havetsdatter

Jeg tenkte ikke på å spørre om lov til å publisere bildet, men jeg regner med at det er greit, ettersom han stilte opp. Tre stjerner på samme bilde, liksom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette innlegget skal handle mer om MOT enn om fotballspillere og fotballtrenere.

Mitt eget mot.

I går snakket vi om mannfolk i matpausen. Kjekke mannfolk. Jeg dristet meg til å si at Kåre er Norges ( nest ) kjekkeste mann, og jeg så at det var flere som fikk stjerner i blikket.

Fotballstjerner.

Det var mange fotballstjerner på Frøya i går, for Rosenborg var på banen, og spilte mot våre egne. Det jeg liker best er at de har beina godt plantet på jorda, når de ikke flyr etter ballen, og at de møter opp på trening og avslutning for å dele ut pokaler til unge, lovende fotballspillere. 

De er forbilder.

Nå ble det mye fotballprat likevel, men jeg prata aldri fotball med Kåre. Jeg var nemlig på Hotell Frøya og spiste middag med representanter fra Kreftforeninga og Frivilligsentralen da gullguttene ramla inn. 

Jeg glemte hele Kreftforeningen – unnskyld, det hørtes ikke bra ut –  men det var nå eller aldri.

Altså NÅ.

Jeg sparket Mona på leggen og ba henne bli med, men plutselig hadde vi byttet roller. Hun, som har lært meg å være tøff, var plutselig blitt forvandlet til en pingle. Jeg hadde ei bestyrtet venninne i hælene, for da vi skulle hjem så overrumplet jeg både henne, Kåre og en han sto i samtale med. Den andre var en frøyværing, nesten nabo, så det var ikke så skummelt. Jeg var så målbevisst at jeg plutselig sto på straffemerket, klar til å dundre ballen i mål. Jeg  sa visst noe sånn som at vi hadde snakka om ham på jobben, og at jeg gjerne ville imponere kollegaene mine. Kan vi ta et bilde sammen? Selvfølgelig, svarte han.

Noe sånt.

Jeg har kakket hull på skallet mitt, så nå ser jeg lyset og stjernene. Og før hadde gutta hockeysveis. Ei venninna sa til meg:  ”  Både du og Lerkendal har forandret seg siden den gang. “

Og hun har rett.

Og så skjer det gode ting, som perler på en snor. I dag fikk jeg ei rød eske med hjerter på. Inni der lå det en liten glassengel og rosa Oktobervotter. 

Ikke er det bursdag, og det er ei stund til jul, og så har Evy strikket votter til meg. Disse vottene fikk meg til å tenke på Kreftforeningen igjen. Og på jobben min, og på jobben hennes. 

Hun jobber på Dagsenter for demente, og er leder i lokallaget av Livsglede for eldre. Hun gjør det lille ekstra, både for brukerne og, som i dag, for meg.

Tusen takk, Evy, på en helt vanlig dag, som plutselig ble rosa.

Jeg tror på Nils Arne Eggen sin filosofi. Du blir god ved å gjøre andre god. Når vi våger å anerkjenne hverandre, så betyr det mye mer enn vi kanskje aner. Det som skjedde i går, og det som skjedde i dag er to forskjellige ting. Det ene tok jeg initiativ til selv, fordi jeg drømte en drøm og hadde et mål. Det andre var en sånn varm ting som bare hendte, men den har sin historie likevel. Før, for mange år siden, var det jeg som ga noe til Evy, og nå skjedde det samme med meg. 

Jeg ble varm i trøya av begge opplevelsene. Kåre var akkurat så kjekk som jeg visste at han var, og Evy er akkurat så godhjerta som jeg vet at hun er.

Og med disse vottene får jeg varme hender med hjerter på.

Da glemmer jeg at hendene mine ikke er 18 år, og at hjertet ikke lenger er 20. Det er mye bedre å være snart 50, selv om jeg er både 10 og 18 og 20 når jeg husker tilbake.

Midt i livet kom motet. Det smalt i tverrliggeren og suste i mål. Nettkjenning, folkens, nettkjenning. Det er en deilig følelse.

Jeg kan ikke score mål uten å treffe ballen. Jeg kan ikke sende avgårde en pasning om det ikke er noen der til å ta i mot. Noen som skjønner spillet, og som vet hva jeg tenker. Et mål blir ikke et mål uten en målgivende pasning.

Både fotball, og livet forøvrig, handler om lagspill og lidenskap. Det handler om svart-hvite trøyer på tribunen, i medgang og i motgang.

Heiagjengen. Supporterne. Fotfolket og fotballfolket. Og Odd Iversen. Eggen sier at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene.

Han har rett.

Jeg har ikke peiling på fotball, og jeg har ei venninne med Rosenborg-hjerte, som ble grønn av misunnelse. Hun kunne tenkt seg den andre armkroken, den som var ledig.

Alt handler om lykketreff og stjernestunder, iallefall i går.

FRØYA SYKEHJEM

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kanskje tror vi at livsglede for eldre finnes eller er. Kanskje den gjør det. Kanskje den har vært der hele tiden, til alle tider. Kanskje er den bare litt vanskelig å finne når vi blir eldre, fordi det å bli eldre ofte betyr tap av funksjoner. Derfor må vi skape livsglede, for den funksjonen skal aldri gå tapt. Den får ikke lov til å forsvinne, for alle klarer litt.

Livsglede er hverdagsmestring og hverdagsgleder. Livsglede er paraplydrinker og samvær. Livsglede er en sykkeltur med EL-vira, med sånn fart at vinden rusker i håret ( under hjelmen, selvsagt ), men ikke fortere enn enn at vi legger merke til løvetanna i veikanten, og aldri så fort at vi ikke rekker å hilse på dem vi møter.

Livsglede er Havets festbord og verdens beste sykehjemskjøkken. De folkene der, de som lager maten, de gjør det lille ekstra, sånn at det blir en stor opplevelse.

De som vasker rom og fellesareal, hva skulle vi gjort uten dem? De har alltid tid til å slå av en prat, eller danse en vals med langkosten, til underholdning for dem som sitter på stua.
Vaktmesteren slenger ut av seg en vits, eller en god historie, så folk har noe å le av. Det kommer oss alle til gode.

Trappetrening med fysioterapeuten er også livsglede. Og ergoterapeutens fokus på hverdagsmestring. For ikke snakke om hjelpemiddelkoordinatoren, som sørger for at brukeren har det utstyret han eller hun behøver. Det er livsviktig.

May og hennes hjelpere på vaskeriet. En viktig brikke i puslespillet vårt. Alle vet vel hvordan det føles å mangle en bit i puslespillet. Da blir det ikke komplett.

Vi har sikkert verdens beste legedekning, vi har katten Felix, og vi har flotte og tydelige ledere. Vi har Ingrid, som gleder seg til hver eneste bursdag ( sin egen ), og som sørger for at det alltid er folk på vakt. Hun er driftskoordinator, fint ord og fin dame. Vi prøver stadig vekk å spleise henne med en mann, men det er alt for lite mannfolk i denne bransjen.

De som kommer utenfra. Barn, ungdom og voksne som lyser opp en dag, enten med sang og musikk, eller ved å tilby fotpleie, massasje eller et friskt pust fra verden utenfor.

Åsså fotfolket da; sykepleierne, hjelpepleierne og omsorgsarbeiderne, som alltid er tilstede, og som gjør det lille ekstra, på hver eneste vakt.

Jeg glemte nesten lærlingene, sykepleierstudentene og elevene. Takk og pris for at vi har dem. De er forlengelsen av fortid og nåtid. De er bindeleddet og framtida.

Beboerne, grunnen til at vi er der vi er, og gjør det vi gjør, de er selve hjertet på sykehjemmet. Uten dem var vi ingenting. Iallefall ikke der.

I dag har Frøya Sykehjem blitt sertifisert som Lvsgledesykehjem, og jeg er kjempestolt over å være en del av denne gjengen.

Rachel Tørum, jeg gir deg litt av æren. Du er super!

Jeg vil kalle det et skikkelig stykke dugnadsarbeid, med Peggy  Alice Johansen i front. En frontfigur må alle ha.

Jeg så at hun var rørt.

Jeg tillater meg å dele dette bildet, fordi det allerede er publisert og offentliggjort andre steder. Jeg har nemlig en bitteliten del i denne livsglede-kaka, fordi jeg fikk være Gudmor for EL-vira.  

Vi hadde høytidelig dåp, og selvfølgelig måtte EL-vira få sitt eget dikt.

Det er min plikt å sørge for at hun aldri blir utlada.

Jeg må hente ned ordene før de renner ut og bort. Nå, og ikke om litt, eller aldri i morgen. Da kan bobla sprekke, sånn at ordene flyr til himmels, uten meg. Jeg vil også fly.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg rekker ikke å skrive like fort som ordene vil ut. De er en vilter vårbekk. Jeg kvesser blyanten, men ikke klørne, og lar andre ting være. Ordene betyr alt, og mer enn jeg noensinne ante.

Jeg blir friskere av ord. Får roser i kinnene og glød i blikket.
Og skrivekrampe, men det er bedre enn skriveabstinens og tomme ord, eller ingenting.

Skjønner du?

Jeg elsker bøkene til Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Det var da det begynte. Jeg er veldig glad i filmene om Emil og Pippi, men egentlig liker jeg best å lese, for da kan jeg skape min egen virkelighet om hvordan mennesker og omgivelser ser ut. Det er fint å la fantasien få fritt spillerom.

 Pippi og Emil er unntaket, for de ER sånn. Akkurat sånn må de være. Og verdens søteste mormor med skaut. Hun med de åtte ungene.

Jeg lurer på om man kan være for ung eller for gammel til å skrive? Svaret er nei. Jeg samler ikke på ting, men jeg ønsker meg en skrivemaskin med kulehode og rettetast, pluss et gammeldags skatoll, med mange små rom og tusen tanker i.

Den turen til bokhandelen hvert år før skolestart, den var sommerfugler i magen. Nye blyanter, nytt viskelær, notisbøker med blanke ark, og lukta av bøker som andre hadde skrevet. Jeg har det fortsatt sånn. Jeg finner alltid en bokhandel.

Men det er vanskelig å finne poesi i bokhandelen. Hvis poesien er heldig, så har den kanskje fått tildelt det venstre hjørnet i butikken.

Fy skam! Hvorfor skal poesien alltid stå i skammekroken eller i billigkroken?

Den fortjener mye mer enn det. Den fortjener Plass og Ramme, så alle kan se den. Kom hit, skal den si. Åpne døra til min verden, så blir du kanskje litt rikere.

Det kan jeg nesten love, men da må du slippe ordene inn i hjertet ditt og hodet ditt. Det er litt opp til deg selv.

 Det blir akkurat som med meg og fantasien min. Jeg tolker boka og lager mine egne skikkelser i hodet. Det går fint an å tolke dikt, også. Lese det som finnes mellom linjene, eller bare klø seg i hodet fordi ordene ikke gir mening eller gjenklang.

Det er ikke alltid jeg skjønner meg på andres dikt, og broren min skjønner nesten aldri hva jeg mener når jeg skriver et dikt selv. Han bare himler med øynene.  Han synes sikkert at jeg er helt på viddene, men det er fint på vidda, for da slipper jeg å se en masse trær.

For en stund siden ble manndommen hans satt på prøve, for da sto samboeren hans å saget ned trær i hagen for å få bedre utsikt. Uheldigvis kom to av naboene hans forbi akkurat da, og lurte på hva HAN drev med. Eller hva han IKKE drev med, mente de sikkert.

Jeg tror han satte pris på utsikten likevel, og jeg er sikker på at regnskapet går opp, dem to i mellom. Jeg tror de har en grei arbeidsfordeling til vanlig. Det var bare uhellet som var ute den dagen….UPS!!…for hans del. Søstra mente han var helt på jordet, og bare himlet med øynene

Jeg liker ikke regnskap, hverken i tall eller gjerning, selv om jeg frydet meg over at han ble tatt på fersken i å gjøre ingenting. Eller kanskje han hadde tenkt å gjøre noe annet.

Hva vet jeg?

Jeg vet at han er elendig på småprat, selv om han snakker med hele verden hver dag, både på engelsk og norsk, og kanskje på kinesisk. Han er skikkelig dårlig til å pludre om uvesentlige ting, sånne ting som egentlig ikke er uvesentlige likevel. Nei, gi ham heller noe håndfast, som å sage ned et tre, eller steke en pølse.

Heldigvis har vi samme form for humor.

Nå rotet jeg med bort. Ordene er som en bisverm. Det ser ikke ut som de har et system, de bare flyr, men det har de visst likevel.

De arbeider for Dronninga.

Målrettede skyts, med akkurat passe luft mellom linjene. Gule jagerfly med svarte striper, som kan stikke om jeg ikke passer meg. Hvis jeg prøver å vifte dem bort, så styrter de ned fra oven med sinnablikket sitt.

Jeg må gjøre meg til venn med ordene. Gi dem tid og gi dem plass. Gi dem den respekten de fortjener, og la dem stikke hvis de blir forsøkt tråkket på.

Det heter ytringsfrihet. La meg være fri, og la meg pakke ordene inn i vatt. La ordene være ei mjuk dyne, eller gi dem orkan styrke. Jeg vil ikke snu kappa etter vinden. Jeg vil si høyt hva jeg mener, og være stille når stillheten er best.

Stillhet er ikke alltid farlig eller feigt. Noen ganger er stillhet det som kan snu en følelse – eller en dag – opp ned, så du ser lyset. Å våge å være stile krever en smule mot, har jeg merket.

Og pinlig stillhet er det verste jeg vet, men det er noe helt annet.  Ikke liker jeg å synge heller, selv om jeg elsker musikk. Musikk er også ord, med toner til.

Akkurat som diktet. Tonene finnes i lufta mellom ordene. De hjelper sommerfuglvingene med oppdriften.

Sant ja,  Arild?

Dessuten satt mamma en hel dag og sydde vinger under armene hans, sånn at han kunne fly fra biltaket, så han har satt spor etter seg han, også, selv om han gikk på trynet i grusen den dagen. Han hadde i det minste trua, og trua og håpet lever man lenge på. For ikke å snakke om de skyhøye forventningene han hadde, som sikkert kriblet som sommerfugler i magen:

” I believe I can fly. “

Be om sommerfuglvinger til din tanke
hvis du vil sette et spor som varer.
– Hans Børli –

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når isen slår skjøre sprekker under beina mine, og jeg er ei mikroskopisk jente under stjernene, da bevrer hjertet bittelitt.

Jeg vil at jula skal være sånn.

Sånn varm og lun og gnistrende fin. Bittesmå gaver og store, varme hjerter. Hjerter som tenker på annet enn å drasse hjem mest mulig marisipan og gull.

Jeg vil heller ha et hjerte som åpner døra og slipper inn lulefred, og trillende toner fra julesalmer. 

Jeg er ikke så glad i marsipan, men jeg skjønner at den hører jula til. Jula, ja, men ikke før. Jeg vil ha tilbake forventningene som jeg hadde for hundre år siden. Da ventet vi, og ventet, og ventet enda litt mer. Takk og pris for at vi hadde Donald Duck og vennene hans.

Og Askepott.

Og snø.

Og is i magen.

For tenk om, og tenk hvis ikke nissen kom på besøk. Jeg vet at det var pappa som gjemte seg bak nissemaska. En gang rygget han til og med bilen sin opp til huset, med nissemaskehodet stikkende ut av ruta for å kunne se litt bedre. Snakk om å være avslørt, men det gjorde ingenting. Ikke lett å se klart bak ei maske, og vi synes maska var skummel, selv om det var nissen som banka på.døra like etterpå.

 Jeg har mange drømmer. Noen går i oppfyllelse, mens andre forblir en drøm. Enkelte drømmer jobber jeg målrettet for å innfri, mens noen bare skjer.

Jeg har mange forventninger til meg selv. Noen klarer jeg å innfri, mens andre går på trynet. Jeg strever hardt for å få skuldrene under hodehøyde.

Det er vanskelig å være liten under stjernene, selv om jeg er glad for å se dem. I kveld er det forresten meldt supermåne.Den er finest akkurat når den kommer over himmelranden, akkurat i det øyeblikket den viser fram hele seg.

Akkurat da.

Jeg MÅ ikke ditt og datt, og jeg MÅ ikke rundvaske hele huset. Det er ikke det som er jul. Det sitter langt inne å la det være, for jeg er skrudd sammen sånn at jeg MÅ.

I år har jeg innført en ny øvelse. Jeg tvinger meg selv til å la være, så kanskje det blir en vane. Det skal ikke bli en vane å gi f** i å holde huset rent og pent, men det skal bli en vane at det er jeg som bestemmer over tankene mine.

Iallefall de tankene som ligner på tvang.

Når jeg peiler nesetippen mot himmelen, så er disse tankene en latterlig bagatell. Jeg vet da det.

Heldigvis MÅ jeg skrive. Det å skrive er en gave som jeg fikk da jeg var lita. Nå hegner jeg om den, og prøver å forvalte den på best mulig måte.

Tenk om ordene mine kan bli ei bok. Ei bok som ligger under andre sitt juletre. Ei bok med forventning mellom permene.

Ei lita ei, bare. Akkurat stor nok til å romme fine ord.

Jeg vet så mye, men det er så lett å glemme. Det er så lett å gå seg vill i tanker og i stjerner. Tenk så mye bedre det er å gå seg vill i stjernevrimmel. Det er mye bedre å velge det siste, selv om jeg elsker tankevrimmel noen ganger. Det er da jeg er kreativ. Det er da drømmene mine blir virkelighet. og det er da jeg finner de riktige ordene.

Stjerneskudd og nattehimmel.

Jeg liker at det er mørkt, for da ser jeg klart.

Jeg vet at det er mange som gruer seg til jul, og av mange grunner. Noen savner, mens andre fryser. 

Til jul kommer Amanda hjem etter avtjent førstegangstjeneste. Hun elsker jula, og det smitter. Det skal bli så fint.

Det er tanken som teller, det vet jeg alt om. Jeg MÅ tenke positivt. Jeg må tenke på hva som betyr noe i livet. Jeg vil ikke inn i den negative spiralen igjen. Den vil gjerne dra meg med og ned, men jeg vil ikke.

Vilde Wedø Jektvik sa at vi skulle sette de positive tankene på repeat. Det er noe av det klokeste jeg har hørt i hele mitt liv.

Hvis den varme tanken går hånd i hånd med den gode gjerningen, da skapes magi. Og jeg liker Charlotte sine tekster, om stjerner og snøfnugg og sånt.

Snøfnugg på nesa.

I vinduet heng den, å lyse opp rommet,

ei stjerne så varm å så gul.

Sende en tanke, en klem og litt varme,

te den som itj gler sæ te jul.

– Charlotte Audestad –

VENNSKAP

Ole Brumm og Nasse Nøff var ute og gikk en tur i skogen, da solen kom opp på himmelen.
“Se Brumm, så uendelig vakkert”, sa Nasse.
Da tittet Brumm ned på Nasse og sa:
Nasse, vet du hva jeg vet?
“Nei, hva da Brumm?”,  svarte Nasse nysgjerrig.
Brumm sa: ” Du er like vakker som solen du, fordi du alltid har den samme varmen med deg i ditt hjerte.
Glem aldri det, min aller beste og snilleste lille venn”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er dette raushet handler om, pluss mye annet. Jeg har lært hjemme at ingen blir fattig av å gi. Vi er ikke så rause med klemmene, men jeg har fått inn med morsmelka at det er fint å gjøre noe for andre. 

Jeg er glad for at jeg er rik på andre ting enn penger, selv om de kommer godt med, de også. Heldigvis er jeg ikke slave av dem, og takk og pris for at de ikke henger som en klamp om foten min.

Jeg har så jeg greier meg.

Jeg har sagt det før, at jeg er rik på rause venner. De ser meg, de støtter meg, de pusher meg og de utfordrer meg. De har lært meg at det gjør godt med en klem, og de lar meg være i fred når jeg behøver det. 

De gir meg bekreftelse og motstand, og det er det som gjør meg trygg og sterk. 

Da Anette og jeg planla Hjertevenn, så var jeg aldri i tvil om at det ville bli fint. Vi er ulike som natt og dag på mange vis, men vi tenker ofte de samme tankene. Vi var hverandres støttespiller underveis, og vi sa tydelig i fra om det var noe som ikke ble riktig. 

Hun er et eksempel på en venninne som alltid stiller opp, og det beste av alt, hun bor i gangavstand. Det betyr at jeg kan ta strikkeveska og vinflaska med på kveldsbesøk.

Jeg tror ikke det er lønnsomt å spare på gode gjerninger, sette seg på bakbeina eller mele sin egen kake. Det er mye bedre å dele. Det er mye bedre å være litt rund i kantene, eller bære over med hverandre.

Jeg får det mye bedre inni meg når jeg velger rausheten. Det sunneste for meg, har jeg lært, er å velge bort mennesker som aldri gir noe tilbake. Jeg vender meg bevisst mot lyset. Da snakker jeg ikke om sorg og savn, eller rystende hendelser. Det er ikke det jeg vender meg bort fra. Jeg vender meg bort fra mennesker som ikke tenker på andre enn seg selv, for de finnes, de også. De som i ord og gjerning har nok med seg selv.

Her om kvelden var jeg i en underlig stemning, og da klarte Kine å snu stemningen min uten at hun visste det. Jeg var litt opprørt på innsiden, og rygget meg utfor veien, altså på utsiden, på grunn av at jeg ble sint og litt skuffet over noe. Hun gjorde noe så enkelt som å sende en snap i rette øyeblikk, med et bilde av oss to. Hun skrev at hun savnet vesenet mitt, og hun skrev at hun ønsket seg en reprise av festen.

Typisk henne.

Så søtt, så enkelt og så varmt. Jeg tror hun visste det likevel. Og Bølla, altså Kine, er mjuk som smør på innsiden <3

Det kom forresten en raus mann forbi, i spikerkulda, da jeg var som mest fortvilt. Det var nesten så tårene spratt, men bare nesten. Han puttet planker innunder dekkene på høyre side av bilen. En skikkelig handyman.

Resten ble plankekjøring.

Bloggen har blitt mitt hjertebarn. Det er litt skummelt å vite at alle som vil, kan lese det jeg skriver, men jeg velger å hoppe fra 10-meter`n. Jeg har høydeskrekk, men jeg hopper likevel. Jeg tar sjansen på et mageplask, men mageplask-smerte er kortvarig. Det svir en liten stund, men jeg er like hel, både inni og utenpå.

Jeg hopper en gang til, og enda en, og plutselig er det jeg som bestemmer over kroppen min og tankene mine. Helt til neste gang jeg får den store skjelven, for den kommer garantert luskende tilbake, angsten for det ukjente.  Akkurat som bjørnen, som kryper ut av hiet, og får den skarpe sola i øynene. Det svir det, også, men bare med det samme.

Utenfor er livet.

Ole Brumm har forstått det, Bjørg Thorhallsdottir har skjønt det, og vennegjengen min vet det.

RAUSHET ER GULL.

SNØ

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Då eg vakna,
skein mitt rom
av den kvite
heilagdom.

Blå var dagen
bjørki ute
risa rim på
himlens rute.

Rjupa einast
kunde trø
i den kvite
skire snø.

– Olav H. Hauge –

Det var ingen bønn. Renathe og Anette hadde ski og staver nok til hele bunten, så da ble det skitur. Selvfølgelig ble det skitur, for dama som hadde regien tar aldri et nei for et nei. Kristin håpet i det lengste at det ikke fantes skisko i hennes størrelse, men der feilberegnet hun stort. Jeg prøvde å si at jeg ikke har peiling på å smøre ski, og fikk utlevert et par smørefrie. Heldigvis var det ikke langrenn med skibytte, for jeg fomla lenge med bindingene.

Før start, heldigvis.

Den eneste mannen vi møtte i helga var stiv som en pinne, og nedsnødd.  Ikke kunne han lage mat, heller, men da har han sikkert god greie på andre saker. Vi har nemlig lest et sted, at når potensen går ned, så øker interessen for å lage mat.

Vi benytter dameturene til å diskutere saker og ting, men bare på generelt grunnlag.

Jeg har verdens fineste venninner, som alle har det lille ekstra. Jeg er ikke spesielt god til å lage mat, så da måtte jeg kompensere med å strikke bordkort som trakk oppmerksomheten bort fra desserten. Egentlig hadde jeg ikke behøvd det, for desserten ble en suksess, men da har alle et fint minne fra helga, som de kan ta vare på til neste gang.

Et minne som er bare deres.

Jeg klasket en L bak på ryggsekken for sikkerhets skyld, for jeg husket ikke om jeg mestret ski og staver.

Det var så lenge siden.

Heldigvis var førstemann i løypa stiv som en stokk. Jeg parkerte ham etter hundre meter, og lå i tet hele veien. Damene slet med å holde følge, og vertinna hadde smurt seg bort.

Sånn kan det gå.

For vi har hørt at ingen snøfnugg er like, 

og sånne under kan en tenke på en stund.

– Anne G Preuss –

For vi er ulike som natt og dag, og akkurat det er en berikelse.

Det er en gave å ha gode venninner.

Før frokost badet vi i stampen, og drakk rosa champagne. Den var nesten like rosa som buksa til Kristin, og like sprudlende som henne. Det er sånn luksus som vi ikke unner oss, eller aldri har tid til, før jobb.

Ikke har vi stamp hjemme, heller.

Vi sanket ved til bål, for June skulle steke pizzasnurrer. Noen av oss var optimister, og særlig Anette.

Anette si høne hadde også trua. Det så lyst ut lenge, men ikke lenge nok til at maten ble varm. Det endte med at vi måtte ty til bålpanna og hytteveggen hjemme, men det hadde ingenting å si, for da var veien kortere til runde to i stampen.

Akkurat så fargerike og flotte er de, venninnene mine. Vi savnet Ellen, men hun gikk ved siden av oss hele veien.

Det gjør hun alltid.

Ellen, vi er veldig glad i deg.

Å ha gode venninner i ryggen blir man sterkere av. Det var sikkert derfor jeg la meg i tet, fordi jeg behøvde det akkurat da. Neste gang er det den andre.

Vi bærer hverandres glede og sorg. Vi ler sammen, og er barnslige sammen. Vi diskuterer mannebein. Noen legger seg tidlig, og andre står opp først.

Ei er håpløs med handarbeid, mens den andre er designer.

Ei elsker å skrive, mens den andre forteller historier som vi andre kan klukkle av. Og hun er en ordkunstner, for hun kom på at dette helt opplagt måtte være en hønbåt.

Klukk-klukk, sa høna. 

Det som skjer i Budalen, blir i Budalen.

En morgen full av fuglesang
og begynnelser.
I dag skal vi støvsuge under sofaen,
skaffe nye frø til småfuglene,
vanne tomatplantene og solsikkene,
rydde leker inne og ute.
Men først bare sitte her
på trappen med kaffekoppen
og kjenne at det varmer
av solen utenfra
og kaffen innenfra.

– Hege Woxen –

Dette diktet får meg til å innse at alle de små tingene som vi gjør hver dag er dyrebare stunder, men først den rykende varme morgenkaffen. Alle disse rutinene, og alt det uplanlagte, som bare kommer til oss ut av det blå, det er det som ER livet.

Jeg liker begge deler. Jeg er glad i rutiner, og jeg elsker små overraskelser i hverdagen. Jeg elsker å få, men aller mest å gi.

Gode tanker og gode handlinger forplanter seg, det er derfor vi må være bevisst hva vi utstråler.

Sinne, glede, sorg, bitterhet, oppgitthet, mot, sarkasme, frustrasjon, lykke, og alt det andre som vi består av; klart det må opp, og ut i lyset.

Bare det ikke blir kronisk.

Det går ikke an å være kronisk lykkelig, heller, for lykken kommer bare i små, flyktige glimt, og kanskje når jeg minst venter det. Som trillende perler, på en måte.

Når jeg dør, ryker en sølvstreng
med glatte perler
som triller gjennom landet og renner hjem
til muslingmødrene på havets bunn.

Hvem vil dykke etter mine perler når jeg er borte?
Hvem vil vite at de var mine?

Hvem kan gjette at hele verden,
en gang,
har hengt rundt min hals

– Jostein Gaarder –

Jeg har tatt et valg, der jeg bevisst omgir meg med venner som puster luft under vingene mine. Vi flyr sånn som gåsa gjør, i formasjon. Vi bytter på å fly i tet, sånn at resten av oss kan ligge i rygg og spare krefter.

Nå går det helt greit å ta ansvar for de andre, for jeg er ikke lenger en pjusket liten fugl. Jo, forresten, den pjuskete lille fuglen har bygd rede på hodet mitt. 

Den er trygg der, for den hører til.

Jeg sparker ikke en forkommen fugl ut av redet. Jeg lærer den heller å fly, og gir den tillit nok, sånn at den søker tilbake til det kompliserte hodet mitt.

Ettersom jeg har dårlig retningssans, så er denne tilliten like viktig som fyrlykta er for sjøfarende.

Den blir et lys i mørket.

Andre mennesker sine dikt er lykkestunder for meg. Jeg kan faktisk navigere etter dem, særlig når jeg ikke klarer å finne de riktige ordene selv.

Det finnes dikt som slår meg i bakken, selv om jeg lever i lufta. En virvelvind av sterke ord. Det er fint det også, for på bakken finner jeg frø som jeg kan leve av. Små, små ord, som til sammen gir mening.

Ingen kan overleve bare på luft og kjærlighet, vet dere.

Var eg henne
Så ung og med alt alvoret
Trua som kunne flytta fjell
og viljen til å stå opp
Var eg henne
med dei vare stega og den
blinde tilliten til det gode
Er ho framleis i meg
etter alle tapte slag og sigrar
Er det ho som sit ved havet
Som ser på dansande bølgjer
og enno ventar
Er det ho

– Bente Bratlund –

Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte. Og ikke bare litt borte, men helt bortebortebortevekk borte. Faktisk helt inn i veggene vekk. Lussi er så stille og snill og flink og ren og pen at ingen ser henne lenger. Ikke moren, ikke faren, ikke læreren og heller ikke de andre barna. Ikke engang den store vaktmesteren kan finne henne.

– Gro Dahle –

Lussi kunne like gjerne ha vært meg. Jeg følte meg aldri usynlig, men jeg tror at jeg var alt for snill. Jeg skulle gjøre alt skikkelig og riktig og ryddig og pent. Jeg ble ikke presset til det, for jeg var sikkert født sånn. Jeg slukte aldri livet, men jeg var visst veldig glad i brunost.

Jeg ba selvfølgelig bordbønn.

Og jeg var født med ski på beina.

Mye senere oppdaget jeg at snø kunne brukes til så mangt, som å være litt utekkelig, til meg å være.

Jeg oppdaget ganske midt i livet, at det å bare være snill ikke fører meg dit jeg vil. Jeg vil fortsatt gjøre ting skikkelig og riktig og ryddig og pent, og jeg er fortsatt snill, men ikke hele tiden. 

Jeg våget ikke, ville ikke, klarte ikke, måtte ikke, skulle ikke. Det var ganske mye ikke, nesten som i hikke. Når du ikke klarer å slutte med hikkinga, selv om du holder pusten eller drikker vann eller lar noen skremme deg. Det fungerer ikke å bli skremt på kommando.

Du må virkelig ville det, at du skal gjøre en forskjell i ditt eget liv.

Jeg kan ikke skylde på andre for at jeg var sjenert og snill og pinglete og grublete. Selvfølgelig ble jeg påvirket i positiv eller negativ retning, det blir jeg fortsatt, men det er jeg selv som må bestemme, og det gjorde jeg nesten aldri før.

 Jeg bare svømte medstrøms.

Det begynte forsiktig. Før så tenkte jeg at min mening ikke betydde noe, så jeg kunne like gjerne bare lytte. Etterpå var jeg sint på meg selv, og sint på de andre. Sint på de andre fordi jeg kanskje var dypt uenig med dem, og sint på meg selv for at jeg ikke åpnet munnen og tok til motmæle.

Taushet har aldri forandret verden.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle si noe, selv om det bare var en bitteliten setning, sånn at jeg kunne venne meg til min egen stemme. 

Jeg overlevde, og fikk til og med lyttere.

Neste gang gjorde jeg det samme, og føyde kanskje til et lite avsnitt. Det gikk fint veldig fint. Den tredje gangen hadde jeg til og med en egen sak på agendaen. Kollegaer kom med innspill, og jeg vokste fra maur til elefant, selv om det siste jeg ønsker er å trampe noen på tærne.

Det er ikke det det handler om, å tråkke andre ned for å komme seg opp og fram.

Snart våget jeg, med støtte fra venninne-kollegaer, å ta overordna ansvar for spesielle oppgaver i tjenesten.  Først fikk jeg ansvar for blære- og urinveisproblematikk. Da ga jeg meg sev tittelen URINLEDER. Godt påkommet, om jeg skal si det selv.

For nå våger jeg å si noe.

Etterhvert har jeg gått over til å bli kreftressurs i kommunen, og jeg kunne ikke ha fått en bedre oppgave. Menneskemøter er noe av det sterkeste og fineste som finnes.

Jeg er ikke den samme jenta som jeg var, selv om hun sitter på skuldra mi fortsatt. Det er ingen tung byrde å bære på henne, for hun pusher meg videre. Hun hvisker i øret mitt at jeg skal våge det som hun aldri våget eller ville eller turde eller klarte. Hun har musefletter med sløyfer i, og hvitt plisseskjørt, 

Jeg er veldig glad i henne.

Fredag sto jeg på scenen sammen med ei venninne som jeg er veldig glad i. Vi arrangerte Hjertevenn, for å samle inn penger til Vildes Minnekonto. Det hadde jeg aldri i livet våget før, men nå gjaldt det selve livet. Ringen ble på en måte sluttet der.

Jeg ser ei voksen kvinne med mot i blikket, ei som vet hva hun vil, og som vet hva hun vil ha. Jeg ser ei som står opp for det hun tror på, og som gjerne vil gjøre alt hun kan for å ta vare på vennene sine. 

Hun er fortsatt snill, for det er en god egenskap å være snill, særlig når den blandes med mot og styrke.

Jeg SKAL skrive ei bok. Selvfølgelig våger jeg. Det er ei lita jente som vil at jeg skal skrive det jeg tenker, og det som jeg har lært og forstått, og henne kan jeg ikke svikte. Hun fortjener at jeg gjør det, for hun har vært ved min side hele veien, hele livet.

Vi klarer det sammen, hun og jeg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg svever som ei såpeboble i dag, lett som en plett. Ingen riktig vet hvor jeg lander, aller minst jeg selv, og iallefall ingen andre. Jeg må prikke forsiktig hull på bobla, sånn at jeg kan formidle det som hjertet er fullt av.

Anette og jeg har levd i vår egen boble ganske lenge nå, og der har vi hatt det veldig fint. Vi har ledd og vi har tørket tårer underveis, fordi det har vært naturlig for oss å gjøre nettopp det. Det var ingen vei utenom, selv om jeg liker omveier og sidespor.

Først ler

vennen min, etterpå

ler jeg.

Da blir latteren

akkurat lang nok.

Jeg kan tvinne den

tre ganger rundt halsen,

og få den til å varme

halve vinteren.

– Synne Lea –

Det er sånn vi har hatt det. Vi har utfylt hverandre på en fin måte. Den enes svakhet er den andres styrke, og omvendt, Vi har gått fra tanke til handling sammen. Det som var en spire i vinduskarmen, har blitt til en fargerik hjertebukett, eller et fargerikt skjerf skapt for kalde vinterdager.

I går kveld var vi vertsskap for hundre gjester, og det var mer enn vi noen gang hadde våget å håpe på. Vi vet at frøyværinger, og frøyværinger med en annen dialekt, er rause, men likevel. 

I dag er vi som dette diktet, litt høye på livet. Vi vokste med oppgaven.

Den morgenen

myggen våknet

og var gjort til en elefant,

ble den meget forbauset.

Du store verden!

sa den

her må det ha hendt noe

i nattens løp!

– Inger Hagerup –

Det er forresten ingen sak å arrangere en sånn kveld når alle sier JA. Jo, det er mye arbeid og omtanke som ligger bak, ned til minste detalj, for vi er begge perfeksjonister, men vi hadde hundre stykker, og mange flere, med oss på laget. 

Vilde og Vildestyrken var vår inspirasjon, men like mye alle andre som blir berørt av kreft eller annen sykdom, for det er dessverre mange. Vi hadde mange i tankene denne kvelden, og ønsket å formidle at alle behøver hverandre. 

Vi har godt av den gode samtalen. Vi har godt av å møtes, selv om det det noen ganger er best å være alene med ullpleddet sitt, i sofaen hjemme. Jeg er glad for at kvelden ble akkurat så fin som vi hadde planlagt, for alt kan jo ikke planlegges. 

Sånn er livet. Det endrer kurs før vi vet ordet av det, derfor må vi fylle det med så mye godhet som vi kan.

Et overflødighetshorn av godhet.

Godhet forhindrer ikke at noen blir syke, men den gjør dagen bittelitt bedre, kanskje til og med mye bedre. Jeg tror på det siste.

Målet med kvelden var todelt. Vi skulle samle inn penger til Vildes Minnefond, noe som giverne klarte med glans, og vi skulle gi noe tilbake til Vilde og hennes familie, som takk for den åpenheten de har vist oss, og som takk for hennes liv, som hun levde ett hundre prosent.

Vilde ga åpenhet og mot et vakkert ansikt.

Jeg er bittelitt stolt av det vi har gjort. Ikke fordi jeg føler meg spesielt edel, men fordi vi var heltemodige bak mikrofonen. Eller heter det foran?  Vi hadde aldri gjort det før, derfor var vi sikre på at vi skulle klare det.

Det ville Pippi ha sagt.

Vi var så fokuserte på å skape litt magi, at til og med tårene holdt seg innendørs, sammen med oss. De ville ikke ut, iallefall ikke mine. Jeg, som egentlig er så lettrørt.

 Utenfor vinduet skulle det være meteorstorm denne kvelden. Det hadde Anette nettopp lest i avisa. Hun prater forresten like mye som en sånn storm. Hun er et stjerneskudd av ord, for det gnistrer rundt henne.

Meteorstormen var nok ikke tilfeldig. Jeg tror at det var Vilde som sendte et dryss av gull over gjestene sine.

Vi sparket av oss skoene og unnet oss et glass Cava etterpå, og i kveld skal jeg begynne på mitt nye strikkeprosjekt. 

Dere vet hvilket jeg mener.

…men friskt var det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

T-skjorta fra Supen Pøbb gjorde nytten, for det er greit å være tildekket i oktober. Veldig greit, egentlig.

Jeg er nemlig hvit som snø på denne tiden av året. 

Jeg lar ikke snøen stoppe meg, og det lå til og med isflak på stranda ved Gjevilvatnet. 

Brrrrr!! Herlig!!!

Jeg tror det er lettere å gjøre elegante moves, eller legge ansiktet i de rette folder, når det er en annen årstid enn høst, kanskje heller sommer, men for ei som elsker høsten så er dette perfekt. Det er bare å bestemme seg, for det er tankene som bestemmer om jeg greier det. 

Klart jeg greier det. Jeg greier alt jeg bestemmer meg for om dagen. Jeg er inne i en flytsone med tanke på viljestyrke og mot. Det er bare å ta på solbriller og bite tennene sammen, for ellers klaprer de.

Ja, jeg elsker vann, og hav er det beste jeg vet, men denne helga var jeg på fjellet. Da kjente jeg at det gjør godt med forandring. Det er herlig å være borte, for da er det så godt å komme hjem igjen.

Med gode minner, nye krefter og røde kinn. Ansiktet ser hvitt ut, men det er lyssettingen, det vil si sola, sin skyld. Den er tilgitt. Den deilige, livgivende sola, som har gitt oss en vidunderlig høst.

Høsten har gitt oss nydelige farger og blå himmel. Den har gitt oss bratte motbakker og slake stier,  med hvilepuls nok til alle som vil ha. Vi behøver bare å si ja takk. 

Ja takk til høy himmel og nesten like høye fjell. 

Vi er heldige som er friske og raske nok til å nyte sånne mektige omgivelser. Det er forresten ikke nødvendig å være rask, egentlig, men heller målbevisst og glad i det som naturen kan gi oss.

Helt gratis. 

For oss var det iallefall gratis, for det er broren min som får trekk i lønna, sånn at vi kan låne ei flott hytte på den beste tiden av året,  Arild spanderer, og Oppdal er best før snøen kommer. 

Vi ble varme i trøya hele hurven, men det var ikke alle som tok en dukkert i Gjevilvatnet av den grunn. Ikke alle, men noen av oss.

De tøffeste, sikkert.

Det er dette som er hytteliv. Fyr på peisen og slitne føtter, tapet i høstfarger og rokken i hjørnet, men som bare er til pynt. Det var før det, at de brukte rokken til noe fornuftig. Kanskje noen fortsatt gjør det.

Skal det verta garn må ein både karda og spinna, men jeg kjøper garnet mitt i butikken, og i helga strikket jeg masse.

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg, 
men nevera trivelig smilte. 
Og under dens lauvheng med glede jeg såg, 
at villrenen stille seg kvilte.

– Jon Østeng Hov –

Og villrein så vi. Det er de som eier fjellet, mens vi er lydløse gjester.

Jeg hørte ei ugle, også, men så den aldri, jeg bare enset vingeslaget i lufta, før den ble borte mellom forvridd fjellbjørk. Ergelig! Jeg har ugler rundt omkring i huset mitt, men fikk ikke se den i levende live.

Kanskje en annen gang.

Imens kan jeg hvile ved ei vindvridd fjellbjørk. Perfekt hvileskjær som naturen har laget selv, og mye bedre enn den fineste lenestol, i det fineste hus.

Det fineste huset er ute.

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold.
Himmelen sto alltid
åpen over meg.

– Hans Børli –

Tusen takk til hele familien for den flotte og morsomme helga på Oppdal, for vi har ledd mye. Det er viktig å trimme lattermusklene, i tillegg til alle de andre musklene.

Vi har danset jenka og sunget karaoke. Vi har kjørt standup-show og lært oss linedance. Vi har laget treretters, og drukket hverandre under bordet. Vi har til og med danset på det samme bordet, lekt gjemsel mellom fjellbjørk og proklamert dikt.

Nei, det har vi ikke. Ingen av delene, men mye annet rart.

 Det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse, så jeg poster bilde av denne fine gjengen uten å spørre om lov, så kanskje jeg får bli med på tur en annen gang, også.

Pleeeease!

( Arild, jeg vet at du digger å ha med storesøstra di på tur, for da har du noe å strekke deg etter. Neste gang skal du bade )