Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste.
Gi din uvenn og din venn, gi dem alt ditt beste.
Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste.
Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste.
I kveld satt jeg så nær Joralf Gjerstad som det var mulig å komme. Jeg hadde gjerne villet ha en samtale med ham under fire øyne, men han kan jo ikke snakke med alle som vil snakke med ham.
Det må vi respektere.
Det var en stjernestund. Snåsamannen i samtale med Øyvind Løvrød, og med Therese Ulvan sin nydelige stemme underveis i samtalen om livet, døden og håpet. Kjente og kjære salmer som Joralf er glad i, og som jeg er glad i.
Jeg har alltid vært glad i salmer.
VI kan tro og mene hva vi vil om hans evner, men jeg velger å tro. Jeg tror på utstrålingen og hans evne til å se. Jeg tror på hans evne til å bruke den kraften han er gitt, og den gaven han har fått. Han har møtt motbør, og han har hatt det vanskelig, men på den andre siden har han blitt et rikere menneske.
Han skaper undring.
Da han leste ordene som står øverst i innlegget, så presset tårene på hos meg. Dette salmeverset har for ham blitt et slags livsmotto. Kloke ord fra en klok mann.
Jeg er glad i mennesker som ikke dømmer og fordømmer. Joralf fortalte historien om henne som ble tatt i ekteskapsbrudd, og som skulle steines. Da sa Jesus: den av dere som er uten synd kan kaste den første steinen.
Ingen kastet.
Sånn var Jesus, og sånn er Joralf. Jeg tror ikke at noen av oss, med hånden på hjertet, går gjennom livet uten å trå feil. Før eller senere snubler vi og faller, for sånn er det å være menneske.
Varme øyne, og glimt i øyet, det har han i rikt monn. Samtalepartneren hadde en unik og respektfull kontakt med hovedpersonen, og Therese Ulvan sin tolkning av salmene var gull og atter gull. Salmeskatter som jeg har levd med hele livet, men nå i ny drakt. En ny og kledelig drakt.
Jeg ble iallefall litt rikere denne kvelden. Det er ikke mulig å være uberørt.
Alle sammen har noe de gruer seg for, eller noe som de helst ikke vil gjøre. Det finnes dem som uten problemer holder en glitrende tale foran flere hundre mennesker, uten å blunke. For andre er bare tanken på å skulle utsette seg for noe sånt ——–> skremmende.
Jeg har lært at øvelse gjør mester.
Det finnes mennesker som alltid setter seg i passasjersetet for å slippe unna både motorveier og kronglete avstikkere, sånne mennesker – dere vet – som gjør seg selv en stor bjørnetjeneste.
Sånn er jeg, men vent, ikke nå lenger.
I går og i dag har jeg kjørt Trondheim på kryss og tvers så mange ganger at jeg er kurert. For alltid, håper jeg. Det handler ikke om angst, men om en terskel som har blitt i høyeste laget. Det er ikke så lurt å velge minste motstands vei bestandig, selv om det er behagelig der og da.
Egentlig er det ubehagelig, for jeg ender opp med å skuffe meg selv.
I løpet av denne uka så har begge ungene flyttet ut, og det betyr flyttesjau. Da valgte hønemor å kjøre på. Hva gjør man ikke for sine barn? – selv om de er meget selvstendige. Innerst inne er jeg nok god å ha, særlig når prisen på hvitost får dem til å steile.
Og DE er gode å ha, for nå kjører jeg byen rundt som en helt.
Det høres ut som en stor prestasjon, og det er det – for MEG. For andre er det piece of cake.
Kanskje jeg skal bli taxisjåfør?
Jeg vet iallefall at det er mye bedre å bryte ut av komfortsonen ( særlig etterpå ), enn å lure seg unna, for da lurer jeg bare meg selv.
Det smaker ikke godt; det smaker som Norvegia til blodpris.
Det som smaker godt er når mamma ber med ungdommen på pizzarestaurant når det romler i magen. Det smaker også godt å se at de finner seg til rette på hver sin hybel. Med største diskresjon så lar jeg være å dele bilder fra inspeksjonsrunden min, for de har et mye strengere forhold til sosiale media enn det jeg har.
Sikkert fornuftig.
Vi lærer av hverandre, og jeg har lært at jeg ikke må ha ruta i hodet før jeg begynner. Det holder å lese skilt for skilt, der og da,for da finner jeg fram, selv om bomveiselskapet tjente litt ekstra på rundene mine i går.
Det ble noen strafferunder, men jeg vant likevel.
Over meg selv.
Det er mye mer behagelig å være med Gråtass på tur, for han slipper å sysle med filbytte, motorvei og rushtrafikk.
Eller plentraktoren, som er spesialist på sitt område.
Nå bor jeg offisielt alene, og da tar jeg meg et glass rosevin, ikke for å feire, men for at jeg er stolt over de som flyr sine egne veier. Jeg er litt urolig på innsiden, men ikke fordi jeg er bekymret. Jeg bærer på en rar og ubeskrivelig følelse, for vi har jo bodd i samme hus i 19 og 21 år.
Det gjør noe med løvemammahjertet, det.
Kanskje jeg kommer til å sammenligne meg selv med en gammel bil nå, en som ingen vil ha?
HEI!
Gamle biler kan skinne som bare det. Dessuten er de ettertraktet.
PS Vegard kommer hjem i kveld, og reiser igjen i morgen. Han hadde ikke tid til å være hjemme til søndag, for han har visst flyttet 🙂
Den lille valpen som tillitsfullt sovnet i halsgropa mi, den fikk hjertet mitt til å smelte. Og det fikk meg til å tenke på sårbarhet. Så prisgitt sol og måne den lille er, så prisgitt resten av oss, og så overlatt, ikke til tilfeldighetene, men til verden omkring seg.
Jeg håper den får et godt hjem, med masse omsorg og kjærlighet, og noen regler, for husregler er fint. Alle behøver en rettesnor, selv om vi går våre egne veier. En rettesnor på livsveien vår.
Noen etiske retningslinjer.
I sykepleien har vi egne yrkesetiske retningslinjer, og det er fint. Det er nødvendig for å kunne sikre alle en verdig behandling.
“Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket.”
Reglene er til for å sikre alle vi er i berøring med:
-brukeren
-de pårørende
-medarbeiderne
-arbeidsstedet
-samfunnet
-profesjonen
Muligens skulle profesjonen ha stått øverst på lista, og det gjør den visst også, i virkeligheten, men uten brukeren ingen profesjon. Uten brukeren ingen pårørende, og heller ikke alt det andre som er listet opp.
Nå glemmer jeg et øyeblikk at jeg har ferie.
En ting som får meg til å se rødt, er når noen i en nedlatende tone lurer på hvorfor vi gidder å jobbe i sykehjem eller hjemmetjeneste. Tenk å kaste bort høgskoleutdanningen på det!
Jeg som ikke liker rødt.
De har ikke peiling på hva de snakker om. Vi kan mye, og vi kan litt om alt. Jeg er ikke spesialist på hjertet, men jeg vet litt om hva hjertet behøver og begjærer. Jeg har glemt noen av de latinske navnene, men jeg vet at den skrå halsmuskel heter sternocleidomastoideus, og at den store muskelen bak på ryggen heter musculus latissimus dorsi ( nei, jeg har ikke googlet det, men det interesserte meg da jeg gikk sykepleien, så det er lett å huske ).
Den muskelen har jeg ofte vondt i, fordi jeg står alene med ansvaret i huttaheiti. Jeg har dyktige leger jeg kan ringe til, men de er ikke bare en alarmknapp og tre minutter unna. Jeg har dedikerte og flinke medarbeidere som kommer til unnsetning så fort de bare kan, men det tar sin tid, særlig om el-bilen går tom for strøm.
Jeg kan ikke slå av vakttelefonen og ta matpause, for den er koblet til trygghetsalarmen. Jeg tar pause et eller annet sted på veien, men når alarmen går så flyr kneippbrødskiva ut av vinduet.
Det er forresten sjelden jeg spiser i bilen, men det er det enkelte andre som gjør. Det ligger igjen bevis mellom setene, i form av sjokoladepapir og lignende. Hurtigvirkende kalorier som forsvinner mye fortere enn papiret.
Vi har masse erfaring med mye:
– smertepumper
– medisiner
– støttestrømper
– respiratorer
– hostemaskiner
– peg-sonder
– tracheostomier
– hjemmedialyse
– diabetes ( takk og pris for at vi har sukker-Anna å rådføre oss med )
– blodtransfusjoner
– stomier
– nefrostomier
– ensomhet
– depresjon
-schizofreni og andre psykiske lidelser
– rus
– beinbrudd
– rehabilitering
– hjelpemidler ( heldigvis har vi et nært samarbeid med ergoterapeuten, fysioterapeuten og hjelpemiddelkoordinatoren )
– sår
– demens
– MS
– UVI ( plagsomt og utbredt )
– ALS
-PMS ( vi ønsker oss flere menn inn i omsorgsyrket )
– og alle de andre bokstavene
Vi har erfaring med SÅ mye mer enn det der, så kom ikke å fortell meg at vi er annenrangs sykepleiere og omsorgsarbeidere, som jeg tilfeldigvis overhørte her om dagen. Vi er kanskje ikke spesialister på ett område, men vi er som poteten, vi kan brukes til ( nesten ) alt. Nesten alt, for når en bruker som er oppegående i hodet prøver å krafse etter meg, eller kommer med slibrige kommentarer, da setter jeg ned foten.
DA smeller det!
Respekten skal nemlig gå begge veier.
Jeg opplever at brukere kommer fra sykehuset midt på natta, der møtet med sykehuset var så “effektivt” at hun ikke engang ble registrert i mottagelsen. Jeg opplever også at kommunikasjonen går på skinner, sånn at alt hun behøver av utstyr blir sendt med hjem.
En mann jeg kjenner rakk akkurat å få en finger opp i rumpa før de snudde ham rundt, og sendte ham hjem, med uforrettet sak. Han kom hjem som et eneste stort spørsmåsltegn. Hva hadde jeg der å gjøre?
Jeg må skryte av kreftpoliklinikken ved Orkdal Sykehus, for de er suverene. SLB ( seksjon lindrende behandling ) på St Olav er også i en klasse for seg. Det er mange som er i en klasse for seg, og som vi samarbeider godt med, men akkurat i dag så velger jeg å fremheve disse to.
Og jeg tar meg den friheten å fremheve noen av våre lokale leger, uten å nevne navn. De er tryggheten vår når det går mot slutten.
Uten dem var vi ingenting, og uten oss hadde de ikke klart det.
Mitt privilegium er å være den som trekker i trådene, og den som er bindeleddet mellom sykehus, medarbeidere, legekontor, apotek, helsestasjon, og andre nødvendige instanser.
Neste gang noen ymter om at vi er andredivisjons pleiere ( ingenting er galt med å spille i andredivisjonen, det er ikke det jeg mener, men vi spiller mesterligaspill, og topper laget ), da smeller det!
Det viktigste er å gjøre sitt beste.
Ikke har vi lønninger som er i samsvar med det vi gjør, heller. Det er bedre betalt å løpe etter en ball, iallefall om du spiller i eliteserien. Fotball interesserer meg egentlig ikke – jeg vet at den er rund – men jeg jobber gjerne etter go`fot-teorien til Nils Arne Eggen.
Jeg klarte å rote bort innlegget fra i går, så jeg gjør et forsøk på å gjenskape det. Alt vi har lest og sett og opplevd setter seg jo i kroppen, så ordene er nok der et sted.
Utenfor Sletringen Fyr er det lumske farvann. Det glitrende havet skaper seg plutselig om til bårer som ligner en ildsprutende drage, selv om elementet er vann. Havet freser mot himmelen med voldsom kraft, før det legger seg til ro igjen.
Sånn er det med angsten også.
Den slår plutselig til, helt ut av det blå, og ut av intet. Jeg har aldri opplevd panikkangst, takk og pris, for det er sikkert forferdelig. Hos meg er det mer indre uro, og ei klo som strammer til rundt halsen. En følelse av at det blir tungt å puste, pluss at hjerteslagene er på ville veier.
Innenfor fyret, innaskjærs, er det roligere. Da vi padlet fra Sletringen og tilbake til Titran, kjente vi etterdønningene fra båra under kajakken. Ikke i form av bølger, men mer en udefinerbar kraft som bar oss fram, en siste rest av mektige natukrefter.
Sånn er det med angsten også.
Samtidig som den er slitsom og utmattende, så gir den styrke og lærdom. Jeg lærer meg selv å kjenne, og jeg finner ut hva jeg er bygd av, hva jeg tåler og ikke tåler. Jeg tåler det meste, for den gir meg en slags urkraft.
Den er ikke en venn, selv om jeg prøver å forsone meg med den. Jeg kaller den heller en følgesvenn, som utfordrer meg til kamp av og til. Den er ikke en uvenn heller, for enten er du venn eller så er du det ikke. Jeg vil heller gå side om side med gleden, bekymringsløsheten og alt mulig annet med positivt fortegn. Jeg liker ikke alle disse u`ene, for jeg er enig med Ludvik fra Flåklypa.
“Nei, Ludvig hadde slik en angst for alle disse u`ene, som menneskene satte foran ordene. Hvor ofte hørte og leste man ikke om uvennskap, utroskap og ufred. Fikk man bare denne bokstaven vekk, ville resten av ordet bli til bare glede.”
Ludvik er en modig og fin liten fyr, selv om han er livredd det meste av tiden. Angsten og nervøsiteten driver ham framover.
Da gir han bånn gass.
Hos meg bryter tankespinnet ut om natta, i form av svette, og noen ganger tårer. Ikke en enslig dråpe, men jeg bader i svette, sånn at jeg må dusje og skifte sengetøy på feil tid av døgnet, og alt for ofte.
Jeg må huske å ta litt ekstra salt på egget, for å kompensere.
Hodet er som et skvalpeskjær, der tankene er vanskelig å kontrollere. Jeg lærte da jeg tok båtførerprøven at skvalpeskjær er skumle saker. De har så vidt hodet over vann, og sjøen skvalper inn fra alle kanter, ustanselig. Da tenker jeg på alt, fra vifta på badet som streiker når jeg skal dusje, og på to av de tre lyspærene som ikke funker, også på badet. De er heldige, lyspærene, som kan ta kvelden med et blunk, mens de lar andre ordne opp for seg.
Bli lys, og det ble det, for det meste ordner seg.
Bare så det er sagt, jeg bobler over av glede, takknemlighet og alt det andre som er lyst og fint. Boblene vinner over de frynsete tankene hver eneste gang.
Etter en stund, etter at de har rast fra seg.
Disse små bagatellene blander seg med opplevelser fra tidligere, for eksempel samlivsbrudd, depresjon, dysmorfofobi, tvangstanker, bulimi en gang i verden, prestasjonsangst og alt mulig annet rart, pluss det at ungdommen er på flyttefot.
Så heldige de er som står på terskelen til å fly ut av redet. Ikke alle får den muligheten, og det er sunt å klippe navlestrengen, selv om mammahjertet har en rar følelse inni seg.
Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ
bort fra mæ, og at æ mått stå igjæn.
Har æ lært dæ nokka godt
va æ ærlig i stort og smått
og kain æ sei æ gjor mitt bæste lille vænn
Flyg avsted, flyg avsted
æ e her, men i hjertet e æ med
Flyg avsted, å, flyg avsted
ut i ville vakre verden, avsted.
– Åge Aleksandersen –
Helt fra jeg så dagens lys, med navlestrengen rundt halsen, så har jeg vært en grubler, eller fintenker som noen kaller det. Jeg funderer og analyserer og sammenligner og grubler helt til krampa tar meg. Nå kom jeg akkurat på at det jeg av og til kjenner som et grep rundt halsen sikkert ikke er ei klo likevel. Det er navlestrengen jeg husker.
Selvfølgelig er det den.
Jeg er fullstendig klar over at det er forskjell på angst og engstelse, og kanskje er jeg mest det siste. Kanskje er jeg mest en engstelig sjel, selv om tryggheten har kommet med (padle)åra.
Jeg er nesten helt sikker på at det er mest engstelse, når jeg tenker meg om, og det gjør jeg jo hele tiden.
En annen type angst, som er selvforskyldt, er den som kommer dagen derpå, eller helst om natta den også, etter en fest. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Alkohol lager kaos i hjernebarken. Selv om jeg vet at jeg ikke har sagt eller gjort noe galt, så ligger jeg i senga og er livredd, akkurat som Ludvik. Da er det best å ligge innerst, selv om jeg ligger i senga for meg selv.
Det må være en slags kjemisk krigføring som foregår, for den type angst er lammende, men ikke mer lammende enn at jeg står tidlig opp. Hver gang det skjer så tenker jeg – ALDRI MER!
Det må jeg huske til neste gang.
Det beste er å komme seg i aktivitet, gå en tur, og legge det bak seg. Jeg starter på ny frisk, og synes det er mye bedre å føle seg frisk og opplagt, for da kan jeg ta en tur med min venn kajakken.
Der ute kan jeg sovne sittende om jeg vil. Jeg finnes ikke redd for noe, det eneste må væe om det dukker opp en spekkhogger, for jeg har hørt at de kan være farlige innenfor sitt vakre ytre. En flokk med niser som danser rundt båten er bare fint. Jeg glemmer ikke den sommerkvelden vi var omringet av hundrevis. De lekte, og tok til og med salto i lufta, rett foran øynene på oss.
Er det rat jeg elsker havet?
I går kveld padlet vi rundt Dyrøya for å legge naustfesten bak oss, selv om den var skøy. Vi tok en liten rast underveis, og jeg klarte akkurat å sitte lenge nok til å sluke ei brødskive med brunost, for det vr flyvemaur og knott overalt. Flest knott selvfølgelig, for den er en mare.
Martaum er ingenting i forhold, selv om den også gjorde sitt for å stikke kjepper i hjulene for oss. Den hektet seg fast i åra, og nektet å slippe taket.
Den ligner litt på angsten, men jeg snodde meg fri.
Terna hvisket over hodet på meg, i den grad ei terne kan hviske; Se opp for skvalpeskjær og brenninger, lille venn. Pass deg for båra.
La tankene hvile.
Hun lander på brygga, og ser like fredfull ut som det jeg gjør når jeg er i mitt rette element. Men hun får ikke lov til å bygge rede på hodet mitt. Hun kan bli der en stund, men jeg vil ikke dyrke de negative tankene, sånn at hun slår seg ned for godt. Hun skal få lov til å sveve fritt og høyt, så kan hun hilse på en stund når hun føler for å hvile.
Her hjemme er det dyner og puter, sengklær, håndduker, kjøkkenutstyr og masse annet i fri flyt. Det er visst flere enn meg som opplever august som en ny start.
Og jeg har vært på reisefot. Geiranger var en fin opplevelse, og en turistmagnet. Jeg så japanere i bittesmå el-biler overalt. Små, grønne biler ( det kan knapt betegnes som bil ) som snodde seg oppover og nedover veien på begge sider. De hadde gått i land fra Crown Princess, som hadde ankret opp innerst i fjorden. Hurtigruta ble bare småjenta i forhold.
I dag drar det ene flyttelasset, og tirsdag neste uke reiser det andre.
Det blir rart.
Jeg håper at studietiden og hybeltilværelsen blir et nytt og spennende liv.
I går prøvde jeg noe nytt, som heter Gongbad. Det var en banding av yoga og avstressing, med lyd av trommer og fokus på pust.. Vanskelig å beskrive, men da trommene drønnet som verst så var det rene flodbølgen som slo innover kropp og sinn, og tok tankene med seg.
Jeg tillater meg å dele dette bildet, som allerede ligger ute på facebook. Solveig M. Myrvold tok oss med til en annen verden for en stund.
Vår helt egen verden, for alle opplever det på SIN måte. Hun understreket det helt fra første stund.
Jeg ble avslappet og glad bare av å se på henne, for hun utstråler noe helt spesielt.
Jeg håper at hun kommer tilbake, og da anbefaler jeg flere å prøve.
Trommene og de andre lydvibrasjonene var en slags renselse for sjelen. Noen ganger klukkende lette, og andre ganger rene tsunamien. Det ga en merkelig følelse, og det var heller ikke vondt for ørene. Jeg ble nesten litt opprørt, fordi tsunamien lignet på mine egne følelser,
Det trillet til og med en lydløs tåre underveis.
Vanskelig å forklare, men i dag kjennes det ut som om jeg har vært på tidenes fyllefest. Ikke fikk jeg sove i natt heller; jeg som trodde at jeg kom til å sove som en stein etter dette. Jeg er nok en vanskelig nøtt å knekke, selv for trommene, for det er mye stress gjemt i denne kroppen. Kanskje det er grunnen til at jeg fikk uro i hele kroppen underveis, mens de andre pustet dypt og tungt? Jeg hørte til og med et snork, selv om jeg var i min egen verden, og på min egen matte.
Så avslappet blir jeg aldri, tror jeg, at jeg sovner midt i seansen, men det hadde vært godt.
Zzzzzzz………
Det var sikkert mye gørr som skulle ut, men etterpå ble jeg varm og fjern og rolig, sånn at jeg nesten ikke orket å prate. Jeg er ikke så pratsom ellers heller, men dette var noe annet.
Jeg er fornøyd med at jeg lot meg rive med, bortsett fra når vi skulle si et mantra høyt. Da knep jeg leppene sammen, for jeg synes det er unaturlig for meg.
Jeg skjønner hensikten, men likevel, Rom ble ikke bygd på en dag.
Sat Nam. Sat på innpust og Nam på utpust.
Jeg er sann.
Og jeg er mye mer enn det. Ikke minst tankefull.
Jeg skulle ønske at det var like ryddig i hodet som det er i klesskapet mitt. At jeg valgte tanker like lett som jeg velger antrekk. At jeg forkaster en tanke når jeg velger en ny. Det er sånn jeg gjør det. Hvis jeg kjøper et plagg, så kaster jeg et annet, eller gir det bort til Frelsesarmeen.
Det er så enkelt som bare det, og det er muligens en tvangshandling.
Jeg leste nettopp om ei som snart skal dø. Hennes siste ønske er at vi avvikler begrepet ” tapte kampen mot kreft”. Jeg er så enig, selv om jeg aldri har hatt kreft selv. Jeg liker ikke ordlyden.
Det er meningsløst å si noe sånt.
Hvilken kamp?
Jo, man kjemper og håper og sloss, men man taper ikke. Skal du ha dårlig samvittighet over å ha blitt syk, og så taper du attpåtil? Sånne begrep gir rom for både skyldfølelse, sorg og sinne.
Begrepet gir ikke mening.
Jeg elsker høsten, og for meg så er høsten en ny start. 1. august er mye bedre enn 1. januar. Jeg er fullstendig enig med Brit Vie, som også har sin egen blogg. Den heter Brits små puslerier. Jeg leste nettopp at hun ser på 1. august som en ny begynnelse.
Jeg anbefaler dere å lese hennes ord.
Tilbake til det med å tape. Du kan tape i Ludo, eller når du spiller Monopol, men ikke mot kreft. Den er ikke en motstander, og iallefall ikke en verdig en. Noen typer er veldig agressive. Flaks og uflaks, nye behandlingsmetoder eller medisin som ikke hjelper; det er sånne ting som avgjør.
Men du gir ikke tapt.
Jeg vil være med å støtte henne som lever sine siste dager. Jeg vil heie på henne, fordi hun bruker sin stemme til å fortelle oss noe viktig. Hun skriver også at hun har planlagt sin egen begravelse, men det fineste av alt, sånne ord som blir sagt i en begravelse, dem har hun allerede fått høre av sine nære og kjære.
Mens hun lever.
Hun ber oss om å leve.
Det kan vi lære noe av, for på den måten blir vi vinnere alle sammen, selv om det er trist at noen dør. Vi kan fortelle hverandre det vi har lyst til å si, før det er for seint.
Nærhet
– av Stein Mehren
Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din.
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død
Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, veksle ord
og krefter mellom oss.
Men du er ikke meg
og jeg er ikke deg
Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden.
Etter fire dager i fjellet, var jeg overlykkelig over å se havet igjen. Vi kjørte Atlanterhavsveien i solnedgang, og det var vakkert.
Sånne øyeblikk som får plass i den fineste minneboka.
Ettersom august er en ny start, så syklet vi til Titran og spiste vafler i dag. Det ble 6,4 mil på sykkelsetet, og turen var ikke like kortreist som med bil.
Langt i fra.
Men vaflene smakte bedre, og lufta var renere. Regnskura kom som bestilt, så fikk jeg avkjølt motoren. Jeg tenkte på det jeg leste i dag tidlig, mens jeg syklet, og la litt ekstra merke til lukter og lyder og utsikt. Det er det som er så fint med å oppleve verden fra sykkelsetet, selv om jeg ikke tenkte så edle tanker på hjemturen. Da hadde jeg nok med å holde motet opp, for det er ikke alltid en fordel å kjenne til hver sving, og hver eneste dolp i asfalten.
Det verket i lår og legger – jeg hadde visst tatt meg vann over hodet – men det går over.
Det er ikke dødelig, jeg bare kjenner litt ekstra godt at jeg lever. Takk og pris at jeg lever, forresten, for enkelte kjører som idioter.
Jeg må fortelle om de fine naturopplevelsene som landet vårt har å by på. Det er sånn jeg henter inspirasjon og ideer selv også, gjennom bilder og tekst fra andre.
Så kan flere finne fram.
Og de som av en eller annen grunn ikke kan gå sånne turer, har mulighet til å bli med likevel, selv om det sikkert føles sårt for noen.
Jeg vandrer opp i høyden og ut mot havet for å finne indre ro. Nå som det er oppbruddsstemning i heimen, siden begge barna skal flytte, så må jeg finne roen et sted, og den finner jeg ute.
Det er ikke trist at de skal ut å fly, men jeg har en underlig følelse inni meg likevel. En slags uro. Ikke fordi jeg er bekymret, men fordi endringen blir så merkbar.
Det blir alt for stille hjemme, selv for ei som søker stillhet.
Skrivinga er mitt fristed. Da glemmer jeg alt som er rundt meg, og forsvinner inn i min egen verden. Jeg glemmer til og med å vaske hus. Det er nesten som en rus, som gir abstinenser hvis jeg prøver å la være.
Men hvorfor skal jeg la det være?
Det er fint å være inni den bobla. Den svever som en ballong i lufta, og ser livet i fugleperspektiv. Høyt til værs, men aldri langt unna. Jeg sitter som ørna, på den øverste toppen, eller lengst ute på svaberget, og speider utover mitt rike.
Mitt rike og min rikdom.
Å skrive har hjulpet meg mer enn noe annet.
Bitihorn er en fin topptur i nærheten av Beitostølen. Det høyeste punktet er 1608 moh, og toppen kan nås fra to sider, den ene brattere og kortere enn den andre.
Vi valgte den lengste ruta, som er ca 4 kilometer lang.
Ikke lengre enn til Frøyas høyeste topp da, Besselvassheia ( 76 moh ), men desto brattere. Jeg elsker øya mi, men utsikten fra Bitihorn er uslåelig.
Vi hadde hele Jotunheimen for våre føtter
Vi stoppet flere ganger underveis for å nyte utsikten, og for å hente tilbake hvilepulsen, men det sa vi ikke høyt.
Vi sa at Norge er et vakkert land.
Til og med Milla var stum av beundring.
Himmelen er like dramatisk som jeg er på innsiden. Det er derfor noen kaller meg dramaqueen, fordi det hender at jeg ser ei mus og tror det er en elefant.
Dessuten liker jeg varder. De ligger som små landemerker ,og er veivisere i naturen.
Noe trygt og godt og bestandig, og et sted der jeg kan hvile.
Det er flere enn meg som nyter matpakken og utsikten.
Underveis så hørte jeg en far som sa til jentene sine: Det er ikke på tur opp vi plukker stein. Noen må likevel ha gjort det, for det var flere varder på toppen.
Jeg skjønner hva han mener. Vi behøver ikke å legge stein til byrden, når det er slitsomt fra før. Hvis jeg tenker symbolsk, som jeg ofte gjør, så er det nettopp da, når det er tungt, at vi tenker de tyngste tankene. Det blir som en negativ spiral, som det er vanskelig å komme ut av.
Jeg begynte i det små. Jeg sådde et positivt ord, som ble til flere. Jeg trodde ikke på ordene først, men litt etter litt, stein for stein, så bygget jeg en solid varde som tåler vær og vind.
Heldigvis fungerer en positiv spiral på samme måte som den negative. I begynnelsen er den skjør og ustabil, og blåser bort med vinden, men så, en vakker dag, gir vinden oppdrift.
Da kan jeg nyte utsikten på toppen av min verden.
Gjerne alene, men aller helst sammen med noen.
Jeg tror på det, at når man deler en sorg, så blir den lettere å bære, og når man deler en glede, da blir den dobbelt så stor.
Etter Bitihorn så tok vi turen innom Beitostølen, og spiste verdens beste rømmegrøt.
