Sett i lys av den verden vi lever i, så er min lille verden lys. Dette innlegget skal ikke handle om terror, men om den lykkelige erkjennelse av at jeg bor på en fredelig plett. Og den lykkelige erkjennelse av at jeg er glad i fugler, med ett unntak. Gransangeren. Den terroriserer meg dag ut og dag inn med verdens mest monotone lyd, stakkars lille fugl.
Stakkars de som gikk langs promenaden i Nice, også, sikkert med en is i handa. Akkurat da skjedde det, det som vi aldri kan vite når skjer, og som sikkert kommer til å skje igjen, og ingen vet hvor.
Vi må aldri gi slipp på det gode, for det gode sprer også ringer i vann, slik som heimplassen min, og da er det naturen jeg tenker på.
Det hender at jeg går forbi et sted, og kjenner lukta av akkurat den blomsten eller det strået, for stråene har også sin egen duft. Da er jeg lita jente igjen, med miniskjørt og musefletter, og alltid med sommerknær. Sånne knær som har ramlet av ei huske i vill fart.
Hvis jeg lukker øynene, og kjenner etter.
Før så brukte jeg naturen uten å virkelig verdsette den. Den bare var der, som en trygg ramme rundt barndommen min. Vi tredde markjordbær på strå, eller fikk småsøsken til å gjøre det for oss. Sånn var rangordningen, de måtte jobbe for å få være sammen med oss.
Lukter som minner meg spesielt om en lykkelig barndom, er lukta av tjære. Jeg burde sagt sjø, men jeg kan ikke huske at jeg la spesielt merke til sjølukta.
Tjærelukta kom fra notbøteriet, eller fra kjøkkenet til farmor, der farfar satt og bøtte garn. Jeg sier kjøkkenet til farmor, for der var det hun som regjerte, selv om han fikk lov å sitte der med arbeidet sitt.
Nå er jeg tilbake her igjen, og tråkker de samme stiene, for de har alltid ventet på meg. De har ventet trofast, for de visste det nok sikkert, at jeg ville vende tilbake.
Holmer og skjær ligger som en perlerad rundt meg, og glitrer ekstra fint i solgangsbris. Her er det ingen høye fjell som jeg kan klatre opp på for å få overblikk, og det behøver jeg heller ikke. Jeg vet allerede at det er her jeg hører til, selv om jeg gjerne kunne bodd et år på Vega.
Jeg mener det.
Jeg vet, og har opplevd, at det finnes vakrere steder enn Frøya, for jeg tapte nettopp hjertet mitt til Vega. Jeg har blitt en mini-eventyrer, og jeg skaper meg stadig nye eventyr. Skal tro om de har bruk for en sykepleier der? En sykepleier som kan bruke fritiden sin til å klatre, sykle eller padle i paradiset.
Det er lov å drømme seg bort.
Jeg vet ikke helt hva det var, men den øya snakket til meg. Den lokket meg med sitt hav, sin frodighet, sine fjell og sine trygge sykkelveier. Her var det ikke nødvendig for en syklist å vise finger til en bilfører, for de var hensynsfulle og imøtekommende. Det motsatte av hva jeg opplevde i går, da en bilfører presset seg forbi en syklist. En idiot med vikeplikt, men som ikke overholdt den, til fare for andre.
Det er en form for terror det, også, uten sammenligning forøvrig. Det finnes alltid noen som leker med andres liv.
Jeg er så glad i ærfugler. De rammes også av terror og lystmordere, og da mener jeg spesielt minken. Den hører ikke til i vår fauna, og jeg håper at ingen tolker dette utsagnet på en rasistisk måte. Mink er mink, menneske er menneske.
Det ramlet et dikt ned i hodet mitt, så jeg må skrive det ned i full fart:
Nei redd at mi sjel tek skade ? Venner, d’er meir enn ho kan. Eg fekk ho slik skapt og laga, beinast frå Herrens hand, at slepp det de kallar skade innom mi sjele-dør, så takk og velsign og ver glade – mi sjel er betre enn før!
På Vega fant jeg et sted der naturen var formet som bokstaven T.
T for Tove og T for tur. T for tankespinn og tusen tanker. Ferien var en himmel full av såpebobler, og bildene var idyll. Jeg har hatt verdens beste reise, og når reisen er slutt så sprekker boblene, en etter en. Heldigvis går det an å blåse mange nye.
Og heldigvis kan jeg blåse liv i minner.
Jeg må visst bare leve med at jeg bruker mye energi på tankene mine, og at nedstemtheten ligger på lur, ofte helt uten grunn. Jeg har jo mange flere grunner til å være glad, for jeg vet at jeg er heldig.
Det er vanskelig å forklare sånne tanker, og sikkert enda mer vanskelig å forstå for den som står utenfor. Jeg kan ikke forvente at andre skjønner, når jeg ikke blir klok på mine egen bisverm av tanker. Det er jeg som er dronninga, og biene mine undersåtter, men det hender altfor ofte at de ikke er samarbeidsvillige og lojale. Jeg ønsker ikke at de skal fly uten mål og mening, for de har en jobb å gjøre.
Det er jeg som skal styre dem, men det er ikke alltid de lar seg lede, disse gule og svarte rakkerne.
Jeg lærer mye underveis. Mest om meg selv, men også om andre. Jeg klatrer i fjell, og raser utfor stup. Jeg padler på blikkstille sjø, eller kjemper i motvind.
Alt dette er jo meg, og skal jeg nyte utsikten, så må jeg jobbe for den. Ikke alltid da, for når det svirrer en bie i lufta på jakt etter blomstene som jeg ikke har, så er det et hverdagsøyeblikk. Et øyeblikk like friskt som nypresset appelsinjuice.
Den er like forvirret som meg, stakkar, men den gir ikke opp, for den finner garantert en blomst et annet sted, hos noen som har grønne fingre. Eller hos ei løvetann.
Bien kan se på letingen etter nektar som en jobb, eller den kan nyte at vingene bærer den framover, mot nye steder og bedre tider. Biene tenker kanskje ikke i det hele tatt, hva vet jeg?
For oss mennesker har tanken enorm kraft. Tanken kan brukes til å røske av seg vingene med, eller den kan gi vingene den oppdriften som bien behøver for å fly.
Jeg har selv vært inne i negative tankespiraler. Det begynner forsiktig, når en tanke blir sådd, enten av meg selv eller andre. Da baller det bare på seg, så jeg kan like gjerne sammenligne tankene med en snøball. Det blir bare større og større, tettere og tyngre, og selv er jeg inni der et sted.
I kjernen; for kjernen det er meg, selv om ingen ser den inni det tykke laget av snø.
En kjerne er også et midtpunkt, og det har jeg aldri likt å være. Jeg har aldri vært glad i oppmerksomhet egentlig, og se på meg nå. Jeg skreller det ytterste laget av appelsinen, og under skallet er jeg både sur og søt og sarkastisk. En sånn ukontrollert stråle som treffer midt i øyet, når du minst venter det.
Blir det for surt, så gjør jeg som jeg gjorde da jeg var lita, for det fungerte alltid. Jeg fikk en sukkerbit som jeg stappa inn i kjernen, og da ble appelsinen forvandlet til en solskinnsdag.
Sola kaster skygger, og fjell og hav er medisin, særlig i kombinasjon med hverandre.
Jeg fant igjen sjela mi da snøen smeltet, for den har jo innerst inne vært der hele tiden. Snøballen smeltet av varme og omsorg, og ble til en sølepytt på en regnværsdag. En sånn pytt som man blir glad av å hoppe i, med røde eller gule gummistøvler på føttene.
Jeg er hoppende glad for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg,sånne som virkelig bryr seg, men den største jobben har jeg gjort selv, ved å tenke i andre baner. Sånne tanker begynner også veldig forsiktig. Jeg sår en positiv tanke i mitt eget hode, og prøver å være flinkere til å stelle med den enn jeg er til å ta vare på blomster. Ellers dør den med en gang.
Den må få næring og gode vekstvilkår, og akkurat passe doser med sol og skygge. Den er helt avhengig av luft og vann, og aller helst sjøluft.
Da vil frøet sprekke, slik at spiren kan finne dagslys og duggfriske regndråper. Etterhvert så kan hvem som helst stjele avleggere, for jeg har lært at avleggere skal stjeles. En her og en der, slik at de gode tankene kan spre seg med vær og vind, akkurat som fallskjermene til løvetanna.
Det hjelper ikke å sitte klar med fluesmekkeren.
Bzzzzzzzzz…..BANG!
Når de kommer i sverm, så blir de som en tropp med soldater, og det betyr at de er nærmest uovervinnelige. Ikke tar jeg på hatt med slør heller, for å beskytte meg mot stormtroppen, for jeg kan ikke fordra hodeplagg. Da er det bedre å lokke dem i riktig retning, mot blomsterlandet, sånn at de kan gjøre nytte for seg.
Og slik at Dronninga kan nippe til gyllen honning.
Gi meg ikke din styrke, men vær sterk så jeg kan finne min. Gi meg ikke din visdom, men fortell hvor den har kilden sin.
Gi meg ikke ditt liv, men lev så jeg kan leve mitt. Gi meg ikke din kjærlighet, men elsk mitt hjerte fritt
Gi meg ikke din glede, men vær glad så jeg kan finne min. Ta gjerne fra meg min smerte, men gjør den ikke helt til din.
– Bjørn Eidsvåg –
( Alt dette på grunn av en bil. Jeg liker ikke sånne forstyrrelser i hverdagen, spesielt ikke når jeg har ferie. Kjell, bilmekanikereren, har bombardert meg med bilannonser det siste døgnet, og han har peiling. Jeg tror ikke han skjønner et dugg av dette blogginnlegget, men det er indirekte hans skyld at jeg skriver.
Jeg MÅ ha ny bil, men vegrer i det lengste. Sånt blir det kaos av, så bisvermen i hodet mitt skyldes en bil som jeg ennå ikke har kjøpt, og som jeg kanskje skal kjøpe i dag eller i morgen eller neste uke. Aller helst burde jeg kjøpt den i går. Jeg må la meg lede, og få det overstått.
Jeg må tenke positivt, og jeg må være glad for at jeg har en ekspert med på laget, for i hodet mitt så er alle bilselgere sleipinger som er ute etter å lure meg.
Jeg forelsket meg i Vega, selv om det ikke var kjærlighet ved første blikk. Da vi kjørte av ferga, og startet reisen mot Vega Kystgård, så fikk jeg litt kalde føtter.
Det var jeg som hadde funnet dette stedet, og da følte jeg på ansvaret. Det virket da unektelig litt øde og jordbruksaktig her. Det er fint det, også, men landskapet måtte da åpne seg for oss snart?
Selvfølgelig var det hav på alle kanter, og jeg kunne puste lettet ut, og dermed puste fritt.
Den første dagen hadde vi ikke annet valg enn å hekte kajakken av bilen, for havet var blikkstille. Det er da det er best å padle, for jeg liker ikke ekstremsport.
Jeg er en godværspadler, og været sviktet oss ikke i det hele tatt mens vi var der.
Idyllisk bilde som oser hvilepuls, men like før så spratt den ene av oss fra stein til stein for å teste selvutløseren på mitt nye kamera. Kameraet har ligget i eska si i over et år, fordi jeg bare har gått i en stor sirkel rundt. Jeg liker ikke ny teknologi, selv om det er enklere enn jeg tror, å lære noe nytt.
Sånn har jeg alltid tenkt.
På dette bildet er det både høye fjell, hvite strender, blikkstille hav og en kjekk kar. Det var helt riktig å ta ham med til Vega, selv om det var han som tok med meg. Jeg lente meg tilbake, og overlot til Kjell å vise vei.
I vinter har jeg et mål om å bli en skikkelig god kartleser.
Her er strandhogg nummer to, for det var hvite strender både her og der. Når det finnes så mange fine strandperler, så er det lett å finne ei strand som ikke kryr av folk. Min egen strandpromenade, der jeg slapp å snuble i solstoler og andre mennesker.
Nesten alene i verden, for noen ganger må jeg ha det sånn. Særlig når jeg er så heldig å kunne velge stillheten selv, og samtidig vite at jeg har mange rundt meg, om ikke akkurat der og da.
Jeg hadde glemt bikinien på Frøya, så da måtte jeg ty til undertøyet, og tørke i sola etterpå. Det går ikke an å være på ei sånn strand uten å hoppe i havet, og det var ingen som så meg likevel, for vi var jo alene i verden.
Her er brygga som vi bodde i. Den røde brygga som jeg hadde drømt om siden i fjor, selv om jeg aldri hadde møtt henne. Egen leilighet oppe, og med dusj og toalett nede. Til og med et ekstra soverom, som vi kunne gjemme alt medbrakt utstyr i.
Rett ved siden av den røde brygga så lå verdens eneste ærfuglmuseum. Jeg liker ærfugler, så vi måtte selvfølgelig dit. Det var en kortreist og fin opplevelse.
Ærfuglduna er verdens letteste og mykeste dun. Jeg ønsker meg ei sånn dyne, men da må jeg hente fram mellom 40 og 50 tusen kroner fra under madrassen, så det får bli en annen gang. En annen gang skal jeg også besøke Lånan, for det gjorde vi ikke denne gangen.
Det er fint å ha noe å glede seg til
På dunværet Lånan holdes ærfugldriften fortsatt i hevd, og det er mulig å besøke ærfuglene der ute på visse tider. Der ute blir man møtt av fuglevoktere, som tar med gjestene rundt.
For det er gjester vi er, i ærfuglenes rike.
Minken er en ubuden gjest, som fremstår som rene lystmorderen. Da er det fint å ha fuglevoktere.
Vegaøyan er et paradis, for den som liker nærhet til hav og himmel.
På Vega var det fine veier og lite trafikk, akkurat som på Herøy, så vi syklet avgårde nesten uten mål og mening. Vi møtte en mann som syntes vi var modige når vi syklet her, for det var så mye trafikk. Jeg trodde først at det var ironi, men hann var visst dønn seriøs.
Da skulle du vært på Frøya, tenkte jeg, og så syklet vi til en endestasjon med utsikt mot Søla.
Sjå Søla, høgreist, bratt og blå, de ville geiters fjell, som huldreslott med sølvtårn på, i avdags-glans mot kveld. Og i nordvest eit hildreland av øyer og av skjær, med hav og himmel som i brand, før natta skuggar bær.
– Oskar Næss –
Jeg sa at vi hadde fint vær hele tiden, og det hadde vi. Det er en kjensgjerning at det blåser på toppene, så dette var også Vega. Det var solskinn på brygga, og tykk skodde i fjellet. Vi skulle 725 meter opp for å se på utsikten, men den så vi ikke komme.
Halvveis oppe så funderte jeg over hvorfor de hadde satt løypepinner tette som hagl, og hvorfor var pinnene så høye at de nesten rakk inn i himmelen? Sånn snakker ei som ikke har peiling, og som bor på ei øy der det høyeste punktet er 76 meter over havet.
Det var full vinter i fjellet, og null sikt.
Jeg tenkte på Ellen, ei av mine venninner, da jeg gikk i tåkelandet. Plutselig lyste det i ei lita og Vilderosa tue midt i alt det grå. Jeg tok med en flik av det rosa opp til toppen, for som frøyværing så har jeg aldri vært så nær himmelen som 725 meter over havet.
Jeg plantet den ved varden, og sendte en klem til Ellen.
Endelig oppe,
og endelig på tur ned.
Utsikten fra høye fjell er storslagen, men jeg liker meg best på brygger og svaberg.
Denne båten tror jeg lå der bare til pynt. Den lå der hele tiden, og det synes jeg var en fin gest. Den kommer til heder og verdighet etter at den har gjort jobben sin, og får være der den trives best, selv om den er for gammel til å være produktiv. Den får blomstre i sitt vante miljø, og den gir meg noe å tenke på.
Nå kommer det bilder og øyeblikk på løpende bånd, fra den beste kvelden av dem alle.
Kveldspadling er noe helt spesielt, og særlig under midnattssola. Det stilner som regel av til kvelds, og da går hav og himmel nærmest i ett. Fargene endrer seg i takt med lyset, og verden er et vakkert sted.
Ute ved denne lykta så rislet det litt nedover ryggtavla mi ei stund, for det er en grunn til at lykta står der. Den varsler om utrygt farvann, og jeg tittet rett ned i noe jeg ikke helt visste hva var, fordi jeg ble litt redd. Nøkken, kanskje?
Det var lyst og mørkt, og fryktelig spennende.
Midt i alt det blikkstille ved lykta, mens det kriblet langs ryggraden, så prustet det et stykke unna meg. Ei nise!
Ikke et spor i sjøen, annet enn en finne som regelmessig stakk opp av havet. En eleganse som tok pusten fra meg. Jeg sendte en tanke til Anette, for Anette og jeg har en felles fascinasjon for niser. Vi har opplevd dem sammen før, på nært hold.
Hun skulle vært her.
Hils på Bryggas skrekk, og Bryggas store sjarmør, i en og samme fugl.
Vi ble venner ved første blikk, og begge elsker cheez doodles.
Hva har du i glasset i kveld?
Hvitvin, som vanlig. Egentlig er jeg mest glad i rødvin, men ikke når det er sommer.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned bare om måkene, og jeg kjente igjen kameraten min blant mange hundre. Disse måkene hadde helt andre lyder enn de jeg møter på Frøya. Jeg tolket det som goddemt-lyder, fordi de alltid er stappmette på fersk fisk og andre godsaker.
Brutus og en annen måke havnet i basketak mens vi satt der, fordi den ene prøvde å stjele mat fra langt nede i halsen på den andre. Det skulle ikke være nødvendig når det er mat overalt, men det var sikkert en slags maktkamp. Min bryggesjauer vant selvfølgelig overlegent, etter en kamp på liv og død.
En stund så trodde jeg at begge to druknet, for de barket sammen i sjøen.
De satt på bryggetakene og voktet hvert sitt territorium, det er jeg sikker på. De lever i et eldorado, for det er like mange tyske fisketuristene som måker på Nes. Fiskerne renset fisk, og måkene tok seg av resten(e).
Etterpå kom de til meg, for livets dessert. Måkene, altså.
Måken – det er bølgeslaget
som har skapt seg om til fugl.
– Andre Bjerke –
Jeg satt oppe nesten hele natta, for sola ville heller ikke legge seg. Det er ikke hver dag jeg har en sånn utsikt fra mitt vindu mot livet, så selvfølgelig måtte jeg nyte det.
De siste bildene er tatt den samme kvelden, og det er Kjell som har tatt dem. Fargespillet er vidunderlig vakkert, og måken er med.
Det er flere enn meg som nyter midnattssolas rike, og som kjenner forskjell på storm og stille, for dette er også en godværspadler på livets hav.
Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ,
bort fra mæ,
og at æ mått stå igjen.
Ha æ lært dæ nåkka godt,
va æ ærlig i stort og smått,
og kan æ sei æ gjor mitt beste,
lille venn.
– Åge Aleksandersen –
Da jeg så dette bildet, så sendte jeg en tanke til mine to kjære barn, som ikke lenger er barn, selv om de alltid vil være barna mine. Hjelpe meg, så glad jeg er i dem, og så dyrebare de er.
De er jo det beste jeg har.
Tenk å få avslutte ei sånn natt, og ha en ny dag i vente, med ei sol som aldri går ned, og sammen med den jeg er glad i.
På gjensyn, lille venn. Jeg håper at vi møtes neste sommer, på den samme brygga, selv om jeg også drømmer om Lovund, Træna og Lofoten.
Det er luksus å ha sin egen brygge i ferien. Strekke på beina, og la leggene få litt farge. De er veldig hvite, og jeg fikk nettopp høre at noen trodde at jeg hadde flystrømper på. Da sønnen min var liten så var han skikkelig imponert over dem. Han synes de var så kraftige at de hadde fortjent en plass i Guinness rekordbok.
Jeg er glad i disse sterke leggene, som hjalp meg å nå toppen av det høyeste fjellet i bakgrunnen.
Jeg følte til tider at dette måtte være verdens minste hus. Det var idyllisk og kjempekoselig, og det var rotete og trangt. Når vi har med utstyr for både fjellturer, sykkelturer og padleturer så blir det kaos, selv om man er aldri så ryddig. Vi liker å ha orden begge to, men noen ganger gikk det helt over styr.
Vi prøvde å ha et slags system, men det var umulig. Kjell minnet meg om en eller annen ( Mister Bean, kanskje ) der han flakset rundt i stua på leting etter klær og ladere og tannkost og våtdrakt og joggesko og så videre. Det eneste vi visste, var at maten og drikke sto i kjøleskapet.
Og vi hadde alt på ett plan.
Kjæresten hadde lyst på litt fart og spenning, og jeg sa gladelig ja til det. Vi inviterte oss med på RIBsafari, og det var andre boller enn kajakk. Seløy Kystferie kjørte en to-timers tur langt ut i havet. Vi skrenset mellom holmer og skjær, og vi sakket farten om det fløy fugler foran båten.
Fuglene på Helgelandskysten har forkjørsrett, og det liker jeg.
Det er veldig spesielt å se disse gamle fiskeværene. Holmer som yret av liv før i tiden. Det minner meg om hjemme.
For oss var det ikke en sensasjon å se ørn på nært hold, for på Frøya er havørna et flott og vanlig syn. Heldigvis blir jeg aldri vant til å se den, for jeg blir like glad hver gang. Disse hadde vært kreative i valg av bosted, og hadde holdt til der i flere år.
Her suser vi avgårde mot nye eventyr og sterke fortellinger.
” De vældige bølger veltede sig med tordenlignende brag mod de smaa holmer og overskyllede dem. “
De var ikke så heldige med været som oss, altså.
SANDSUNDVÆRULYKKA
22. Januar 1901 rammet ulykken det det flate fiskeværet Sandsundvær i Herøy. Kombinasjonen av voldsom springflo og forrykende uvær gjorde at en tragedie utspant seg på holmene. Over 250 mennesker kjempet for livet på det overflødde landet. I løpet av noen få timer mistet 34 mennesker livet.
Det er en voldsom ulykke som rammer, og vi får høre mange historier fra denne dagen. Det får meg til å tenke på Titranulykka, men her på Sandsundvær så døde mennene mens de var på land.
Skjebnen er den samme, også for dem som ble igjen.
Uansett hvor vi var på Herøy og Dønna så kom jeg ikke unna Dønnamannen. Han var høy og mørk og overalt. Jeg tror jeg må innrømme at han kledde best å være i kulissene. Jeg kan være førstedame, så kan han gå tre skritt bak.
Ikke Kjell da, for han må gjerne gå foran i løypa om han vil.
Like før dette bildet ble tatt så satt han og humret over at noen satt under en paraply på stranda, like bak oss. Paraply og strålende sol?
Pipa fikk snart en annen lyd, for det kom et jagerfly med oransje nebb helt ut av det blå .Måsen var smart, for han lot oss slappe av lenge nok mellom angrepene til at vi glemte den bort. En stund etterpå satt mannen med padleåra i stram givakt, og ønsket at han hadde en paraply.
På Herøy finnes en blomsterbutikk som har blitt en turistattraksjon, og jeg skjønner hvorfor.
Den er en oase.
Flere steder rundt om i lokalet står det myke stoler som man kan synke ned i, og helst med en kopp kaffe til. Blomster og rariteter overalt, så mye at vi måtte dit to ganger, selv om jeg ikke er spesielt glad i blomster. Duftlys og behagelig musikk, som gjør hele butikken til et spa-opphold.
Butikken heter ETCETERA, og må oppleves. Åpningstiden er også spesiell. De åpner tidlig og stenger seint.
Åkvikfjellet var en smal sak etter å ha beseiret Dønnamannen. Jeg likte Åkvikfjellet best, egentlig, for da slapp jeg å kjenne frykt. Utsikten var nesten like storslått, kanskje fordi jeg hadde skuldrene der de er ment å skulle være, under ørene et sted.
Vi nyter livet og naturen.
Hjemme hos mormor og morfar på Frosta, så hang det et stort stamtre i gangen. Midt på det treet bodde Petter Dass. Han satt på ei grein, og har kanskje gitt meg ordene uten å vite det.
Jeg traff ham på Helgeland Museum. Vi dro dit en dag, mest fordi det regnet, men det ble en positiv opplevelse.
Det er alltid stas å treffe tjukkaste slekta.
Denne har sikkert mange danset til, mens gulvplankene knirket.
Sandsundværulykka har en sentral plass i Herøys historie.
Denne tøydokka har sikkert ei lita jente vært veldig glad i, hjemmesydd og dyrebar.
I denne medisinkofferten var det mye rart. Takk for at jeg ikke er lege.
I sjøhuset luktet det fisk og oljehyrer, og det satt mange historier i veggene.
Denne kvinna har helt sikkert brukt årene mer enn det jeg har gjort. Det blåste opp den ene kvelden vi var ute på sjøen, og da jeg skulle under ei bru så fikk jeg kjenne litt på kreftene. Jeg kom ikke av flekken, selv om jeg padlet som besatt. Jeg ble nesten litt redd, for jeg visste fra før at armene mine ikke er like bærekraftige som leggene. Jeg var mest glad for at mamma ikke så meg akkurat da, for hun er mye sterkere enn meg, selv om hun ikke er sjøsterk.
Mødre har ikke godt av å vite alt, for da blir de bare engstelige, selv om hun sikkert leser dette i morgen.
Vi kjørte til enden av Dønna, og fant fram til Dønnes Fjellstue. Magisk utsikt og et spennende sagn. Hestmannen skjøt pila si etter Lekamøya,som akkurat skulle ta seg et bad. Typisk at mannfolk dukker opp da. Hun kastet staven sin tilbake, men bommet, og traff Træna ( Trænstaven ). Da kongen fikk se dette så kasten han hatten sin i været, og pila gikk rett gjennom Torghatten.
Til slutt så måtte nostalgiske Tove absolutt ta en kveldspadletur over til Husvær, der vi bodde i fire magiske dager i fjor.
Blikkstille.
De syv søstre holder øye med oss.
Jeg fant masse blåskjell i fjæra, og ville nesten ikke dra derifra. Jeg spiser ikke blåskjell, men de er så fine å se på.
Å padle er noe av det beste jeg vet. Det er litt ståk og styr før vi kommer oss utpå, men siden er allting glemt.
Bare minnene er tilbake. Det er såvisst ikke bare, bare, for dem skal jeg nyte godt av i vinter, mens jeg planlegger nye eventyr.
Da vil jeg helt sikkert til Træna.
Siste kvelden syklet jeg en lang tur for å ta farvel med Herøy, for dette er virkelig en perfekt sykkel-øy, med fine veier og lite trafikk. Jeg fant igjen sykkelgleden i løpet av disse sommerdagene.
Jeg trodde iallfall at jeg holdt på å miste vettet et godt stykke over midtveis. Det startet så bra, for dette har vært en drøm og et mål ganske lenge.
Fra plassen der vi bodde på Herøy tittet vi rett bort på Dønnamannen, og jeg fikk sommerfugler i magen. Det ser ikke så høyt ut herifra, men det var høyt nok for meg.
Det er havet som er mitt element, men jeg liker fjellene langs Helgelandskysten, fordi de speiler seg i havet. De rammer inn mitt element, samtidig som de gir rom for å puste fritt.
Her bader Dønnamannen i kveldssol, men det er nesten alltid et skylag eller tåkelag øverst oppe. Fra en annen vinkel synes det godt at fjellet ligner et ansikt, og han har ofte trukket dyna over ansiktet.
Vi skulle altså opp på haka, som er 858 meter over havet. Det går an å gå fra haka over til leppa, eller omvendt, men det mellomstykket var ikke merket. Den eneste merknaden var at den delen av løypa ikke var å anbefale for folk med høydeskrekk.
Neivel.
Jeg tenkte ikke på høydeskrekken kvelden før, for da var alt innhyllet i rosa, og vi hadde ei egen brygge som var bare vår. En sånn kveld da ingen har lyst til å dra dyna over ansiktet. Heller ikke Dønnamannen, og slettes ikke Åkvikfjellet, for Åkvikfjellet er såpass lavt at det ikke vokser inn i himmelen.
Åkvikfjellet synes til venstre i bildet, og hadde roligere hjerteslag enn mannen til høyre for seg.
Enn så lenge hersker ro og normal pulsfrekvens. Jeg ser langt forbi de sju blåner, og husker at jeg har glemt å fortelle kjæresten at jeg har høydeskrekk.
Akkurat nå er jeg bare fascinert av de syv søstre, for de er omtrent de eneste kvinnene jeg treffer på denne turen.
Vi tok noen pauser underveis. Begge sa at det var for å nyte utsikten, og det var helt sikkert sant, men vi stoppet like mye for å få igjen pusten. Vi hadde litt åndenød i starten, men etter å ha kommet litt opp i høyden så fant vi rytmen. Helt til jeg havnet i den ytterste nød, og kjørte ansiktet ned i fjellduftende lyng.
Ikke for å nyte solvarm lyng, men fordi høydeskrekken slo til med full kraft. Dette bildet er arrangert, og tatt på tur ned, bare for å vise hvordan jeg hadde det en stund.
Jeg har høydeskrekk, sa jeg. Det har du aldri fortalt, sa han. Det er sikkert mye jeg ikke har fortalt.
Det spiller ingen rolle, for jeg klamret meg til lynget som om det var en livbøye. Jeg fikk tvangstanker om at hendene mistet all kraft, sånn at taket i redningsbøyen glapp. Det suste i hodet, og jeg hev sånn etter pusten at jeg trodde jeg mistet den. Jeg måtte jo få beholde pusten, for ellers ville jeg dø.
Plutselig kom det en mann opp til oss. Han hadde passert middagshøyden, og hadde bare ei hand fri. Han gikk med rak rygg, og hadde en s-pose i den andre handa. Ingen ryggsekk, ingen merkeklær og ingen høydeskrekk. Han sa at vi hadde kommet litt bort fra stien, og pekte mot høyre. Han skrådde mot den retningen han pekte, og slentret bortover og oppover som ingenting.
Var det mulig?
Det kunne umulig være så farlig som jeg trodde, når en middelaldrende mann fra Aukra slentret uanstrengt og uredd forbi meg. Han var veldig hyggelig, og jeg tror ikke han hadde forlatt meg i hjelpeløs tilstand om jeg hadde vært der alene. Han hjalp meg uten å vite det, bare ved å være seg selv.
Kjell tilbød seg å snu, men da ropte jeg NEI! så det ljomet nedover fjellsiden. Jeg mobiliserte så mye stahet og mot at det utløste et lite steinskred. Han snakket strengt til meg, for det var nødvendig, og ba meg sette foten der han sa at jeg skulle sette den. Det løsnet små steiner hele tiden, og jeg innbilte meg at jeg var en av disse steinene.
Sånne tanker måtte jeg glemme. Jeg var ikke en stein som raste ned ,for jeg var ei fjellgeit som skulle opp.
Her er jeg nesten oppe, selv om også dette bildet er tatt på tur ned. På tur opp hadde jeg nok med å komme meg opp. Den siste biten var det tau å holde seg fast i, og da jeg endelig nådde toppen fikk jeg streng beskjed om å gå på to føtter i stedet for fire.
Jeg måtte jo det. Jeg måtte jo ta det som en mann, siden det var så mange menn der. Ingen kryper det siste stykket når de har seiret over seg selv. Jeg gjør ikke sånne ting for å imponere noen, eller for å bevise noe for andre. Jeg gjør det for meg selv. Jeg gjør det for å tøye grenser, for det gir så god mestringsfølelse etterpå. Det finnes ting som jeg aldri vil gjøre, men når jeg først har bestemt meg for noe, da er jeg visst fryktelig sta. Og jeg vet at det finnes høyere fjell og større bragder enn dette.
Her kan dere se et kvinnefellesskap som mangler sidestykke. Vi kneiser like stolt alle åtte, og kvinner er like sterke som menn, særlig på noen områder.
De behøver oss, våre menn, for uten oss så var de ikke så sterke. Jeg tror de liker å være helter.
Her er en av mine redningsmenn. Den andre redningsmannen, han som ikke var klar over at han reddet meg, tok dette bildet av oss. Han fra Aukra.
Vi er like blå som himmelen begge to, og premien var en fantastisk utsikt. Vi kunne se til verdens ende på alle kanter.
Det var helt ubeskrivelig.
Det er greit å være to, for når jeg sto på toppen alene så var det med knyttede never og litt frykt i blikket, for frykten slapp ikke helt taket likevel.
Jeg var fryktelig stolt.
Dagen før kjøpte jeg en gave til meg selv. Den pakket jeg pent ned i sekken, og gjemte den til og med under matpakken. Jeg ville ikke ta den på før jeg visste om jeg fortjente den.
Nå har jeg ærlig fortjent tittelen Klatremus.
Vi møtte flere menn der oppe. De første tre karene jeg snakket med etter å ha fått igjen pusten, fikk stotrende høre at jeg egentlig hadde veldig høydeskrekk. Da kom det tørt fra den ene av dem:
Da har du kommet til riktig sted!
Etter å ha samlet pust og mot til å forlate toppen, kom det en ny mann over kanten på stupet. En liten og lett og lyshåret kar, som minnet meg litt om Askeladden. Han skjønte ikke vitsen med å bruke tau den siste biten, for det gikk jo like fint å klatre uten. Han hadde med seg et helt følge, men dem hadde han klatret fra for lenge siden. Nå sto han og vippet på et utspring, mens han ropte ned til dem at de snart var oppe. Sånne menn har en evne ti å gi deg mot, eller til å ta fra deg motet. Du kan velge selv.
Det var han som tok disse to bildene av oss, mens vi ventet på ledig tau. Han ville at jeg skulle sette meg på utspringet, sånn at bildene skulle bli mer spektakulære, men der gikk grensa mi.
Han pratet like fort som han klatret, og fortalte at han som liten gutt alltid var den perfekte eggsanker. Siden han var så lett og spenstig, så var det alltid ham de bandt et tau rundt magen på og firte ned til reirene.
Han var irriterende nonchalant der han sto og vippet på nordnorsk vis, samtidig som jeg levende kunne se for meg denne mannen som guttunge.
En liten og fryktløs Askeladd.
Eller kanskje det var jeg som var Askeladden denne dagen? Askeladden og de gode hjelperne.
Jeg har mine små og store drømmer, og Himmelblå var en av disse små. Jeg fulgte serien på TV, og har hele tiden etterpå hatt lyst til å besøke øya. Ikke fordi den er så spesiell, for det er en helt vanlig øy. Ikke ville jeg ha bodd der heller, for den er litt for stille, selv om jeg elsker stillhet.
Det handler om nostalgi, og det handler om å lage sine egne drømmer, som kanskje en dag går i oppfyllelse. Noen store, og noen små. Noen drømmer forblir en drøm, mens andre drømmer blir virkelighet. Slik som denne.
Jeg har samlet så mange inntrykk og så mange fine bilder fra denne ferien, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Derfor begynner jeg med Ylvingen, selv om det ikke var begynnelsen. Begynnelsen gjemmer jeg til slutt, for jeg kommer til å lage flere reiseskildringer fra ferien vår.
Begynnelsen var Vega.
Begynnelsen var best, og Ylvingen var på en måte en slags begynnelse den, også, for det var nok da at drømmen min om å oppleve Helgelandskysten startet. Derfor fortjener Ylvingen at jeg begynner med Himmelblå.
Først og fremst var det skiltet. Det knallblå skiltet. Og til min store glede ble jeg akkurat så glad som jeg trodde at jeg skulle bli.
I tillegg så var kafeen åpen, og der inne serverte de verdens beste og verdens mektigste rømmevafler. Jeg tror at de smakte ekstra godt på grunn av nostalgien.
Vi tok ferga over fra Vega, og syklet rundt på øya. Det er veldig fint å sykle på Helgelandskysten, og egentlig hadde det passet bedre med en gammeldags sykkel, en sånn med kurv foran. En sykkel som ikke hadde gir, men som hadde en bukett av markblomster under klemma på bagasjebrettet.
Sukk, her snakker jeg for meg selv. Jeg tipper at kjæresten helst vil ha en moderne sykkel, med hjelm og drikkeflaske og 21 gir. Ikke fordi han er dårlig trent, men fordi vi av og til ser verden med forskjellige øyne. Jeg setter pris på at han fulgte med over, selv om han ikke har det samme forholdet til øya som det jeg har.
Vi hadde en fin dag der ute, og jakka hans er like blå som skiltet.
Vi tok turen opp til Tyskhåjen. Her opparbeidet flere hundre krigsfanger et festningsanlegg under 2. Verdenskrig. Det er rart å bevege seg rundt der oppe som et fritt menneske. Det går heller ikke an å tenke seg til hvordan det var. Kanoner, underjordiske ganger og hemmelige rom, og jeg skjønner ikke hvordan de har fått det til. Det er iallefall en skarp kontrast til mitt liv, selv om mange lever under slike forhold også i dag.
Jeg vet at jeg er priviligert, og bittelita.
Vi fant til og med det bittelille kapellet, for det går ikke an å sykle seg vill på Ylvingen, selv ikke for ei med dårlig retningssans. Mens vi satt foran kapellet og drakk kaffe, så kom det en kar bort og tok i døra .Han kunne skuffet konstatere at døra var låst, før han syklet videre.
Jeg ville prøve selv, og håpet sikkert på et mirakel. Om det var fordi jeg brukte litt mer krefter, eller om underet virkelig skjedde, det vet jeg ikke.
Jeg fikk opp døra, for jeg mener at ingenting skal være uprøvd når man har drømt om noe veldig lenge.
Det er viktig å ha trua.
Innenfor var det veldig fint. Jeg blir alltid så andektig når jeg går inn i et kirkerom, enten det er lite eller stort. Da blir jeg enda mer stille enn det jeg er til vanlig. Hvis jeg først skal si noe, så hvisker jeg.
Jeg tenker på dåp, på bryllup og begravelser. Jeg tenker på at slekt skal følge slekters gang, og jeg funderer over hvilke historier som har funnet sted nettopp her.
Sorg og glede, håp og undring. Sorg over å følge noen til grava. Glede og forventning over å si ja til å dele livet med en annen. Andektigheten over å bære et barn til dåpen. Et nytt lite barn med dagene foran seg.
Jeg blir alltid litt rørt, og så tenkte jeg litt på den stakkars mannen som ikke fikk opp døra.
Jeg måtte bare knipse et bilde av Marit og Roland, selv om jeg ikke er så romantisk som det kanskje er meningen at man skal være. Dette bildet hang på veggen inne på Himmelblå, og jeg ble starstrucked en liten stund.
Alle liker vel kjærlighet og varme følelser, og det finnes tusenvis av måter å vise det på.
Jeg liker det best på den enkle måten. En sykkeltur på Ylvingen, og en som blir med meg dit, selv om det sikkert ikke sto øverst på ønskelista hans. En padletur rundt midnatt, og noen som passer på at ikke undervannsstrømmene fører meg dypt hav. Noen som snakker meg til fornuft når høydeskrekken tar overhånd, og som er stolt av meg når jeg klarer å klatre helt opp.
Det fortjener sin egen historie, og den historien inneholder både redsel og en dæsj romantikk.
Hunden min har verdens fineste øyne. Åsså jeg da, som aldri skulle ha hund. Jeg avskydde hundehår, og gren på nesa av folk som klappet en hund uten å vaske hendene sine umiddelbart etterpå. Milla har forandret meg.
Jeg koser og klapper dagen lang. Jeg klarer ikke å gå forbi henne uten å stryke henne over pelsen, og om jeg skulle finne på å gå forbi uten, så minner hun meg på det. Da er hun framme med labben, og blikket sier: Stryk meg!
Jeg gjør det med et smil, og undrer meg på hvem som egentlig er sjef.
Det sies at hundeeiere smiler mer, og ler oftere, enn andre. Jeg tror at det er sant. Det sies at blodtrykket går ned, og at pusten lettere finner en jevn rytme sammen med en hund. Jeg tror på det, også.
Mitt mål er å være et så godt menneske som hunden min tror at jeg er.
Jeg har godt av å være sammen med henne. Jeg har blitt flinkere til å overse bagateller, og jeg har blitt mye flinkere til å fire på kravene. Jeg har også måttet innse at jeg ikke alltid er så flink til å være konsekvent. Jeg mener at jeg er konsekvent på det som betyr mest, men hun får gjerne sove i sofaen, med hodet på ei pute. Senga mi får hun aldri sove i, bortsett fra når jeg glemmer å ha igjen døra til soverommet.
Hvem kan bli sint på et snikende ullteppe?
Når jeg har fridag, så krøller vi oss sammen i hver vår sofa, og har en hellig stund. Hun lager godlyder, og jeg drikker kaffe. Etterpå spør jeg henne om vi skal gå på tur, og da lager hun helt andre lyder. Hun blir ellevill, og jeg blir glad, fordi det varmer mitt hjerte at noen så hemningsløst sier ja til å dele dagen og opplevelsen med meg.
Hun var veldig søt da hun var lita. Rund i kroppen, og med hengeører. Nå står ørene rett opp, og jeg trives mye bedre med å være hundeeier. Jeg innrømmer lett at jeg liker henne bedre som voksen, nå som jeg snart har hatt henne i to år. Da hun hang fast i hælene mine med sylskarpe valpetenner, så hadde jeg lyst til å levere henne tilbake. Da hun maste som verst når matmor ville være i fred, så savnet jeg et angreskjema.
Hvem kan egentlig angre på noe så bedårende?
Jeg følte meg mislykket, og hadde tilløp til panikk, fordi jeg følte at jeg ikke mestret henne. Stakkars lita; hun var jo bare en leken valp på et nytt og fremmed sted.
Verdens søteste valp, og jeg ble mamma på nytt. Det var kjærlighet ved første blikk.
Jeg smelter fortsatt, når jeg ser på disse bildene. Og vi klarer oss fint.
Hun er alltid der for meg. Hun venter på meg, og er lykkelig når jeg kommer hjem, hver eneste gang. Fra utsiden ser jeg et par store ører og et brunt blikk. Hun har en egen sitteplass i gangen, og fra den utkikksposten har hun full kontroll på hvem som kommer og går. Hun gjenkjenner lyden av bilen min, og hører hvem som tråkker i grusen utenfor.
Jeg tror at en husky er arvelig belastet når det kommer til skepsis. Hun elsker ikke alle som kommer på besøk, og er var i møte med nye mennesker. Hun behøver tillit og tid. Hun må ta initiativet selv, og har en sterk beskyttertrang.
I tillegg så tror jeg at det kanskje er min egen feil. Jeg blir usikker når det banker på døra, fordi jeg ikke vet hvordan hun reagerer, og da merker hun sikkert denne uroen. Da blir det enda mer viktig å spille tøff, for hun vil jo bare beskytte meg.
Dette er helt annerledes når vi er utenfor vårt territorium. Da er hun bare glad og leken hund.
Hunder har et tydelig kroppsspråk, og vi mennesker leser ikke alltid godt nok. Jeg tror at det er der feilen ofte ligger. Vi overser et tydelig tegn, som vi burde tolket lenge før.
Livet med hund er for det meste fint. Hun er aldri en klamp om foten, for jeg lever et liv som gir tid og rom for å ta best mulig vare på henne.
Det fortjener vi begge.
Jeg har alltid vært mye ute i naturen, men nå ser jeg verden rundt meg på en annen måte. Et brunt blikk og et grønt blikk ser så mye mer enn bare to øyne kan gjøre, særlig når blikkene møtes.
Jeg tror at barna mine har ristet på hodet mange ganger, fordi jeg prater så mye med ei som ikke svarer. Selvfølgelig svarer hun. Hun har et blikk for hver sinnsstemning. Hun kan trygle og be, og hun kan være trøtt i blikket. Hun lyser fantestreker, og hun har sta som et esel-blikk. Jeg gjenkjenner dem alle, og ser alltid hva hun prøver å fortelle meg.
Her, for eksempel, har hun lykke-blikk, fordi hun fikk bli med til Kvistalykta. Hun smiler til og med.
Her er hun vakthund. Hun har skjønt at jeg skal reise på ferie uten henne. Hun har skjønt det i flere dager. Hun venter utenfor når jeg må på do, og hun følger meg som en skygge overalt. Hun vokter bagasjen, sånn at jeg ikke bare blir borte, sånn helt plutselig. Heldigvis skal hun være hos noen hun kjenner i disse to ukene. Heldigvis skal hun være hos sin beste hunde-venninne.
Heldigvis for meg og heldigvis for henne, men hvem kan forlate dette bildet uten å kjenne det i magen?
Jeg har aldri angret på at jeg hentet Milla, med unntak av noen få ganger, som jeg allerede har glemt. Hun har til og med fått sitt eget dikt, og jeg savner henne allerede.
Kongen og Dronninga har sin midtsommerfest i Trondheim, der de feirer 25 år på tronen. Jeg har det som ei dronning jeg, også, denne kvelden. Aldri i verden om jeg vil bytte. Jeg vil heller bli underholdt av ærfugl og havørn, i stedet for å sitte på stas og være begeistret for alt mulig som ikke vekker begeistring.
De opplever mye rørende og fint, men jeg tror også at de noen ganger kjeder seg dønn i hjel. De liker ikke automatisk all slags form for underholdning, bare fordi de har krone eller blomsterkrans på hodet.
Jeg tipper at de noen ganger teller til ti inni seg, og ønsker at de snart skal få kippe av seg skoene og slippe føttene fri. Krølle tærne i hvit sand, og bare være menneske.
De har sine privilegier, og jeg har mine. Da vil jeg heller ha mine, selv om jeg ikke kan velge deres. I kveld er Andstein mitt slott, og himmelen mitt tak.
Dronninga har Kongen og Kongeskipet Norge. Jeg har verdens beste kjæreste og en akkurat passe stor båt, som tar oss dit vi vil. Vi visste hvor vi ville dra, for Andstein er en perle; en sånn perle, du vet, som finnes inni muslingen.
Den er et sandkorn innhyllet i perlesubstans.
Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt, og visa med seljelyd låter. Min glede er din, din glede er min, og sorgen er min når du gråter.
– Alf Prøysen –
Han er faktisk veldig kjekk, og særlig på en sankthansaften.
Jeg laget middag mens vi var der. Vi spiste ute, som det så fint heter. Fordelen med å lage mat ute, er at ingen har særlig store forventninger til maten, og det meste smaker godt. Da kan Tove senke skuldrene, og krydre måltidet med en fin serviett, som ikke er tilfeldig valgt.
Mannen er heller ikke tilfeldig valgt.
Jeg kan øyne glimtet i mine egne øyne. Det er ingenting som gjør meg mer glad, og som gir meg større frihetsfølelse, enn å være på sjøen.
Den følelsen er så sterk at den nesten ikke kan beskrives. Da er det fint å kunne se gleden i sine egne øyne, for den gleden var borte ei tid.
Enda bedre er det å se den samme gleden i den andres øyne. Jeg tror at vi to hører sammen. Kanskje han synes det er flaut at jeg skriver dette, men det bryr jeg meg ikke om.
Jeg bryr meg bare om ham.
Jordbær og vaniljesaus på ei øde øy, som ikke var så øde som jeg ønsket meg. Selvfølgelig var det flere der, og det var helt greit. Jeg hadde ikke lagt spesielle planer for kvelden likevel, annet enn å nyte jordbær og hav.
Nå har jeg skrevet denne kvelden inn i minneboka mi, og det har sikkert vårt kjære kongepar gjort, også. Vi lever alle under den samme himmel, og akkurat i kveld så tror jeg at Hans Majestet gladelig hadde byttet plass med meg.
For jeg er glad i kongefamilien, og unner dem det beste.
Når dronninga av Saba gjør Salomo visitt,
je ser ‘a Lea Lettvint og hu har tenkt seg hit.
Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,
vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.
Sola skinn’ på deg
så skuggen fell på meg,
men graset er grønt for æille.
Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,
da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.
Da blir je sjøl kong Salomo, og hæinn blir kæinnskje den,
Tusen takk til alle som gir meg fine tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg blir rørt, jeg blir overrasket, og noen ganger helt satt ut.
Det har åpnet seg en helt ny verden for meg, og jeg har blitt mer åpen selv. Det er så fint.
Jeg har fått kontakt med folk som jeg ikke har pratet med på lenge, og jeg får fine ord fra folk jeg ikke kjenner, men som jeg føler at jeg blir litt kjent med. Noen skriver, og andre kommer bort til meg. Tenk at folk tar seg tid til å rekke ut ei hand.
I dag var det en trivelig kar som kom bort og tok meg i handa, og sa at han satte pris på mine blogginnlegg, og spesielt noen av dem.
Da visste jeg ikke annet å si enn takk, men jeg svevde visst ut av butikken.
Jeg tenkte litt på hvorfor jeg ikke prater like lett som jeg skriver. Det kommer jeg nok aldri til å gjøre, for jeg er mer en lytter og en betrakter.
Jeg var på temakafe i dag, og da betraktet jeg, og lot meg berøre. Ikke betrakte som i betydningen granske, for jeg sitter ikke og analyserer andre. Jeg bare ser meg rundt, og suger til meg inntrykk. Det er en fin måte å lære på.
Det er helt nødvendig å prate, og det er deilig å bare sitte der. I mine øyne er det både forpliktende og uforpliktende å lytte. Det krever sin kvinne, for kvinner prater ofte mer enn menn. Jeg synes det er helt greit å være stille, så lenge man har noe å prate om, for taushet kan være både gull og gråstein.
Gabriela sang og spilte for oss, og hun har en måte å formidle ord og toner på som trollbinder meg. Musikk åpner alle slusene, for musikken taler til hjertet på en måte som ingen andre kan.
Jeg liker ikke å synge, men jeg lytter gjerne til musikk. Jeg elsker ikke dans, men Gabriela fikk meg til å hoppe i dag. Og hun ga meg en klem.
Turid og Laila ga meg også en klem. Det samme gjorde Ellen og Bente.
Jeg begynner å bli vant til å klemme nå, og det er faktisk godt. Det sitter langt inne å innrømme det,særlig for ei som har en komfortsone på størrelse med Værnes Lufthavn. Jeg er ikke et nærhetsmenneske, og fysisk kontakt er oppskrytt.
Trodde jeg lenge.
Istappen smelter, på grunn av alle de varme menneskene som vil meg vel. Jeg vet ikke hvorfor jeg har hatt disse hemningene, og fortsatt har dem.
På jobb så MÅ jeg ha litt avstand. Jeg er ikke den som oppfordrer til barberklem når en mannlig bruker er nydusjet. Jeg er heller ikke den som kaster meg rundt halsen på den gamle dama med nyrullet hår; hun som er fornøyd når jeg har klart å bruke opp alle rullene.
Jeg må ha luft mellom meg selv og min kollega når jeg sitter på kontoret. Hvis noen flytter stolen sin helt inntil, som enkelte gjør for å teste meg, så skyver jeg dem bort med blikket. Det er ikke vondt ment, men jeg får ikke puste om noen trår meg for nært. Til og med den tøffeste dama i gata skvatt unna da jeg spiddet henne med blikket.
På den annen side så setter jeg meg gjerne på den andre siden av brødfjøla når en gammel mann slenger en serviett på fjøla, og serverer hermetisk frukt dynket i fløte. Fløte som nesten gikk ut av seg selv.
En gang ble jeg så overrumplet at jeg plutselig satt ved et middagsbord dekket til tre, og spiste lutefisk med tilbehør. Mor og sønn, pluss meg. Jeg fikk tilbud om vin, men takket pent nei, for jeg skulle jo videre etterpå. Takk og pris, og god jul.
En annen gang hadde jeg ikke hjerte til å si nei da ei på 90 år ville servere meg et stykke romkake. Det var to uker siden hun feiret dagen, og kaka hadde stått i kjøleskapet like lenge, og uten lokk. Jeg distraherte henne, og smuglet hele kakestykket ned i lomma på den hvite frakken. Bit for bit.
Herregud, jeg blir jo så glad i disse menneskene. Jeg velger å gi dem nærhet på min egen måte, gjennom å tvinge i meg delikatesser som jeg egentlig ikke har lyst på. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt i mot kamferdrops. Like mange ganger har jeg kastet dem ut av vinduet på bilen, nesten uten dårlig samvittighet.
Det er tøft å jobbe i hjemmetjenesten.
Jeg er aldri redd for å holde noen i handa, og jeg kvier meg aldri for å stryke dem på kinnet, særlig når det handler om omsorg ved livets slutt. Her må ingen misforstå. Det at jeg holder i ei hand betyr ikke at jeg tar fra noen håpet. Det føles bare så naturlig å være nær når døden nærmer seg.
Jeg vet det høres merkelig ut, men jeg tror at det er mange som skjønner hva jeg mener.
– Marit Tusvik –
Vi snakket om humor på temakafeen i dag, for sorg og glede går side ved side. Jeg kom til å tenke på en gang vi hadde personalfest, og kommunen hadde slått på stortromma. De hadde leid inn en professor i humor, og jeg syntes ikke han var morsom i det hele tatt. Underveis i foredraget, for det var SÅ tørt det var, så måtte jeg på do. Det var gjennomtrekk, og døra smalt igjen med et brak etter meg, som en gedigen demonstrasjon mot alt som denne stakkars mannen sto for.
Akkurat denne kvelden sto han ovenfor en umulig oppgave, selv om jeg har lært at det meste er mulig. Det meste er mulig, men ikke alt.
Dessverre.
Unnskyld for begge deler. Unnskyld for at døra smalt igjen, for jeg mente det ikke sånn. Unnskyld for at jeg ikke lo, for det var ikke morsomt i det hele tatt. Jeg var for pinglete til å gå inn igjen, og jeg liker ikke å fornærme andre. Jeg liker ikke vitser, men jeg elsker situasjonskomikk som dette.
Heldigvis har vi forskjellige måter å se verden på.
Alle disse ordene som vil ut. De er en utømmelig kilde, og et frådende hav. Det blir bare flere av dem, samme hvor mye jeg skriver. De stopper ikke engang når de slår mot land.
Det er akkurat som med kjærligheten. Dyrker du kjærligheten, så vokser den. Gir du kjærligheten næring, så gror den, til og med i karrig jord. Det er det samme med andre følelser. Hat avler hat, og mistro avler gjerne mistro. Det er her vårt ansvar ligger; å formidle de de følelsene som gjør livet godt å leve.
Jeg har sikkert gjemt på disse ordene hele livet, og det er først nå de våger seg ut i sola.
Det er rart hvordan sammensetningen av ord kan gjøre en forskjell. Jeg har mange favorittforfattere og favorittlyrikere, både fra eldre og nyere tid.
Inger Hagerup, Haldis Moren Vesaas, Kolbein Falkeid, Hans Børli, Helge Torvund, Trygve Skaug, Frode Grytten, og helt sikkert mange flere.
Det kryr av ordkunstnere i verden; takk og pris for det.
– Trygve Skaug –
Det er en nytelse å lese. Det å finne en tekst som treffer, enten det er et dikt eller ei bok, det er ren poesi. Jeg behøver ikke annet selskap akkurat da. Jeg behøver ikke selskap når jeg skriver, heller. Da er jeg i ei forfatter-boble, selv om jeg ikke er forfatter. Jeg bare drømmer om å være det.
Jeg glemmer tid og sted, og det er en himmelsk følelse, selv om jeg ikke aner hvordan det er i himmelen.
I mitt neste liv skal jeg bli forfatter.
Det er som å danse sammen med skyene; en følelse av å sveve over landskapet, og ha et overblikk som jeg aldri har ellers. Jeg vet ikke om jeg har kontroll over ordene, eller om det er ordene som har kontroll over meg. Jeg rekker nesten ikke å skrive det jeg tenker, for tankene flyr så fort. Alt annet blir uten betydning, en liten stund.
Når jeg ikke skriver, da behøver jeg mennesker og natur. Jeg behøver familie og venner som gir av seg selv, og som tar i mot det som jeg har å gi.
Naturen ligger utenfor, og er en ramme rundt min tilværelse. Den er et pusterom og et hvileskjær. Den gir meg små regndråper av lykke, og stunder av samhørighet. På kvelder med stjernehimmel så fatter jeg min litenhet her på jorda, selv om det er stort å leve.
ORD OVER GRIND Du går fram til mi inste grind, og eg går óg fram til di. Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt oss to. Anten vi møttes tidt eller sjeldan, var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem, fell det meg lett å snu Når eg har stått litt og sett mot huset, og tenkt at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma iblant, som no over knatrande grus, og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.
– Haldis Moren Vesaas –
Dette er et av de vakreste dikt jeg kjenner. Hun har skapt magi med enkle ord, og det er i sannhet en kunst. Naturen er denne grinda, som rammer inn mitt liv og mine dager. Det er godt å ha si egen grind; et sted å få være i fred, samtidig som jeg kan åpne grinda og slippe venner inn i hverdagen min. Ei grind å lene seg mot.
Det aller vakreste dikt jeg vet om, er det Kolbein Falkeid som har skrevet:
DET ER LANGT MELLOM VENNER
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer,
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
Det er så enkelt i all sin enkelhet. Ingen svulmende ord, og ingen tapte drømmer. Bare den lune og trygge stua, som symboliserer hva et ekte vennskap er.
Riste av seg snøen i flokk, og få utdelt et par hjemmestrikkede, turkise ullstrømper på tur inn. En farge som minner om havet. Krype opp i sofaen, og trekke strømpekledde bein oppunder seg. Venninner som server vin av funklende glass. Kjenne tryggheten ved å bli tatt vare på, og varme seg i skinnet fra noen som kom først, og som ønsker deg velkommen inn.
Til lyset innenfor.
Det er nesten litt rart at dette diktet er min favoritt, for det er havet som er elementet mitt. Havet, og et rødt naust.
Jeg er ikke spesielt glad i snø, og jeg er sjelden på fjellet, men det er noe med den lysende stua som venter langt borte.
Takk for alle disse ord, som er gitt til meg av andre. Jeg har dem alltid med meg i ryggsekken, og den børa er aldri tung å bære på, for ordene lever sitt eget liv.
De gjør veien lettere å gå, og stien mindre kronglete. Da blir jeg som fjellgeita; fryktløs og uredd, selv om jeg egentlig har høydeskrekk.
Jeg trives aller best hjemme, ved svabergene. De som vender ut mot havet, og som alltid venter på meg. Renvasket og finslipt av bølgene, akkurat som kniven mot slipsteinen. Et møysommelig stykke arbeid, som farfar alltid gjorde.
Vi fikk bare være storøyde tilskuere til slipsteinsvalsen, på trygg avstand, og det samme forholdet har jeg til havet. Jeg takker for alt det blå, samtidig som jeg respekterer dønningenes iboende kraft.
Havet tar, og havet gir. Slik har det alltid vært. Farfar mistet begge sine foreldre på havet da han var liten gutt. Som voksen rodde han sjøen, og drev eget notbøteri, sikkert både på trass og med kjærlighet.
Sånn er livet. Det er nådeløst vakkert, og av og til bare nådeløst.
