Til Ellen fra Tove

 

Til Ellen

 

GLIMT AV SOL

 

Tett i tett 

på kjøkkentrammen,

knisende og

fredfullt sammen.

 

Frydes over sol

og sommer,

smake på en høst

som kommer.

 

Trøste sakte

dele sorgen,

hviske om en

bedre morgen.

 

Finne glede i

det nære,

alt det trygge, kjente

kjære.

 

 

Samle minner på

et strå,

finne veien du

må gå.

 

Døtre er et lys

i livet,

dagen er et pust

i sivet.

 

Tenk på dine

skjønne tre,

Vilde er for alltid

med.

 

Når hun hvisker deg

i øret,

er det fint å kunne

høre.

 

Glimt av sol og streif

av glede,

løft ditt blikk 

så vil du se det.

 

Sikt mot rosa

Vildesky,

vent på neste

morgengry.

 

Sukkerspinn og

skyfri himmel,

regn på kinn og

stjernevrimmel.

 

Se slik vakre

Vilde så,

se det store i

det små.
 

 

 

Klem fra Tove

 

 

 

 

 

Den gode samtalen

 

 

Jeg har visst ikke tatt ferie likevel, for det sitter en sykepleier på skuldra mi, og hun hvisker inn i mitt venstre øre. Denne sykepleieren er meg selv, og da skylder jeg henne å ha alle sanser åpne.

Ferien starter ikke før mandag, og været innbyr til å skrive.

 

Hva er optimal livskvalitet for ei eller en som vet at det snart er slutt? Et krevende spørsmål, som rommer millioner av svar.

To ganger har jeg vært så heldig å få delta på på kurs der Marie Aakre har vært foreleser. Hun er et forbilde for meg, fordi hun er glødende opptatt av palliasjon, etikk og omsorg.

Hun er sykepleier, og har vært med og bygget opp Seksjon Lindrende Behandling ( SLB ) ved St Olavs Hospital, som den gang het Regionsykehuset i Trondheim.

Hun har vært leder i Faglig Etisk Råd, og hun har mye å gi til andre sykepleiere, fordi hun hele tiden er så helhjertet tilstede. Det er sånn at jeg glemmer både tid og sted når hun snakker. Det kommer innenifra.

Hun snakker til og om og med på en sånn måte, at jeg priser meg lykkelig over å få være sykepleier.

 

Jeg leste nettopp et sitat av Bent Falk: “Slik vi betrakter et menneske, slik behandler vi det også.”

 

Når den setningen fikk synke inn, så innså jeg hvilken enorm makt jeg egentlig er i besittelse av som sykepleier. Det betyr at mine holdninger og mitt verdigrunnlag er avgjørende for hvordan jeg ser på andre, og hvordan jeg behandler dem. 

Har noen rett på bedre behandling enn andre, basert på hvilken hudfarge de har, eller etter hvordan de ter seg og kler seg?  Har et menneske som kommer skjevt ut i livet mindre rett til å bli behandlet med respekt, mer enn hun som har fulgt den smale sti? Hva handler forresten den smale sti om?

Ikke om meg, iallefall. Jeg har gjort mine tabber, og jeg har garantert mine svakheter, men jeg trøster meg med Per Fugelli sine ord: Vi er alle medfødt feilvare. Vi må godta oss selv og hverandre som det mennesket vi er, og som det mennesket vi har blitt. Ikke strebe etter det perfekte, for det perfekte finnes ikke. 

Jo, det perfekte finnes, og for meg betyr det at jeg finner øyeblikk av lykke. Små streif som forsvinner like fort som de kommer, og som er det gode liv akkurat der og da. Akkurat den kvelden, og akkurat den solnedgangen. I morgen er det kanskje regn, og regn behøver vi.

 

 

 

Vi kan alltid strebe etter å bli et bedre menneske. Et menneske som behandler andre med respekt, og som ser gjennom og forbi det som i våre øyne ikke er livskvalitet. Jeg har ingen rett til å bestemme hva som er livskvalitet for andre enn meg selv. 

Livskvalitet for meg er ikke det samme som livskvalitet for deg. Mens jeg velger å lukte på tang og tare, eller sitte på bryggekanten en sensommerkveld, så velger kanskje du å ta en joggetur i Hyde Park, eller nyte en øl på engelsk pub. Det som er så deilig er at det ene ikke utelukker det andre, og at vi i bunn og grunn har de samme grunnleggende verdier.

Det aller fineste er at vi gjør det som er best for oss selv, akkurat der og da. Jeg har kloke og erfarne kollegaer som jeg søker veiledning og bekreftelse hos. Ei av dem sier alltid, både til meg og til den som er syk eller pårørende, at det valget som du tar akkurat nå, er det valget som er riktig for deg akkurat nå. Om du tenker eller tror noe annet i ettertid, så var det riktig valg på et gitt tidspunkt i livet.

Det er mye visdom i sånne ord, og jeg bærer dem alltid med meg.

 

Når et menneske legger sitt liv i mine hender, så forplikter jeg meg til å ta i mot dette mennesket med omsorg. Jeg stiller ingen diagnoser, for det er det heldigvis legen som gjør. Jeg ordinerer ikke medisiner, for det er det også legen som gjør. Omsorg er det viktigste ordet for meg, og det er ikke et lettvint ord akkurat. 

Det er et ord som rommer alt, egentlig. Jeg pleier alltid å tenke, når jeg går bort til ei seng; hvordan vil jeg selv bli møtt når jeg har behov for hjelp? Hvordan vil jeg at mine nære og kjære skal ha det om de en dag behøver oss hvitkledde?

Det er et godt utgangspunkt for omsorg, iallefall i mine øyne.

Moral, etikk og gode holdninger er like viktig som hygiene. Det går hånd i hanske, og er det første jeg lærer bort når jeg er veileder for andre. Hils, og se folk i øynene. Ta deg tid til den gode samtalen, som sjelden kommer av seg selv. For først og fremst så handler det om tillit.

Aldri i livet om jeg gir av mitt innerste til den som ikke har tid. Aldri i livet om jeg klamrer meg til hånda på noen som helst vil flykte. Jeg vil ikke bli stelt av noen som ikke vasker hendene før og etter, eller som slenger av meg dyna, og blottstiller både kroppen min og sjela mi. Jeg kommer aldri til å få tillit til den som snakker over mitt hode, eller over mitt lik. Det er et ord som jeg egentlig ikke liker, for det er så upersonlig. 

Heldigvis så har døden blitt mer personlig igjen nå. En stund så var den ikke det. Da jeg var lita, så var døden avstand. Ingen snakket om døden, og ingen viste sine følelser. Jeg tror at de gjemte sorgen under dyna. De både elsket og sørget under dyna. Heldigvis har det endret seg, sånn at alle som vil det kan gå ved siden av og sammen med, hele veien fram. Til hvor vet jeg ikke, for det er det ingen som vet.

 

 

Når jeg er med og steller ei eller en som er død, så hender det at øynene mine renner over. Jeg steller med respekt, og jeg dekker til kroppen som den naturligste sak av verden. Jeg prater med den døde, selv om jeg ikke får svar. Jeg pynter rommet og tenner lys på nattbordet. 

Det er viktig med sykepleiefaglig veiledning og debriefing. Dette med å få konstruktive tilbakemeldinger fra noen jeg stoler på, og som alltid er 100 % ærlig.

Sykepleieren på skuldra mi hvisker, og stryker meg på kinnet. Det er Wenche sin hånd; den sykepleieren som alltid hjelper meg med å plassere tanker etter sterke og krevende hendelser. Hun som gir meg styrke og støtte til nye møter, og som alltid er med meg, til og med når hun ikke er der.

Jeg vet at hun alltid sitter på min høyre skulder, og hvisker forløsende ord. Sånn at jeg våger å se andre i øynene, og slik at jeg kan gi rom for den gode samtalen. 

Jeg skylder den andre å respektere at det er greit å ha dobøtta på kjøkkenet, for ingen dør av det. Det er greit å ha senga på stua, for da kan den syke leve et helt liv, helt til han ikke lever mer. Hvis husets hjerte er kjøkkenet, så er det selvfølgelig der vi skal være.

Noe av det som er vanskelig, er å akseptere at det ikke er mer vi kan gjøre. En like viktig del av jobben er å si fra om at nok er nok .Å si stopp når vi ser stopp-skiltet forut, men aldri før. Jeg tror at vi sykepleiere og helsefagarbeidere er god på dette, fordi vi jobber så tett opp mot brukeren. Det er ofte sånn at den gamle dama bruker alle sine krefter på å ta seg sammen når hun skal møte legen. Hun må skifte klær fra innerst til ytterst, selv om det koster henne alt hun har spart opp av krefter.

 Det er vi som ser henne når hun faller sammen.

 

Heldigvis har vi kloke og dyktige samarbeidspartnere i legene våre. De er dyktige og nødvendige støttespillere, og både dem og vi er vant til å ta selvstendige avgjørelser, ofte sammen. Noen av dem er spesielt ærlige, og det setter jeg pris på. Jeg ser at brukerne verdsetter denne ærligheten, også. Det går an å si ting på en direkte og fin måte, selv om budskapet er brutalt. Og vi setter veldig pris på hjemmebesøk, for det er der livet leves.

Jeg håper at ingen pakker inn sannheten for meg, om det blir min tur til å ta i mot. Og jeg håper at jeg får leve livet på min måte, helt til jeg dør.

 

Jeg vet at Marie Aakre har brukt dette verset på etikkseminar:

 

Det finnes en ro

og den beror på

at vi er tro

mot det vi tror på.

– Piet Hein –

 

 

Himmelblålandet

 

 

 

Ferie.

Jeg smaker på ordet, og ordet smaker jordbær med vaniljesaus. Det skal jeg servere i kveld, når jeg får besøk av ei god venninne.

Ann Iren har gitt meg mange fine tilbakemeldinger på at bloggen min betyr noe for henne, så det er klart hun skal få jordbær.

Det skulle hun ha fått uansett, for ris og ros er noe jeg lærer av, så lenge den er konstruktiv. 

 

Etter at jeg begynte å skrive ned det jeg tenker på, så merker jeg at det har gjort noe med meg. Det er litt skummelt å vite at andre kan lese tankene mine, men det glemmer jeg fort. Det jeg derimot husker, er alle de fine tilbakemeldingene som jeg får.

Det jeg husker, er at mange kommer bort og forteller at de tenker de samme tankene som meg. Det jeg vet, er at jeg synes det er lettere å prate med folk enn det var før. Nå er jeg til og med den som begynner å prate først noen ganger. Det er slutt på å smyge seg usett mellom reolene på butikken, i håp om å slippe akkurat den praten, med akkurat ham eller henne. For tidligere var det mest prat, bare enveis, og sjelden en samtale.

Da var jeg litt sånn som Gene Dalby beskriver:

 

Nerver

jeg har ikke så mye å tilby

stort sett bare nerver

skal det være en bunt?

 

Kanskje var det like mye sjenanse som nerver. Jeg har alltid vært sjenert, dessverre, og det kan være skikkelig plagsomt. Nå har jeg knyttet et stikk rundt sjenansen, puttet på en diger stein, og senket den i havet. Der kan den bare ligge, for min del. Jeg kommer aldri til å savne den, selv om den også var meg.

Det hender fremdeles at jeg prøver å gjøre meg minst mulig synlig på butikken, men det er av andre grunner. Det skjer når jeg har brukt opp hodet på jobb, eller når jeg har grublet så mye at hjerte og føtter tar rennfart med handlevogna. Det finnes faktisk noen som jeg ikke har lyst til å prate med, også, men da slenger jeg bare på meg usynlighetskappen. 

Nå roper jeg ofte et friskt ” HEI! “, og smiler litt på kjøpet, men hemningsløs blir jeg garantert aldri. Det er helt greit å ha vogna mellom meg og den jeg prater med, selv om det gjør seg med en klem i ny og ne. 

 

Jeg skal forresten slutte med å si aldri eller alltid, for det finnes ingen garantier.

 

Jeg skal heller ha døra på gløtt for nye samtaler og nye bekjentskaper. Jeg skal ta i mot de sjansene som byr seg, og jeg skal skape sjanser selv, for sjansene kommer ikke alltid rekende på ei fjøl.

Det er ikke sånn at jeg kan plukke sjanser som jeg plukker rakved i fjæra.

 

Neste helg reiser vi til Vega. Der er det både padledestinasjoner og rakved nok for en hel sommer. Jeg vil til Ylvingen, bare for å se skiltet som heter Himmelblå.

Jeg vil bestige Dønnamannen, det hender jeg drømmer om Trænstaven, og den ordlyden ble kanskje litt feil, for jeg har med min egen kjæreste.

De heter det de heter, og jeg har tenkt meg opp. Jeg tror at det går fint med Dønnamannen, men Trænstaven blir sikkert litt for drøy for meg. Skal jeg opp på den så må jeg i tilfelle klatre, og det er ikke alltid så enkelt når man bor på ei øy der det høyeste punktet rager bare 76 meter over havet. Besselvassheia blir jo bare ei lita tue i denne sammenhengen; ei sånn ei som du bare snubler over.

Der oppe i Nord rager fjellene mot himmelen, og de stuper like elegant ned i havet. Det aller fineste synet er likevel De Syv Søstre, som rammer inn hele Himmelblålandet.

De er sterke kvinner som står han av, disse søstrene. Det er fint med søstre, og jeg har heldigvis noen venninner som jeg deler søsterkjærlighet med.

 

 

Ikke syv, men mange nok til å holde balansen. Mange nok til å fylle opp en sofa, og ikke flere enn at jeg fint klarer å sette pris på dem jeg har. Ikke en to-seter, altså, men en litt større en. En stor myk sofa full av puter og pledd; en sofa som er like lun og varm som et ærfuglreir.

 

 

Etter Vega så skal vi til Herøy. Der skal vi bo i verdens minste stue, og den stua har ikke så mye som innlagt vann en gang. Jeg trøster meg med at det er sjarmerende og veldig sjønært. Jeg som alltid gnåler om at jeg vil bo i et hus ved havet; nå får jeg det som jeg vil for en stund. Da kan stillheten senke seg.

 Det gjør forresten ingenting om det ikke er vann i krana, når eventyret venter utenfor stuedøra, og det er dusjanlegg ved siden av. Jeg kan til og med ta et morgenbad, for det er morgenfugl jeg er.

Morgenfugl, og fri som fuglen.

 

 

Jeg skal sitte på bryggekanten og vifte med tærne, i takknemlighet over å være til. Jeg skal lete etter gode grunner, og jeg skal sanke verdifulle stunder.

De gode grunnene og de verdifulle stundene skal jeg samle mellom to permer, for jeg elsker å lese.

Jeg elsker å padle, og det var sånn jeg egentlig traff kjæresten min. Det er godt å se havet med det samme blikket. Jeg vet at det var noen som trodde at vi kanskje hadde det alt for stille og kjedelig sammen, fordi at ingen av oss prater hele tiden. 

Takk for denne stillheten. Da får vi pusterom til å tenke, og stillhet nok til å fange inntrykkene. Vi prater mye nok, og vi ler enda mer, så lenge jeg ikke er sur for et eller annet. Vi gir hverandre avstand nok til å savne, og nærhet nok til å leve det gode liv.

Det er godt å være stille når man har noe å snakke om.

 

 

Mona og Jan Erik ligger foran oss i løypa, og har allerede vært oppe på toppen av Dønnamannen. Vi traff hverandre i fjor, også, ute på Husvær. Husvær ligger bortenfor og utenfor Herøy, og jeg kjenner at jeg kanskje må tilbake dit igjen. En padler kan ikke ha det bedre enn vi hadde det disse fire dagene i fjor.

Vi hadde flere dager, men disse fire dagene var selve meningen med livet. 

 

 

Velsigna du dag over fjordan,

velsigna du lys over land.

Velsigna de evige ordan,

om håp og ei utrakt hand.

Verg dette lille du gav oss,

den dagen du fløtta oss hit.

Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme

i armod og slit.

– Trygve Hoff –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dansetrinn

 

 

Venninna mi Linn, som jeg er veldig glad i, er så flink til å se det store i det små. Hun likte teksten min, og så at dette nydelige bildet fortalte det som ordene mine gjerne ville si. Jeg fikk det av henne i dag.

 Jeg tror at vi to har et felles grunnleggende syn, selv om vi egentlig er veldig forskjellige. Hun må bare innse at det er vi i sør som er ekte trøndere.

Bildet er samhørighet og nærhet, og steinene ligger på bakken. De er ikke i ryggsekken, for på barn sitt vis så vet de hvordan de skal være tilstede i øyeblikket. Når et barn har lomma eller sekken full av stein, så er det fordi hun bærer på en skatt. 

Hver eneste stein er en skatt, og hver eneste kongle er dyrebar. 

De steinene som vi voksne bærer rundt på, veier mye mer. De er bekymringer for morgendagen, og uro for hva som kan skje. De er tunge tak og strie tørner. Tyngden av denne børa gjør at vi strammer musklene, og stenger ordene inne.

Sånn var det med meg. Kroppen ble et panser mot resten av verden.

Linn er en av dem som har stått på den andre siden og revet i døra, slik at lyset skulle slippe inn, og sånn at jeg skulle våge meg ut av skapet.

Ikke  DET skapet da, selv om det også er helt greit. Jeg mener det rommet som det er alt for trygt å være i, og der jeg krøller meg sammen i tryggheten innenfor. Jeg har ikke en sjanse til å gjemme meg under dyna når Linn er i nærheten. 

Jeg vet at det er godt ment, og at det ligger masse omsorg bak. Hun er god på å lese mennesker, og hun har gjennomskuet meg for lenge siden.Jeg tror at hun er klarsynt. Hun er både sylskarp og pågående, men jeg kjenner en annen side. Det var helt nødvendig at hun satte meg på plass, og at hun fortalte meg hvor skapet skulle stå.

Og at jeg ikke skulle være inni.

Hun har hatt trua på meg hele tiden, og hun har sett det jeg ikke så, men som jeg ser nå. Hun kan skremme hvem som helst, men hun skremmer ikke meg, ( selv om jeg har klart å skremme HENNE). Hun er flink til å gi meg følelsen av å ikke være hvem som helst.

Jeg har blitt litt mer klarsynt selv, også.

Hun har fått opp øynene mine, sånn at jeg våger å ta noen dansetrinn. Hun visste at jeg kunne skrive, og hun visste at jeg tør å si fra. 

Jeg har mange sånne venner. Uten dem var jeg ingenting. De har brukt enormt med tid og hjertevarme for å stable meg på føttene. Jeg sammenligner det med ei stri elv. Når steinene ligger plassert litt her og der, med akkurat passe avstand seg i mellom, så er det ganske lett å gå tørrskodd over til den andre siden, om det er dit jeg vil. Da kommer steinene til nytte, og er ikke lenger ei bør. Det hender jeg strever litt med balansen, og kanskje plumper jeg uti. Det gjør ingenting, for der framme venter nye steiner og nye eventyr. Der venter nye gleder og nye sorger.

Da kan jeg danse over elva, så lett som ingenting, selv om jeg blir våt på beina.

 

Dette diktet deler jeg gjerne med dere en gang til.

 

 

 

– Bente Bratlund Mæland –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjesteblogger

 

 

Jeg har fått den ære å være gjesteblogger hos Kreftforeningen. Først ble jeg himmelfallen, og etter en liten stund kom godfølelsen. Det er jo stas at ordene mine blir lagt merke til, og at de kan ha betydning for andre. Jeg fikk mail om at de skulle publisere det over helga, og jeg måtte lese den mailen opptil flere ganger.

Det er lett å glede en landsens jente.

 

Kreftforeningen gjør en fantastisk jobb hver eneste dag. Det er også mange andre som gjør en fantastisk innsats, sånn mer i det stille. Som i Marits Hjertesak. Marit har sin egen historie, og nå går hun fra Trondheim til Oslo for å samle inn penger som skal gå til tre ulike og gode saker:

– Forskning på barnekreft

– Vilde Wedø Jektviks Minnefond

– Sykehusklovnene

Jeg vet ikke om det er lov, men jeg tar meg den frihet å reklamere litt for hennes innsats her på bloggen. Kontonummeret er 4212 14 95052,  for den som ønsker å gi sin støtte.

 Dette er ikke en kjøpt og betalt blogg. Dette er bloggen min, og det betyr vel at jeg kan gjøre som jeg vil? Jeg gjør alltid som jeg vil, og det gjorde jeg aldri før.

I går gikk Vildes mamma og Vildes tante en etappe sammen med Marit, og det varmer et hjerte å se deres styrke midt i sorgen. Det varmer også hjertet mitt å se at mennesker som Marit bidrar på denne måten. Gnagsår får være gnagsår; for gnagsår gror. Hun SKAL gå hele veien. 

Dette bildet fikk jeg låne av mamma Ellen, som sitter i midten.

 

Jeg blir rørt når jeg ser bildet av Vilde på ryggsekkene deres. Hun er med dem hele veien, og jeg tipper at hun er stolt. Jeg har lest at Vildes pappa og Vildes onkel møtte dem ved enden av etappen, og at de blåste såpebobler til ære for både jentene og minstejenta.

Det er nydelig og omsorgsfullt.

 

Det er mange sterke historier, og varme møter der ute. Det er mye sorg og mye glede. Jeg er så evig takknemlig for hver dag jeg kan strekke på lemmene, og vite at jeg er frisk, og at de jeg er glad i også er friske. Vi vet jo egentlig aldri hva som venter rundt neste sving, men det blir feil å bruke dagene på å være redd. 

Jeg tillater meg å sitere Vilde her, for hun sa at det er viktig å sette de positive tankene på repeat.

Så klokt og fint sagt.

Når hun klarte det, og når andre som blir rammet av sykdom kan klare å tenke så positivt, da skylder vi dem å vende nesa mot lyset. Jeg vil ikke at det skal være sånn at jeg må bli syk før jeg kan verdsette det jeg har.

Selvfølgelig har vi dårlige dager, og dager som er mer enn bare grå. Selvfølgelig irriterer vi oss over småting, og er altfor kritiske både til oss selv og andre. 

Det er ingenting å ha skyldfølelse for, for sånn er det å være menneske. Vi favner hele spekteret av farger og følelser, selv når vi har det bra. Det jeg mener, er at vi kan være litt mer takknemlig for hver ny dag vi får tildelt, selv om jeg er uskker på hvem som deler dem ut.

Vi kan være tilstede for dem som behøver støtte, og det skal ofte så lite til. Det er mye omsorg i de nære ting, som når en pappa blåser såpebobler og farger himmelen rosa.

Vilde er en av grunnene til at jeg brenner spesielt for kreftsaken. Håvard er en av grunnene. Det er også mange andre grunner til mitt engasjement.

Alt for mange, dessverre. 

Jeg har en drøm om å gjøre en forskjell. Den drømmen skal få modne i sommer, og bli til en realitet i høst. For høsten er min årstid, og den må jeg utnytte. Da tenker jeg like klart som den lufta jeg puster inn.

Jeg kjenner et annet høstmenneske som mer enn gjerne hjelper meg. Nemlig Anette. Organisatoren som jeg er helt avhengig av hvis jeg skal realisere mine positive tanker.

Det er viktig å bære på en drøm, og det er viktig å sette ord på drømmen, for da kan den bli virkelighet.

Det er også viktig å ha gode venninner. Nå har våre veier møttes, og vi går videre sammen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En vakker dag

 

 

Du vet, en sånn vakker dag, det alt er sol for en stund. En dag for å se framover og opp, og en dag for nye vennskap. Barndomsvenninna mi, Renathe, spurte om jeg hadde fri i dag, og det hadde jeg. 

Heldigvis.

Hun ventet besøk av et vennepar, og lurte på om jeg ville ta dem med ut på havet. Selvfølgelig ville jeg det. Og selvfølgelig ble Anette fristet til å være med.

Heldigvis for det, også. 

Vi ble ganske snart enige om å vise fram det beste vi har å by på. Vi visste det med en gang. Det måtte bli Titran, og Sletringen Fyr. Sletringen Fyr er Nord-Europas høyeste, og vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet til meg og Anette. Det er liksom vårt, på en måte. 

 

 

 

– et landemerke før håp og drøm

helst sku vi la d bemanne

dær skarven flyg og dær seien svøm

ute på kanten av landet

et hus i havet som står han av

og gjør en seilar så glad, så glad

og rope så sjøen skvett

æ vil bli sett –

– Hekla stålstrenga –

 

 

Det er så fint å padle. Vi opplever en nærhet og en stillhet som det er vanskelig å sette ord på. Og vi møter nye mennesker som berører hjertet vårt. Renathe sa til meg, da jeg sa ja til å være guide for venninna hennes: Jeg vet at du kommer til å bli glad i henne.

Hun hadde rett.

 


 

 

En sånn tur krever planlegging. Det er ikke så langt dit ut, men vi må ha utstyret i orden, og da er Anette god å ha. Hun er den fødte organisator. Hun lånte utstyr av padleklubben, og hun rygget med tilhenger som om hun aldri skulle ha gjort annet. 

Jeg er dårlig på å organisere. Jeg er ryddig og organisert på jobb, men når det kommer til å planlegge tur, så flyter jeg bare med. Jeg satset på at Anette hadde kontroll, og det hadde hun selvfølgelig. Jeg er glad for at den dama kom inn i livet mitt.

For å bøte på manglende organisering så serverte jeg jordbær med vaniljesaus. Tenk å sitte ute ved fyret og spise jordbær. Det er et eventyr.

Egentlig så skulle jeg gjerne ha byttet ut vaniljesausen med champagne, men det harmonerer ikke med sikkerhet til sjøs, og aldri har jordbær med vaniljesaus smakt bedre.

 

Jeg har nettopp bestått båtførerprøven, og jeg vet at man skal være varsom i forhold til sjøfugl som ligger på egg. Da vi gikk fra fyret og ned mot havet igjen, så gikk jeg min egen vei. og litt bortenfor de andre. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gikk i egne tanker.

Se hva jeg så.

Jeg ble myk om hjertet da jeg så duna som omfavnet eggene, og tenkte at så fin kan verden være.

Jeg listet meg stille bort.

 

 

Det glitret på Titran i dag, og jeg tror at havet glitret for gjestene våre. Frøya ville nok vise seg fra sin beste side.

 

 

Åpen, åpen står havets grind.

Hjerte, måtte det vare.
Måtte du vugge for vær og vind
og la dine sorger fare.
Måtte du bare duve av sted
fra blåne til blåne av sommerfred
mens glitrende måkeskrik slår ned
som sølv over berg og tare.

– Inger Hagerup –

 

 

Etter Sletringen Fyr ventet nystekte vafler med løvetannsirup, og den løvetannsirupen var nydelig.  Her er oppskriften, og den skal jeg prøve:

 

2 store håndfuller løvetannblomster og 1 l. kaldt vann settes over varmen og oppvarmes langsomt til kokepunktet. Trekk den så av varmen, og la den stå natten over.

Tilberedning:

Hell blomstene i et dørslag og la dem få dryppe av seg. Presses godt med begge hender.
Saften blandes med 1 kg råsukker og en halv sitron i skiver. Settes på kokeplaten uten lokk ( på laveste styrke så ikke vitaminene blir ødelagt ) Slik fordamper væsken uten koking. Konsistensen skal ikke være for tynn, for da kan den surne. Det skal være en passe tyktflytende sirup som smaker godt på brødskiver.

 

 

NAM!

Titran Kafe har i tillegg ei vertinne som har skjønt det. Hun er gjestfri, og hun lager verdens beste vafler.

 

 

Hun sa det med rene ord, hun jeg var så heldig å bli kjent med:

Tenk at en dag kan inneholde så mye. Tenk å få fylle dagen med så mange fine opplevelser.

Takket være oss så fikk de oppleve Frøya på sitt beste. Takket være dem så fikk Anette og jeg en drømmedag. Vi fikk oppleve havdønninger og bårer som bryter land. Vi fikk oppleve ærfugl på veldig nært hold. Vi padlet oss bort, og oppdaget nytt land i vårt eget rike. Jeg er håpløs med kart, selv om jeg burde visst bedre. Jeg vet at jeg er håpløs, for jeg blånektet da Anette prøvde å vise til kartet.

Så er det ikke håpløst likevel, når jeg oppdager nye steder.

I dag fikk jeg gleden av å bli kjent med ei dame som gjorde inntrykk. Mannen også, men akkurat i dag så var det henne. Vi hadde en hjertevarm samtale midt ute på havet, og jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle si. Hun har opplevd så mye, og jeg lar det bli mellom oss. Det er forresten lettere å prate når man sitter like over vannskorpa. Det er lettere å være stille, også. 

 

Takk til barndomsvenninna mi, Renathe, som førte oss sammen. Anette og jeg stjal ikke venninna hennes; vi bare lånte henne en stund.

Renathe, jeg er glad i deg, og Bjørn Eidsvåg har treffende tekster:

 

Me har delt mer enn de fleste 
me har lekt og me har sloss 
og me målte oss med de beste 
det va’kje månge sånne som oss 
me bar kverandres bører 
me ga kverandre mot 
me åpna månge stengte dører 
og gjor me urett, gjor me bot

Du sa me ville ses igjen 
en vakker dag 
då sko me ha det lika fint 
som før i lag 
då sko me le og mimra 
øve gamle slag 
den dagen sko eg ønska va i dag 
for i dag e det en veldig vakker dag.

 

 

Englevinger

 

 

Livet er rikt nok til å være bare sus i myrull.

– Hans Børli –

 

I år ligger det et slør av hvitt over hele øya. Jeg har aldri sett så mye myrull før, og jeg tror at våren har pyntet seg litt ekstra for å fortelle oss at livet kan være ganske fint. Jeg synes den er finere enn snø, og hvitere enn englevinger. 

Og engler finnes det mange av, også her på jorda.  

 

 

Jeg kunne visst aldri ha blitt noe annet enn sykepleier, for med årene har jeg skjønt at det er en stor del av min identitet. Jeg trodde aldri før at det betydde så mye, men nå vet jeg det. Jeg tror det kommer av at jeg er mye tryggere enn det jeg har vært. Jeg har lært mye, og nå vet jeg mer. Jeg har tatt del i så mange reiser. Noen reiser har endt godt, og andre reiser har vært den siste. Likevel er det mye som er fint; til og med når vi vet at det snart er slutt.

Det trodde jeg ikke på før. Jeg trodde at sånne reiser bare var sørgelige og triste. Jeg hørte salmene i hodet lenge før det var slutt. 

 Selvfølgelig er det trist når noen dør, og noen ganger mye mer enn det. Men det er så mye fint vi kan ta vare på underveis. Det blir som å samle en bukett med villblomster langs veien. Et minne her og et smil der. En opptur før nedturen. Familiebånd som blir sterkere enn de var før, selv om vi av og til ser at noen går motsatt vei.

En samtale i natten, og fortrolighet som bygger broer. Reine sengklær rett fra klessnora, og som lukter sjø. Tenk så godt det er å hvile i, og så mye det betyr for livskvaliteten. Jeg har sett at det til og med kan lindre smerte for en stund.. 

Alle disse stjernestundene blir en fargerik og uryddig bukett med villblomster.

Jeg liker villblomster bedre enn blomster som er veldresserte, og som står snorrette i en verandakasse. De kan blomstre så mye de vil, men jeg liker ulldottene bedre. Det er sikkert fordi de krever mindre stell og oppfølging, for jeg har aldri hatt særlig grønne fingre. Det får holde med en skvett vann i ny og ne.

Og det sier jeg, som er sykepleier.

 

 

Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg prøver å gripe sjanser, og jeg er mye mer impulsiv enn det jeg var før. Jeg har sett og hørt så mye, at jeg skylder meg selv å forvalte dagene mine på best mulig måte. Det hender fremdeles at jeg svikter både meg selv og andre, men da bruker jeg tidligere opplevelser som en slags rettesnor. 

Jeg har ikke sjanse til å være like prektig som blomstene i verandakassen, for hodet mitt er like uryddig som myrull-hodene. De svaier i vinden, men lar seg heldigvis ikke lede. Eller jo, til en viss grad. 

Noen ganger der det helt greit å la seg lede, særlig når man kan høste erfaring og kloke tanker fra dem som kjenner det på kroppen. Det er en brutal måte å bli mer erfaren på, for det betyr at andre har det vondt, men igjen så er det dette med at de har en livsinnsikt som slår meg i bakken.

De ser noe som jeg ikke ser, fordi jeg ikke har forutsetning for å se det. Det er da det er så viktig å lytte.

Den som er syk blir pjuskete i pelsen, som myrulla i regnet. Men etter regn kommer sol, og da vaier bustehodet hvitt i vinden. Den pynter landskapet med livsvisdom.

 

Se meg, da,

med hvitt bustehode

og ansiktet mot sola.

Pjuskete og redd,

men senere 

myk

og med flortynne

englevinger.

– Tove –

 


 

Lykka

 

Lukko, hu kan no vera sjelden,
hu.

Men av og te når hu kjeme tuslande te meg på sokkalesten,
ein sånn heilt alminnelege dag,
så seie eg da no òg:

Har du kanskje vore her heila tido,
du?

– Oscar Stein Bjørlykke –

 

Jeg lurer på hva som rører seg inne i hodet på en hund. Hun bidrar iallefall til at jeg rører på meg, for hun vil alltid på tur.

Vi møtte ikke et eneste menneske langs Ulvøystien i i dag; kanskje fordi det er mandag, og kanskje fordi det var så tidlig på morgenen.

Det var helt sikkert ikke været sin skyld, for sola skinner som bare det. 

Jeg valgte å begynne i “feil” ende i dag, for da kunne jeg nyte den fineste utsikten til slutt. Egentlig var det bra, for i begynnelsen så tenkte jeg på at jeg heller burde vært hjemme og gjort noe fornuftig. Vasket hus eller klippet plen. Ryddet i garasjen eller strøket klær. Det er jo alltid noe som må gjøres.

Det blir feil å si at jeg begynte i feil ende, for løypa går rundt. Jeg gikk motsatt vei. Det som er riktig, er at tankene mine ofte befinner seg i feil ende.

Jeg nøstet dem opp underveis.

Det er bare ett liv som skal leves, så det hjalp å ta en alvorsprat med seg selv uti løypa. Jeg har veldig godt av å gå tur, og det vet jeg, selv om jeg noen ganger glemmer det. Ikke sånn at jeg egentlig glemmer det, men jeg slipper til alt for mye fornuft noen ganger. Jeg legger bånd på meg selv, og innbiller meg at det ikke er greit å bare være til, uten å gjøre noe viktig. 

Det er faktisk noe jeg stadig må jobbe med, og som jeg føler at jeg må lære på nytt, for jeg tviler på at jeg tenkte sånn som barn. Da var jeg helt sikkert midt i øyeblikket, sånn som Milla er. 

 

 

Jeg beundrer hennes evne til å leve her og nå, og er bittelitt misunnelig.

Jeg beundret også utsikten fra denne varden. Det er utrolig hva utsikt gjør med et menneske, for jeg la faktisk igjen fornuften der. Den fikk seile sin egen sjø, akkurat som den seilbåten jeg så ytterst ute.

Jeg tviler på at jeg klarer å være like standhaftig som denne varden. Jeg må sikkert gå den samme turen flere ganger, og stoppe ved de samme steinene maaaaaaange ganger. Noen ganger er jeg nemlig håpløs, selv om jeg vet at det er viktig å beholde håpet.

For hver gang jeg klarer å styre tankene i riktig retning, så blir stegene så mye lettere. Jeg har dårlig retningssans, så det er bra at løypa er så godt merket som den er. T for Tursti og T for Tove; jeg ser bokstaven min overalt. Det er umulig å gå seg vill, så da kan til og med jeg gå alene.

 

 

Vi deler matpakken i to, og spiser halvparten hver. Denne samhørigheten er gull verd, og hun vet kanskje ikke hvor stor betydning hun har. Eller jo, jeg tror nok at hun vet det, for hun lytter når jeg prater. Ingen av oss bjeffer særlig mye, men vi har et veldig tydelig kroppsspråk.

Og noen ganger får jeg en følelse av at hun er klokere enn meg.

 

 

Jeg trodde at det gikk an å bruke opp ordene, men sånn er det ikke. I den perioden da jeg var sykemeldt, i ca ett år, så forsvant de for meg. Ikke svarte jeg på spørsmål, og jeg klarte ikke å delta i samtaler. Jeg datt bort, og var totalt uinteressert i å følge med på hva som ble sagt. Jeg orket ikke å bry meg hverken om eller med. Jeg hadde nesten ikke ord.

Langsomt vendte de tilbake, og da forsto jeg at det var hodet og kroppen som hadde sagt stopp, fordi jeg ikke hørte etter. Jeg lyttet ikke til meg selv, og da er det heller ikke lett å lytte til hva andre har å si. 

Nå henter jeg det inn i rikt monn. Jeg blir så ivrig når jeg skriver at tankene løper langt foran. Jeg rekker nesten ikke å skrive, så fort tenker jeg. Jeg er i en boble mens jeg formulerer meg, og den bobla sprekker først etterpå.

Jeg håper det er såpebobler, som flyr gjennom lufta og lander et sted.

 

 

Jeg har delt dette diktet før, men gjør det gjerne igjen, for det passet perfekt til denne dagen:

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

 

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

 

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var. 

– Inger Hagerup –

 

Nord

 

 

Denne uka så har vi vært på fagdag. Virksomhetslederen ved Mørkved Sykehjem i Bodø, Elsa Fagervik Kommedahl, ga oss en inspirerende og tankevekkende dag. Både hun og dagen var smekkfull av historier fra virkeligheten.

Hun driver et ledende sykehjem innen demensomsorg, og bød oss på et innblikk i deres hverdag og virkelighet. Fagdagen handlet mye om holdninger og verdier, og det har vi alle godt av å høre. 

Og så var det godt å få bekreftet at vi allerede gjør mye bra på Frøya, selv om det alltid finnes noe vi kan gjøre bedre.

Det hender, når jeg sitter i kirka under en begravelse, at jeg virkelig får øynene opp for hvilket menneske dette har vært, og da er det egentlig litt for seint.

For seint å være nysgjerrig.

Det hender vi flyr ut og inn av et hus fordi vi har dårlig tid. Det hender også at vi flyr ut og inn av det samme huset når vi egentlig vet at vi har tid til overs.

Jeg fikk en tankevekker i dag, for de spilte den samme sangen på radioen da jeg satte meg inn i bilen som da jeg gikk ut av den, og en sang varer sjelden lengre enn fire minutter. 

Heldigvis tar jeg meg ofte tid til til en god samtale, eller jeg låner bort det ene eller begge ørene til ei gammel dama som gjerne vil synge en egenkomponert sang. Jeg tar meg gjerne tid til å se bakom og forbi den virkeligheten som er nå. Alle har vært jenter og gutter med sommer-skrubbsår på knærne. Alle har vært nysgjerrig og forelsket ungdom. Alle har vært tilstedeværende og ansvarsfulle voksne. 

Nei, ikke alle. Alle historier er ikke sånn. Jeg har jobbet i hjemmetjenesten siden 1997, og tidene forandrer seg. Så mye rusomsorg vi har nå. Det er ikke alltid de får omsorg, heller, selv om vi strekker oss alt for langt for å hjelpe. Jeg blir skuffet når de svikter oss, selv om det er seg selv de skuffer og svikter, gang på gang. 

Jeg vet at det ikke er lett å være menneske. Noen ganger er det bare rus, og ingen omsorg. Noen ganger ønsker jeg dem dit pepper`n gror, og tenker at de har seg selv å takke. Det varer heldigvis ikke lenge.

For jeg mener selv at jeg har gode holdninger og verdier, selv om det røyner på å være Florence noen ganger. Da teller jeg til ti før jeg banker på døra, og det hjelper alltid.

Jeg lurer på om respekten for mennesker avtar med økende alder. Jeg lurer på om de får lavere verdi i andre menneskers øyne når alderen innhenter dem, eller om de ruser seg på annet enn livet. Dette kan forresten slå begge veier, når jeg tenker meg om. Noen ganger blir jeg illsint over hva noen kan tillate seg å si, bare fordi de har levd en mannsalder eller enda lengre. De kommenterer utseendet vårt. De misliker hårfargen vår, eller de synes at vi er for tynne eller for tjukke. Jeg opplevde på en og samme dag å kjøre denne berg- og dalbanen. Mannen som sa at at han trodde jeg var 29 år, og dama som lurte på om jeg skulle gå av med pensjon snart.

Jeg svevde ikke så lenge denne dagen, men jeg nøt oppdriften en stund. Jeg landa med et brak, og tok det med et smil.

Siden alle mennesker er født forskjellige, så blir det ikke alltid match. Ikke kollegaer i mellom, og ikke i forholdet mellom kollega og bruker. For det blir et slags forhold, og livet er fullt av kjemi, eller mangel på kjemi. Det må vi bare akseptere, men vi kan ikke akseptere å ta oss alle mulige slags friheter. Frihet til å vise at vi misliker noen, eller frihet til ha et altfor tydelig kroppsspråk i møte med andre mennesker. Vi kan ikke kreve frihet til å velge hvordan vakta vår skal være, selv om dagen vår innbyr til til den samme friheten.

Å være fri er noe av det beste med å jobbe i hjemmetjenesten, samtidig som vi skal utvise varsomhet når vi trår over dørterskelen til et annet menneske sitt hjem. For vi skal ikke tråkke på noen, det må vi aldri gjøre.

 

Vi har forskjellig utgangspunkt, og vi vurderer ut i fra våre egne verdier. Det er gjerne sånn at vi mennesker er summen av våre verdier. Akkurat det er en utfordring, og det er her det er viktig med bevissthet. Hvem er vi der for? 

Lederen ved Mørkved Sykehjem er en krevende leder, og det la hun aldri skjul på. Hun krever at de ansatte er der for annet enn å heve lønningsposen. Hun krever at de som bor der skal behandles med verdighet, og at de skal ha ansatte rundt seg som ser hver enkelt. Til gjengjeld er hun åpen for kreative forslag og initiativrike medarbeidere, og gir dem stor frihet når det kommer til å utøve helhetlig omsorg. De har selvfølgelig spilleregler, men de spiller på samme banehalvdel, og de skyter ballen mot det samme målet. 

Jeg lærte mye av denne dagen, og jeg lærte mange nye og nordnorske ord. Før visste jeg ikke hva en luskepudding er, men nå vet jeg det.

 

Jeg har nettopp hatt arbeidshelg, og kjørt Frøya rundt. Det er forresten verdens beste øy. Da jeg stakk innom sykehjemmet for å spise, så sto dørene på vidt gap. Det luktet kjøttkaker med brun saus; ekte husmannskost. Det var sol fra skyfri himmel, grått hår så langt jeg kunne se, og mange hadde fargerike hatter på toppen.

Et festlig syn, og alle kunne glede seg til hjemmelaget middag fra eget kjøkken. Det er en verdi i seg selv, dette med maten.

 Det jobber ikke så mange menn hos oss, men den ene av dem har veldig fin sangstemme. Og han spiller gitar. Det gjorde han i dag, mens dørene sto oppe. 

Jeg vil kalle det en stjernestund.

 

Dette var også en stjernestund.

 

 

Det er viktig å være bevisst sine holdninger, og den påvirkningskraften som vi har på brukeren. Jeg har så vidt prøvd å være pasient, og da ble jeg med ett så lita. Du blir en liten brikke i et stort system, og da er det vår oppgave som hjelpere å fortelle at alle er en like viktig del av dette puslespillet. Da jeg selv følte meg som minst så klarte hjelperen å få meg til å skjønne at uten denne brikken, altså meg, så ville ikke puslespillet bli helt.

Så god kan hjelpen være, om man treffer ei eller en som virkelig ser.

Jeg prøver alltid å tenke på historien om Jeppe. Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor. Alle har ansvar for sitt eget liv, men det er så mye som spiller inn. Noe er medfødt, og noe lærer vi underveis. Jeg tror at nøkkelen er å finne årsaken, og kanskje kan det bli vår beste dag.

 

Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått.

Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte ? og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

– Erik Bye –

 

Snart skal jeg ta pause fra holdningsskapende arbeid, og sette nesa mot Helgelandskysten. To hele uker med kjæreste, kajakk og sykkel. Bare vi to, selv om jeg håper at Mona og Jane Erik krysser våre veier, sånn som de gjorde i fjor. Mona og jeg er nemlig en god match. Vi utfyller hverandre, og vi utfordrer hverandre. Egentlig så må vi sitte på samme side av bordet når vi er på jobb, sånn at vi ikke har blikkontakt. Et blikk er nok, og det er ikke alltid det passer å le.

Vi må le for å overleve. Vi ler alltid med respekt, og da synes jeg at det er greit. Vi prøver å ikke spore av når vi har lærlinger og sykepleierstudenter med oss, for da er jeg redd for at de kan mistolke. De som kjenner oss vet at vi gjør en helhjertet jobb, men disse ferskingene må vi stryke med hårene en stund. 

Helt til de skjønner at vi innehar et godt klinisk blikk, og helt til de skjønner at vi har skjønt det. Denne balansen mellom alvor og humor, mellom sorg og glede eller mellom oss sagt; det å ha hjerte for faget.

Denne lina som jeg ofte nevner, den som jeg balanserer på hver dag, den er uten sikkerhetsnett, samtidig som den har et sikkerhetsnett likevel. Å være dedikert sykepleier er å blottlegge seg selv, og da er det godt å ha noen som fanger meg opp. Vi har ingen organiserte refleksjonsgrupper hos oss, men det funker fint med en ventil eller to. Jeg trenger ikke mange, men de jeg har må være ydmyk med tanke på at vi har den andres liv i våre hender.

 

Jeg fant et fint ord her om dagen; nærværskompetanse. Det er et ord som favner alt jeg står for.

– Rolf Jacobsen –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt privilegium

 

 

 

 

Jeg brenner for en sak, og det er det heldigvis mange som gjør. Aller best er det når noen gjør noe med det, sånn som i dag. Den reflekterte og modige ungdommen vi har, gir oss håp for framtiden. De fine voksne bidrar med kunnskap, kløkt og livserfaring.  Det beste er at vi gjør det sammen.

Ungdommen vår har også erfaring med kreft, dessverre, og jeg tror at mange kjente det litt ekstra i magen og hjertet i dag. Heldigvis så vet vi at vi kan hente fram Vildestyrken når det røyner på, for det har Vilde lært oss.

 

Jeg engasjerer meg i alle mulige slags diagnoser og livssituasjoner, men hjertet mitt banker litt ekstra for kreftsykepleie og lindrende behandling. Det som er fint, er at kunnskapen og erfaringen er overførbar til alle pasientgrupper. Vi er jo bare mennesker. Eller nettopp derfor. Vi er ikke en diagnose, men et varmt og levende menneske innenfor det som er vondt.

I kveld brant det under føttene mine, og jeg måtte ut. Det ble en tur til Blåskoghytta på Hitra, og jeg kunne loggføre ei mil. Jeg loggfører ingenting, men jeg nikker fornøyd og konstaterer at jeg er sprek og frisk, og det er det ikke alle som er. Noen dør til og med.

Tidligere i dag så var jeg tilstede da representanter fra Kreftforeninga, sammen med Frivilligsentralen v/ Britt Ohrø, ønsket velkommen til nystartet temakafe. Det er derfor jeg er så glad og stolt.

Det ble ei sterk og varm stund. Vi ble egentlig litt satt ut ei stund, for talen til Beatrice rørte oss alle. I fjor samlet russen inn masse penger til kreftsaken, og i år klarte de å slå fjorårets rekord ned i støvlene. De slo til og med Hitra, og det er lov å si at det føles godt.

De vant GULLBØSSA.

 

 

Hun fortalte at øya vår ble hardt rammet i fjor, da Vilde døde. Hun fortalte om en medruss som måtte operere bort en svulst på hjernen. Heldigvis kan jeg skrive at det går bra med ham. Dette berørte dem midt i russetida i fjor, og midt i russetida i år. Hun ba oss om å huske, og hun ba oss om å huske at det er viktig å fortsette å gi.

For vi har ingen å miste.

 

Jeg håper at denne kafeen kan bli et varmt møtested for de som på en eller annen måte er rammet. Et sted der både latter og gråt sitter løst, og et sted der alle kan føle seg velkommen. Kanskje er du syk selv, eller har vært det. Kanskje har du mistet noen. Kanskje er du pårørende. Kanskje er du sykepleier eller helsefagarbeider, med lyst til å bidra. 

For min egen del så er jeg nødt til å nevne Liv Ågot. Hun er kreftkoordinator i Orkdalsregionen, og er en stor inspirasjon for meg. Dama er så engasjert at hun snakker både på inn- og utpust. Det smitter over, og gir meg lyst til, og tro på, at jeg kan gjøre en forskjell.

Hun sørger for at samarbeidet mellom sykehus og distrikt opprettholdes, og hun passer alltid på å snakke varmt om oss til andre. Og omvendt.

Mona sparket meg så hardt bak at jeg ikke kunne si nei til å være ressursperson innen kreftomsorgen. Det er ikke lett å motstå henne, nemlig, for hun prater også på inn- og utpust. 

Jeg har ikke en sjanse mot disse to, for ei er fra Dyrøya og den andre er halvt Mausundværing. 

 


 

Det var derfor jeg la turen til Hitra i kveld. Jeg måtte tenke i stillhet, og jeg innrømmer at Hitra har veldig mange fine turstier. Jeg vet også at Hitra har mange dyktige ressurspersoner, og noen av dem drakk kaffe og spiste kake med oss i dag. Jeg er glad for at de finnes, og jeg er glad for hver eneste sjanse vi får til å styrke samarbeidet.


 

 

Dessuten handler det ikke bare om å få sjanser. Vi må skape sjanser selv, og vi må finne arenaer å møtes på, der vi kan utveksle kunnskap og dele erfaringer. Vi må gi, og vi må dele raust av det vi har lært. Vi må lytte til dem som har erfart det på kroppen, for det er de som vet best.

Derfor kan en sånn møteplass være en kjærkommen oase. Tenk så fint det er å ha et rom der alle har lov til å puste fritt, og et rom som er raust nok ti å ha plass til alle slags tanker og følelser. Et sted for læring og vekst, der viktige tema kommer på banen.

Det er lov å spørre om alt, og der er lov å være stille. 

Kanskje kan du løfte stein for stein ut av ryggsekken, så veien blir lettere å gå. Livet er aldri bare lett, men det hjelper å ha noen sammen med seg.

Og det hjelper at folk gir, sånn at det kan forskes på kreftgåten, som ikke er en gåte. Vi vet at den finnes, og alle kjenner noen.

Med nye og bedre behandlingsmetoder så er vi bedre rustet til å krige, selv om det ikke er en kamp. Ingen taper kampen mot kreft, for det finnes ingen kamp.

Men det finnes mange tapre krigere, og de berører hjertet mitt hver eneste gang. Jeg lærer aldri, heldigvis. Det er hårfin balanse mellom å være profesjonell og privat, og den balansekunsten tror jeg at jeg mestrer. Selvfølgelig ramler jeg av lina noen ganger, og slår meg skikkelig, men da er det viktig å fokusere. 

Klatre opp igjen, se framover, og være der for den som behøver det. Når jeg kjenner at det blir vanskelig å være meg, så sier jeg alltid til meg selv at det ikke er jeg som er syk. Det er ikke jeg som er pårørende. Det er ikke jeg som kjenner bunnløs smerte. Det er dem, de andre, og det er dem jeg skal være der for. Det er mitt privilegium som sykepleier, selv om jeg vet at det høres litt rart ut.

 

BØNN

Vi ber ikke om utskrifter

forklaringer, diagnoser, prosedyrer

Vi ber ikke engang om overbevisninger

Vi ber om å bli sett av en annen

Vi ber om et ansikt

– Stein Mehren –