tror at valget hans var enkelt, og han tok valget selv.

Jeg velger meg september foran både vinter og sommer. Jeg møter ikke alltid forståelse for det, og det forstår jeg. Sommeren er liksom det ultimate livet. Det er den tiden på året da alt skal skje, sånn at jeg nesten blir litt stressa. Det skal grilles og soles og mingles. Alt dette er ting som jeg verdsetter, men gresset kommer i veien. Og den uregjerlige hekken, som jeg burde skalpert i fjor. Hekken i hagen. Pluss brunfargen som jeg ikke har.

Og alt det andre.

Hvorfor stemmer ikke kartet med terrenget? Jeg lager bilder i hodet av ordene som jeg leser, så da blir filmen nesten alltid en nedtur. Helten ser ikke sånn ut, og landskapet er annerledes. Jeg er en dårlig kartleser, for jeg finner ikke fram.

Mine to favorittfilmer er Dirty Dancing og Grease, fordi jeg aldri har lest filmene. Og fordi det var så mye følelser med i spillet.

Patrick Swayze…..sukk.

Han døde av kreft, og det er det flere som gjør. Heldigvis er det mange som blir friske, også. Nå som russen skal ha sin årlige innsamlingsaksjon Krafttak mot Kreft, så håper jeg at alle åpner døra si for ungdommen, for det er så viktig å bidra. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Husk det.

Vi velger livet, om vi har et valg. Vi kan velge livslysten fordi om vi skal dø. Livet er så uforutsigbart. Derfor må vi holde fast i det minste av grønt som skjer oss. Det har jeg ingen problemer med, for gresset gror raskere enn hjertet mitt banker ( når jeg står i kassakø ).

Når hjertet raser avgårde så henger jeg ikke med. Det går svimlende rundt, så unnskyld til alle dem som jeg kanskje ikke hilser på, for jeg har nok med meg selv akkurat da.

Etterpå kan jeg hilse og smile og prate.

 

Butikk eller sofa?

– Sofa

 

Strikkhopp eller sofa, da?

– Sofa

 

Sofa eller tur i marka?

– Tur, uten tvil

 

Prosecco eller jordbær?

– Ja takk, begge deler