Milla synger av full hals allerede, men det er Glaaaaade jul, og nå er det vår i desember. Det er 12 plussgrader ute.
Jeg har lyst til at dette skal bli refrenget i en julesang, som noen andre kan sette melodi til. Det hadde vært fint. Kanskje henger det en funklende ny sang i grana, ytterst på ei grein, til neste jul. Det er lov å drømme, og det er artig å hente ned ord, som jeg kan sette sammen til et brev. Ett ord her, og ei stjerne der. Ord med trillende toner til.
Og den skal være på dialekt. Selvfølgelig skal den det.
HIMMELSTJERNA
Jul i stue og jul i stall,
snøkrystalla som favne aill.
Røde hjerta langs nattsvart lei,
himmelstjerna som vise vei.
Kanskje det kan bli til noe. Kanskje bare et dikt, for noen vers er laget sånn at de klarer seg fint på egen hånd. Dikt er ikke bare, bare. De har sin egen melodi, som ingen andre kan høre.
Kanskje, kanskje.
Jula vårres e vinterdrømmen,
gode tanka som e på rømmen.
Vakre tanka som blinke klart,
banke varsomt på døra snart.
Høgtida kvile i ei havn,
jul e glede og sorg og savn.
Rugge lett i mot vær og vind,
stryk så vart over kalde kinn.
Nattsvart jord under stjernedryss,
salte tåra og himmelkyss.
Lykka den e ein stjernevrimmel,
to som sjer på den samme himmel.
Ordene ble til et dikt. Det var sånn de ville det.
Det er smigrende å se at mange følger bloggen min, selv om den er kjemisk fri for sminke, klær, hårprodukter og siste nytt på motefronten. Det er rørende. Jeg liker klær, jeg bruker mascara og det hender at jeg vasker håret. Jeg reklamerer ikke for noe, annet enn andre sine dikt i ny og ne. Likevel er det mange som leser, så jeg treffer sikkert en nerve.
Jeg er ikke bedre eller verre enn noen. Det er det som er så fint med å skrive. Det er mangfold i bloggernes univers, en himmel av stjerner som vil fortelle noe, og en verden av øyne som gjerne vil lese.
Tusen takk.
Et ørlite øyeblikk, for en stund siden, befant jeg meg høyt oppe på blogglista, som nr 15, tror jeg. Det var stas. Det varte akkurat så lenge at jeg rakk å kjenne smaken, og selvfølgelig husker jeg lykketallet. 15!
Den bloggen jeg liker aller best er Kona til. Hun skriver like morsomt som en flaske champagne. Jeg digger hennes tilnærming til livet og virkeligheten. Hun pynter ikke på noe. En spade er en spade.
Takk og takk for alle fine tilbakemeldinger som jeg får, både under fire øyne, og under innleggene. Til og med i kassakøen på butikken. Til og med der, ja.
Jeg kan sikkert virke fjern eller overlegen, men det er fordi at jeg alltid får hjerteklapp og besvimelsesangst på butikken, når jeg nærmer meg verdens ende, som er kassa. Jeg vet ikke hvorfor. Det handler ikke om betalingsvegring eller om trengsel. Hjertet løper løpsk, selv om kontoen er full og butikken er tom, noe den sjelden er.
Jeg er aldri sånn ellers.
Ellers har jeg full kontroll. Ellers er jeg modig. Ellers tar jeg stadig nye sjanser. Ellers har jeg det bra.
Heter det angst? Det er iallefall ikke dødelig. Panikkangst vet jeg ikke hva er, for det har jeg bare lest om. Det er ikke SÅNN angst. Det er bare en ekkel følelse som lander i hodet, og forplanter seg til hjertet, sånn at det dirrer. Sånn at det blir vanskelig å puste.
Heter det stress? Jeg er aldri stressa på jobb, selv om alt står på hodet. Da er jeg en sånn klippe. En klippe som bølgene ikke klarer å rive med seg.
Men snakk til meg om julemiddager og innkjøp. Snakk til meg om organisering av helligdagene, om hvem som skal hit, og om når jeg skal dit. Har jeg husket surkål? Da blir jeg stressa, av sånne ting som andre bare trekker på skuldrene av.
Særlig mannfolk. Joda, det ER sånn.
Angsten flakser rundt ørene på meg, og vingene sneier ansiktet. Et øyeblikk, bare, så har jeg kontroll igjen. Det er ikke farlig, og jeg dør ikke av det. Jeg blir sterkere.
Jeg blir sårbar og modig og sikker i min sak. Livet er en reise, og neste sommer vil jeg nordover igjen, for å bli venn med måkene på kaia.
Lengselen, savnet du bærer navnet mykt rundt håndleddet ditt. Gleden, sorga du løfter blikket smiler og gråter litt.
Bobler, latter du finner skatter alt som er Vilde sitt. Tanker, minner du gjemmer alle innerst i hjertet ditt.
Stjerna, sola søteste Vilma varsomt i handa di. Lykke, varme gnistrende øyne mormor er bare mi.
Vinter, sommer dager som kommer tida er bare di. Hjerter, venner ingen vet veien men vi går sammen vi.
-Tove-
Det er vinter, og vinter betyr snø. Her ei natt så våkna jeg til vinterlandskap, men det var bare inni hodet mitt. Nei, jeg er ikke nedsnødd, eller jo, kanskje av og til. Av og til er jeg så nedsnødd at jeg ikke husker, men heldigvis er det mye jeg aldri glemmer.
Denne natta dalte det massevis av ord ned fra himmelen, og disse ordene ble til et dikt, helt av seg selv. Jeg sprang i barføttene ned trappa, satte i gang kaffetrakteren og noterte ned hvert eneste ett av ordene som landet på nesa mi. Snøkrystallene smeltet og ble borte, men de rakk å sette spor.
Varige spor. Så er de ikke borte likevel, da.
Dette diktet ga jeg til venninna mi, Ellen, og hun likte det. Takk og pris, for jeg er litt redd for å tråkke sorga hennes for nær. Hun sa at ordene var gode og varme. Jeg tror at hun er glad for alt det som vi husker – det er nok godt for ei mamma, det – og jeg fikk lov til å dele diktet med hele verden. Hun er så klok og raus.
Tusen takk, kjære Ellen.
Jeg vet at jeg har skrevet om dette mange ganger før, men det synes jeg er helt greit. Jeg klarer ikke å la være. Jeg vil helst ikke unngå å la meg berøre, igjen og igjen. Jeg gir blaffen i om noen synes at jeg gjentar meg selv, for det er dette som er livet.
Etter at jeg ble sykepleier, etter at jeg kom ut av skallet, etter at jeg begynte å blogge, etter at jeg skjønte hva som betyr noe og etter at jeg fant igjen meg selv, under snøen en plass, så har jeg møtt så mange fantastiske mennesker, hver på sin måte. De var der sikkert hele tiden, men jeg våget ikke.
Det meste løsnet da jeg valgte å sette ord på ting.
Jeg elsker å skrive. Ikke romaner, men små snutter. Små snutter om livet og kjærligheten og jobben og menneskene, om håp og livsglede og om glimtet i øyet.
Det beste jeg vet er når kjemien stemmer. Når jeg kan dra en spøk, og får ord med snert tilbake. Når et blikk er nok til å sprute ut i latter, midt i alvoret. Når vi er på samme frekvens, selv om jeg ikke aner hva det handler om. Hvordan kan jeg vite det, hva det handler om?
Jeg har ikke peiling.
En ting til, som jeg har sagt mange ganger før, jeg lister meg alltid på tå inn i et hjem. Jeg er sykepleier-gjesten, hun som bare er på besøk, men som kan gjøre en forskjell. Hun skal ha kunnskap om mye, og hun skal svare på vanskelige spørsmål. Hun skal se etter tegn, og hun skal være ærlig. Hun skal se folk i øynene, og hun skal kunne litt om både vindretninger og om sykdomslære, inkludert omsorg og empati. En stor porsjon omsorg.
Heldigvis ligger styrken hennes i det siste, for hun har ikke peiling på vindretninger, selv om hun elsker å padle.
Da må jeg stole på andre, akkurat slik som andre stoler på meg. Jeg vet at det ikke er særlig smart, men jeg overlater til kjæresten å lese kart.
På jobb er jeg kartplotter. Når jeg er sykepleier så må jeg hjelpe andre å finne leia. Jeg kan hjelpe dem å forutse stormen som jeg vet vil komme, sånn at de rekker å bardunere fast det som betyr noe, men ikke alltid.
Det vet vi som bor ved havet.
Noen ganger kommer uværet som julekvelden på kjerringa, og nå er det snart jul. Jula er både varm og sårbar. Den er minner om det som var, og tanker om det som en dag kan bli.
Jeg skal på kurs i januar og februar. Jeg skal lære mer om smerte og palliasjon, som betyr lindring. På min nye turnus så har jeg fått blå dager, som er øremerket kreftomsorg. Kreftomsorgen er hjertebarnet mitt, og dagene er blå som havet.
2017 er ei ny bok med blanke ark. Den boka skal jeg fylle med ord, som kanskje kan bli MI bok. Det er drømmen min. Det første eksemplaret av boka skal Ellen få, fordi jeg er full av beundring over henne som menneske – det har jeg alltid vært, men enda mer nå enn før – og ei av sidene i boka skal Vilde få, fordi hun lærte meg å være modig.
Vildestyrken er et lett dryss av snøkrystaller. Florlette snøfnugg. Jeg tror at hun sitter på ei sky og puster dem ned til oss. Jeg tror hun smiler litt av oss, særlig når vi løper rundt for å fange dem.
Hvis det blir snø i jula, kan vi ikke legge oss ned og lage en engel til henne da? Det blir mange engler på en gang. Jeg skal gjøre det! Jeg klarer nesten ikke å vente.
To brødskiver til frokost. Noen ganger mindre, men aldri mer. Skulle ønske at jeg var like nøye med å porsjonere ut andre gjøremål, sånn at energinivået hadde holdt seg på et ganske jevnt nivå hele døgnet, og hele uka.
Ja, noen ganger er det greit å være i hundre, sånn at alt mulig blir unnagjort i en fei, men etterpå er jeg hundre år. Det finnes til og med hundreåringer som er sprekere.
Mine nærmeste naboer, de som bor på sykehjemmet, har sikkert vært oppe en halv dag allerede, akkurat som meg, for ingen av oss har tid til å sove bort dagene som kommer.
I løpet av ei uke så er jeg alle årstidene. Jeg er våren, og løper barbeint etter gresset som gror. Jeg er nytt liv og andre tanker, og en pjuskete liten fugleunge .Disse to vokste seg vakre og sterke, og svever over øya vår.
Jeg holdt pusten da vi tok disse bildene ( iallefall den siste gangen vi var der, for da hadde de blitt store nok til å hakke meg i hodet ), før vi listet oss bort fra reiret. Ingen vet hvor det er.
Bare vi.
Jeg er sommer og solbrente skuldre. Noen ganger er jeg ikke solbrent i det hele tatt, for sola og varmegradene sveiper bare innom, på vei til et annet sted. Dette er en vane for oss som bor i Trøndelag, derfor er vi lykkelige når den blir en stund, sånn at vi rekker å drikke kaffe i solveggen, eller på ei øy i havet.
Sola er alltid velkommen. Hun får til og med en sukkerbit dyppet i kaffe.
Jeg er den rolige og fargesterke høsten. Jeg synes at blader som har levd en stund er vakre. Jeg mener at plommer som har fått henge lenge i sola er ekstra fristende. Hun blir aldri overmoden, bare moden for senga, som er ei seng av lyng og lav, og kanskje edderkopper og andre ekle kryp.
Derfor ligger hun bare en bitteliten stund.
Jeg skal iallefall aldri bli en nedfallsfrukt, som andre kan tråkke på. Ingen er det. Nedfallsfrukt kan forvandles til syltetøy, som jeg kan ha på brødskivene mine.
Eller enda bedre —–> plommegrøt med fløte på, for jeg liker ikke plommesyltetøy. Det er ripssyltetøy som er best, for det har mer syrlighet i seg.
Rips har det lille ekstra, nemlig vaniljesaus. Så mye vaniljesaus at jeg ikke skjønner bæra, og så mye saus at det plutselig blir mørkt.
Bæra ligger i bunnen og lurer på hva som skjedde. Hva var det som nettopp dalte ned fra himmelen?
Noe søtt, som gjør meg enda bedre, sikkert. Vi kan øse godhet over hverandre, men ikke den ekstra øsa, sånn at vi drukner i det. Akkurat passe mengde er bra, sånn at vi begge kan skinne.
Vi blir ganske enkelt rikere på smak, den dagen vi har hverandre.
Jeg er vinteren. Jeg er snøkrystallen som lander på nesa, og blankisen som går på trynet. Jeg er snøstormen som drømmer om å være inne, og vedkubben som ikke vil ut i det hele tatt. Den vil bare ut om vi lover å grille pølser på bål.
Jeg er engel i sneen.
I dag skal jeg pakke inn julegaver, men først må jeg spise frokost. Jeg har vært oppe i mange timer allerede. Jeg har fått fyr i ovnen, jeg har drukket to krus med kaffe, og jeg har luftet Milla.
Ikke mer. Og mer skal det bli. Kanskje jeg skal strikke flere engler, kanskje ikke.
Fuglene vet.
Det var bra at jeg begynte å tenke på fuglene. Kanskje de skal få litt mat. Her i huset får de ikke fuglemat laget med omhu, fra bunnen av. Maten kommer fra Europris. Jeg håper at de ikke merker forskjellen, for kontoen er bunnskrapt, og Europris er billig.
Så ille er det ikke. Jeg har så det holder, og vel så det. Jeg bare firer litt på kravene, på fuglene sine vegne. De står fritt til å fly avsted, men akkurat nå myldrer det utenfor vinduet.
De er helt i hundre, og jeg vil være med å fly. Jeg vil myldre sammen med vennene mine.
Og inni hodet mitt myldrer det alltid, men det er bier. Det er slitsomt til tider, for jeg har ikke alltid kontroll på dem.
Det eneste jeg hører er vanndråpene som slipper taket i padleåra. Dryppende stillhet. Nærmere naturen og nærmere meg selv kommer jeg aldri.
Jeg lukker øynene når jeg sitter sånn, og er fullstendig på bølgelengde med havet. Jeg er alene og trygg, og sovner nesten, fordi det er så beroligende. Det er mye mer søvndyssende enn å ligge på puta.
Havet er som en vuggevise.
Sov, du jentå mi, sov vesleguten, ta med dagen i drømmen nå. Solå hilste god natt imot slutten, la seg stilt ner i sjøen blå. Pusekatten og vove-bisk og fuglen så song borti kratt, store kvalar og liten fisk dei gjespe mot svarte natt.
– Kolbein Falkeid –
Jeg er ikke helt alene da, for kjæresten følger like bak. Vi er alene hver for oss.
Der ikke nødvendig å prate hele tiden. Jeg liker å være stille, for da kan jeg høre min egen stemme bedre. Den indre stemmen, som ofte blir overdøvet av alle mulige slags lyder. Den stemmen som har noe viktig å fortelle meg, men som ikke blir hørt.
Den drukner.
Det er mye bedre om den indre stemmen min kunne danse like fritt som det nisene gjør. Jeg har sett ei nise som har svømt alene, jeg har sett dem i par, i elegant synkronsvømming, og jeg har sett dem i flokk. Uendelig vakre skapninger, som hilser på, og reiser videre.
Alle kan danse når de møter sitt rette element, som er havet.
Alle har mot til å stå alene når de har noen sammen med seg. Bare det å vite at han er der, ti padlelengder unna, holder for meg, selv om det er veldig kjekt å ligge tett inntil.
En liten stund, bare.
Etterpå må han gjerne padle fra meg ( han gjør nesten alltid det ). Han vet at jeg trives alene, helt til det skjer noe, helt til strømmen tar meg, som den gjorde i sommer. Da var det veldig godt å ha en venn på den andre siden, som heiet på meg. Jeg brukte alt av krefter, og padlet på stedet hvil. Jeg fikk ikke hjelp av de syv søstre en gang.
Det måtte en mann til.
Egentlig vet jeg at det var kvinnekraften som berget meg fra å padle baklengs inn i berget det blå, men det gjør noe med mannfolk å vite at de er helter.
Han er helten min hele tiden, og helt min. Han er stille når han skal, og snill når han vil, og like glad i havet som det jeg er. Vi ler av de samme tingene, og begge tar livet på alvor. Vi er sære på hver våre områder, og noen av de samme, og gir hverandre rom til å være hjemme alene.
Takk og pris for at vi padler i takt, på hver vår kant, eller tett ved hverandre. Akkurat som nisene.
Noen ganger møtes vi på land. Da griller vi pølser i fjæresteinene, og tenker de samme tankene. Noen ganger, ja, for vi er ikke alltid på den samme planeten.
Mannfolk er teite i blant. De skjønner ingenting av tankerekkene våre, eller følelsene våre og tårene som triller. De henger ikke med i det hele tatt, selv om de prøver så godt de kan.
De padler mot strømmen.
Jeg er heldig. Jeg har en som ser, og som er flink til å fortelle hva han ser. Jeg får hjelp til alt mulig. Det synes jeg er skikkelig macho. Det ligger mye omsorg i at bilen min blir hentet, og kommer tilbake nyvaska.
Til og med jeg, som er ganske bluferdig, glemmer å være sjenert etter et vinterbad. Jeg vrenger av meg bikinien uten tanke for at andre kan se meg i Evas drakt, både fordi det er så kaldt, og fordi jeg har andre ting å tenke på. Jeg har ikke tid til å lirke av meg klærne.
Det handler om å få på seg tørre klær fortest mulig, men etterpå er alt bare varmt og klinkende klart. Jeg blir ikke syk av å gi kroppen sånne sjokk, jeg holder meg derimot frisk. Det finnes ikke et eneste influensavirus som våger å nærme seg denne istappen. Dessuten har jeg tatt vaksine.
Etterpå er en deilig følelse!
Etterpå er hodet klart, og kroppen frisk og varm. Det prikker i huden. Det handler litt om å ta kontroll over seg selv, bare bestemme seg for at dette skal jeg klare. Anette sier at det hjelper å puste med magen. Jeg synes det er mye lettere å holde inn magen, for det skjer automatisk. Jeg klarer ikke å la være.
Hun er den tøffeste. Hun er herda, men ikke hardbarka, for hun er varm i hjertet sitt.
Det går nesten ikke an å bli heldig på en sånn selfie, men vi tåler det. Vi tåler et skeivt tryne og fire grader. Vi kunne droppet mobilen på land, men en blogger tenker alltid nye ord og nye bilder.
Sånne juleforberedelser liker jeg. Gløgg, mandariner og telys i et trekkfullt naust. Et naust som er et ekte naust. Et sjøhus med glipper her og sprekker der, sånn at lyset slipper inn. Akkurat nok lys til at vi kan hviske hemmeligheter i mørket.
Ei glisende venninne, som ikke rakk å pakke ut varene fra butikken før hun bada. Hun gjør det heller etterpå.
Vi har blitt flinke til å gjøre sånne ting. Vi gjør dem først, akkurat når vi kommer på det, så kan det andre vente til etterpå.
Etterpå kan det være for seint.
For det nu som har gået er alltid forbi, og det neste blir aldri det rette. Nei, sørg for at nuet du lever i, en gang for alltid er dette.
Herregud, så glad jeg er for at jeg klarer å fylle dagene med positive tanker. Så lettet jeg er over at jeg ikke kaster bort verdifulle sekunder, minutter og timer på å granske mitt eget speilbilde. Ikke i forfengelighetens navn, men i ren og skjær tvang.
Jeg har skrevet om det før.
Det var så ille at jeg ikke visste utveien. Jeg vet at det er vanskelig å forstå, og jeg klarer ikke å fortelle riktig hvordan det var. Jeg vet bare at det tok fra meg gleden og livsgleden, veldig lenge.
Heldigvis er jeg både seig og sterk. Heldigvis er jeg både modig og sta. Heldigvis skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp. Heldigvis gjorde jeg den viktigste jobben selv.
Nå er jeg så¨glad, hver eneste dag, over at jeg tenker friske tanker. Jeg våkner med friske tanker, og jeg sovner sammen med dem. Selvfølgelig grubler jeg på mye, det er bare sånn jeg er. Jeg er helt klart et menneske som analyserer og funderer og argumenterer med meg selv, for det meste hele tiden.
Nesten døgnet rundt.
Men nå er vi enige, hun og jeg. Nei, jeg er ikke schizofren, men jeg har to skuldre. På den ene skuldra sitter en djevel med røde horn, og på den andre puster en engel inn i øret mitt.
Jeg liker engelen best. Hør hva hun hvisker:
Hei,
speilbildet mitt.
Du er bra nok.
Du
er øynene som gnistrer,
med nesa mot sky.
Jeg liker deg.
Hei,
hjertet mitt.
Du er varmt nok.
Du
er harehjertet i bringa,
som dirrer i blant.
Jeg behøver deg.
Hei,
kroppen min.
Du er sterk nok.
Du
er seig som vidjekvisten,
og et løv i vinden.
Jeg bærer deg.
– Tove –
Nå sier jeg hei til meg selv hver morgen, selv om det høres teit ut. Jeg puster positive ord, som dugger på glasset. Ordene blir vannperler, som renner ned langs speilbildet. Det er gledestårer. Salte, duggfriske gledestårer, som inneholder livsglede, humor, styrke, mot og en selvfølelse som er til å leve med.
Jeg er stolt av det jeg har fått til. Jeg klapper meg selv på skuldra, den venstre, for det er er der djevelen med røde horn sitter.
Bort med deg, din lille djevel!
( Dette bildet har jeg lånt. Det er fra filmen Et kongerike for en lama )
Det er et bud som sier at man ikke skal slå ihjel, så der syndet jeg visst grundig. Jeg klasket visst litt for hardt, og ikke liker jeg rødt, heller. Du hører ikke hjemme her, ikke nå, som det snart er jul.
Selv om jula er rød, for hos meg er det englene som er i flertall på denne tida av året. De er hvite og rene, og tenker bare gode tanker.
Jula skal være mild og snill og varm, akkurat som Jesus var. Han er et forbilde, for han fordømte ingen. Kom til meg, sa han. Jeg husker ikke så mye av bibelhistorien, selv om jeg har gått på søndagsskole, men akkurat det husker jeg veldig godt.
Jeg liker grønt, for jeg har grønne øyne, akkurat som juletreet. Jeg vet at du som var på min venstre side er borte, for jeg ser deg ikke, hverken i speilet eller på bilder. Nå ser jeg bare ei dame i sin beste alder, som prøver å tenke positive tanker. Jeg er et bevis på at det er mulig å snu tankene. Det er godt å være midt i livet, faktisk, for livet er ingen selvfølge.
Nå kneiser jeg like stolt som denne fyrlykta. Den står midt ute på havet, og stoler på seg selv. Noen steder er farvannet så grunt at jeg ser bunnen, mens andre steder, litt lenger ut, er det dypere enn jeg aner, eller våger å tenke på.
Jeg husker at det nesten var litt nifst å padle ved lykta midt på natta, selv om jeg følte meg trygg i kajakken. Nifst og magisk, for plutselig prustet det rett ved oss, og ei nise danset alene forbi, mot hva? Livet inneholder mange spørsmål.
Hvor skulle hun midt på natta?
Denne lykta er det viktig at sjøfolk stoler på, så da må hun være ærlig. Hun må våge å blinke når hun skal, og hun må vise sine mørke sider med jevne mellomrom. Det er vanskelig å stole på noen som ikke viser sitt sanne ansikt.
Det er viktig at hun forteller SIN historie.
Jeg liker forresten Gro Dahle sine dikt veldig godt, for alle har uroen under huden:
Det er ikke særlig lurt å være forutinntatt. Jeg var skråsikker på at Hitra Kirke lå i Fillan, altså i hovedstaden, men der tok jeg grundig feil. Gjør døren høy, gjør porten vid, heter det i salmen, men vi fant ikke døra, selv om vi listet oss rundt hele kirka.
Ikke var det folk der, heller, for de var et annet sted.
Et kjapt søk på Google fortalte oss at Hitra Kirke ligger mye nærmere Frøya. Der fant vi døra og stemninga og Charlotte Audestad med musikere og lydmann.
En varm, tankevekkende og morsom stund, akkurat som en pose Twist, der alle kan finne sin favoritt og SIN sang, selv om den er hennes.
Det var i går.
Det er visst i dag jeg skal vaske vinduer, men først må jeg skrive. Det kunne jeg egentlig ha gjort på heltid. Det er mye mer givende å finpusse ordene enn å polere vindusruter. Ordene varer evig, og ute er det storm.
Ja, jeg vil være forfatter på heltid, men jeg vil også være sykepleier. Jeg hadde ikke funnet alle ordene om jeg ikke var tilskuer, deltager, hjelper, trøster, fagperson og medmenneske i andre sitt liv.
Det er en overveldende lærdom som kryper under huden, og av og til gir gåsehud. Å trå over dørstokken til andre, og inn i deres hjem, er like skummelt og spennende hver gang.
Det er bedre å liste seg varsomt, med skoovertrekk på føttene, for jeg hadde blitt illsint om noen hadde tråkket på mine gulv med skitne sko.Om de hadde glemt å ringe på døra, eller om de hadde brukt utestemme inne, da hadde jeg sikkert stemplet dem som udugelige med en gang, selv om det kanskje ikke er sant. Kanskje hun bare glemte det med skoene i farta, og snakket litt for høyt fordi hun gruet seg – for av og til går det alt for fort i svingene – og egentlig er hun kanskje verdens beste hjelper.
Forutinntatt, igjen. Jeg må gi henne en ny sjanse, men bare en. Og hun må få tid nok, for tid er det beste jeg vet.
Jeg er av og til innom bloggen til Sophie Elise. Jeg så henne på Lindmo for en tid tilbake, og ble slått av hvor morsom, selvironisk og reflektert hun er, for det hadde jeg jo ikke trodd, selvfølgelig. Med silikonpupper og greier. Det går an å ha en mening likevel, og hun har mange. Det går an å ha mange tanker i hodet fordi om man er ung. Det er bare de som vet hvordan det er å være ung akkurat nå. Hun har en viktig stemme.
Jeg er bare forhistorisk, men ikke undervurder meg. Verden trenger min stemme, også.
Jeg møtte en kvinnelig lege en gang, på et sted der man tar mammografi. Hun har peiling, tenkte jeg, henne må jeg ha stor respekt for. Hun er jo attpåtil kvinne, og har pupper selv. Hun forstår sikkert. Hun var ingenting mer enn arroganse i hvit frakk. Stakkars den studenten som får henne utdelt, og stakkars pasienter.
Ikke en gavepakke i hvitt, akkurat.
Det er sikkert noen som tror at jeg bare tenker gode tanker, eller at jeg alltid tar de riktige valgene. En engel i hvitt, liksom. Florence Nightingale. At jeg sitter under pleddet og formulerer fine ord, eller leser vakre dikt, og tenner lys. Jeg gjør det, også.
Jeg gjør mye mer enn det. Jeg er sint og sur og vrang og lat. Jeg tenker dritt om andre, og det finnes noen som jeg ikke liker i det hele tatt. Jeg tar et glass vin midt i uka, og da jeg tryna i trappa i går, så ramla det ut noen stygge ord samtidig. Unnskyld, mamma.
Fallet hadde ingen sammenheng med vinen, for det vedder jeg hundre kroner på at dere rakk å lese mellom linjene.
Jeg tenner et lys. Før så glemte jeg å se på lyset, for jeg tok meg ikke tid til det. Det bare sto der for seg selv og skinte, helt alene. Nå har jeg skjønt at det er andre ting som teller i livet, andre ting som det er mye viktigere for meg å gjøre.
Eller ikke gjøre.
Det har Milla skjønt for lenge siden. Hun har alltid visst det. Null stress, og langsom hjerterytme, selv om det snart er jul. Trygt og varmt og søtt.
Jeg smelter hver eneste gang.
Det er mulig å se lyset når øynene sover, også. Da kan jeg se de indre bildene, for på innsida har jeg et fotoalbum med hjerter på. Det hender til og med at jeg ser andre mennesker bedre, og finner løsninger lettere, når øynene er lukket.
Ikke sånn at jeg mister nattesøvnen, for søvn er viktig. Jeg vil aldri tilbake dit, til den tiden da jeg nærmest ikke sov, og heller ikke klarte å bla i albumet mitt.
Jeg pratet nesten ikke, heller, og det het Moderat depresjon på fagspråket. Selv tror jeg at den var verre enn moderat en stund.
Da måtte jeg bli kjent med meg selv på nytt. Jeg måtte bli tro mot den som er meg, og som alltid har vært der, men som jeg ikke klarte å finne.
Og det handlet kun om meg. Ingen andre kan lastes for at jeg sto i skyggen av meg selv.
Så denne jula blir lys, og mens jeg venter på jula så tar jeg livet mer med ro. Jeg må det, for kroppen min har fortalt meg at det er det beste jeg kan gjøre. Jeg kjenner at jeg ikke orker å stresse med alt mulig. Jeg skulle visst vaske vinduer i dag, men det gjør jeg en annen dag.
Det har ikke helt sluppet taket, da, men det går bedre og bedre. Jeg øver meg på å la være, på å la både det ene og det andre seile sin egen sjø. Det hjelper å skrive om det, for da øker jeg min egen bevissthet, og røper for andre hvordan jeg har det inni hodet. Lærerikt og skummelt.
I dag har jeg sydd knapper i en liten strikkevest, og jeg har kjøpt garn, sånn at jeg kan strikke Karisokken. Jeg har drukket en kanne kaffe, vært på stormtur med Milla, og stablet et tårn av klementiner.
Men først av alt så sendte jeg 15 adventskalenderpakker med posten, til menig Andersson, sånn at hun lettere kan holde styr på dagene. Til jul vender soldatjenta og julejenta hjem. Det er hun som er den aller beste til å ta vare på tradisjonene. Hun sørger for å samle søskenbarna til brettspillkveld, hun vil at alt skal være som det alltid har vært, hun drikker aldri julebrus før 1. desember, og hun nekter meg å kjøpe kunstig juletre.
Det er visst en ordre.
Da hun var hjemme på perm sist, så sprettet jeg ei glassflaske med julebrus, til meg selv. Dere skulle sett blikket hun sendte meg, og brusen smakte ikke så godt som jeg trodde at den skulle gjøre. Neste år tror jeg at jeg venter til 1. desember, som jeg egentlig alltid har gjort, bortsett fra denne ene gangen.
Tabbe, altså. Jeg har ikke viljestyrken til en soldat, og jeg kunne drukket den i smug, men jeg vet ikke.
Jeg hører på julemusikk, og blander sammen både glede, sorg, vemod, takknemlighet, tårer, og klementiner som lukter jul. Takknemlighet er et undervurdert ord.
Jeg er takknemlig for denne fine og pelskledde lykkepillen. Hun vet visst ikke at hun er Polarhund, og at hun kanskje hadde passet bedre i ei snøhule.
Grav deg ned i pleddet i tide, tenker hun, og er fornøyd med tilværelsen.
Jeg er takknemlig for det jeg har, og for det jeg ikke har mistet. Nå som jeg har det bedre selv, så er det så lettere å gi. Sånne små ting, som ikke koster særlig mye, men som betyr desto mer. Noen ganger handler det bare om å gi av seg selv, og det koster ingenting.
Vi kan være et lys i mot mørketia for andre, samtidig som vi må passe på å ikke brenne vårt eget lys i begge ender. Nyte litt mer, ta vare på hverandre, dele et sjøbad, vise omsorg, bry oss.
Heldigvis har jeg mange strålende venninner.
Det er lov å tenne et lys bare for seg selv, også. Jeg har laget venninne-kalendere i år, til dem jeg skal vinterbade med, og drikke varm gløgg sammen med etterpå. Vi må ha gløgg, for det er bikkjekaldt i sjøen nå. Når alle kortene er lest, etter jul en gang, skal vi sitte i hver vår stue, og tenne lyset som ligger i bunnen av eska. Da skal vi tenke på hverandre, samtidig, og være takknemlig for det vi har.
Vi skal avtale å tenke på hverandre, selv om det høres rart ut. Jeg synes det er like søtt som julemarsipan, som egentlig er alt for søtt for min gane. Jeg er ikke så glad i søtsaker, egentlig. Jeg vil heller ha en pose sørlandschips.
Det er fugler på greina, som symboliserer lys, og lysere tider. En lysende ide, som fikk meg til å glemme alt som handler om støv og andre uvesentligheter.
For hvis jeg er snill, så kommer kanskje nissen på besøk. Julenissen finnes. Julenissen er gavmild og rund i kantene, sånn at han nesten kiler seg fast i pipa på tur ned. Nissen, og smånissene, finner på fantestreker hele tiden. De er hverandres hjelpere, og deler oppgavene mellom seg, med største glede.
Og Renathe, du får ikke kalenderen din før du har bada. Hohoho…!
