havetsdatter

Det er fælt å være så følelsesnøytral som jeg er nå. Ikke svever jeg på ei rosa sky, og ikke er jeg våryr. Jeg blir sjelden rørt, og er aldri på gråten. Det er sjelden jeg gapskratter også. Hvis jeg kjenner godt etter så er jeg muligens takknemlig.

Jeg er rett og slett midt på treet, og da mister jeg utsikten.

Er det medisinen sin skyld? Den elskede og forhatte Mr Zoloft, forkledd i hvitt? Er det den som gjør at jeg er midt på streken hele tiden?  Jeg balanserer ikke på line, for det er jo spennende. Det er snakk om en blyantstrek, som det går an å viske ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg bekymrer meg ikke for helsa, men det er så flatt, på en måte. Det er ikke som havet, for havet er bølger og solblikk. Det er mer som et islagt vann.

Og jeg er Bambi.

Jeg er kaos og kjærlighet. Jeg er usikker og selvsikker. Jeg er en nervebunt, og det mykeste finullgarn. Jeg er villsaudokka, spunnet av grønne enger og berget det grå.

Uslitelig og sliten.

Jeg synes det er helt greit å fortelle om dette, for jeg er ikke alene. Jeg tror at jeg setter ord på det som mange føler, eller ikke føler. 

Åpenhet er et fint ord. Raushet, også.

Noen ganger er det vanskelig å være raus. Det er ikke vanskelig å unne andre glede eller suksess, men det er vanskelig å alltid skulle tenke de gode tankene, eller alltid skulle gjøre det rette.

Jeg vet ikke hva som er rett. Ikke nå.

Jeg blir forresten rørt av dette diktet. Så er jeg ikke helt uberørt likevel. 

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttes titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje en dag eg kjem
fell det meg lett og snu,
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blandt
som no over knastrande grus,
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas

Jeg liker så godt dette bildet. At livet mitt er et hus, med et hvitt stakittgjerde rundt. Gjerdet er rammen rundt dagene mine, og jeg kan åpne grinda når jeg vil.

Innenfor det som er hvitt vokser tusenfryden vilt, for jeg liker det best sånn. Tusen tusenfryd, like mange som tankene mine. Like ville og villige. Like hardføre og trassige. Akkurat så myke og skjøre som det hjertet mitt er.

Grønne stilker med røtter og vinger. Havbrisen vugger dem hit og dit. Tikk, takk. Snikk, snakk. Chickelacke!

For min yngste er russ i år.

Det må være det at jeg går i egne tanker som gjør at jeg ikke finner Ørnberget. Jeg har vært der mange ganger før, men nå er berget – på forunderlig vis –  borte.

Jeg gir meg aldri.

Jeg har prøvd å finne det fra to forskjellige retninger. Første gangen havnet jeg på Hakkberget, og i dag ble det pause på Frøyas tak. Matpause, for heldigvis hadde jeg med matpakke, klok av skade.

Jeg var borte vekk i flere timer, og Besselvassheia badet i kveldssol. Jeg er ikke så flink til å melde fra hvor jeg går, for det vet jeg ikke selv, heller.

Det var ei eldre dame som sa det til meg en dag, at jeg var bortreist. Hun sa faktisk det.

Bortreist på dagen, sikkert.

De eneste vi møtte i kveld var to ryper, pluss noen krølltopper som sa BÆ. De lå rett under et utspring, så  det var nære på en saltomortale for min del. Milla hadde luktet dem lenge før jeg så dem, men det endte heldigvis godt.

Ryper sladrer ikke.

For meg så er sånne turer den aller beste medisin, for da får jeg luftet ut alt som jeg grubler på. Det er sikkert derfor jeg går meg vill også, bevisst eller ubevisst, for jeg behøver flere timer på å rense hodet. Grubleriene ligger igjen på Besselvassheia, men ikke nå lenger, for der blåste det friskt.

Ikke spør meg i hvilken retning, for det aner jeg ikke.

Milla snorker, og jeg drikker vin. Det er litt rart å ha en bestevenn som ikke prater, men hun får sagt så mye likevel. Med blikk og bevegelser.

Vi kommuniserer hele tiden, vi to.

Jeg er på et godt sted i livet, selv om høyrearmen har senebetennelse. Milla er trekkhund, og det merkes. Jeg burde lært henne litt manerer når det gjelder å gå pent i bånd, men det er jo sau overalt.

Og ryper.

Jeg har det godt, selv om tankene av og til går i spinn. Jeg blir så sprek av det, for jeg må gå fra dem. Det betyr ikke at jeg vil unnslippe dem, eller gjemme dem under et utspring. Det betyr at jeg bearbeider og sorterer underveis.

Så får jeg fregner og rød nese som bonus.

Klovnenese, kanskje, for klovnen både smiler og gråter. Klovnen er både sterk og svak. Hun får andre til å le, og hun våger å vise sårbarhet.

Sånn er sykehusklovnene. De har en tilnærming til barna som ingen andre har. De leker seg til tillit, og gjør alvoret litt mindre alvorlig. iallefall for en stund.

Kanskje det er drømmejobben?

Om du havner på et annet sted enn det du egentlig hadde tenkt, så kan det være fint likevel. Det er alltid noe som er fint.

Jeg går meg vill selv om merkepinnene står tett som haglbyger. Kanskje det er meningen?

Jeg vet ikke.

Akkurat nå så strikker jeg mer enn jeg skriver. Jeg putter ordene inn i strikketøyet, sånn at hver maske er en bokstav i historien min. Hver kveld når jeg legger meg, så gleder meg til å strikke neste dag, selv om det noen ganger bare blir noen få omganger.

Litt er bedre enn ingenting.

Boka som jeg finner oppskrifter i denne våren heter Knitting Woman, Medisin i hver maske. Det er Arnhild Skatvedt som har laget boka, og den er kjempefin!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ideen til å kjøpe boka fikk jeg fra Brit Vie. Jeg tror ikke jeg vet om noen som er så produktiv og kreativ som henne. Hun tryller fram det ene plagget etter det andre før jeg selv rekker å tenke på hva jeg skal strikke.

Sånn ble vennesjalene til. Og slik blir jeg inspirert.

Det er så mange tanker som kjemper om plassen i hodet mitt. Er tankene mine sannhet? Ikke alle, tror jeg. Ikke alltid. Når de baller på seg, og ikke lar seg stoppe, så knuser de alt på sin vei, også meg, om jeg står i veien for meg selv.

Det hender at jeg gjør akkurat det. Jeg står midt i veien og veiver med armene. Prøver jeg å fly? Jeg burde heller stole på beina, for jeg har aldri vært sterk i overkroppen. 

Beina har aldri sviktet.

Jeg har trodd det noen ganger, at beina ville gi etter, men så husker jeg det som sønnen min sa til meg en gang for mange år siden:

OJ, mamma!!  Leggene dine er så tjukke at de kan være med i Guinnes rekordbok. 

Jeg har alltid hatt beina godt plantet på jorda. Jeg trives best på gulvet, også på jobb. Ikke passer jeg som leder, og ikke egner jeg meg som politiker. Jeg kunne aldri vært bedriftsleder eller fotballtrener. Ikke butikksjef heller.

Jeg er ikke redd for å ta ansvar, for det gjør jeg hver dag. Noen ganger er ansvaret så stort at det å være bedriftsleder blekner i forhold. Når det handler om liv og død så blir det sånn.

Er det en mening med at jeg møter dem jeg møter? Kan jeg lære noe, selv når alt går skeis? Hvis et forhold ender, og et annet begynner, eller når et vennskap tar slutt, og nye vennskap spirer? Tar jeg med meg noe videre da? Bygger jeg videre på huset mitt, eller river jeg en bit av grunnmuren?

Har jeg rett eller tar jeg feil?

Det hjelper alltid å strikke, selv om jeg må rekke opp noen ganger. Da begynner jeg bare på nytt, og gir meg selv en ny start. Jeg strikker kjærlighet inn i hver maske,

og noen ganger er jeg vrang.

Pluss at jeg er glad i Ruth Lillegraven sine dikt.

Fordi vi ønsker det! Fordi gutta på Coop Extra er initiativrike og engasjerte og blide og hyggelige og kreative. De elsker visst jobben sin.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er jeg sikker på at de gjør, både Kenneth og Kenneth. De klarer å engasjere hele staben og hele Frøya, ser det ut som. Jeg gleder meg til hvert eneste sprell fra den kanten. 

Når DE byr på seg selv, så kan jeg også gjøre det, for jeg er langt utenfor komfortsonen når jeg kler meg ut som Karius.

#extravglistatilsistranda

Heia, heia, gutta krutt,

vær så snill og ikke slutt,

med å by på dere selv,

i fra morgen og til kveld.

Vi har ikke trua mista,

på å få hit VG-lista,

gi oss lista hit til COOP’en,

det fortjener hele hopen.

Mellom både frukt og grønt,

har Herr Kenneth Engan skjønt,

suppeposer, nybakt brød,

nøkkelen er ekte glød.

Vi er alle varm i trøya,

VG-lista skal til Frøya,

dette er hva jeg kan gi,

dikte litt i rette tid.

La oss jobbe mot et mål,

gnisten den kan bli et bål,

la oss alle jobbe sammen,

Frøya er den rette rammen.

Rette rammen for en fest,

VG-lista, vær vår gjest,

kjør med glede hver en sving,

møt en ekte frøyværing.

Vi er gjestfrie og rause,

gavmilde, og aldri tause,

her fins bare glade laks,

vinner vi så har vi flaks,

Flaks? Det har vi slettes ikke,

takke, bukke, neie nikke,

vi har jobbet målbevisst,

for å ikke ende sist.

Nokre gongar snør det i april.

Nokre gongar gjør det vondt i april.

Nokre gongar blør det i april.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nokre gongar er det perfekt i april.

– Frode Grytten –

I går kveld var det perfekt i april. En kveld for å være ute. Endene snatret i flokk og rad, mens spoven satt alene på Porskholmen. Kanskje hun ventet på et frieri?

Det er spennende å være hund, for alt er så våkent rundt omkring. Det er liv og røre i lufta, til vanns, og under hver en stein i fjæra.

Jeg beundrer årvåkenheten hos Milla. Hun klarer å leve i nuet, og ha fokus på en liten detalj i verden.

Jeg er også flink til det, men ikke som henne.

Aldri som henne.

Her legger endene på svøm. De bader i rosa og blått, heldiggrisene. Skal tro om de har bekymringer, eller tanker om framtida?

For det har jeg, og snart skal jeg bade i iskald vårsjø. Det klarner nemlig tankene, enten jeg vil eller ikke, og bekymringene gjemmer jeg under en stein.

Klart jeg vil.

Her sitter måkemor, som snart skal bli mamma. Har hun funnet et trygt rede for sine små? Kanskje hun bare sitter og nyter aprilkvelden, og gauler ut en hyllest til livet, for hun synger ikke fint.

Akkurat med det samme måkene kommer tilbake, med vårlyd i nebbet, så er det fint. Men ikke lenge. De er ikke velsignet med triller, akkurat.

Trillene er det svarttrosten som har fått.

Alle hører til; svarttrosten, måken, og deg og meg. Det er det som er så fint, at det er plass til alle. Vi kan synge med det nebbet vi har. Det betyr ikke at vi liker alt eller alle, for det er umulig. Det er komplett umulig, selv om jeg prøver.

Og livet vårt tar nye vendinger. Brått og brutalt, eller en myk fuglevinge, bare.

En bitteliten fuglevinge som er skapt til å fly.

Hvis jeg blir syk, eller om det skjer noe med en jeg er glad i, blir fargene sterkere da? Blir lufta mer klar?  Er regndråpene tårer? 

Jeg tror det.

Jeg tror på en sommer, og måkeblikk

jeg tror på det livet jeg aldri fikk,

jeg tror på det livet som jeg har fått,

en himmel over mitt lille slott.

Jeg vet at havet har mange svar,

jeg vet at lufta er ren og klar,

jeg vet at våren kan gi meg trøst,

jeg vet at fargene lover høst.

Vinteren fikk ikke være med i dette diktet, for den er jeg ikke så glad i, selv om jeg elsker å lage snøengler, og selv om snøkrystallene smelter på tunga.

Jeg er høsten, for den som ikke vet.

– når jeg legger min uro inntil din

så forstår jeg viktigheten av å være to –

Det er sånn det er. Jeg er ikke urolig i den form at jeg flyr fra blomst til blomst, men jeg er urolig likevel. Hjertet dirrer i brystet av nesten ingenting, og av allting. Derfor kjøpte jeg en påskegave til meg selv, som skal henge rundt halsen.

T for Tove.

T for toillsjur og tanker og tro og tippekupong. Jeg skal tippe Lotto i kveld, og drømme om et hus ved havet. Et hus som står i stil med naustet, kanskje. Det er ikke mitt naust, men jeg er nissen på lasset. 

Hun som skummer fløten.

Vi innviet naustet med å spise jordbær med sukker og fløte på. Jeg lukket øynene, og hørte både tjeld, spove og ørn, samtidig. Jeg hørte det jeg ville høre. 

Jeg hørte vår og forventning.

Jeg som alltid har hatt denne drømmen om å leve nærmest mulig havet. Nå gjør jeg det.

Selv om jeg alltid har gjort det,

men på et annet vis.

Her er han som hjelper meg å realisere drømmen. Og Milla, verdens rareste hund, som jeg aldri blir helt klok på. 

Hun er som meg, både reservert og innbydende.

Stakkars mann.

Etterpå fikk vi verdens beste middag. ” Mat å lessa ferr “, sier frøyværingen. Mer behøver vi ikke å si, for det sier ALT.

Saltfiskball med kålrotstappe, poteter og flesk, tilberedt av ei som kan det.

Takk for i dag.

Nå er vi inne i en stim av 50års-dager, men venninna mi følger aldri strømmen, for bare død fisk følger strømmen. Hun går sine egne veier, og jeg følger gjerne etter.

Hun får dette blogginnlegget litt på forskudd, for hun ligger alltid foran skjema. Kjenner jeg henne rett så har hun snart huset fullt av folk, og da har hun ikke tid til å lese en eneste bokstav. Gjestfriheten er stor i hennes hus.

Jeg føler meg alltid velkommen, til og med når hun står på farten. Da er det bare å henge seg på, eller slenge seg med i dansen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Før var jeg slik,

men nå er jeg sånn, takket være henne. Hendene i været!

Grip dagen og kvelden og natta.

Jeg tror at jeg alltid har vært sånn, men det ble visst forløst da jeg traff henne. Nå finner vi på sprell og hjertevarme i hverdagen – med og for hverandre – hele tiden, nesten.

En liten gave i posthylla på jobb, eller en invitasjon til vinkveld. Noen ganger sitter vi hver for oss og skriver så blekket spruter. Vi ler oss halvt ihjel, og aldri uten en smiley. Helst flere, pluss mange hjerter, for dem kan det aldri bli for mange av.

Det går ikke an å bruke opp hjerter og fine ord.

Ungdommen vår bare VET hvem vi kommuniserer med, og himler litt med øynene.

Er det Mona nå igjen? Er det Tove?

Vi skåler gjerne for den sunne galskap, og helst i Prosecco. Helst mens vi sitter på en holme, etter jobb, og spiser grillpølser mens sola går ned i havet.

På impuls, selvfølgelig.

Det ble så mørkt at vi ikke så land, men heldigvis var vi nesten hjemme, og Mona kunne veien.

Derfor tok vi oss tid til å spise jordbær midt i natta.

Jeg digger henne,

og hun digger meg.

Det er sånt man bare vet. Hjertevenn og sjelevenn, livet ut.

Her er Strikkeklubben Stiv i Maska på tur. Vi er veldig forskjellige, men sammen er vi gull. Hvert år reiser vi ett eller annet sted, og da er det Mona og Bente som holder stimen oppe hele døgnet. De behøver nesten ikke søvn, og når de sover så snorker de. Derfor er det bra at de nesten aldri har tid til å ligge på puta.

Heller skravling enn snorking.

Mona og jeg er et godt team, både på jobb,

og inni granskauen. Her var vi på konsert med Bruce Springsteen.

Jeg har blitt et nytt menneske takket være henne, og noen andre. Akkurat nå er det henne jeg vil skrive fine ord til, som andre har skrevet før meg:

 Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,

andre forlater deg når det blåser som verst.

Men noen kommer som en rolig sommervind,

smyger seg rundt deg som et deilig teppe.

De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.

Ta vare på disse menneskene.

Det er de som får deg gjennom alle stormene.

Du kan glede deg til helga, Mona, for jeg tror at man høster som man sår. Du trenger ikke bekymre deg for at festen skal bli kjedelig, for det blir den ikke. Du har mye artig og fint i vente, for det er sånn du er.

Mer kan jeg ikke si om den saken.

Vi deler oppturer og nedturer og padleturer. Du har til og med vært redningsplanken min. Jeg er veldig glad for å ha deg i livet mitt.

Verdens beste venninne.

I dag ba jeg en mann om å sette inn høreapparatene sånn at JEG kunne høre hva HAN sa. Bra at han ikke hørte meg, forresten, for det skulle være motsatt.

Det var ikke Kjell sine ører, nei, selv om han kanskje hadde behøvd et apparat eller to i ny og ned, og helst i begge ørene.

Kjekk kar, forresten, som jeg er veldig glad i. Sånne ord bruker jeg alt for sjelden, for det er skummelt å høre dem høyt.

Det er mye enklere å skrive.

Jeg skylder på at jeg jobbet til 23 i går, men så var den plutselig 24, fordi vi skulle stille klokka en time fram. Litt seinere på dagen sa jeg et eller annet til ei dame, samtidig som jeg sto på farten til å dra videre til neste hus. Hva sa du?, sa hun. Det husker jeg ikke, svarte jeg, for det var allerede blåst bort fra hodet mitt. Vi lo begge to, men jeg lurer på hva hun tenkte etterpå.

Vanligvis er jeg tilstede i øyeblikket når jeg er på jobb, for det fortjener han eller hun som jeg skal hjelpe. I dag var visst et unntak, for jeg var allerede mange skritt foran meg selv, merket jeg.

Det var derfor jeg sa så mye rart.

Hodet mitt var på en snurr hele dagen, selv om jeg hadde noen klare øyeblikk innimellom. Det skal jeg ha. Det er en ekkel følelse, for jeg lurer på om det er sånn å være begynnende dement. Alzheimer og demens er en folkesykdom, og ingen vet hvem som blir rammet. Det eneste jeg vet er at det rammer pårørende hardt. Hvordan den demente opplever det vet jeg egentlig ingenting om. 

Det er vondt å se, og vondt å høre, at det mennesket som VAR, ikke er der mer. Jo, hun er der, for det vil hun jo alltid være. Barnet, ungjenta, ektefellen og livsledsageren. Klart hun er der, men hun er borte likevel.

Jeg skjønner at det må være veldig sårt.

Det er vanskelig å hjelpe, for man blir så hjelpesløs.Og maktesløs. Skal jeg rettlede og veilede, eller bare jatte med? Skal jeg følge hennes tankerekke og hennes historie, eller skal jeg fortelle henne at….sånn er det ikke?

Sånn er ikke den virkeligheten vi lever i. 

Jeg tror at det er Alzheimer som gjør mest vondt, for den kan ramme i ung alder. Demens skal ikke skje når man er i sin beste alder. Det er gammel og glemsk som hører sammen.

Hvis noen hadde tatt en MMS-test på meg i dag, så hadde jeg strøket. Ordene står for Mini Mental Status, og er et spørreskjema med tredve oppgaver.

Jeg kjenner en artig kar som hadde sittet alt for lenge på venterommet. Da han endelig ble ledsaget inn til legen ( som viste seg å være en ung spirrevipp ) så var han så irritert over forsinkelsen at han hadde passert bristepunktet for en time siden, på sekundet. Da legen i tillegg prøvde seg med en MMS-test, og ville vite hva klokka var, så repliserte pasienten med å fortelle hva klokka var da han egentlig hadde time.

Noen må jo sette sånne spirrevipper på plass.

Jeg har opplevd at husmødre glemmer hvordan de smører seg ei brødskive. De glemmer til og med å spise. Noen er vandrere, mens andre er passive tilskuere til sitt eget liv. Jeg vet ikke hva som er verst. Det må være slitsomt å aldri finne ro, også.

Jeg elsker å vandre, for da finner jeg ro, men det er fordi jeg er frisk. Det hender at jeg glemmer å spise, men ikke så ofte. Hvis jeg glemmer det, så er det fordi jeg har det travelt, eller fordi det skjer noe som er mye mer spennede enn mat.

Det er et valg jeg har, og et valg jeg tar.

Jeg velger å glede meg over livet. Jeg velger å finne lyspunkter og halmstrå, og til og med stjernestunder. Det hender at det risler lykke gjennom kroppen min, men også angst. 

Selvfølgelig er jeg redd for at noe kan skje med meg og mine eller dine, men jeg lar det ikke overskygge den friske Tove. Det går ikke an å leve livet i skyggen av alt som kan ramme. Livet fortjener å leves, for vi har bare dette ene.

Så vidt jeg vet.

Derfor ble jeg jublende glad da jeg på seinvakta mi i går hørte svarttrosten synge fra en tretopp. Jepp, det høres banalt og klisje ut, men det var sånn det var.

Harald Sverdrup hørte svarttrosten synge, og sa: Forundret føler jeg meg hjemme i mitt eget hjerte.

Og det er helt sant. Han hørte riktig.

Det finnes noen bokstaver som ikke passer sammen, for eksempel ALS. Når de tre bokstavene står ved siden av hverandre, så ramler hele verden sammen, sånn at man må bygge den opp igjen, bit for bit.

Så lenge det varer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går kveld så jeg en dokumentar om ei på min egen alder, som har denne diagnosen, pluss at jeg kjenner flere som har, eller har hatt denne sykdommen, før de døde av den.

Dette innlegget skal ikke handle om ALS. Det skal handle om hvor heldig jeg er, som kan smile fra Mausundvær og hjem, nettopp fordi jeg er sprell levende, og frisk som en fisk. Dette bildet er tatt på en godværskveld uti havet, en sånn spontan invitasjon som jeg ikke kunne si nei til.

Livet handler litt om dette, å si JA til bilder som kan få plass i minneboka mi.

Paret som vi fulgte i går kveld har ikke tid til å vente. De må gjøre det nå. Det var rørende å se kjærligheten som ikke blir borte. Det var fint å lese blikkene som de sendte hverandre. Det var vondt å se smerten i blikket, også.

Det gjorde meg godt å se at sykepleieren viste følelser samtidig med profesjonaliteten. Det er sånne øyeblikk som rører et sykepleierhjerte.

Klokskap, styrke  og aksept er tre egenskaper som jeg ofte møter. Hvordan klarer de det? Ville jeg klart det? Nå som jeg er erfaren sykepleier så våger jeg å spørre. Det våget jeg aldri før.

Jeg har lært så mye av disse menneskene at det rekker til mange liv.

Hvem skal brukeren ta hensyn til? Seg selv eller barna? Mannen? Vennene? Foreldrene? Skal hun velge respiartorbehandling eller ikke? Vil det forlenge livet? VIL hun forlenge livet?

Så mange eksistensielle spørsmål at man kan miste fotfestet av mindre. Grunnvollene ryster. Det går trill rundt i hodet mitt, selv om jeg slipper å ta stilling til sånne vanskelige spørsmål.

Dette innlegget handler visst om ALS likevel, og de store spørsmål i livet. Eller mangelen på svar. Og mangelen på medisiner som kan gjøre henne frisk, for det finnes ingen kur for sånt.

Fy F**n, jeg har sett det på nært hold, men jeg har aldri følt det på kroppen. Bare i hjertet.

I sykepleierhjertet og i Tove-hjertet. Det er nesten det samme, for jeg klarer ikke alltid å skille mellom å være profesjonell og privat.

Heldigvis.

Det er noen jeg blir så glad i, og ingen vet hvem. Eller…kan de føle det?  Det som er 100% sikkert er at alle får all den hjelp og omsorg jeg kan gi, men du vet, noen ganger smyger et menneske seg under huden.

Og blir der.

Jeg er så glad i sinnsrobønnen, men er den noen ganger et hån? Nei, den er ikke det, for det er sånne mennesker jeg har blitt kjent med. De aksepterer sin situasjon, de har en klokskap som tar pusten fra meg, pluss en styrke som bærer dem gjennom livet.

Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen.

 

( Det skal egentlig stå Gud aller først i denne bønnen, men jeg vet ikke om jeg vil blande Gud inn i dette )

 

 

De er svake også. Beina svikter. De forbanner sin skjebne, og vil bytte disse bokstavene mot alt annet. De hater å måtte ha hjelp til å klø seg på nesa, og de vil ikke bli kjent med nye hjelpere hele tiden. De vil bo hjemme, for det gjør alle andre. Hun vil leve til den yngste fyller 18.

Selvfølgelig vil hun det.

Hun vil løfte vinglasset til munnen, helt på egen hånd. Heldigvis har jeg ingen problemer med det. Tenk for en himmelvid forskjell det er på hennes og mitt liv. Tenk så heldig jeg er.

Jeg slenger føttene over sengekanten, og hopper i dusjen eller i havet.

 Jeg løper ned trappa når jeg har dårlig tid, noe som jeg sjelden har. Egentlig aldri, for jeg er morgenfugl, og står opp når jeg vil. Jeg spiser uten hjelp, og vasker huset ganske ofte. Det burde jeg egentlig være takknemlig for, i stedet for å klage over fotspor i trappa.

Er det mine egne?

Takk og pris for at beina bærer meg.

Milla er ikke et hesptre, men jeg burde hatt et. På fredag skulle jeg sette meg ned i sofaen med et glass rødvin og strikketøyet mitt, trodde jeg. Vanligvis kommer nøstene i nøster, og ikke i hesper, men denne gangen var det hesper. Det gikk fint i starten, men så skjedde det noe. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som skjedde var at jeg ikke tok det rolig da trådene snurret seg rundt hverandre. Hvis jeg hadde tatt meg den tiden det tar å skille dem, så hadde jeg spart masser av tid, som jeg kunne brukt til å strikke.

Jeg lærer aldri, så jeg måtte få hjelp av mamma dagen etter. Hadde jeg hatt et hesptre, så hadde det aldri skjedd.

Disse flokene og knutene er nesten som tankene mine og kroppen min. Tankene myldrer om hverandre, og knutene på ryggtavla er harde som flint.

Amanda kommanderte meg med på yoga-øvelser i dag, og det hjalp litt. Jeg har gjespet i ett etterpå, og pustet med magen.

Jeg puster også med magen når jeg er ute. Og det hender at jeg går på trynet. Plutselig lå jeg langflat i gjørma, uten at jeg rakk å ta meg for. Eneste trøsta var at underlaget ga etter for kroppsvekta. Jeg landet mykt.

Det var to mannebein som lo, men ikke hundene. Hunder er ikke sånn. De er 100 % lojale, når de får det som de vil.

Og ellers.

I dag sto vi opp med sola, og gikk en lengre tur enn vi tenkte å gå, fordi det var så fint å være ute. Dyrøya er den nest fineste plassen på Frøya, for Titran er alltid best.

De har satt ut benker mange steder, så vi manglet bare kaffe og sjokolade. Ikke var venninna mi hjemme heller, da jeg behøvde henne som mest. Jeg føler at jeg nærmer meg Dyrøya sakte, men sikkert, for jeg vet at jeg hadde trivdes med å bo der. Kanskje flyr jeg til et annet sted, eller blir der jeg er.

Vi får se.

Vi møtte iallefall herr og fru tjeld. Så fint at de er hjemme igjen, tenkte jeg, for det er her de hører til. 

Nå mangler bare spoven. Spoven, med sin melankoli, og med sitt håp om en ny vår. Det er ingenting som kan måle seg med den låten.

Ingenting.

På toppen fikk jeg hentesveis, men det gjør ingenting, så lenge det ikke vedvarer. Ellers er jeg glad for at saker og ting varer. Det er trygt og godt med det varige, som alltid har vært der, og som alltid forblir. Men sånn er jo ikke alt her i livet, for det hender at vinden snur.

Noen ganger blåser det nordavind fra alle kanter.