God som gull

 

 

Tusen takk! Ansgar har gitt meg lov til å låne dette bildet  – pluss at jeg har fått godkjenning fra Frøya.no ( fotograf og skribent Lena Jørgensen ). Dette innlegget er skrevet på generelt grunnlag, men hvis du klikker deg inn på Frøya.no så kan du lese den hjerteskjærende og rørende historien.

Det anbefales, for det er et livsviktig tema.

 

Jeg lurer på hvordan det er å miste noen som lever.

Du mister dem ikke, men du mister den hun var. Jeg så et TV-program en gang, som handlet om demens. Mannen som besøkte kona si fikk spørsmål om hvorfor han besøkte henne når han like godt kunne ha vært en i mengden, for hun kjente ham ikke igjen. 

Hva han svarte?

JEG kjenner HENNE.

Det var det glupeste svaret jeg har hørt på veldig lenge. og det teiteste spørsmålet i manns minne.

 

På Frøya har vi et unikt tilbud; Dagsenter for demente. Der har de ansatt folk som brenner for jobben sin, og som gjør en fantastisk jobb, nemlig det lille ekstra. Jeg tror at de har vært med å sette demens på kartet, sånn at det blir lettere å vise åpenhet, for det er ofte sånn at mange lever i skjul eller isolasjon over lang tid. 

Vi er til og med så heldige at vi har et eget Demensteam utihavet.

 

Det er på mange måter fornedrende og skambelagt å miste den man var, eller å miste den kjæresten man traff for mage år siden. Folk snur seg bort og trekker seg unna, for de vet ikke hva de skal si, og pårørende jobber 24/7 for å normalisere hverdagen – selv om det er umulig.

Livet blir aldri det samme.

Det er vondt å miste språk, orienteringssans, gangfunksjon, matlyst, hemninger, livslyst og seg selv. Det er vondt å miste drømmen om en felles framtid, som man alltid har drømt om. 

Alzheimer kan ramme i tidlig alder, og er noe annet enn aldersdemens, selv om det finnes mange likhetstrekk. Små endringer, knapt merkbare i begynnelsen, lenge før man stiller en diagnose. Stress, depresjon og andre ting kan være forklaringen på at vi glemmer, for det gjør alle i blant. Vi glemmer å huske, for vi har så mye å tenke på.

Alle kan miste interessen for det som de før har interessert seg for, og alle kan gå seg bort i marka. Noen ganger har vi kort lunte fordi at vi er trøtt og sliten, og det at man kan snuble i sine egne bein – akkurat det vet jeg visst alt om.

Derfor er det vanskelig å stille diagnosen på et tidlig stadium. 

Vi bortforklarer og fornekter, og vil ikke se det vi faktisk ser rett foran øynene våre. Vi flytter grenser og tøyer strikken – helt til den ryker – og da har det gått for langt. Da er vi utslitt av å prøve å holde en slags fasade, så heile reisverket smeller i bakken med et brak.

Tilbake er et liv i ruin som langsomt må bygges opp igjen, og da behøver man hjelp. Og ikke bare ett liv, men flere, for det er en familie som rammes.

Da må man ha profesjonell hjelp, og kommunale tilbud, som kan være med å stable dagen og natta på beina igjen. Vi må ha venner som er tilstede, for et godt nettverk er gull verdt.

Når noen deler en historie, som dette gullbrudeparet gjør, så banes det vei for at andre i samme siuasjon kan få det litt lettere. Åpenhet er et fint ord, særlig når det omsettes i praksis.

Åpenhet gjør at andre kan nikke gjenkjennende, for det har jeg selv merket. om enn på andre områder.

Selv om noen faller utenfor så lever vi alle innenfor den samme rammen. Livet er et lerret, og ingen kjenner dagen, så derfor må vi sørge for å ha plass til både fargeklatter og sorte hull, og en og annen stjerne. Noen dager er fargesterke, mens andre er svarte som natta. Stjernestundene finnes, bare vi evner, eller har krefter nok, til å se dem – men vi ser ikke stjernene i dagslys.

Og rammen, den er selvfølgelig av gull.

 

 

 

 

Hvis jeg blir gjenfødt

 

….for det kan man jo aldri vite, så vil jeg bli mindre tankefull og mer raus mot meg selv. Mitt neste innlegg i lokalavisa, som er å finne i bladhylla førstkommende fredag, skal handle om nettopp raushet. Det er lett som en plett å være raus mot andre, mens jeg er min egen verste kritiker.

Jeg tipper at mange nikker gjenkjennede.

Jeg gjør alt jeg kan for å være den beste utgaven av meg selv HER og NÅ, selvfølgelig, for jeg vet jo ikke om jeg får en ny sjanse, slik at jeg kan skrelle bort det som er beskt og uspiselig. For alt jeg vet så kan eplet være råttent inne ved kjernen. Misforstå meg rett – det er ikke sånn at jeg må jobbe som en gal for å være bra nok altså, for my er allerede godkjent.

Det er mer enn godt nok, ja – helt suverent faktisk.

 

 

Jeg er flink til å rose andre, det kan jeg si med hånda på hjertet, mens jeg alt for ofte hakker på meg selv. Det er mye interessant å finne mellom to permer, og jeg er god på å lese andre som ei åpen bok – men hva med den boka jeg selv skal skrive?

Jeg vil ikke være en hakkekylling.

Ett sted måtte jeg begynne, så jeg introduserte innfallsmetoden. Jeg bestemte meg for at det skulle falle meg naturlig å sette pris på andre så fort jeg fikk en sjanse, og den sjansen har jeg hver morgen når jeg står foran speilet:

Flink pike kan du være selv!

 

Det funker å snu tankegangen, selv om det har vært et slit å komme dit. Det har kostet skjorta, så noen ganger er jeg dvask som en skureklut. Da tar jeg fram vaskebøtta og skrubber tak og vegger, for det gjelder å utnytte situasjonen.

Etterpå fortjener jeg et glass vin og litt Sørlandschips.

En trelitersdunk ryker fort, for jeg vasker MYE. ( neida, mamma, ingen grunn til bekymring – jeg overdriver en smule, selv om jeg hater smuler )

 

Jeg jobber sammen med mange flinke piker, for det er alt for få mannfolk i hjemmetjenesten. Jeg er glad i hele bøtteballetten, her representert ved tre av oss, for vi tar alltid vare på hverandre.

Her på huset er det takhøyde og omsorg som gjelder,

i enhver situasjon.

 

 

Her dukket det sannelig opp flere engler:

 

 

Jeg tror på engler. Når ting er som vanskeligst og jeg ikke ser noen løsning, så går jeg plutselig på et menneske som forandrer alt.

Herborg Kråkevik

 

Å kunne æ skrive

 

 

Å kunn æ skrive på himmel`n,

så skreiv æ dett navn.

 

Lars Bremnes har skrevet ei vise som inneholder disse ordene, og mine flotte venninner skulle nok alle tre ha ønsket at de kunne skrive på himmelen. Vakre, sirlige bokstaver i gull, type skjønnskrift, for det har vi lært på skolen.

Skjønnskrift er mye skjønnere enn formskrift og blokkbokstaver, og jeg skjønner at kun det beste er godt nok for dem som bor i himmelen.

Savn er en vond følelse, men å bli glad i er å legge grunnsteinen til et savn. ( Kolbein Falkeid )

 

Og hvis mitt liv var ei skute,

sku du ha vært mi havn.

 

Disse damene er mi havn, for jeg vet at jeg kan legge til kai når som helst og hvor som helst. Jeg husker ikke en døyt fra Båtførerprøven, bortsett fra at nå vet jeg hva et skvalpeskjær er, så jeg er avhengig av los – og ei trygg havn. Jeg trenger ei lampe som gløder i mørket, for å si det på den måten.

Jeg har glemt alt jeg har lært om vindretninger og skipsknuter. Det heter forresten ikke skipsknute, for da jeg dobbetsjekket ordet, bare for å være på den sikre siden, så spurte Google:

Mente du slipsknute?

 

Å kunne æ skrive…..

og det kan jeg. Jeg elsker å skrive. Hadde bare livet vært SÅ enkelt – som det faller meg å skrive. Hvis vennskap var et rim så hadde det falt seg sånn:

 

Vi står her med lys og lykt,

sånn at du kan seile trygt.

Ups, der lå et skvalpeskjær,

skal det skjæret være her?

Er du blind, i Herrens navn?!

se og kom deg trygt i havn.

Hiv deg rundt og bind en knute,

du skal hit, fortøy din skute.

.

 

Kolbein Falkeid har sagt det på en annen måte:

 

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer,
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
.

 

Vi er skjønt enige om at venner er lyspunkter i tilværelsen 🙂

 

 

Tøffe gutter gråter ikke

 

 

SKÅL!! FOR VI ER GUTTA.

I kveld har jeg sett en liten perle av en film. Jeg er alt for sjelden på kino, men jeg visste at jeg måtte se denne dokumentaren. Den handler om mannskor og kameratskap, og om dirigenten som vet at han skal dø. Etter å ha sett denne filmen så fikk jeg lyst til å gi alle verdens mannfolk ( nesten ) en klem, selv om jeg er en type som holder avstand.

 

Det er en kjent sak at kvinner ofte har større behov for, og lettere for, å prate om følelser enn det menn har. Noen ganger prater vi oss ihjel, men til hvilken nytte?

Mannfolk er mer ROCK ON,  DIE HARD, og de har avgitt et hellig løfte. Kormedlemmene har nemlig lovet at de skal synge i hverandres begravelser.

Stakkars den som dør nest sist….

 

Sitter her og er litt betutta,
etter å ha sett filmen FOR VI ER GUTTA,
for selv om gutta nøler,
med å sette ord på hva de føler,
så er de fulle av galgenhumor og kjærlighet,
omsorg, ramsalt humor og ærlighet.
Jeg smelter,
for nå ble de plustelig helter,
og hvorfor har jeg ikke sett det før,
at mannfolk tør?

 

Jeg fikk større respekt for mannfolk etter i kveld, for de denger hverandre hardt på skuldra, serverer en grisevits, deler en øl, og prater minst mulig om døden. De har et unikt fellesskap, og et sterkt samhold – kjemisk fritt for kvinner, bortsett fra i tankene. Noen av dem, særlig to, var smal over skuldrene, mens den tredje var brei som ei låvedør, og storkjefta i tillegg. En annen hadde skinnvest og ring i øret, men personlig så synes jeg at mannfolk i dress er noe for seg selv.

De fortalte det selv, gutta, at mannfolk i dress, som attpåtil synger i kor – de drar damer i massevis. Det er tydeligvis verdens beste sjekketriks, så hvorfor er det så sjelden vare?

De sa at de hadde ei bok ved inngangen til konsertlokalet, der det var fritt fram å skrive seg på liste for den som ville ha seg en omgang.

Først til mølla.

Jeg husker forresten en episode fra ungdomstida der jeg IKKE ble sjarmert av mannfolk i dress. For mange år siden var det asylmottak på Frøya. Jeg har ingenting i mot asylsøkere, men en av dem hadde fått for seg at han skulle besøke meg, iført dress og rød tversoversløyfe ( på en mandag) – kone og barn ingen hindring.

Han var gift, skal dere vite.

Jeg stakk til (sitkagarn)skogs da jeg fikk øye på ham, og siden har ingen sett meg, helt til jeg måtte sykle forbi asylmottaket for å komme meg på jobb. Da satt han klar med fiskestanga, og fikk snøret i bånn, bokstavelig talt, for sluka satte seg fast i ullgenseren min.

Jeg syklet “gråtende” hjem, men slapp med skrekken.

 

Tøffe gutter gråter ikke.

Joda, jeg så det med egne øyne. De gråt på skuldra og de gråt ved senga. Det var til og med noen menn i salen som tørket tårer. Sånt blir jeg dødssjarmert av. Sterke menn som tørker tårer i smug – det er nesten bedre enn mannfolk i dress. Hvis de har dress i tillegg, da er jeg solgt.

Før filmen begynte så fikk vi servert en minikonsert, for det er på Frøya Kultur- og Kompetansesenter det skjer. Hvem som sang for oss?

MANNSKORET.

Vi har et eget mannskor på Frøya, og dette koret består av en like brokete forsamling som dem vi så i filmen. Om de er racere på å sjekke damer vet jeg ikke, men jeg tipper at de er like røffe og lettrørte som andre menn. Jeg vedder på at de har en egen sjargong, og at den sikkert ikke er ment for sarte ører.

Vi låner heller øre til musikken.

 

PS Jeg anbefaler dere å se filmen, og gir den terningkast fem. Hvis dirigenten hadde blitt frisk så hadde jeg gitt en sekser, men livet er ikke for pyser.

      

 

 

 

 

 

Applaus!!

 

Jeg er litt redd for at dere skal gå lei av mine rim,

men for meg fungerer de som et slags lim,

som holder meg samlet og sammen.

De danner på en måte rammen,

rundt det som er meg,

men av og til så passer ikke linjene sammen,

for sånn er også jeg.

Jeg er usymmetrisk, akkurat som dem,

likevel så tvinger de deg opp og frem.

Punktum og komma, spre dere,

sånn at alle får se dere,

mens ordene danser og blir med på ferden,

de prøver å finne sin plass i verden.

 

ORD kan brukes til ros eller slakt,

ord kan skyte en pil av forakt,

bokstaver kan settes sammen og lindre,

sammen så kan de av og til hindre,

at noen føler seg ensom, fortapt eller til og med oversett,

for livet er ikke alltid lett.

Det er tungt, det er hardt, det er vakkert og godt,

det er langt ( for noen får leve lenge og blir åtti eller nitti eller hundre år – og når du blir hundre så får du en hilsen fra Kongen )

eller kort.

Ord er en ildsprutende drage, som i høstens fargerike palett,

et nydelig sammensurium av brunt og gult og oransje og rødt, men hvor er Frøken Fiolett?

Stormfullt hav, eller glitrende stille,

jeg har alltid visst

– det var dette jeg ville.

 

Jeg merker at skrivinga betyr mer og mer for meg, for de komplimentene som varmer aller mest handler ikke om hvordan jeg ser ut, eller hvilke klær jeg bærer. De handler om det jeg skriver.

Det er egentlig litt rart, for når jeg tenker på hvilke (tvangs)tanker jeg har hatt oppigjennom tidene – tenk at jeg har levd så lenge at jeg kan skrive oppigjennom tidene – så skulle man tro at jeg slukte eventuelle komplimenter om kropp og ansikt rått. Jeg vet at ansiktet hører til kroppen, men det er likevel noe for seg selv, for det har ikke alltid vært sånn at hode og kropp har vært på samme sted hos meg.

Nå er jeg på et trygt, men vaklende og avklart sted i livet i forhold til dette, men det er alltid fint å få ros.

Det tror jeg alle setter pris på, selv om kroppsspråket  forteller meg at det er vanskelig å være mottaker. Vi er mye mer lydhøre for kritikk. Da gjør vi som svampen; vi suger kritikken til oss, og vi samler på den. Det fungerer på samme vis som når man setter ei bøtte under takrenna. Jeg samler regndråper helt til det renner over.

Da må jeg gråte en skvett for å lette på trykket.

Nå har jeg lært meg å si takk hvis noen sier noe som jeg setter pris på, i stedet for å vri meg unna, eller finne på unnskyldninger. Jeg vrir heller opp svampen, og kvitter meg med det som er vanskelig. Det koster skjorta å gjøre det, for det setter seg i kroppen, men da er det godt å ha ein nær venninne å prate med, for hun kan hjelpe meg å plassere tankene der de hører hjemme – i utslagsvasken.

Konstruktiv kritikk er noe annet, for den kan man lære av.

 

Jeg vedder på at det er mange som kjenner seg igjen, men vi burde alle bli flinkere til å si takk, og til å rose oss selv opp i skyene av og til. Ikke sånn at vi blir høy på oss selv, men hva med å gi seg selv et klapp på skuldra? Nei, forresten, det kan vi visst ikke ta sjansen på, for da mister vi både baller og fokus.

I 2018 handler det om å være suveren på mange arenaer, og vi skal ha så mange baller i lufta at vi nesten mister pusten. Vi må se opp hele tiden, i stedet for å legge merke til det som er oss nærmest.

Vi hadde sikkert fått fast ansettelse på flekken, jeg mener i manesjen, om Arnardo søkte etter folk, for vi er sjonglører i verdensklasse. 

Applaus!!