Jeg er fryktelig stolt over russen på Hitra og Frøya. Jeg er stolt av sønnen min, også, som er aksjonssjef, mest fordi jeg ser at han har vokst på denne oppgaven.
Da Anette og jeg arrangerte Hjertevenn-kvelden vår i høst så skjønte han ikke hvorfor jeg orket å bruke så mye tid og energi på å gjøre en innsats for andre. Han sa det med rene ord, og fikk rene ord tilbake.
Ordene hadde muligens sneket seg innenfor vinterjakken, for plutselig var han aksjonssjef, om enn noe motvillig. Underveis i arbeidet så merket jeg en holdningsendring, og jeg merket at samholdet mellom svartruss og rødruss, og mellom Hitraruss og Frøyaruss, ble mye bedre.
I dag så våknet konkurranseinstinktet for fullt, og begge lagene knivet om seieren. Begge vant, selv om det var Hitrarussen som måtte hoppe i havet.
Privatpersoner og næringsliv har bidratt til et fantastisk resultat, for tilsammen har ungdommen samlet inn 584 879 kroner.
Det er over en halv million kroner!
Vi har flotte ungdommer som bryr seg, for alle kjenner alle. Kreft kan ramme hvem som helst, og når som helst. Vi har sett og opplevd det på nært hold, så jeg tror at ungdommen har et eierforhold til saken. Det burde ikke være sånn, for det betyr at sorga har sneket seg inn, og satt seg fast.
Sorga gir perspektiv og dybde i livet vårt. Vi vil helst være den foruten, men vi kommer ikke utenom. Vi kan ikke gå rundt den, eller forbi den.
På Frøya bygger de nå verdens styggeste brannstasjon, iallefall sett med mine øyne, for mine øyne vil heller se havet. Den er sikkert praktisk og moderne, men den passer ikke ved vannkanten. Det blir helt feil. JEG er for seint ute, men jeg håper at våre brannmenn rekker fram dit de skal, i alle retninger, for de gjør en flott jobb for sine innbyggere året rundt.
Derfor har jeg laget et protestdikt, fordi jeg ikke alltid skjønner meg på de folkevalgte, som ikke hører på folket,
før det er for seint.
ALARMEN GÅR
Trøsta i fra øverst` makta, harde ord og kalde fakta: Hør på oss, og venn deg til brannstasjonen blir så gild!
Lytt til oss som vet og kan det, vend ditt blikk mot Sistrandslandet. Fjæra er det beste stedet, for da kan vi alle se det.
Beste tomta her i by`n, tenk deg for et vakkert syn. Brannmenn som skal ut å strø, sender strålen rett i sjø.
Men….
Å få speide ut mot havet, det må være minstekravet. Denne kassen blir for drøy, for min kjære,lille øy.
Bygg den heller litt i skjul, brannbilen den har jo hjul. Vær så snill og hør på oss, jeg blir gjerne med og sloss!
Min Nasse Nøff har dessuten et stort hjerte, og jeg vant ham på lykkehjulet i Liseberg. Han sitter i det ene hjørnet av senga mi til vanlig, for der er det nok plass å ta av, ettersom jeg har soverommet for meg selv.
Det er trygt å vite at han sitter der, for han er et forbilde. Han våger alt, nemlig, selv om hjertet dirrer. Han er også god å klemme på, for ei som ikke liker klemming.
Jeg funderer over så mye for tiden, særlig det som står i den grå ruta under meg.
Jeg legger igjen en bit av hjertet mitt i det som var, og åpner hjertet mitt for det som er nytt. Jeg synes det er slitsomt og vanskelig. Det er vondt og godt, samtidig.
Vi har samlet minner gjennom tjue år, og jeg har knyttet bånd til dem som var rundt. Plutselig er det borte, særlig på grunn av at det er 100 mil som skiller oss. Jeg savner svenske kanelbullar og kaffe ved kjøkkenbordet. Jeg savner badeplassen og grillinga og Ullared og samhørigheten. Jeg savner bonus-sønnen og påskebordet. De er så flinke med mat. Men jeg savner ikke skog og buskas, eller smørgåstårtor og Janssons fristelse.
Usch!
Etter fire uker i Sverige, så kunne jeg ikke få nok av sjølufta. Da vi kom til Sunde, rullet jeg ned vinduet og supet inn ramsalt havsluft. Jeg klarte ikke å vente til vi var hjemme, selv om Frøya-lufta er mye friskere.
Det var kontrastfylt å leve med en som elsker skogen, når jeg selv lengter etter havet. Vi tilpasset oss hverandre, for vi ga og vi tok, men likevel…
Vi hadde ingen felles referansepunkter i starten, for han kjente ikke mitt hjemsted, og jeg kjente ikke hans. Det ble egentlig et savn, for jeg merker at denne felles plattformen er betydningsfull for meg. Det er noe trygt og godt med at alle kjenner alle.
Det er iallefall sånn for meg, og detaljene hører bare oss til.
Å gå inn i et nytt forhold er ikke enkelt. Det er fint og spennende, men ikke lett. Jeg er visst ikke skapt sånn at jeg aldri ser meg tilbake. Jeg blander det sammen, og strever med å finne balanse i livet mitt.
Jeg skynder meg langsomt, selv om noen mente at jeg var for tidlig ute med å date en ny. Vi deler de samme interessene, og vi kjenner de samme folka. Han flytter bilen min bort til der sola skinner, sånn at isen smelter til jeg skal hjem.
Jeg har vært heldig med begge to, skjønner dere, men noen ganger tar et forhold slutt likevel.
Det er trist å tenke på.
Det er godt å dele padleturer og matpakke med noen. Jeg liker at bilen min forsvinner, og kommer tilbake nyvasket. Men jeg liker ikke å måtte rope fordi den andre hører dårlig. Da blir jeg irritert, selv om jeg er sykepleier.
Det er i grunnen han som er mest tålmodig, for psyken min svinger som ei huske i vinden. Noen ganger er jeg hyper, eller har rastløse bein og hetetokter. Andre ganger sover jeg som en stein, og særlig når jeg helst ikke burde sove. Det er typisk meg.
Jeg er litt av et støkke!
Det er et arbeidsstykke å være sammen med meg, selv om jeg er både raus og omsorgsfull. Det er en fulltidsjobb det, i 100% stilling.
Pluss litt overtid.
Takk og pris for at jeg er så selvstendig som jeg er, sånn at jeg klarer å stå på egne bein. Det har jeg alltid gjort, selv om det ikke høres sånn ut.
I kveld er jeg så heldig at jeg skal være med venninna mi på konsert. Åge og Gunnar spiller i Kulturhuset, og det tror jeg blir en varm og nær og fin opplevelse. Vi parkerer mannfolkene hjemme og drar på venninne-reise. En musikalsk reise til en annen verden, og kanskje tar vi med en feriegave hjem.
Da møtes det beste av to verdener, for jeg er god på bunnen.
Egentlig er jeg kjempesnill, om jeg bare får leve livet på min måte. Ingen har noensinne stoppet meg fra å gjøre det, heller, for jeg har satt opp hinder og snubletråder selv.
Takk for hver eneste omvei, og for hvert eneste sidespor eller forsinkelse. Takk for at jeg ikke har opplevd å miste et barn. Takk for alle dem som jeg møter på veien, og som lærer meg noe om livet.
I kveld skal jeg åpne hjertet og slippe inn musikk, pluss at jeg skal nyte synet av Gunnar, for han er mye kjekkere enn Åge.
Jeg håper han spiller Barnatro:
Du har kanske vandrat kring runt kring hela jordens ring, och i fjärran land du sökt att lyckan nå. Du har gråtit mången gång, då du hört en gammal sång, som du minnes ifrån hemmets lugna vrå.
I dag hadde jeg et veldig sterkt behov for å høre hva havbåra hadde å fortelle meg. Det er havblikk innaskjærs, men utenfor hører jeg den.
Og ser.
Og lar meg fascinere, for hver eneste gang er like ny og blank og frådende og fin.
Det er vakkert på Titran. Jeg liker at det er så kontrastfylt der, for det er bare svabergene som skiller båra og speilbildet. Jeg står midt mellom disse to, og føler meg både lita og takknemlig.
Takknemligheten er stor.
Milla, hun rekker tunge av mine filosofiske tanker, og nyter utsikten. Det er jeg sikker på at hun gjør.
Jeg bare vet det.
Kjervågsundet i mars er nesten ubeskrivelig, og aller lengst ute satt en havørn og voktet sitt paradis.
Han er heldig som bor her. Hun, også.
Jeg så – og hørte – sikkert hundre svaner. På bildet er det bare sju, men de 93 andre var overalt. For et syn! Og for en lyd. Noen hang med nebbet og noen gjemte hele seg, trodde de. Noen kom, mens de andre dro. De fleste fløy rett over hodet mitt, på veldig nært hold. Så nært at jeg hørte et brus av vingeslag, og så nært at jeg nesten gikk over ende.
Men bare nesten.
Det var Milla som gikk over ende, men det skjedde litt senere. Hun spratt i overmot ut på et islagt vann, og gikk gjennom den tynne hinna som er igjen av vinteren. Hun klamret seg fast, hun var redd, men hun reddet seg selv. Hadde hun ikke gjort det, så hadde jeg hoppet uti og berget henne, for det var ikke livsfarlig dypt.
Det er det man har venner til. Selvfølgelig skal vi berge hverandre.
Dessuten er vi enige om at vi liker hav bedre enn ferskvann, om vi først skal ramle uti. Det er mye bedre å bade i havet, for havet smaker salt.
Og lukter tang.
Tilbake til svanene. De er som oss mennesker, for noen kommer og noen går. Noen ganger vil vi bare gjemme oss, og andre ganger bruser vi med fjærene og føler oss vakre. Vi trives i flokk, og vi ønsker oss alenetid. Vi henger med nebbet, og vi kan være nebbete. Det kan umulig ha vært sangsvaner jeg møtte, for de sang ikke særlig vakkert. De skvaldret i munnen på hverandre, så det var sikkert flest kvinner der.
Kanskje det var mennene som dro?
Jeg mener ikke å generalisere, men ofte er det sånn. Vi kvinner har et veldig behov for å sette ord på det vi tenker, og noen mer enn andre. Noen MYE mer enn andre, faktisk. Det finnes dem som bare har utgående linje.
For å lytte til havet må jeg ha inngående linje. Jeg må ha et åpent sinn og et åpent hjerte, sånn at jeg kan ta i mot. Der i stillheten etterpå, etter svanene, fikk jeg noen svar.
Jeg måtte til Titran for å finne dem; både svarene og svanene.
Jeg våknet klokka seks i dag tidlig, fordi jeg merket at været ville bli fint. Klokka litt over ti satt Milla og jeg oppe ved Margrethes Minde. Der delte vi frokosten mellom oss, for livet er best ute.
Jeg er heldig som slipper å sitte inne, for jeg har et valg, og det valget er enkelt.
Vi møtte ikke en sjel på turen opp, og det var egentlig bare godt, selv om det finnes mye trivelig folk rundt omkring. Det glitret i verdens fineste øyne, fordi Milla fikk gjøre det hun liker aller best.
Hun fikk være med på TUR.
Da har jeg noen som jeg kan prate med, og dele matpakken med, eller vi kan være i vår egen verden.
Hver vår.
Elsk din niste som deg selv, er det noen som har sagt. Hvorfor har jeg ikke kommet på det selv?
Er det en uoppdaget verden der framme? Eller var det bare en fugl som fløy forbi?
I dag fikk vi overraskende servert frisk og nylaget smoothie på pauserommet. Den var nydelig, og hjemmelaget. Det er ikke sånn hver dag, selvfølgelig, det er derfor det er så godt.
Akkurat da gikk det opp et lys for meg!
Så heldige vi er som har vårt eget kjøkken ved sykehjemmet. Jeg håper det varer, og at kjøkkenet er med i planene for morgendagens omsorg. De gjør en fantastisk jobb hver eneste dag; først og fremst for brukerne, men også for oss ansatte.
Det er mye fokus på sykepleiere og helsefagarbeidere, men kjøkkenet er alltid hjertet i et hjem. Der lukter det nybakt brød og ferske fiskekaker, rett fra stekepanna. Denne lukta sprer seg i gangene, og sniker seg inn på hvert eneste rom.
Kanskje den som ikke er så sulten, får lyst på litt mat likevel. Jeg synes det er fint at de lager mat som våre eldre har vokst opp med. Fiskekaker, ferskfiskball og saltfiskball er livretter for den som har vokst opp ved havet.
Det vekker både matlyst og minner.
Morgendagens omsorg betyr økt fokus på ernæring. Et balansert kosthold er garantert like viktig som blodtrykkssenkende medisiner. Tenk så viktig maten er, hvis du tenker deg om. Det skal smake godt, og det skal se godt ut på tallerkenen. Drøm om ettermiddagskaffe med fersk vannbakkelse til. Tenk deg kleppsuppe til kveldsmaten. Eller smørgrøt.
Ikke særlig sunt, men fryktelig godt. Det er lov, for vi spiser fisk seks dager i uka, og på søndag spiser vi sild.
De som jobber på avdelingene er flinke til å pynte bord, så hver dag blir en fest. De som bor på sykehjemmet, sånne ekte husmødre – med forkle – , de lærer bort sine kunster til oss andre. Sånne kunster som sitter i ryggmargen, men som ikke står i ei bok. De bare VET når kleppene har riktig konsistens. Det er derfor kleppsuppa blir så himla god.
I dag hadde jeg en god prat med en av kokkene som jobber hos oss. Hele fyren er god, og han er eneste hane i kurven, iallefall på kjøkkenet. Et tvers i gjennom sjarmtroll. De er et flott team, kjøkkentjenerne, og de liker det de holder på med. Jeg har ikke spurt dem om de liker det, men maten er beviset. Maten og humøret og det lille ekstra.
For eksempel iskald smoothie på en mandag.
De er kanskje drittlei av å rydde brødsmuler etter oss ( om ikke Kristin allerede har gjort det ), og lei av at det alltid er noen som ikke er fornøyd med eggene. De bør ta det som en kompliment at vi alltid maser om mer eggsalat, for den er himmelsk god.
Når jeg ( kanskje ) skal bo på sykehjem en gang, så skal jeg sitte på rommet og drikke vin. Jeg skal sjekke facebook, og lese Dagbladet fra i går. Jeg bestiller ost og druer fra kjøkkenet, og jeg ber dem om ei skål med cheez doodles. Den skal helles opp ca to timer før jeg skal spise den, sånn at den er akkurat passe slagnet.
Da snakker vi ønskekost.
Jeg vil ha gammelsalta sei med bacon, poteter og gulrotstuing. Hver uke. Jeg håper at jeg får saltfiskball en av dagene, og at jeg kan nøye meg med ei brødskive på onsdag, om det er sånn jeg vil ha det.
Forresten, jeg tror at jeg vil spise middag hver dag, for på sykehjemmet slipper jeg å lage den selv. Da blir jeg endelig et middagsmenneske, fordi jeg kan rulle med tærne mens jeg venter på servering.
Kjenn etter hvordan du gjerne vil ha det om du kommer i den situasjonen i løpet av livet. Vi har jo ingen garanti for at vi skal dø med skoene på, noen av oss. Lukk øynene, og kjenn godt etter.
Kanskje du kjenner lukta av nystekte rundstykker eller kjøttsuppe laget fra bunnen av. Kanskje du skjønner hva det betyr?
Når jeg sitter på Supen Pøbb med fish & chips i den ene handa, og en iskald øl i den andre….da har jeg ingen hender å spise med, men jeg er lykkelig.
Det er på grunn av atmosfæren og den gode maten, pluss at det lukter sjø. Det er sånne minner heltene på kjøkkenet gjenskaper, for et godt måltid handler om lukt, smak og atmosfære.
Så blir de stående disse tre, men størst blant dem er kjærligheten.
Hjertene kom i veien for navnet, men det må være fint å være overdrysset av hjerter, tenker jeg. Jeg fikk garn, oppskrift, pinner og pynt av henne i julegave, og i dag tidlig strikket jeg det første hjertet.
En lang periode så strikket jeg ikke ei eneste maske. Jeg manglet gnisten. Nå har den heldigvis kommet tilbake, takket være at jeg har venninner som strikker, og fordi jeg følger andre strikkere via deres blogger. Jeg blir også inspirert av mamma.
I går fikk jeg denne boka i posten, og det stemmer det som står der. Det er medisin i hver maske.
Jeg tenkte først å selge hjertevenngenseren min, men jeg klarte aldri å gi slipp på den, for den betyr mer enn bare strikkinga. Jeg begynte på en grønn genser, men det ble aldri det samme.
Den må være rosa.
Jeg er så glad i disse englene, også. Det er strikket kjærlighet og omsorg inn i hver eneste en av dem.
Korga mi er full av garn og ideer og planer. Den ene ideen er hemmelig, og alt det andre ligger på vent. Det er lykke å ha ei korg med ubrukt garn, som bare venter på meg.
Det vet alle som strikker.
Det er for det meste terapi, men ikke alltid. Det er harmoni i heimen når pinnene flyr og alt går på skinner. Selvfølgelig er det ikke alltid sånn. Jeg rekker opp ganske ofte, også. Da er jeg på krigsstien, så nåde den som er i nærheten.
I går bestilte jeg vevde merkelapper med morsomme og fine tekster, sånne lapper som jeg kan sy på de ferdige produktene mine. Jeg hater å sy, men det er snakk om bare noen få sting. Det er verd det, for jeg falt for flere av dem:
– laget etter et par glass vin
– strikket med kjærlighet
– laget for å varme deg
– med kjærlighet i hver maske
Jeg er veldig glad i det lille ekstra. Små detaljer som vitner om omsorg, og som betyr noe spesielt for akkurat henne som skal få det. Pluss at jeg alltid har hatt en forkjærlighet for sauer.
Senga mi, dyna mi og sofakroken min. Hodeputa mi. Det er godt å sette nøkkelen i døra og være hjemme. Likevel så er jeg litt merkelig. Jeg synes at alle andre har det mye finere enn meg. Nyere møbler og møbler som matcher hverandre. Ingen kloremerker etter hund, og ingen hund som slipper pelsen to ganger i året.
Minst.
I kveld er begge ungdommene på vift, så jeg er glad for å ha et levende vesen liggende på teppet eller i sofaen eller i gangen. Hun får velge selv, for hun bor her hun, også. Jeg er ikke hverken mørkredd eller husredd, men det er trygt å høre pusten hennes.
Til høsten flytter begge barna ut. Den ene av dem har vært i førstegangstjeneste, men da hadde jeg den andre hjemme. Nå er begge her, og jeg nyter det. Jeg vil ikke holde dem tilbake, for det er sunt å ville ut i verden.
Jeg har bygget de siste nitten og tjue årene rundt disse to, men heldigvis har jeg satset på meg selv, også. Jeg har funnet tilbake til gamle venner, og jeg har truffet nye. Jeg har vært gjennom en depresjon og et samlivsbrudd, og kommet styrket ut av det på den andre siden.
Jeg har fått mot til å ta mer ansvar på jobb. Nå er jeg kreftressurs i kommunen, og er stolt av meg selv. Stolt, fordi jeg kjenner hva det har kostet, og fordi jeg vet hvilken personlig utvikling jeg har vært vitne til hos meg selv.
Jeg ønsker meg videreutdanning som kreftsykepleier, for det er alltid mer å lære. Jeg ønsker meg et hus ved havet. Jeg skulle ønske at potetgull var like sunt som gulrøtter, og at jeg hadde mot nok til å si ja der jeg stotrer nei. Jeg vil vinne i Lotto, men det er umulig, for jeg tipper aldri.
Å være sykepleier er bedre enn å vinne i Lotto, selv om jeg ikke blir rik av det. Da går jeg inn i andre sitt hus, i stedet for mitt eget. Tenk å slippe andre inn i hjemmet sitt på den måten. Åpne hjertedøra si og sårbarheten sin for oss hvitkledde
. Det er stort.
Jeg har tatt del i opplevelser hjemme hos andre som jeg aldri kommer til å glemme, og som garantert gjør meg til en bedre sykepleier. Jeg har kollegaer som gjør meg til en bedre sykepleier. Kloke, rause, flotte damer, og en og annen mann – alt for få, egentlig – som gjør det lille ekstra hver eneste dag. Som strekker seg litt lengre, og dropper matpausen litt for ofte, fordi det handler om mennesker.
Det er sikkert ikke lurt, for vi burde heller stå på krava, men sånn er det ikke. Vi spiser i bilen, og glemmer å rydde etter oss, eller, vent litt…..det er det ingen som gjør. Ingen glemmer å rydde, og ingen overfyller søppelbøtta. Ingen glemmer å fylle bensin, og det er aldri noen som feilparkerer bilen.
Ingen er perfekte, men sammen er vi verdens beste team. Kontoret er vårt hus og vår borg. Der møtes vi hver morgen, hver ettermiddag og hver kveld. Innimellom er vi der vi skal være. Vi er hjemme hos dem som behøver oss mest.
Det er et privilegium.
Yrket mitt er en stor del av min identitet. Jeg har veldig lyst til å hospitere ved kreftpoliklinikken på Orkanger eller seksjon lindrende behandling ved St Olavs Hospital. Det er min nye drøm.
Utan draumar er vi ingen ting; av voner og draum er livet vevd.
Det går an å gjøre samme feilen to ganger, for jeg har verdens dårligste retningssans. Men det er ikke bare retningssansen sin skyld. Jeg går i egne tanker, og da glemmer jeg å se etter løypestikkene. Jeg følger en sti her og en sti der, helt til jeg hører bjelleklang. Alle disse stiene er dyretråkk, og jeg dilter etter.
Først gikk vi til trimhytta ved Nabben. Der delte vi den første brødskiva, og speidet utover kjent landskap. Så langt alt vel. Jeg har fri før arbeidshelg i dag, og den dagen ville jeg bruke utendørs. Det ble en lang dag, og det var bra jeg tenkte på å ta med matpakke.
Vi gikk videre til det som før storbrannen var Sistranda si trimhytte, og der hadde vi drikkepause, for vi tenkte at det kanskje var lurt å gjemme den siste brødskiva til dårligere tider. En alldeles nydelig dag.
Det er forresten ikke så lett å orientere seg i dette landskapet, for alle bergene ser likedan ut. Jeg vet at det finnes GPS på telefonen, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg finner vel fram, og kommer ned til havet til slutt, samme hvilken sti jeg velger. Jeg liker ikke å bruke skritteller heller, men akkurat i dag skulle jeg veldig gjerne hatt ei tegning av reiseruta mi, for moro skyld.
Her skulle det ha vært et bilde av Ørnberget:
Jeg liker ikke å gi meg når jeg har bestemt meg for noe, så jeg ble både sur og sint underveis. Heldigvis gikk det fort over, for jeg fikk jo mye mer mosjon enn jeg hadde planlagt. Mange kilometer mer enn jeg egentlig hadde tenkt, for jeg skulle hjem for å se damestafetten.
Etter flere bomskudd og mange strafferunder fant jeg endelig et berg som lignet. Magefølelsen min prøvde å si at det kanskje var feil berg, men jeg overhørte den indre stemmen, fordi jeg nettopp har hørt at man ikke skal stole på tankene og magefølelsen.
Det er bare tull…og ikke følge den. Det visste jeg vel fra før.
Det første jeg tenkte da jeg nådde toppen var at OJ!, har de bygget nytt hus til postkassen? Så fint det ble. Helt til jeg så at dette stativet har stått ute veldig lenge. Boka som lå inni var søkkvåt og uleselig, så det gikk ikke an å identifisere hvor jeg var. Det eneste jeg visste var at jeg aldri hadde vært der før. Det fristet ikke å spise heller, når jeg følte meg bortkommen.
Til og med Milla ser ut som et spørsmålstegn.
Jeg tok bilde av postkassestativet, og sendte det til en venn. Vet du hvor jeg er?
Kanskje du er på Hakkberget? Jeg hakke peiling. Berg er berg, og jeg hadde en fin tur. Jeg rakk til og med å lage meg et ostesmørbrød og en kopp varm sjokolade før stafetten begynte. Etterpå skal jeg hente den nye strikkeboka mi på posten, og jeg skal sitte i sofaen og gjøre ingenting resten av dagen, bortsett fra å strikke.
Kanskje unner jeg meg et glass vin, for vi vant jo gull, selv om jeg ikke fant Ørnberget.
Jeg har mye å velge mellom, hele tiden. Noen valg er enkle, mens andre er umulige. Det enkle er ofte det beste, for da seiler jeg i medvind. I natt drømte jeg at jeg flyttet til verdens ende, og det vil jeg kalle et mareritt, for det er alt for langt unna Andstein.
Det er alt for langt unna alt som jeg er glad i, og alt for langt unna alle dem som jeg setter pris på. Da kan jeg ikke bare ta strikkeposen under arma og besøke ei venninne, sånn som jeg gjorde i kveld. Vi strikket ikke ei maske, da, men likevel.
Jeg fikk Sørlandschips, og det er hverdagslykke på jord. Sånn er det når folk kjenner hverandre godt. Da sender hun mannen i huset ut etter potetgull, og sender ham på loftet etterpå, sånn at vi kan hviske i fred og ro. Godt med sånne forståelsesfulle menn, eller kanskje han bare var glad til?
Jeg tror at valget hans var enkelt, og han tok valget selv.
Jeg velger meg september foran både vinter og sommer. Jeg møter ikke alltid forståelse for det, og det forstår jeg. Sommeren er liksom det ultimate livet. Det er den tiden på året da alt skal skje, sånn at jeg nesten blir litt stressa. Det skal grilles og soles og mingles. Alt dette er ting som jeg verdsetter, men gresset kommer i veien. Og den uregjerlige hekken, som jeg burde skalpert i fjor. Hekken i hagen. Pluss brunfargen som jeg ikke har.
Og alt det andre.
Hvorfor stemmer ikke kartet med terrenget? Jeg lager bilder i hodet av ordene som jeg leser, så da blir filmen nesten alltid en nedtur. Helten ser ikke sånn ut, og landskapet er annerledes. Jeg er en dårlig kartleser, for jeg finner ikke fram.
Mine to favorittfilmer er Dirty Dancing og Grease, fordi jeg aldri har lest filmene. Og fordi det var så mye følelser med i spillet.
Patrick Swayze…..sukk.
Han døde av kreft, og det er det flere som gjør. Heldigvis er det mange som blir friske, også. Nå som russen skal ha sin årlige innsamlingsaksjon Krafttak mot Kreft, så håper jeg at alle åpner døra si for ungdommen, for det er så viktig å bidra. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
Husk det.
Vi velger livet, om vi har et valg. Vi kan velge livslysten fordi om vi skal dø. Livet er så uforutsigbart. Derfor må vi holde fast i det minste av grønt som skjer oss. Det har jeg ingen problemer med, for gresset gror raskere enn hjertet mitt banker ( når jeg står i kassakø ).
Når hjertet raser avgårde så henger jeg ikke med. Det går svimlende rundt, så unnskyld til alle dem som jeg kanskje ikke hilser på, for jeg har nok med meg selv akkurat da.
