Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jeg synes jula er forbundet med vemod jeg, selv om det brenner lys i hver eneste krok. Jeg tenker på dem som jeg savner, på det som ikke ble som jeg hadde tenkt, på alt det jeg er så heldig å ha, på alt som jeg har fått til, og på alt det som kanskje kan bli til noe.

Dompapen kvitrer fra den øverste greina og engler daler ned i skjul – men det er ikke hvit jul.

Det er regelrett drittvær. Regnet høljer ned og jeg kompenserer ved å tenne enda flere lys. Jeg nipper til et glass vin, og kleskoden er pysj. I dag har vi vært på julelunch hos mamma og pappa, en av julens fineste tradisjoner. (Og ettersom ungdommene har godkjent bildet så tillater jeg meg å dele det her på bloggen.)

I år er alle fem på plass, og det kaller jeg rikdom.

Denne gjengen er gull verdt.

Det har vært en litt tung høst. Jeg har savnet barna selv om jeg er glad for at de har flyttet. Jeg har blitt singel samtidig som jeg har klart å beholde et sterkt vennskap med verdens fineste fyr. Han er også gull verdt, og jeg håper på mange fine padleturer når dagene blir lyse og lette igjen.

Jeg tror fullt og fast på at det er mulig å ha venner av begge kjønn.

Hvorfor ikke?

Denne senhøsten har vært spesiell. Jeg har opplevd å vinne to priser under Frøyawards – Årets stemme og Årets navn. To av tekstene mine har blitt til sanger, tonesatt av Unni Hattmyr, og begge har blitt urframført nå før jul.

Ikke rart at gliset går helt rundt.

Jeg skyver aldri vemodet unna, for innerst inne så er det min venn. Vemodet er som et lunt og varmt teppe som jeg kan lulle meg inn i ved behov. Det er ikke det samme som å trekke seg tilbake for å slikke sine sår, det handler mer om ettertenksomhet.

Det er når jeg er ettertenksom at nye tekster kommer dalende, men ikke ned i skjul. Nå har tiden kommet for å våge. Nå skal jeg våge å la andre få lese og lytte, og jeg skal våge å tro at andre kan ha glede av det. Jeg ramlet nesten av stolen da jeg oppdaget at ordføreren siterte siste vers av den ene teksten min i sin julehilsen til frøyværingene. Det er stor stas, og jeg er mektig stolt av både øya og folkeslaget.

Ei høgtid som handle om håp og om tru

om kjærlighet og ei sol som ska snu,

om lys som ska slukkes når det bli natt

og ei sol som ska skin på kvar liten skatt,

ferr lys som vi skape i mørkaste tia

det tar dæm med sæ i småhjertan sia.

Jeg har aldri vært spesielt glad i nyttårsaften og nyttårsfeiring, jeg skyr den kvelden som pesten, men jeg håper at 2019 blir mitt og ditt og vårt år.

Det er så viktig å ha håp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tusen vingeslag

Året mitt har føltes litt som tusen vingeslag
men båret fram av oppdriften en ganske vanlig dag,
med vingespenn som bringer meg helt opp mot rosa sky
så hender det jeg svever fritt og er som født på ny.

( Med tillatelse fra Frøya.no – fotograf Lena Jørgensen)

Jeg har fortsatt ikke landet etter at jeg vant to gjeve priser under Frøyawards 2018. Det har skjedd så mye den siste uka at jeg nesten ikke klarer å henge med, og i alle fall ikke fordøye det. Dette smaker mye bedre enn serinakaker og colapinner – like greit kanskje, for det har jeg ikke rukket å bake i år.

Sist søndag sang vi julen inn i Hallaren kirke, med urframføring av juleteksten min som ett av bidragene, vakkert tonesatt av Unni Helen, i vakker duett med May Kristin ( som ikke har tid til å føde før etter jul en gang ).

Alle kan ikke føde på julaften.

Påfølgende onsdag var det Frøyawards i Søvæst – skybaren til Hotell Frøya. Den skybaren må bare oppleves. Det jeg ikke visste var at Anne Grete Øydna hadde laget et nydelig arrangement rundt teksten min, Løkta, og at Unni hadde fått med både henne, May Kristin og Magne Romestrand på laget.

Da skvatt tårene mine.

Jeg er både dur og moll, og det å få med et trekkspill gjorde sangen enda finere, for jeg synes at trekkspilltonene representerer melankolien og ettertenksomheten som jeg er så glad i.

Det var fullt hus i øverste etasje, og jeg delte bord med Strikkeklubben Stiv i Maska. Denne herlige gjengen er jeg veldig glad i, og det jeg heller ikke visste var at Mona hadde vært involvert i planleggingen. Hun hadde nemlig vært i hyppig dialog med Tore ( på Sporet) Strømøy, for å hellig overbevise ham om at sangen fortjente å få skinne akkurat denne kvelden.

Er det noe Mona er spesielt flink til så er det å snakke folk i senk.

(Foto Lena Jørgensen)

Som om ikke det var nok så ble vi også invitert til kulturhuset under arrangementet Jul på Frøya, et arrangement profesjonellt ført i pennen av dyktige folk ved Frøya Kultur- og Kompetansesenter ( takk Mona Elisabeth Skarsvåg , du er tryggheten selv, og du har gode medarbeidere på laget).

Berit og Kaisa var kveldens vertsskap, og han og jeg var akkurat like langt utenfor komfortsonen. Berit er ordfører og tar det mer på strak arm, det virker i alle fall sånn.

Her sa jeg visst noe som var morsomt, selv om jeg ikke husker noe av det jeg sa. Men jeg vet hva jeg egentlig ville si:

Jeg ville fortelle om den gangen jeg ble tvunget opp på scenen i sjette klasse da vi skulle framføre Folk og røvere i Kardemomme by. Jeg fikk beskjed om å spille en av røverne, Jesper –  jeg husker det som om det var i går. Jeg nektet å åpne nebbet, og selv om Brynhild og Jan Otto lirket og lokket så kom de ingen vei med meg. Da fikk jeg tildelt to andre roller i stedet. Jeg skulle være med i papegøyeballetten og det passet jo bra, nebbete som jeg var.

I tillegg skulle jeg være trikkekonduktør, en jovial trikkekonduktør som skulle gå smilende rundt i trikken og løse billetter mens han serverte pepperkaker. Den dagen reiste alle gratis, for konduktøren gikk i dekning mellom folk og røvere.

Det var da jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle stå på en scene, og her står jeg i dag.

Så både trikken og verden går framover.

Dette ble nesten litt for stort til å skrive om, for jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. For det første er jeg umåtelig stolt over å i det hele tatt bli foreslått til en pris, for det andre så gikk jeg videre og ble nominert i to kategorier, og for det tredje så vant jeg to priser.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis noen hadde forespeilet meg dette for bare tre år siden så hadde jeg ledd dem opp i ansiktet, selv om jeg sjelden tannflirer. I går var et sjeldent øyeblikk, så da viste jeg tannrasta – uten at jeg var klar over det ja, for jeg husker nesten ikke noe av det jeg sa eller gjorde. Nervene lå tjukt utenpå.

På toppen min står det SOME DAY, ONE DAY

og den dagen var visst i går.

Her står jeg sammen med ordfører Berit og er sprekkeferdig av stolthet. Tenk å vinne prisen for Årets stemme og Årets navn. Jeg har ikke ord, og det passer dårlig når man blir kåret til årets stemme. Det er mye lettere å skrive, og det har det alltid vært, men jeg klarte meg faktisk forbausende bra oppe hos Tore ( på sporet ) Strømøy, som var kveldens konferansier.

Vi er Frøyapatrioter alle tre.

Ettersom jeg fikk to blomsterbuketter, og bare har EN blomstervase, så valgte jeg å gi den ene blomsten videre til ungdommen på Frøya, representert ved Åse. For noen dager siden så ropte hun på meg da jeg var på vei ut døra på jobb, og det gjorde hun bare for å si noe fint. Det er for meg et symbol på at ungdommen på Frøya ser deg, og bryr seg. De har vist et enormt engasjement gjennom aksjonen Krafttak mot Kreft i flere år, og det tror jeg skyldes at de selv har kjent det på kroppen. De har mistet nære venner, og her på Frøya har vi fått et helt nytt ord som heter Vildestyrke.

Jeg har stjålet noen bilder fra Frøya.no, og kunne rappet flere, men gå heller inn på nettavisen og les om alle de som ble foreslått, nominert, og de som til slutt vant.

Jeg synes at alle sammen er vinnere på en sånn kveld. Skybaren er også en vinner, for jeg er overbevist om at vi har landets flotteste hotell her ute i havgapet. Hotell Frøya vant prisen for Årets Bedrift, og jeg har fortsatt ikke innkassert ei hotellweekend for to som jeg vant i en fotokonkurranse i sommer.

Kanskje jeg tar med denne dama? Da blir det i alle fall hæla i taket, men akkurat nå er jeg bare utlada og takknemlig.

Jeg er overveldet og stolt, og synes det er stas å få disse utmerkelsene, selv om det er merkelig å stå i rampelyset. Der har jeg ikke vært før, men det er aldri for seint.

Jeg har lært av Pippi Langstrømpe: Dette har jeg aldri gjort før så det klarer jeg sikkert.

Det skjedde også noe annet, og veldig rørende, denne kvelden – noe som fortjener et eget blogginnlegg. Jeg har nemlig lært av bloggerne på topplista. De legger ut åte sånn at folk skal bli nysgjerrige. Nå skal jeg sjekke om det funker for meg også.

Vi snakkes 🙂

( Bildet har jeg tatt fra VG, men i jula har man jo lov til å ta fra de rike og gi til de som har litt mindre )

Det er flere Maria`er som har hatt stor betydning i menneskers liv, og i verdenshistorien, men det finnes ei Maria jeg er spesielt glad i.

Maria Mena.

Det er fordi ordene hennes gir en umiddelbar gjenklang, akkurat som når juleklokkene klinger over by og land. Hennes ord treffer mellomgulvet mitt, der alle følelsene mine ligger, og blir værende der, som et trygt og lite fuglerede som jeg kan hvile i.

I den siste utgaven av KK leste jeg en reportasje som var nær og varm og dønn ærlig. Det er jo sånn hun er, og det er derfor jeg trykker henne til mitt bryst. Hun er åpen og ærlig om angst, om spiseforstyrrelser, om forhold som går opp i røyk, om livets stjernestunder ( for dem er det mange av ) og om selvtillit som kan være skjør som en spurv.

Bra man har sitt eget lite fuglerede da, som både angst og stjernestunder kan hvile i en stund.

Noe annet jeg kjenner meg igjen i er det hun sier om skriveprosesser. Hun forteller at det å skrive er en måte å fange følelsene på for å kunne få oversikt over eget liv. Og når du velger å dele, og responsen blir en sirkel av berørte mennesker så vil du skrive mer, og være enda mer åpen og ærlig neste gang.

Det blir fine tekster av sånt, som lever sitt eget liv herifra til evigheten.

Det blir ikke jul uten.

I dont know what my future holds
or who Ill choose to love me
but I can tell you where Im from
and who loved me to life.

                —-

I wanna go home for Christmas
Let me go home this year
I wanna go home for Christmas
Let me go home this year

– Maria M –

For meg er hun et vakkert, rufsete, skjørt og sterkt forbilde, som eier rommet hun kommer inn i – til og med når de skyhøye beina  ikke finner feste –  til og med når hun er Bambi på isen. Hun har en utstråling som rekker helt fram.

Henne har jeg lyst til å møte en vakker dag.

Etter at jeg fant ut hvem jeg egentlig er, og satte vinduet på gløtt

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

så er jeg overveldet over alle de fine menneskene jeg har møtt,

og det er mange som forteller meg at ordene gir gjenklang

for de har kjent på den samme følelsen som jeg gjorde

– den gang,

den gangen da jeg møtte veggen som det så vakkert heter

og kroppen ikke orket å bære på flere vanskeligheter,

den hadde lenge ( men forgjeves) forsøkt å få meg til å lære

at min egen beste venn er det aller beste jeg kan være.

Denne gangen gikk det litt bedre, for jeg har da lært etter å ha gått noen runder med meg selv. Jeg er ør og svimmel, som om noen har dundret løs på meg med boksehansker. Jeg er også god på å analysere meg selv, så jeg tør påstå at jeg har ganske god selvinnsikt. Hvis jeg hadde analysert mindre så hadde jeg kanskje ikke vært så ør, men da hadde jeg nok vært nede for telling i stedet.

Nå holder jeg meg på beina på et vis, selv om det holder hardt i støytene.

Jeg vinner stadig nye kamper.

Jeg mener det – jeg har møtt så mange fine mennesker etter at jeg begynte å skrive, sånne som jeg sikkert aldri hadde vekslet hverken ord eller blikk med ellers. Hittil så har valget om åpenhet ført bare godt med seg – personlig, men ikke alt for privat.

Hårfin balanse.

Inni er vi ganske like, både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Når det virkelig gjelder så koker det ned til hvordan vi har det med oss selv, og med de rundt oss. Hvis du plutselig blir alvorlig syk, for eksempel, så tror jeg du blir vettskremt uansett hva saldoen viser. Jeg tror at de fleste av oss har det samme følelsesregisteret, men det finnes alltid unntak.

Og selvfølgelig har vi ulike forutsetninger, ulike krav, ulike oppvekstvilkår, ulik hudfarge, ulik kroppsbygning, forskjellige livssyn og ulike forventninger til livet, men får vi en rett venstre så går vi ned for telling uansett. Da ser vi stjerner og planeter alle sammen.

Knockout – men ikke utslått, for det finnes alltid et håp – selv om det ser beksvart ut.

( Ja, det er meg – som gaper over for mye )

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gå heim og kyss din kvardag!

– Helge Torvund –

Jeg er veldig glad i Helge Torvund sine ord og vendinger, for de treffer som oftest blink. Han anbefales på det varmeste, og enda hetere skulle det vise seg å bli.

Fløtemysosten er selve symbolet på kvardag for den er det sikkert mange som har på brødskiva kvar dag. Jeg har tydeligvis hatt sansen for brunost hele livet, men jeg synes den smaker best når jeg eter matpakka utendørs – enten på en fjelltopp eller aller helst på en holme.

Hvis jeg utfordrer høydeskrekken og klatrer helt til topps, for vannskrekk har jeg IKKE.

Det er flest hverdager, og dem setter jeg pris på. Jeg gleder meg til jul, det er ikke det, men jeg er enda mer glad i ordinære dager. Jeg liker bedre å gi bort en gave når ingen forventer å få noe. Hverdagen minner meg om de langsomme etterdønningene mellom Sletringen Fyr og fastlandet. Bårene har rukket å roe seg, og er et sted midt i mellom krig og sjelefred. Når jeg sitter i kajakken der ute så flyter jeg på en måte med innover mot land, i et jevnt og rolig og nesten søvndyssende drag.

Da er jeg uredd.

Jeg liker at det stilles forventninger til meg – på jobb. Hjemme er det annerledes. Hjemme blir jeg fort stressa over alt jeg bør og skal og må, selv om det er jeg som bestemmer. Eller kanskje det er djevelen på min venstre skulder som har regien, for der er jeg stiv som en pinne. Engelen på den høyre skuldra har visst dalt ned i skjul, for henne har jeg ikke sett på lenge.

Kanskje hun titter fram på lille julaften, når alt er i boks?

Jeg fikk forresten et tips i dag angående min stive nakke og skulder. Ei jeg jobber sammen med kom med et vidundermiddel som jeg kunne få teste om jeg ville  Klart jeg ville. De gjorde sånt kjerringene før i tiden også, lånte medisiner av hverandre. På baksiden sto det at jeg burde teste stiften på et lite område først. Det sto også at det skulle påføres et tynt lag.

Sykepleieren smurte tjukt på, for vondt skal vondt fordrive – og vondt ble det. Jeg holdt ærlig talt på å brenne opp, og trodde en stund at jeg hadde påført meg selv brannskade. Det sies at det er veldig varmt i helv*** så djevelen fikk i alle fall smake sin egen medisin.

Og medisinen hjalp, for jeg glemte helt at jeg var stiv i nakken.

SISTE STIKK

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

OJ!! – her var det “folksomt”, du vil ikke tro det
for biene surrer rundt i mitt hode,
og biene hvisker – du må være sterk
for svakhet og tårer det er noe herk,
du må være småfrekk sånn at du kan stikke
for omsorg og kjærlighet liker vi ikke,
nei helst skal du være født med en brodd
se bare på oss, så langt vi har nådd.

Vi har det som mål å beskytte vår dronning
og elsker den gyldne smaken av honning,
men tro ikke at vi et brøkdels sekund
lar tankene dine få hvile en stund,
for vi byr fortvilelsen opp til en dans
og stikker med brodden så snart vi har sjans,
når du finner senga og sola tar kveld
da summer vi litt, men det visste du vel?

Ja, det vet jeg utmerket godt, for når jeg kryper under dyna og det blir stille i rommet så hører jeg selvfølgelig summingen bedre.

Det er enkel matematikk. ( …finnes det enkel matematikk? Ikke i MITT hode )

Derfor har jeg lagt en fluesmekker på nattbordet, og den fungerer på bier også. Jeg slår dem ned i støvlene og sover som en stein. Jeg våkner før hanen galer men det er fordi jeg legger meg rett etter Barne-TV.

Jeg nyter å ha god nattesøvn, for jeg vet hvordan det er å være søvnløs natt etter natt etter natt og så videre.

Det tok knekken på meg.

Eller, det var kanskje andre ting som tok knekken på meg før det endte med søvnløshet. Jeg vet ikke hvem som kom føst av høna og egget.

Vet du?

Og har du lest Bienes historie? Jeg gir den terningkast fem.

I dag fikk jeg bekreftet det jeg alltid har visst, nemlig at kompetanse er mer enn karakterer på et vitnemål. Kompetanse er mer enn formell kompetanse, for det handler om personlighet og om personlig egnethet.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er fint å ha bevis på at man har fullført en utdannelse, men det beste beviset får man i møte med andre mennesker

Jeg ser det i blikket, om jeg har truffet blink eller ikke.

Jeg har hatt mattelærere som ikke har klart å lære meg en dritt, selv om de er glupe som få, eller fy, og har tellekanter på innleveringbøkene. Derfor fikk vi ikke lov til å ha skrivebøker med ringperm, for da ble bunken skjeiv. Den beste mattelæreren jeg noen gang har hatt, han hadde sine egne problemer å stri med, men han hadde ingen problemer med å lære meg matte.

Den fineste sykepleieren jeg noen gang har møtt, hun eier ikke videreutdanning men har det beste kliniske blikket i verden. Hun eier en omsorgsevne og har så mye opparbeidet kunnskap at hun kan slå hvem som helst med i støvlene. Den verste sykepleieren jeg noen gang har møtt, derimot, var operasjonssykepleieren som kjeftet meg huden full da jeg ved en feiltagelse tok hennes grønne tresko, som jeg ikke visste var hennes. Jeg var nemlig helt grønn, og skulle ut i observasjonspraksis i det aller høyeste. Hele dama oste arroganse.

Grønnskolling – tenkte jeg inni meg.

Etterpå tenkte jeg at hennes pasienter, de kunne være sjeleglade for at de var neddopet før hun kom inn i rommet.

Jeg har møtt leger som er høye på pæra, og glemmer aldri gynekologen som “tvang” meg til å gå tilbake til undersøkelsesrommet for å rulle ut nytt papir på benken. Jeg prioriterte nemlig å følge den skrøplige og stivbeinte dama tilbake til rommet sitt, dum som jeg var, og tenkte at DET ( noe så enkelt som å rulle ut litt papir),  det kan til og med DU klare – din oppblåste blære.

Jeg tenkte det bare inni meg, og det var nesten så jeg sprakk, men ettersom sykepleierstudenter var aller nederst på rangstigen på den avdelingen så valgte jeg heller å skjære tenner.

Det har jeg angret mye på i ettertid, at jeg ikke fortalte ham hvor David kjøpte ølet.

Jeg har stor tro på det kliniske blikk, og på personlig egnethet, for jeg ser det i hverdagen min hver eneste dag. Det kan oppsummeres i all sin enkelhet, for dette er ett av versene i en nydelig sang, som heter Hjertetru:

DU, DU SÅ AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ

DU, INGEN Å INGEN MEN DU

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR

 VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU.

Jeg har ingen biologiske søstre, men du og du så mange fine søstre jeg har.