havetsdatter

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Disse nydelige tegningene har jeg fått låne. Jeg forelsket meg i tegningene, slik noen forelsker seg i Paris, Kjærlighetens by.

Ta en titt innom hennes facebook-side, som heter Lykketegning.

Vi må leve med tanken på at alvorlig sykdom og død kan ramme oss. Vi må leve med at ulykker kan påvirke og endre våre liv. 

Det er slik det er å leve, og det er sånn for alle. Ingen kjenner morgendagen. Noen får mer enn andre, enten av gleder eller sorger. 

Vi er ikke født med en garanti for at goder og smerte fordeles likt.

Det vi må leve med, og som vi ikke kan leve med, er terror. Enkeltmennesker eller grupperinger som ruinerer våre liv.

Som med overlegg planlegger og gjennomfører målrettede handlinger. Handllinger som knuser enkeltmennesket og samfunnet.

De invaderer og infiltrerer, og må fullstendig mangle empati og medmenneskelighet. 

Heldigvis er det så mange fine folk i verden, at man etter at ondskapen har rammet, kan vinne over ondskapen med varme.

Varme, medfølelse, hjelp og støtte. Selv føler jeg meg hjelpeløs. Jeg føler meg lita og langt unna virkeligheten, selv om jeg vet at den samme virkeligheten har truffet vårt lille land, også.

Når jeg sitter på et svaberg ute ved havet, så blir det så uvirkelig. Da forstår jeg ikke at det er mulig at sånne ting skjer. Hvordan kan et menneskesinn bli sånn?

Hvordan kan noen knuse andre? Hvordan kan man leve med seg selv etterpå, om man ikke gikk med i smellen, slik som selvmordsbombere gjør?

Hvordan kan slike mennesker få heltestaus? 

Heldigvis forstår jeg det ikke.

Det har visst gått av en bombe i hodet mitt. Det myldrer tusen tanker der inne. Flere enn ellers. Heldigvis er det en vennlig bombe, som flommer over av medfølelse og hjertevarme for alle som er rammet. 

Vi er på en måte rammet alle sammen, fordi vi ikke kan kjenne oss trygge der vi mest av alt skal kunne føle trygghet. Der vi lever og bor.

Der hjertet vårt er.

Inspirasjonen til å skrive i kveld hentet jeg hos Ellen, ei dame jeg er så heldig å få være venninne med. Ellen er både sterk og svak. Hun mistet nylig sin datter i kreft, og la ut et fint dikt som handler om sorg og omsorg. Diktet beskriver hvor godt det er å ha noen rundt seg. Noen som kan være et varmende teppe, og som kan gi omsorg i sorgen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg tenker meg denne omsorgen som et lunt og varmt lappeteppe. Lapper i alle farger, der hver og en av dem som vil hjelpe bærer sin farge. Når jeg ser på dette med venneblikk, så er hver venn en kjær del av dette teppet. Ingen kan løfte sorgen av skulderene, men alle kan hjelpe til med å gjøre børa litt lettere å bære. Sorg er ei bør, selv om sorgen betyr at man har elsket noen. Heldig er den som har noen å være glad i, og som vet hva det vil si å elske noen. Det er prisen for denne gaven, at sorga en dag kan treffe oss.

Sorg tar aldri slutt, men finner en annen form.

Noen ganger ønsker man kanskje å være alene med sorgen. Andre ganger er det godt å le sammen med noen, dele en god kake og en kopp kaffe, eller dele den gode praten. Det går også an å dele stillhet. Og tårer.

Det er lov å søke dekning i et skall, og det er lov å være der lenge. Sorg har ikke et tidsperspektiv, og ingen opplever den likt. Det er samtidig godt at noen varsomt tør å kakke hull på dette skallet, slik at lyset slipper inn. For livet skal leves.

Jeg har alltid hatt lyst til å strikke et lappeteppe, med oldemor-ruter. Nå som jeg har lært meg å hekle, så skal jeg hekle et teppe i alle regnbuens farger. Jeg skal tenke på vennene mine, og alle som jeg er glad i. Jeg vil gi dem hver sin farge i dette teppet. Kanskje jeg skal be dem om å hekle sin egen lapp, også, sånn at de kan velge farge selv.

Noe som varmer like godt som et teppe, er å ta et isbad i sjøen, kle seg i varme klær, og dele ei flaska vin i naustet etterpå. Jeg har ikke naust, men Anette har naust.

Hun er lett å be. Der kan vi ha den gode samtalen, selv om hun snakker mest. Vi legger teppet over skuldra til Ellen, og inviterer henne med.

Vi vil at hun skal kjenne varmen, og jeg vil at denne hverdagsdrømmen skal gå i oppfyllelse snart.  

Da skal jeg dele denne vinflaska med dem, for den har Ellen gitt meg. Det er den fineste vinflaska jeg noen gang har fått. Jeg burde egentlig spare den, men datteren hennes, Vilde, har lært meg at det er NÅ jeg lever. 

Jeg deler også dette diktet, som betyr så mye for meg:

 Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,

andre forlater deg når det blåser som verst.

Men noen kommer som en rolig sommervind,

smyger seg rundt deg som et deilig teppe.

De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.

Ta vare på disse menneskene.

Det er de som får deg gjennom alle stormene.

KVADRATUR

Barndom. Er det den
vi engang var eller den vi aldri
fikk være, som plager oss mest?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I erindringen om barndom
ligger vår største lykke
rett under vår dypeste sorg.

Ja, det som gjør oss lykkelige
er de selvsamme ting
som gjør oss så ulykkelige.

Som kjærligheten. En vi aldri
fikk være, utfordrer oss en gang til å bli den vi er.

– Stein Mehren –

Bloggen min handler mest om dikt, og mest om tanker omkring livet. Både mitt eget og andres liv. Jeg kan ikke blogge om sminke, for jeg kan ikke å legge perfekt sminke. Jeg kan heller ikke blogge om mat, for jeg er en elendig kokk. Men jeg elsker å bake. Og jeg elsker å se på Masterchef.

Jeg er heller ikke god på trening og livsstil, selv om jeg elsker å gå lange turer med hunden min, og selv om jeg har padlet både til Mausundvær og til Sletringen Fyr i sommer. Når det kommer til treningssenter, så har jeg ingenting å bidra med, for jeg har skrekk for å være der. Det går ganske bra å delta på gruppetreninger, når jeg bare klarer å ha et avslappet forhold til speilveggene. De er jo bare der for å hjelpe meg til å gjøre øvelsene riktig. Det andre rommet, der egentreningen foregår, der er jeg aldri mer. Jeg har prøvd, og jeg har rømt. Jeg har grått mine modige tårer fordi jeg var feig og rømte.

Da går jeg heller en topptur med hund og tanker, for det er noe jeg liker og noe som jeg mestrer. Jeg mestrer ikke alltid tankene, da. Det hender de slår krøll på seg, og bare er til bry, men det er da det hjelper å gå denne toppturen.

Milla er flink til å få meg på andre tanker. Som i går kveld, da hun hadde gravd opp halve plena. Da har hun et blikk som ligner på dette. Ikke varmt og mykt, men fullt av f**n. Jeg er sikker på at det var en hevn for at jeg lot henne stå ute. Alene.

Hun er også havets datter. Vi vandrer i fjæra, og vi løper rundt, akkompagnert av både sjøsprøyt og sandstorm. Milla har lært meg å leke igjen. Barnet i meg ler og leker.

Hun får meg til å le en trillende latter, og vi triller rundt på gulvet i samhørighet. Det veier opp for det sorte hullet i plena.

Noen ganger er det blikkstille, og da ser vi speilbildet vårt i vannet. Som ansiktet speiler seg i vannet, kjenner mennesket seg igjen i en annen. Det gjelder for dyr, også.

Vi speiler oss i hverandres øyne, og gir hverandre bekreftelse. Hun merker mitt stemningsleie, og jeg merker hennes. Hun setter også merker i huset. Her er et synlig bevis på at hun satte varige spor, allerede som valp.

Alt vi opplever i livet setter spor, på godt og vondt. Det former oss til den vi har blitt. Jeg er en annen nå enn da jeg var lita jente, med miniskjørt og musefletter. 

Hun som ikke våget å se folk i øynene. Nå gnistrer blikket mitt. Jeg har samlet alle trassaldre som jeg ikke hadde, i disse grønne øynene.

Jeg er ikke ei lita tulle med øyne blå. Øynene er grønne og selvsikre. De er voksne og trygge, men glimtvis trer den lille jenta fram. 

Og det får hun lov til. For det er denne jenta sitt liv, og det er denne voksne kvinnen sitt liv.

Ingen andre skal leve hennes liv.

” Hei kjære du. Kvar gång æ les d her diktet veit æ at ingen kjænni allj innerst inn, hværsken æ eller du kjænni kvaranner godt, mæn at livet kan før oss inn i vænnskap som e så stillt at ingen ferstår d;

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hæ, e dokker vænna? Så ferskjellig som dokker e?

Vænna kan man værra på mang måta, å æ vilj at du ska vætta at du e ein sånn stille vænn som æ sætt utrolig pris på Tove. “

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?

Hvor fikk vi det fra?

Der var piller for alt: nerver vedvarende hoste og anemi.

Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?

At fjellovergangene aldri snødde til?

Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?

Hvor i all verden hadde vi det fra?

– Kolbein Falkeid –

Denne meldinga og dette diktet fikk jeg overraskende tilsendt en sein kveld. Siv-Tove og jeg er like unge, og det er vel det eneste vi har hatt til felles. Nå har vi vokst oss nærmere,hverandre, og er hverandres stille venn. Ikke det at hun er spesielt stille, denne dama. Hun har en latter som runger, og gir gjenklang. På mange måter er hun min rake motsetning, men vi er i bunn og grunn like når det kommer til livets sanne verdier. 

Jeg synes det er nydelig at hun kaller meg sin stille venn. Jeg ble rørt av denne meldinga. Vi har hver vår historie, og historiene ligner ikke. Men vi har respekt for den andre, og denne dama har en styrke i seg som jeg beundrer. Så heldig jeg er for at våre veier møttes. 

Ann Iren er ei annen hjertegod dame. Hun vet at jeg elsker ugler, og for noen dager siden sto hun plutselig i døra. Hun hadde sett ei ugle, og tenkt på meg. Derfor måtte hun kjøpe den, og hun måtte komme på besøk. Hun hadde med seg verdens fineste ugle, og søte, hjemmelagede bananmuffins. Hun fortalte samtidig at bloggen min betyr mye for henne, og hun sa at jeg hadde fått henne hektet på sitater og ord. Akkurat da følte jeg meg styrtrik.

Det er det jeg er. Styrtrik på vennskap. Jeg har beskrevet flere av vennene mine i tidligere blogginnlegg. Jeg er ingen samler, men jeg unner meg selv å samle på gode venner. 

Bente-mor. Verdens mest omtenksomme dame. Hun tenker alltid på alle andre før hun tenker på seg selv. Hun må tenke mer på seg selv, for det fortjener hun. Hvis jeg noen gang blir syk, så er hun mitt førstevalg. Da er hun en av dem jeg vil slippe tett innpå meg. 

Mona. Lykkepillen min. Henne har jeg beskrevet mange ganger før. Hjertevenn og padlevenn. Jeg har ikke flere ord igjen for å beskrive henne. Hun vet inderlig godt hva hun betyr for meg. 

Wenche. Bautaen og støttespilleren. Vi kan snakke om ALT. Når vi er på jobb sammen, så er vi dynamitt. Da er det nesten sånn at vi kan utrette mirakler. Det er fordi vi stoler 100% på hverandre, i ett og alt. Et vennskap som jeg vet vil vare livet ut.

For meg er en sann venn slik som Trygve Skaug beskriver det.

Kanskje dette er forklaringen på at jeg er så glad i ugler. Ugler i alle former og fasonger. Jeg hadde problemer med å spise, men følte at jeg ikke hadde det. Derfor fortalte jeg det aldri til noen heller. 

Jeg hadde det sånn på grunn av prestasjonsangst og prestasjonsjag, og ikke på grunn av kroppen min. Det handlet ikke om slanking. Det var kroppen sin måte å gjøre opprør på. Høres det rart ut?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det skjedde plutselig, mens jeg tok utdanning som sykepleier. En vakker dag tok det overhånd. Det å flytte fra det trygge og kjære, det å flytte i kollektiv med 12 andre som jeg aldri hadde møtt før, det å  bli vurdert og analysert hele tiden, det å stadig bytte praksisplass. Det ble for mye for meg. 

Jeg kan ennå kjenne følelsen av å bli overlatt til meg selv; den følelsen når alt er nytt og ukjent og skremmende. Ei beskjeden jente fra landet. Kastet til ulvene. Det var selvfølgelig ikke sånn, men akkurat da var det sånn.

Jeg flyttet til verdens fineste plass, skulle jeg oppdage etterhvert, men akkurat da var plassen en trussel. Levanger er både by og land, fjell og sjø. Jeg tapte mitt hjerte til dette stedet. Til slutt.

Det finnes ikke en plass som ikke er utforsket. Jeg syklet Nord-Trøndelag på kryss og tvers, i et forsøk på å sykle fra min egen frykt. Ikke for å bli slankere og sprekere, men for å rømme. Jeg var så sprek at jeg lett syklet fra min tre år yngre bror, selv om han hadde topptrimmet 18-girs sykkel. Selv hadde jeg gammeldags damesykkel med kurv i fronten, og med tre gir. Jeg ble også veldig godt kjent i distriktet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, og et humoristisk skråblikk  hjelper på det meste.

Det som står i overskriften ble også et forsøk på å rømme. Rømme fra argusøynene, som hele tiden skulle vurdere om jeg var bra nok.  Det var både en lettvint og tungvint løsning. Lettvint, fordi det var en konkret handling som førte til kortvarig lettelse. Tungvint, fordi lettelsen bare varte i et brøkdels sekund. Etterpå overtok nederlagsfølelsen. Det tok litt tid å bli frisk, for jeg måtte flytte fokus. Det er ikke gjort over natta, men jeg klarte det. Alene. Det er sikkert lurt å søke hjelp for prestasjonsangst-tanker som leder på villspor, men det ville jeg ikke.

Veilederne veiledet i beste mening, men det er så skummelt å være student og nederst på rangstigen. Alle kan jobben sin, og kjenner rutinene. Alle, bortsett fra den stille og forsagte studenten, som ikke vet om hun skal være tilbakeholden eller frampå. 

Det er dette som holder meg tilbake fra å søke ny jobb, også. Denne følelsen av å være ny. Være den som kan og vet minst. 

Jeg vil ha kontroll. Kontroll over egen kropp og eget liv. Kontroll over mine arbeidsoppgaver. Det har jeg nå. Jeg vet at jeg gjør en god jobb. Jeg vet at jeg er respektert.

Jeg tar utfordringer på strak arm, etterhvert som de kommer. Bare det ikke blir for mange på en gang.

I studietiden ble jeg ikke kvitt denne følelsen av å ikke strekke til. For hver gang jeg byttet praksisplass, så var jeg like redd. For hver gang jeg bytte praksisplass, så erfarte jeg at det gikk strålende. Jeg fikk alltid gode tilbakemeldinger, og jeg fikk tilbud om å jobbe der utenom studiene. Det burde gitt meg troen. Troen på at jeg er dyktig i faget,  og troen på at jeg faktisk duger. 

Det er ei lita jente der inne som fortsatt skjelver i stemmen, og er redd for det ukjente. Hun er også seig som en vidjekvist. Hun opplever at hun er grunnstammen på arbeidsplassen sin. Ei å stole på, og ei å lene seg mot i tunge tider.

Hun har vunnet mange kamper. De fleste mot seg selv.

 Hvis denne åpenheten kan hjelpe i det minste EN, så er det gull verd. Jeg er et bevis på at det er mulig å vinne over seg selv.

VØRE MITT HJARTE AV STEIN

Vøre mitt hjarta av stein
kunne eg gå gjennom verdi
utan mein.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Alle dei vonde ord
ville møte meg
utan å såre,
utan å setje spor.

Usårleg ville eg stå
midt i den vålege striden.
Ta imot slag-og slå.

Vøre mitt hjarta av stein-

Nei, heller bogne og bera
stå her og suse
i vinden og vera
ei levande grein.

– Jan Magnus Bruheim –

Dette hjertet, som var naturlig formet i asfalten, fikk jeg øye på en dag jeg gikk og sparket i bakken. Et perfekt formet hjerte. En livets tilfeldighet.

Jeg ble merkelig oppstemt, og løftet blikket da jeg vandret videre. Det er noe med å legge merke til det store i det små.

Heldigvis har jeg ikke et hjerte av stein. Jeg har et levende hjerte, som banker rolig og som dundrer vilt avsted. Jeg vil ikke at hjertet skal være av stein, slik at jeg blir usårlig, for da er jeg heller ikke myk og mottagelig for det som varmer. Jeg vil være begge deler. Sterk og hardfør, myk og føyelig.

Ei myk og spinkel grein er også seig og motstandsdyktig for stormen. Den følger vindkastene, men knekker ikke av den grunn. Når vinden stilner står den der støtt, som før. Kanskje litt mer pjuskete, men når våren kommer varsler den om nytt liv.

I havna, eller ute på sjøen, er jeg ei levende grein. Ei grein som blomstrer. Når jeg blir redd, så er jeg en overmoden rose. Kronbladene drysser av ved den letteste berøring, eller kanskje bare ved et blikk jeg ikke klarer å tolke. Når jeg drømmer, så er jeg en ferdigblomstret løvetann. Fallskjermene flyr avsted, på ville veier.

Jeg er også en stein, og da ligger jeg i vannkanten. Slipes og formes av bølgene, sandkornene og livet. 

Jeg liker løvetanna, den tøffeste av dem alle. Den gule sola, som trives i frodig jord og i karrig landskap.

LØVETANNENS BØNN

Blås på meg, barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
– som brenner i gressets grønne himmel –
med alle du undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

– Harald Sverdrup –

STJERNENE I NOVEMBER

Stjernene i november,

store, klare

over lasete

lauvfallslier.

Utkjempet sorg,

ensomhet, ord

fra tusen uskrevne

kjærlighetsbrev,

brodert med nennsomme sting

av glitrende sølvtråd

på himmelens djupblå fløyel.

– Hans Børli –

Jeg MÅ skrive. Og jeg må lese. Særlig diktene til Hans Børli, fordi han maler så fint med ordene. Han bruker hvert eneste ord med forsiktighet, men får dem likevel til å glitre.

Jeg kan lese diktene hans om og om igjen, og jeg finner alltid noe nytt. Poesi gir meg noe som jeg ikke vil være foruten.

Jeg har stor respekt for mennesker som eier en slik formidlingsevne som han gjør. Det er kunst.

Stillhet er også kunst. Å søke stillhet er ofte vanskelig, fordi vi hele tiden er omgitt av alle mulige lyder, og fordi vi er opptatt med så mange ting som tar fokuset vekk fra den gode stillheten. Vi behøver den. Vi behøver å puste med magen, og vi behøver å søke en indre ro. 

Stillhet kan også virke truende, fordi vi da blir tvunget til å lytte. Lytte til oss selv, og stille oss selv de vanskelige spørsmålene. Vi slipper ikke unna.

For meg, som er havets datter, så finner jeg denne stillheten i kajakken min. Det er havet som gir meg den etterlengtede roen. Havet vugger meg og omslutter meg, og i disse øyeblikkene kjenner jeg på lykkefølelsen. For ingen er lykkelig hele tiden. Det er disse glimtene av lykke som er rikdom.

Jeg finner ikke de riktige ordene for å beskrive stillheten, så jeg lar Hans Børli gjøre det for meg. Slik han beskriver skogen, slik er mine følelser for havet. For jeg vet jo at stjernehimmelen over oss er den samme.

Det er rart med stillheten i skogen,

den er aldri et fravær av lyd,

aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom.

Du hører trærnes mjuke riksing i vinden,

en korsnebb fløyter sin vemodige tone, og hakkespetten trommer lydt på en tørrhara,

– men summen av det hele er likevel stillhet,

en stor ro som kjærtegner trommehinnene

og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys.

INGEN SOM DU

For du har både vett nok,
mot nok og ro nok.
Og du er både bra nok,
sterk nok og god nok
Du er den blomen du skulle vera.
Kom med dine draumar, kom med di tru,
for ingen er som du.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Denne sangen er nydelig. Den forteller meg at jeg er god nok. Noe av det jeg setter mest pris på ved å bli eldre, er at jeg faktisk tror mer på dette enn jeg gjorde før.

Jeg har jobbet meg fram til å mestre bombardementet av perfekte kropper med perfekt hud. De som lyser mot meg fra ukeblader og aviser. Glansbildene.

De treffer et ømt punkt inni meg. De gjør det fortsatt, men aldri som før. 

Da ungene var små, og hadde overnattingsgjester, utbrøt en av dem høylytt i det jeg stupte ut av senga: Du ser ut som et monster.

Med to timers søvn og håret til værs, så var det ikke langt unna. De fikk se en uretusjert mamma, og jeg fikk en lattermild start på dagen.

Dette var bare morsomt, men det som ikke er morsomt er å være sin egen verste kritiker. Stille seg selv til veggs, og kreve for mye av jenta.

Jeg er et godt eksempel på at tanker kan ledes inn i en negativ spiral, og jeg har også bevist det motsatte. Det siste er jeg stolt over.

Jeg har opplevd å ha speilet som fiende. Det var lenge min verste fiende. Jeg har opplevd at dagslyset skremte meg, fordi det er så avslørende. Ingen og ingenting kan gjemme seg i dagslys. For den som tenker sunne tanker, så er disse tankene vanskelig å forstå. Det høres dumt ut, og er en bagatell i Verdensbildet. Det er da jeg går ut og titter på stjernehimmelen. Lille meg i den store verden.

Det visste den friske delen av hjernen, også, men den var den tapende part. Den kjempet hardt for å sette ting i perspektiv, men tapte hver eneste kamp.

Nå vinner jeg stadig oftere. Slår negative tanker ned i støvlene. Jeg tramper på dem. Noen ganger i sinne. Andre ganger gnir jeg dem frydefullt ned i søla. Jeg hopper på dem, i barnslig glede.

Jeg feirer hver lille seier, for hver liten seier er en stor seier for helsa mi.

Jeg sammenligner det litt med anoreksi. Du ser en annen virkelighet i speilet enn det andre gjør. Du tror fullt og fast på det du ser, samme hva de andre sier.

Det er faktisk en diagnose, og den diagnosen har jeg gitt meg selv. Dysmorfofobi. Den ligger latent, og under huden. Like under overflaten, med en skjør hinne over.

Jeg fikset et eget album, der jeg samlet bilder av kvinner med samme “feil”.  Det var en liten trøst å vite at vi var flere.

Jeg nektet å være med på bilder, og eg hadde et usunt forhold til mitt eget speilbilde. Dere forstår nok ikke hvilken jobb jeg har gjort for å mestre dette. 

Jeg har klart å overvinne ved å snu tankene mine. Jeg har mestret livet ved å være åpen. Om noen mener jeg byr for mye på meg selv, så får det så være. Jeg har vunnet på det. Jeg har hatt utrolig god hjelp av fastlegen min, Eli. Eva Renate Bøe har vært en god og profesjonell støtte. Jeg har blitt møtt med respekt på arbeidsplassen. Barna mine har vært enestående. Familie og venner har vært uendelig tålmodige. Jeg har mistet dager og år, og påført mitt tidligere samboerskap påkjenninger som gjorde at jeg valgte som jeg gjorde. Men jeg har også vunnet mye. Jeg har startet med blanke ark, og vunnet en kjæreste, som jeg har valgt å være åpen med. Han gjør meg til et bedre menneske.

Jeg har vunnet over meg selv. Jeg er den blomsten jeg skulle være.

 Eg kan sjå deg
som en ven i verden.
Som ein eg treng her
på denne lange ferden.
For eg har sove i vakker seng,
blant ville vekster i blomeeng.

Åpen, åpen står havets grind.
Hjerte, måtte det vare!
Måtte du vugge for vær og vind
og la dine sorger fare.
Måtte du bare duve av sted
fra blåne til blåne av sommerfred
mens glitrende måkeskrik slår ned
som sølv over berg og tare.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

-Inger Hagerup

Så godt det hadde vært å bare duve avsted, fra blåne til blåne av sommerfred. Ansvarsløs og bekymringsløs, fare uten mål og mening.

Vent litt.

Det er sikkert ikke godt å ha det sånn hele tiden, heller. Det blir litt som bursdag og julaften. Hadde alle dager vært bursdag eller julaften, ville ikke disse dagene hatt den samme magien. 

I går kjørte jeg bak en traktor. Alt for lenge. Han ga meg muligheten flere ganger, men strekningen var ikke lang nok til at jeg tok sjansen på en forbikjøring. Da fikk jeg selvfølgelig en hale med biler etter meg, for problemer har en tendens til å forplante seg, slik at de påvirker andre. Det påvirket meg, også, for jeg ble som en furie.

Jeg var flau og stresset. Hjertet mitt banket som besatt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg endelig hoppet i det, så gikk det så vidt, men ikke fort nok til at bilen bak meg rakk det. Jeg sneglet meg forbi traktoren, og er ikke traktoren et saktegående kjøretøy? 

Bilen min har verdens dårligste motor, og jeg unner ingen å overta den. Jeg vil ikke ha den selv heller, men så lenge jeg kommer meg fra A til B så er den min.

Jeg vet knapt hvordan jeg skal fylle spylervæske. Jeg kjenner ikke min egen bil. Jeg ignorerer den så godt jeg kan.

Slik jeg også ignorerer mine egne signaler. Jeg kjenner min egen kropp bedre enn jeg kjenner bilen. Likevel ignorerer jeg, og overser, tydelige tegn. 

Tegn som kroppen gir meg for at den vil at jeg skal ha det bra. Da ender det med at jeg blir like sirup som bilen. Jeg orker ingenting. Jeg bruker halve dagen på å stå opp, dusje og drikke kaffe. Hodet har tenkt så mange tanker i så lang tid, at nå er det bare bomull der inne. Og når hodet er fullt av bomull, så er det ikke plass til så mye annet. Det er kroppen sin måte å si STOPP! på.

Jeg trenger bensin. Drivstoff. Dette drivstoffet er å gå ut og titte på stjernene. Jeg synes Nils Arne Eggen sier det så fint:

Livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst så kan vi ikke se stjernene.

Når jeg ser på stjernehimmelen, så gjør det godt. Da føler jeg med bittelita, men samtidig som endel av noe større. Mine problemer blir små, og jeg vet at de er små.

Jeg vet at jeg har det trygt og godt, og at jeg er priviligert som har et stort og fint nettverk rundt meg. Et nettverk som fanger meg opp.

Drivstoff er å senke farten. Gå på sparebluss. Besøke venner, gå tur med hunden, tenne talglys, fyre i ovnen og ta fram strikketøyet. Ikke alt på en gang, for da blir det for mye. Det handler om å gi seg seg lov til å nyte, lov til å leve. Jeg må jobbe mye med meg selv for å tillate meg å bare være meg.

Lille meg, som ikke hele tiden må prestere noe eller gjøre noe for å være bra nok. Det er lov å gjøre ingenting, og jeg har lov til å gjøre akkurat det jeg har lyst til.

Det er ingen andre som hindrer meg i dette. Jeg setter opp hinder for meg selv. Jeg må orke å hoppe over dette hinderet, så kanskje jeg blir en sprek og livsnytende fole igjen. En fole som jafser i seg grønt og duggfriskt gress.

Selv en snegle beveger seg framover. Det viktigste er vel at den er på riktig vei. Sin egen vei. Det kan den bare gjøre om den følger sitt eget hjerte, og lytter til sin egen magefølelse.

Snigelen
– av Olav H. Hauge

Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett
han gjev svarten
i farten
berre leidi er ret.