Rotvelt

 

 

Ordet er fritt som ei yndig linerle

og som ei blankpolert undervannsperle,

ordet kan skyte spurv med kanon

eller virvle meg rundt i en mektig tyfon.

 

Mykt som et lappeteppe til trøst

og som en prangende himmelrik høst,

jeg samler på gleder og trer dem på tråd

et perlekjede av ord har jeg nå.

 

Lykka er høstblad som virvler omkring

og ber meg så pent om å slippe den inn,

snirklende røtter som livnærer stammen

livstreet bringer ordene sammen.

 

Heldigvis har jeg langs veien jeg gikk

tatt vare på alle perler jeg fikk,

om livsveien bringer meg enda mer lykke

så har jeg nok plass på mitt kjærlighetssmykke.

 

Før så våget jeg ikke å skrive ordene mine i diktform for det ble så nakent på et vis. Færre ord, og ingen å gjemme seg bak. De føles mer sårbare og  ubeskyttet, men samtidig vågale og sterke.

Kanskje det handler om at jeg har blitt sterkere selv. Kanskje det handler om at røttene har festet seg grundig, og ikke er til å rikke. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, for noen ganger tenker jeg at jeg hadde hatt godt av å bli røsket opp med rota.

Jeg hadde sikkert hatt innmari godt av å bli tatt av vinden, men jeg tror vinden må opp i orkan styrke før det blir snakk om en eventuell rotvelt.

På andre områder er jeg skjelvende som et aspeløv. I dag er jeg det, men visste dere at et løv som farer med vinden er vanskelig å fange? 

Jeg har prøvd, men noen ganger ser jeg ikke skogen for bare trær.

 

 

Alle som har eid et perlekjede vet at tråden kan ryke når som helst. Perlene triller bortover parketten, og noen av dem er borte for alltid selv om de fortsatt befinner seg i rommet.  Andre blir liggende rett foran beina mine, og noen dukker plustelig opp – kanskje etter flere år.

Jeg elsker symbolikk, og ser på livet på denne måten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

URØRT

 

 

 

URØRT

Æ elske fuglevinga og fyr,
men det e ittj DET det betyr,
at putte du vingespenn på ein stamme
så ska det liksom værra det samme.

Høye herrer, æ skjønn ittj kåffer
at øya vårres mått bli et offer,
men æ ane det no, ha forstått det læng
det handle ganske enkelt om pæng.

Pæng som ska gjørra oss rik på ka?
ka e vi uten naturen da?
hav og himmel og lyng og hei
fra mæ så bli det et rungende NEI!!

 

 

At folk som aldri ha satt sine bein
i Frøyahauan ska bygg den her vei`n,
og plasser vindmølla hist og her
kjære Gud, æ håp ittj det skjer.

Folkevalgte, æ har ein ide
kanskje dokker vil bli med på det,
å gå ein tur i Guds frie natur
kanskje det gjær te at ail sammen snur?

Ferr det e så vakkert at tåran sprætt
æ elske øya mi rett og slætt,
kan ittj di sjå det med auan min
og lætt Frøya få værra urørt og fin?

Æ bli så lei mæ og trist og ferrbainna
det må da gå an å finn på nå ainna,
det kan da umulig værra ferr seint
no ha æ iallfall sagt det æ meint.

 

Svalestjert

 

SVALESTJERT

Jeg fins i flere farger for jeg er et høstens barn

og når en svale letter er det ikke jeg som tar`n,

for svalen skal få fly omkring så fritt som bare det

og jeg skal ikke røre den for jeg skal bare se.

 

Den sveiper over hodet mitt med vakker presisjon

som alle andre pip-pip`er så har den sin misjon,

den bringer bud om sommeren som kommer etter vår

og kvitrer lett og trillende: Du høster det du sår.

 

Hun finnes ikke blyg men viser tvert om alltid kløft

for svalen den er modig den og synes sånt er tøft,

hvor tar hun dette motet fra sånn helt uten sjenanse

du svale lille, skal vi to gå inn en allianse?

 

Hvis lille meg kan låne deg en farge eller to

så kan vel du ta jobben med å få meg til å tro,

at jeg er ven og vakker både med og uten klær

du hvisker linnt tilbake: Bare se på meg og lær.

 

Nå skal jeg visst på tro og ære lære deg å fly

og kanskje vil det føles som om du blir født på ny,

for jeg har tenkt å sette fuglevinger på deg tvert

og baktil skal jeg feste på en vågal svalestjert.

 

Svalen og jeg

 

 

 

SVALEN OG JEG

Jeg fins i flere farger for jeg er et høstens barn

og når en svale letter er det ikke jeg som tar`n,

for svalen skal få fly omkring så fritt som bare det

og jeg skal ikke røre den for jeg skal bare se.

 

Den sveiper over hodet mitt med vakker presisjon,

som alle andre pip-pip`er så har den sin misjon,

den bringer bud om sommeren som kommer etter vår

og kvitrer lett og trillende: Du høster det du sår.

 

Hun finnes ikke blyg men viser tvert om alltid kløft,

for svalen den er vågal den og synes sånt er tøft,

hvor tar hun dette motet fra sånn helt uten sjenanse

du svale lille, skal vi to gå inn en allianse?

 

Hvis lille meg kan låne deg en farge eller to

så kan vel du ta jobben med å få meg til å tro,

at jeg er ven og vakker både med og uten klær

du hvisker linnt tilbake: Bare se på meg og lær.

 

 

 

 

Håp i hengende snøre

 

 

HÅP

Bølga som duve og bryt mot et land,
havet som viske ut ordan i sand,
føtter som vandre og sætt igjen spor,
avtrykk som knytte himmel te jord.

Håpet e frøet som bringe oss sammen,
ordet e gnisten som tenne den flammen,
stemmen fra hjertet lar sæ ittj tvinge,
tankan flyg lett som en sommerfuglvinge.

Følelsan e som bladverk på grein,
et beskyttende lag som vise dæ vei`n,
nakent og sårbart når det bli høst,
men:
snart våkne ein vår med nyskudd og trøst.

 

I går hadde jeg en fin samtale med ei som jeg nylig har blitt kjent med. Hun sa at noe av det hun likte best med det som jeg skriver, er at selv om jeg berører nedstemthet og melankoli så skinner sola likevel – plutselig og uventet. Det er alltid et håp i teksten.

Og i livet.

Hvis jeg slenger fiskesnøret over ripa så er det jo alltid et håp om å få napp. Selv om jeg har mine stunder med grubling, nedstemthet og diverse så betyr jo ikke det at jeg nødvendigvis har en diagnose. Jeg vedder på at livet svinger for alle og enhver, selv om sola skinner konstant på sosiale medier.

Selv om vi lengter etter sol og varme så orker vi ikke evig sokskinn. Det må en og annen regndråpe til hvis noe skal vokse og gro. Dessuten er det veldig godt å krype opp i sofaen med strikketøyet når regnet pisker mot ruta. Eller jeg kan ta på varme klær og gå en lang tur mens regnet og vinden pisker mot ansiktet.

Jeg velger strategi ut i fra sinnsstemning.

Når ordene ramler ned i hodet og blir til et dikt, og kanskje etterhvert ei vise, så merker jeg at det blir best om jeg skriver på dialekt. Da blir det mer nært og stedbundet, for jeg elsker jo øya mi og havet som omringer den. Og fyret da, Sletringen fyr, mitt favorittsted i verden.

Der ute blir jeg bare en liten prikk, eller et komma, på kartet. Et lite, men betydningsfullt merke, for både komma og punktum har sin plass i historien.

 

 

På barneskolen lærte vi nemlig ei regle som har brent seg fast:

 

– Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

– Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

 

Der kan dere se – de er dødsviktige.

 

 

Perlefrøken

 

hvis jeg kunne klatre på en himmel klar og blå, ville jeg finne meg en venn å skinne på.

– Lillebjørn Nilsen –

 

 

Vi behøver medmennesker i hverdagen; venner som alltid er der selv om de er langt unna. Venner som er tilstede når det røyner på og butter i mot. Sånne som er ubetinget glad i deg på grunn av og til tross for.

Hjertevenner med andre ord.

Eller perlevenner – et perlekjede av fine mennesker som omringer deg.

 

Ekte naturperler er sjeldne og kostbare. De formes av tiden, og endres av livet. De er ikke kopier eller etterligninger, men finslipes av havet som omgir dem. De sover trygt i muslingen, og var i begynnelsen bare et sandkorn. Et bittelite sandkorn som ikke visste at det en vakker dag skulle stå skulder ved skulder.

Jeg har tredd disse dyrebare perlene på ei snor etterhvert som jeg har funnet dem. Noen har jeg lett etter, mens andre har funnet veien selv.

Side ved side, uten de store ord, for det behøves ikke. De bare ER der, akkurat som sandkornet på havets bunn. 

 

Medmenneske er et fint ord. Det er et menneske som står sammen med meg, som går sammen med meg, som gir meg motstand, som noen ganger er dypt uenig, men som likevel respekterer mitt liv og mine valg.

 

PERLEFRØKEN

Perlefrøken, perledatter

havets bunn er full av skatter,

perlesøster, perlemor

tett i tett på silkesnor.

 

Perlekjede, perleport

livet rommer smått og stort,

perleminne, perlevenn

se, jeg fant ei ny igjen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Småhjerta

 

 

 

Et lite anfall av forventning:

 

 

SMÅHJERTA

På greina i treet glitre ei kul
i gjenskinn fra treet ferr no e det jul,
ei natt e snart over ferr store og små
på julafta`s mårran ska dæm få sjå,
at treet e pynta te høgtid og fæst
det står der og vente på nyvåkna gjæst.

Nattdrakthjerta som dirre så spent
små kroppa som nesten ittj klare å vent,
på alt som lyse og glitre og skin
sjå grana som står der så pynta og fin,
ho ha tatt på sæ sin fineste drakt
og der under treet e julgavan lagt.

Ei høgtid som handle om håp og om tru
om kjærlighet og ei sol som ska snu,
om lys som ska slukkes når det bli natt
og ei sol som ska skin på kvar liten skatt,
ferr lys som vi skape i mørkaste tia
det tar dæm med sæ i småhjertan sia.

Et rom i hjertet

 

 

 

Et rom i hjertet

Det fins ei dør i huset
og den er alltid låst,
ei lita rødmalt dør
som stenger ute frost.

Det fins et rom i hjertet
der ingen slipper inn,
et lite hjertekammer
som verner kropp og sinn.

Det fins en modig krigerske
som vokter livet sitt,
et lite hjerteslag
for det her er bare mitt.

Det fins et sårbart menneske
hvis hjerte banker hett,
ei lita tapper jente
jeg tror hun vil bli sett.

Det fins ei voksen jente
som går og undres støtt,
et lita rødmalt dør
som kanskje står på gløtt.

Det fins et lite hjerterom
det er visst her hun bor,
en trofast hjertevenn
og hun er hjertets mor.

 

Noen ganger føler jeg meg som en krigerske – som kriger mot seg selv. Jeg er på en måte både venn og fiende. Jeg lytter ikke til kroppens signaler, og stopper ikke opp, selv om hele stolpen er rødglødende. Jeg kjører på, samme hvilken farge jeg ser. Jeg fornekter og ignorerer helt til jeg går på en smell.

At jeg aldri kan lære.

Jeg har forresten lært mye de siste årene 🙂

Jeg har lært at jeg er ambivalent, usikker og vinglete. I tillegg har jeg lært meg å være selvstendig og stolt. Jeg har blitt så mye modigere i det siste at jeg nesten ikke finner ord for å beskrive forvandlingen.

Applaus for den lille forskjellen.

Blåklokketanka

 

BLÅKLOKKETANKA

 

Tanka som søke omkring etter svar,

duggfriske ord som æ enda ittj har,

frø som e sådd og ska bli te nå grønt,

som slår ut i blomst ein dag har æ skjønt.

 

Æ håpe og trur at den blomsten e blå,

med omsorg og tålmod så ska du få sjå,

at blåklokka væks opp i frodige kår,

men æ trur ittj den sler ut i blomst no i år.

 

Først kjæm ei frostnatt og så bli det dag,

blåklokkan væks opp og står tett i lag,

dæm nikke te aill som går langs med vei`n,

og minne oss om at vi ittj e ilein.

 

Dæm låne bort farge så himmel`n bli blå,

men innerst i klokkan samle dæm på,

regnet og tåran som himmeln`n ha sendt,

men snart stråle sola æ må bære vent.

 

 

Jeg prøver å farge dagen blå med ord. Etterpå leser jeg det som står mellom linjene, og samler alt i en diktanalyse. En analyse av meg selv – med andre ord – og det er kompliserte saker å bryne seg på

– enkelt fortalt.

Det er nesten en umenneskelig oppgave. Blir jeg klok på dette diktet så fortjener jeg terningkast seks, selv om det som ligger mellom linjene kanskje står til stryk.

 

 

En analyse er en fortolkning; det vil si at en analyse nødvendigvis ikke er det du ser ved første øyekast. Det ligger et budskap gjemt som ennå ikke har sett dagens lys. Det blir nødvendig å skape distanse til ordene som står på trykk.

Selv om ordene er mine egne så må jeg ha avstand til dem for å kunne se klart.

Jeg elsket å analysere dikt på skolen. Andre sine dikt.

Nå skriver jeg mine egne.

 

Det er fint å lese andre sine tekster, og jeg er spesielt glad i Alf Prøysen sine jordnære ord. Han mestrer den kunsten å lete fram bittesmå, enkle ord som klarer å beskrive store hendelser i livet. Som i Blåklokkevikua:

 

” Den vi fekk som ei gave da vi var små,

Blåklokkevikua midt i æillt det grå,

Blåklokkevikua som je lengte mot deg. “

 

Det er ikke alltid vi behøver store, bevingede ord for å beskrive en følelse, for når sangsvanen blåser i trompeten er det alt annet enn vakkert. Jeg skjønner ikke at en så vakker fugl kan lage så stygge lyder.

Noen ganger er det nok at en sommerfuglvinge berører hjertet. Du merker det nesten ikke, men den gjør seg bemerket selv om den er lydløs. Det finnes til og med sommerfugler som har vært høyt oppe på himmelen og hentet ned litt blåfarge, for det har jeg sett med egne øyne.

Den var sjelden, men det visste jeg ikke før etterpå. For meg var den uansett spesiell, så det spiller ingen rolle.

Purple emperor. Jeg fant den i Sverige.

 

 

Heldigvis har den innslag av annet enn blått, for alle dager er ikke blå. Noen dager er lyse som sommernatta, og andre er svarte som kull. Det hender også at en og samme dag har alle regnbuens farger med seg.

Og i enden av regnbuen fins det gull.

 

 

 

 

 

 

 

Ute av drift

 

 

Herregud, som jeg trives sammen med denne dama, enten vi er på jobb eller om vi skulle falle for fristelsen til å dele ei flaske vin.

Skravla går uansett, og latteren sitter løst.

Eller vi behøver ikke å si noe, for vi er hverandres tankelesere.

Hun er rett og slett kul, og hun har bidratt til at jeg selv har blitt friere – og ørlitegranne løsere i snippen.

Men jeg er fremdelse tilkneppet på enkelte områder.

Når jeg er ute av drift så sender jeg bare ei melding til driftsavdelingen, for Mona ( pluss noen til ) jobber der. De flikker og pusser på sjela mi når den får seg en trøkk. Når jeg er ute å kjøre så setter de meg på plass, og skrur fast den skruen som er løs.

Jeg har ikke tall på hvor mange overtidstimer hun har, men det er mange.

 

 

Likevel så gliser hun med hele seg, men det kan godt hende at hun skjærer tenner når jeg ikke ser henne, for hun er jo bare et menneske.

Et tålmodig menneske, i alle fall når det gjelder å ta vare på venninna si.

Hva skulle jeg ha gjort uten sånne som henne?

Hva skulle hun ha gjort uten meg?

 

 

Når dagen e slitsom og allting e trått,

så tyde du blikket, du kjenne mæ godt,

du veit ka æ tenke og ka æ behøve,

ferr da sei du: Tove, børst av dæ støvet!

 

Ta på dæ jakken og kom heim te mæ,

her står det vin klar å vente på dæ,

kom ska vi snakk litt og flister ilag,

den finaste dagen e dagen i dag.

 

 

Den skruen i hauet som ofte e løs,

den ska æ skru ått ferr alltid din snøs,

og om det sler feil og den løsne igjen,

da e du velkommen tebake min venn.

 

Omtrent sånn ville hun ha sagt det om hun hadde skrevet dette diktet selv. Jeg kjenner henne nemlig veldig godt. Og jeg kan føye til at omsorgen går begge veier, selv om det bare er ei av oss som har behov for skrujern.