havetsdatter

Jula er en salig blanding av stress og allverdens tid å ta av. Jula er også en blanding av refleksjon og tradisjon. Siden vi foreldre ikke bor sammen denne jula, så har jeg vært ekstra opptatt av at alt skal bli så bra som mulig. For unger er unger, hele livet. Ungdom har også behov for å se at mamma og pappa har det fint sammen, fordi om de ikke lever sammen. 

Jeg synes vi har klart det fint. 

Vi har vært samlet til lillejulaften-kveldsmat og til julemiddag. Det med julemiddagen var ganske genialt. Jeg jobbet til fire, og kom hjem til dekket bord. Jeg inviterte Lasse hjem, og ba ham pent om å steke ribba. Han tok oppgaven på alvor, for maten smakte himmelsk. 

1., 2. og 3. Juledag har vi også vært sammen alle fire, både her og der. Sånn er jula. Middag her, og kveldsmat der.

Jeg har heldigvis en raus og voksen kjæreste, som tåler å komme i andre rekke for noen dager. Men etter frokost og Flåklypa i dag tidlig, så var det jamen på tide med en date.

Den var ikke så langvarig, men gjorde veldig godt. Jeg ble varm i hjertet, selv om det var kaldt ute.

 

 

Jeg er egentlig veldig glad i høst og mørketid, men etter den miserable vinteren vi har hatt i år, så kjenner jeg lengselen etter lysere dager og netter.

Lengselen etter å planlegge padleturer og andre turer. En ryggsekk full av kaffe, matpakke og kjærlighet.

En ryggsekk å samle turminner i. 

 

Hav og himmel er det beste jeg vet, og i dag ble jeg påminnet hvor godt det er. Røde, friske kinn og en lykkelig hund. Bølger som slo inn fra storhavet.

Det er da jeg kjenner aller best at jeg lever. Det er da jeg kjenner at jeg er heldig.

Det ble to turer ut til Skagan, for jeg glemte noe, og måtte tilbake og hente det. På min andre runde så tenkte jeg ikke at det var et slit å måtte vende tilbake, for det var det ikke. 

Det gjorde bare godt, for jeg ble plutselig så bevisst hvor heldig jeg er. Jeg møter mennesker hver eneste dag, som ikke kan hoppe lett fra stein til stein. Mennesker som sikkert hadde gitt hva som helst for å løpe en ekstra runde. 

 

Livet bygges langsomt. Stein for stein. Det hender at byggverk raser, og det hender at et bygg må barduneres og forsterkes. Jeg tror at ord, brukt på rette måten, kan lindre og styrke. Ord kan være en plattform å stå støtt på. Ord kan gi luft under vingene, om man velger dem med omhu og hjertevarme. 

 

Jeg vil danse mot vår,
kjenne hud møte hud,
være ung i et nyfødt år.

Kjenne liv i min kropp
fra en sol som står opp,
være ung – Jeg vil danse mot vår.

– Rolf Løvland –

 

Det er ikke sånn at jeg vil være ung igjen, jeg vil bare kjenne meg yngre enn på lenge.

 

I går fikk jeg verdens beste førjulsgave. Når jeg sitter her i sofaen på lillejulaften, med kaffekoppen i handa, så føler jeg meg rik på vennskap.

I går stakk jeg innom Renathe for å levere julegaver, og da fikk jeg servert gløgg og pakke. En pakke som jeg skulle åpne med en gang. 

Først skulle jeg se hva som var innenfor det blå papiret, og etterpå skulle jeg lese brevet som fulgte med.

 

Jeg fikk den fineste ugla man kan tenke seg. Hun sa at da hun så den, så visste hun at den måtte bli min.

Vi har kjent hverandre fra vi var småjenter, og har fulgt hverandre hele livet. Ikke så tett hele veien, men vi har alltid visst at den andre har vært der.

Vi har delt alt mulig. Kjærestebetroelser, hockeysveiser, plastøredobber og skulderputer.

Vi har vært der når den andre har behøvd en skulder å gråte på, eller å lene seg mot.

I glede og sorg. 

 

Renathe tolket ugle-bildet slik:

Ugla har løftet vingene, og er klar til å fly. Samtidig har den et fast grep om greina, det kjente og kjære. Det er vanskelig å slippe tak, selv om den ønsker å fly.

Ugla har et stort hjerte. Den har pyntet seg, men vet ikke helt at den kanskje er fin. Fin som den er, og ekstra fin når den pynter seg.

Hun skriver at jeg skal løfte vingene og fly avsted, men ikke lengre og fortere enn jeg selv er klar for. Hun mener jeg skal ta det i mitt eget tempo, for det er fort nok.

Denne hjertevarme tolkningen av ugla og meg selv tar jeg med inn i jula. Jeg er heldig som har ei sånn venninne, som er med og blåser luft under vingene mine.

Så jeg kan fly fritt. Så jeg kan sitte på greina når jeg behøver trygghet og hvile. 

Tusen takk, Renathe.

 

 

Jeg ble fristet til å ta et tilbakeblikk på 2015, for det har vært så innholdsrikt.

Jeg er veldig glad i jobben min, og særlig når jeg får kjøre rundt på øya og være tilstede for hver enkelt. Når jeg får være kunnskapsrik og omsorgsfull sykepleier, da er jeg der jeg helst vil være. Allsidigheten vi er så heldige å få være en del av. Å kunne litt om alt, og det å opparbeide seg et godt klinisk blikk. Vi tar selvstendige valg der og da, for sykehuset ligger mange svinger og omveier unna. 

Jeg har delt mange fine turer og øyeblikk med kjæresten dette året. Vi deler heldigvis interessen for havet. Jeg har blitt trukket mot Titran mange ganger, alene eller sammen med andre. Der ute finner jeg roen. Da lytter jeg til havbåra, stillheten og kontrastene. Da nyter jeg samhørigheten med havet, fuglene og den jeg er glad i.

Vi hadde en fantastisk padleferie på Helgelandskysten, og skal garantert tilbake til dette området. Et dryss av holmer og skjær, akkurat som på Frøya, men likevel annerledes. Det er det som er så fint med å smyge rundt i kajakken. Å oppdage noe nytt hver eneste gang. 

Å bli tatt vel i mot av en ny familie gjør meg også glad. Inkluderende og trivelige folk. Jeg kjente dem jo litt fra før, men dette er annerledes.

Foreldrene mine er rause og snille. De hjelper meg med alt som jeg behøver hjelp til, og alt som jeg ikke behøver hjelp til. Det gnistrer litt av og til, men jeg er veldig glad for å ha dem i nærheten. Jeg hadde ikke klart meg så godt uten. De har taklet samlivsbruddet mitt på strak arm, selv om det sikkert er sårt for dem, også. 

De tar vare på han som jeg ikke bor sammen med lengre, og de har tatt vel i mot den nye. Barnebarna er gullet i livet deres. Alle 5. 

Jeg har vært på Røros med strikkeklubben. Ei helg full av latter, sprell og fine samtaler. Ei helg med god drikke og nydelig mat. Mat som vi ikke har laget selv. Vi betaler andre for å gjøre det, for det er vårt pusterom i den travle hverdagen. Fordi vi  fortjener det.

Jeg har vinterbadet i sjøen med Anette. Hutret og drukket meg varm på vin sammen med henne etterpå. Kroppen gløder etter en sånn dukkert. 

Jeg har vært mange ganger hos Mona. Hun disker opp med mat og vin, så lett som ingenting. Å sitte sånn, bare vi to, er veldig godt og nødvendig av og til. Vår spontantur til Håholmen i sommer er et av høydepunktene. Stikkordene er jordbær og champagne.

 

 

Et dryss av fine dager og kvelder, også sammen med andre som jeg er glad i.

 

Innimellom disse dagene kommer grubleren fram. Den sensitive og overfølsomme grubleren. Det å skulle gjøre sitt beste på alle områder hele tiden. Ta hensyn til alt og alle, og være det trygge punktet i midten som alt springer ut fra, eller være det punktet som alle kommer til med sitt. Ettersom jeg lytter mer enn jeg prater, så vet jeg mye. Det er en tillitserklæring jeg setter pris på, selv om det noen ganger gjør at jeg tenker så det går trill rundt.

Jeg vil ikke ha det annerledes.

Milla har snudd opp ned på livet mitt. En logrende og varm hund, som er lykkelig hver gang jeg kommer hjem. Da får jeg vel tåle at det har røket noen skolisser på veien, og at hundehår smyger seg inn i hver krok.

Hun er verd det.

Jeg står sterkt på egne bein nå, selv om jeg noen ganger er skjør og pinglete. Jeg har familie og venner i en trygg sirkel rundt meg, men jeg tør også å tråkke utenfor denne sirkelen. Jeg har blitt flink til å ta steget ut av komfortsonen min, for livet er sterkere der.

Jeg har fine kollegaer som jeg liker å samarbeide med. Jeg har tatt del i opplevelser som gjør meg ydmyk. Jeg føler sterkt med dem som har latt meg komme nær, og jeg er samtidig takknemlig for det jeg selv har i livet mitt.

  Drømmen for neste år er å padle til Ylvingen sammen med Kjell, for det er viktig å ha en drøm i hjertet. 

 

 

 

 

 

” Natten er mørk og stum,
med ett det suser.
I alle tyste rom,
som vinger bruser.
Se, på vår terskel står,
hvitkledd med lys i hår,
Santa Lucia, Santa Lucia. “

 

Dette er resultatet av kreativ livsglede for eldre. Det gikk mot helg, og vi var i adventsmodus. Line hadde så veldig lyst til å finne på noe, og dermed var vi i gang. Kjøkkenet stilte med kanelsnurrer, Cecilie kjøpte med seg glitter og lys på tur inn, og lærling Malin klippet lysmansjetter. Ingema, med den flotte manken, ble kommandert til å bære håret utslått. Hun var selve Lucia, av tre grunner. Hun har det fineste håret, hun har den beste sangstemmen, og hun stråler mest av oss alle. 

Og våre brukere lyste opp. Det skal så lite til.

Fantastisk flott gjeng å jobbe sammen med. Vi kommer i alle aldre og i alle utgaver, og sammen er vi et sterkt lag. Det er sånt som dette som styrker samhold og jobbglede, når det blåser som verst på toppene.

Fredag var vi invitert på kveldsmat hos min bror med familie. Det var så artig! Nydelig mat og god drikke. Varmen rundt et kveldsmatbord. Artige historier og mye latter.

Når du trives så godt at du ikke tenker på å gå hjem, når du danser på stuegulvet, og når du kler deg ut med maske. For ei som ikke er særlig hemningsløs, og som hater å kle seg ut, så sier det alt om hvor bra det var. 

 

Hvis jeg ikke husker feil, så tok jeg på meg ansvaret for å arrangere Solsnu-fest neste helg.

Ungdommen hadde bakedag hos mormor og morfar lørdag. En tradisjon som alle setter pris på. Besteforeldre er gode å ha.

Lørdag kveld var jeg hos kjæresten. Varmt hus, tente lys og god mat. Jeg sa pent god natt kl 22.30, og sov til 11.30. Det var nesten litt sjokkerende, og samtidig sjokkerende godt. Det er litt sånn at jeg legger fra meg hverdagsstress og grubletanker hjemme, og bare slapper av. Jeg er ikke så tam og trøtt alltid, men i går behøvde jeg det visst. 

Milla fikk seg en fin luftetur sammen med Kjell på søndag, mens jeg valgte å bake lussekatter. Nå lukter det bakst i hele huset, og jeg er opplagt og varm. Fordi jeg er heldig.

 

Så godt det er å få sånn omsorg. Bare sette seg ned, og bli litt bortskjemt. Kjenne varmen fra noen som er glad i meg. 

Det er så godt å gi, men det er også godt å få. Det er bare det, at det nesten krever litt trening å være mottager. Jeg har mange i min nærhet som bryr seg, og jeg har mange å bry meg om. Det er godteskåla mi nå i adventstia. Å vite at jeg har denne skåla, som er full av fine mennesker. Jo mer jeg gir, desto fullere blir den.

Den flommer over av godhet.

 

 

Ei magisk skål, som heldigvis aldri blir tom. Noen er sure og noen er søte. Det finnes dem som er grønne av misunnelse, mens andre skinner gult som sola. Det er røde hjerter i skåla, og det er glefsende krokodiller. Det finnes sterke drops og geletopper. Denne blandingen av egenskaper som bor i oss alle. 

Ei varm og god helg er snart over. Ute snør det. Det drysser hvite flak fra himmelen, og akkurat i kveld er snøen postkort-magisk.

 

 

 

Advent. Den lune, varme ventetiden.

Jeg har venninner som har mistet barn, og jeg har venninner som nyter livets dessert. I dag ble ei av mine aller nærmeste venninner mormor, og jeg har utnevnt meg selv til ekstratante. Noen av mine venninner har opplevd begge deler. De lever midt i alt. De opplever sorg og savn, samtidig som de kjenner på gleden over små barnehjerter. Hjerter og kropper som er fulle av forventning og liv.

Når vi er så midt i livet som vi er nå, så er erfaringene mange. Vi håper jo at det er det vi er, midt i det hele, sånn at vi har mange år foran oss. Vi balanserer mellom generasjonene. Og det er noe med advent og jul som gjør at følelsene ligger rett under huden.

Alt blir sterkere. Til og med fargene. Jeg tåler alt og ingenting i denne tiden.

Det skal mye til for at jeg ikke gjør alt jeg kan for å skape ei varm jul, og det skal lite til før jeg blir rørt og vemodig. Det er som en storm på innsiden enkelte dager.

Jeg blir kastet hit og dit, og jeg vet aldri når disse vindkastene kommer. Det kan være en sang på radioen, eller det kan være et minne.

Heldigvis er jeg så heldig at jeg har trygge og gode juleminner. Jeg åpnet alltid de myke pakkene først, fordi jeg visste at det var ullsokker og en pengeseddel inni. Trygt og forutsigbart, og litt kjedelig.

Nå vet jeg at det var kjærlighet i hver en maske. Jeg vet at jula var magi, og jeg vet at verden var et hus med fire vegger.

 

En skulle vøri fire år i romjul
da julelysa brente dagen lang –
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

– Alf Prøysen –

 

Vårt hus var likevel åpent for alle som behøvde det. Det var fri flyt av budbringere. Farmor og farfar innlosjerte emmisærer og misjonærer, enten det var jul eller påske. De fikk den beste senga og den fineste maten. De omreisende takket for seg med bønn og tårer. Hvorfor talte de til gråten tok dem, når de skulle bære fram et gledens budskap? Jeg lyttet og undret meg, og skjønte egentlig ingenting.

Mamma var minst like inkluderende, og inviterte nyskilte onkler i tur og orden. Åpent hus for trengende, spesielt i jula.

Den tanken er egentlig god. Åpen dør og velkommen skal du være, i stedet for å stenge døra for andre enn kjernefamilien. Det er en familiehøytid, og godt er det, for den som er så heldig. 

En dag vil jeg feire julaften sammen med de som bor på gata. Være til hjelp, sånn at de kan få et godt minne. Røre i suppegryta. Jeg vil ikke gjøre det for at jeg selv skal føle meg bedre, selv om det sikkert vil føre til at jeg føler meg bedre. Det skal ikke være sånn at jeg gjør det for å lette min egen samvittighet, eller for at jeg vil kjenne på følelsen av å være bittelitt lik Den barmhjertige Samaritan. Han har jeg hørt mye om.

Jeg vil gjøre det for at det er selve kjernen i livet. Å vise omsorg. Alle kan trå feil, og ingen kjenner dagen. Det er varme det handler om.

Og suppe kan til og med JEG lage.

 

 

 

 

 

Sjå treet.
Einsamt står det, nakent
i kaldt, gullbleikt mars-gry
med skarp kant av skaresnø
kring foten.

Dei andre tre her på sletta
står samansigne i stivt bar
og søv trygt i sin vinter.
Men dette er annleis enn dei.

For dette aleine er nakent
og ventar lauv.
Knuppane ligg alt som dropar
tett etter kvar ein kvist.
Varsamt og vàkt, urørleg
står treet og ber sin skatt
med veikt skin som av perler
kring seg frå rot til topp.

Gå ikkje nærare.
Stilt skal det vere her enno,
ingen må vakne her enno,
men snart, snart – –
derfor ligg dette mjuke skimmer
vàrt som ein lykkeleg draum
over det sovande liv.

Alt på vår jord som ber knuppar
og veit si fullbyrding nær,
har dette skimmeret kring seg
av venting og togn og draum.

Så rart å ha sett det treet.
Så godt å ha vore det treet
– og vere det, enno ein morgon.

– Halldis Moren Vesaas –

 

 

Noen ganger finner jeg så fine dikt. Små perler som får meg til å tenke at sånn, akkurat sånn er det. Treet er et så godt symbol. Et lite, sart tre, plantet i kjærlighet, som forsiktig roter seg. Suger til seg næring og solskinn. Bøyer seg for stormen, og reiser seg igjen. Sterkere for hver gang. 

Noen trær vokser opp under karrige forhold, mens andre utfolder seg i jordsmonn som gjør dem sterke og trygge. Noen blir overdøvet av andre trær. Disse som bruker røttene til å stjele andres næring. Andre står tett sammen, og søker ly hos hverandre. Beskytter når vinden rusker tak, og vet at de har støtte. Det finnes trær som står alene. Likevel, og til tross for at jeg undrer meg på hvor i all verden de henter næringen fra, så kneiser de stolt mot himmelen. Noen av dem er vindskjeive, men de står der likevel. De lar seg ikke knekke, og viser hele verden at de er stolte av den de har blitt.

Denne styrken beundrer jeg. 

 

EN STJERNE SKINNER I NATT
Denne stjerna ga meg den etterlengtede adventsfreden. En god investering, som skinner varmt mot svarte natta. Jula er både lys og mørk. Jula er inkluderende, men også ekstra ensom for den som allerede er ensom. Jula er gode minner og såre minner, den er glede og sorg. Det som betyr mest for meg, er å holde julehjertet åpent året rundt. Se menneskene rundt meg, og høre hva de har å fortelle. Jeg vil lytte og lære.

Jeg vil ha mot til å følge min egen ledestjerne. Jeg vil investere tid og omtanke i vennskap. Gi når det behøves, få når det er nødvendig, se og bli sett. Jeg har lært at det er det livet handler om. Nå som jeg er 48, så har jeg det motet som skal til. Det tok litt tid, men hvilken reise.

 

  I jula skal vi møtes. Alle skal be inn til selskap og alle skal kjøpe gaver. Alle skal være ekstra rause og snille. Vi brenner flere lys enn ellers, og vi tenker flere gode tanker enn ellers i året. Det er varmt og fint. Jeg er glad i jula, men egentlig er jeg mer glad i de vanlige dagene. Dem er det flest av, og det er dem vi lever livet vårt i.

Det er i hverdagen jeg synes det er ekstra viktig å løfte blikket. Se verdien i det jeg har rundt meg, og sette pris på dem jeg har i livet mitt. Det er lov å dele ut varme og inkludering hele året, og ikke bare gjemme det til jul, eller pakke det bort når jula er over.

Jeg elsker hverdager med glitter på. 

Denne nydelige Nancykofta har tanta mi strikket til meg. Jeg synes den ble knallfin i brunt og blått. Det som er så fint, er at man kan mikse og trikse farger etter eget ønske og egen smak. 

På den måten kan alle finne sin favoritt.

Når det gjelder å strekke til, så synes jeg det er mer utfordrende enn å velge farger til ei kofte. Jeg undrer meg på om det er medfødt hos oss kvinner, dette å skulle mestre på alle plan. Det å påføre seg selv dårlig samvittighet for alt mellom himmel og jord.

Helt fra barna var små, så har helg betydd god mat, brus i stettglass, levende lys og et lunt og trygt hjem. Hver fredag og lørdag, med få unntak.

Nå bor jeg alene med dem, og de er ikke lenger barn. Milla er vårt nye familiemedlem. Og jeg har ny kjæreste.

 

 

Store omveltninger i livet mitt, og i deres liv. De sier ofte at de er glad for disse hverdagene og helgene som vi har delt gjennom oppveksten. Så glad jeg er for at de har gode minner. Vi skal fortsatt gjøre alt vi kan for å gi dem gode minner. Livet ut.

Selv JEG, steinalder-mammaen, forstår at tiden forandrer seg. Det er lkke like stor stas å dele kvelden med mamma lenger, selv om de setter pris på at vi er samlet. 

Jeg er glad for at det er sånn, også, for det er bare et sunnhetstegn. Selvfølgelig er det mer spennende å snakke med hele verden via dataspill. Selvfølgelig er det mer spenning i å barrikadere seg i kjellerstua med mobil og musikk. 

Vi har på en måte en etasje hver, med meg i midten. Hvis jeg er hjemme, da. Og det er jeg ikke alltid. Jeg som alltid var hjemme, og som var selve limet og organisatoren, flyr nå mellom to hus. 

Ungdommen har ingenting i mot det. Jeg beundrer barn og ungdom sin evne til å omstille seg. Da er det nesten verre med meg selv. Jeg som er opphavet til forandringene i våre liv. Som en av to.

Jeg vil strekke til på begge steder, og helst alle andre steder. Jeg vil opprettholde varmen i huset vårt. Passe måltider, vaske klær, og holde oversikt. Jeg vil hente og bringe. Jeg vil støvsuge hver dag, etter en hund som setter tydelige spor. Hun gjør seg klar for vinterpels, stakkar, og det  er ikke hennes skyld. Det er naturens gang. Hun har ikke valgt å komme til meg. Det er jeg som har valgt HENNE.

Når jeg er hjemme, så tenker jeg at jeg skulle besøkt foreldrene mine, eller overnattet hos kjæresten. Når jeg er hos kjæresten, så tenker jeg at jeg burde vært hjemme.

Når jeg har fri, så hender det at tankene mine er på jobb, og når jeg er på jobb, så flyr tankene ofte hjem. Jeg prøver å vise rett-siden overalt. Strikkejakka mi er også finest på den rette siden. Jevn og fin, glatt og rynkefri. Sånn som vi kvinner streber etter å være hele livet, selv om det er umulig.

Vi vet det er umulig. Likevel kjemper vi en kamp, og den kampen kjemper vi mot oss selv. Vi setter kravene så høyt at vi er dømt til å tape.

Ikke særlig smart.

I dag viste jeg vrang-siden, og det var heller ikke særlig smart. Jeg øste ut av meg all min oppdemmede frustrasjon. Først var jeg i middagsselskap hos kjæresten sin familie. Gjestfrihet, middag og søte kaker. Jeg hadde en fin stund. Etterpå brast demningen. Det var han som fikk ta støyten.

Barna mine er voksne og omstillingsdyktige, men grensa går nok ved å skulle delta i selskap på den andre siden. Det ville vært et klart NEI fra begge. Det forstår jeg godt. Det var ikke der problemet lå.

Etter selskapet slang jeg innom Grillen og kjøpte med pizza hjem. Jeg tenkte at jeg var en dårlig mamma, ettersom jeg spiste hjemmelaget mat mens de fikk gatekjøkkenmat. Ungdommen var selvfølgelig strålende fornøyd med å få pizza levert på døra. Pizzaen er rund, og den er vel også hjemmelaget, om man ser riktig rundt på det.

Et tankekors.

I tillegg så strøk Milla seg langs en nystrøket og hvit duk i dag, og det var ikke hjemme hos meg. Da fikk jeg dårlig samvittighet for at min hund røytet på hans duk. Og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke alltid har tid til henne, selv om jeg innerst inne vet at hun har det veldig godt hos meg. 

Det er til å le av, egentlig. Bare småtteri. Men liten tue kan velte stort lass. Og kvinne er kvinne verst.

Heldigvis kan jeg også stråle like fargerikt som den nye kofta mi gjør. Jeg vil glede dem jeg er glad i, og det gjør jeg best om jeg tenker at jeg rekker til.

Min datter ga meg en tankevekker for noen år siden. Jeg tenkte og bekymret meg høyt, mens jeg kjørte henne og venninnene på fest. ” Mamma, hør her. ” De sang så det ljomet:

” TA LIVET SOM DET FALLER SEG. “

Hun er et friskt pust, min datter, og et rødt eple som har falt langt fra stammen. Det gleder meg.

Det andre eplet har ikke trillet like langt vekk, men er akkurat like fint. Og jeg tror at jeg vil fortsette å fare som en skyttel, fram og tilbake. Skyttelen bidrar jo til å skape mønster i livsveven.

 

 

 

 

 

 

 

Dette bildet liker jeg så godt. Sol, snø og kontraster. Jeg vandrer i egne tanker, som vanlig. Dette bildet er tatt på Frøya, men det skulle man nesten ikke tro.

 

 

Livet er kontraster. Hanne Krogh sa noe fint i går. Hun sa at vi alle har et ansvar for å slippe gleden til, for bare ved å slippe gleden til får vi styrke til å tåle motgang og tunge dager. Glede er drivstoff, og det må vi ha for å bevege oss framover. Det er sånn jeg kjenner det. Vil jeg ta en omvei, så behøver jeg litt ekstra styrke.

Da henter jeg fram hverdagsgledene. Drikker kaffe av yndlingskoppen, baker lussekatter med ekte Safran, skriver ned tankene mine, gleder meg til kjærestetid, gleder meg over at ungdommen skal ha juleverksted på lørdag.

 

 

Gleder meg over at forventningene og forberedelsene til julefeiring er viktig for dem, selv om de er på nippet til å bli voksne.

Den første flaska med julebrus smaker himmelsk.

 

 

Vi har hørt at ingen snøfnugg er like,
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake
og får et iskyss på min munn.

– Anne Grete Preus –

Denne sangen passer godt i dag, særlig etter som den første snøen daler ned fra himmelen. Jeg gjorde det. Gikk ut og lente hodet tilbake.

Det drysset hvite, våte fnugg over ansiktet mitt. Og det luktet vinter. 

Vinteren er ikke min favoritt-årstid, men likevel så er det spesielt når du våkner til det hvite teppet. Det er akkurat som om det legger seg fred og stillhet over jorda.

I dag har jeg mange i tankene. Hvis et snøfnugg hadde vært en klem, ville jeg ha gitt dem en hel snøstorm.

Spesielt på denne dagen.

 

Når det først har begynt å snø, så håper jeg at det laver med.  Jeg vil ha nok snø til å lage en snø-engel eller en snømann.

Boltre meg i snøen, og glemme bekymringstankene. Dem blir det jo sjelden noe av likevel. Jeg kan la disse tankene smelte på tunga, og bli borte.

 

Da kan jeg være akkurat så barnslig og leken som jeg egentlig har lyst til å være i førjulstia. Ha røde frostroser på kinnene. Spille julemusikk mens jeg baker noe godt.

Ikke tenke på juleribba, som jeg aldri får dreisen på. Ikke tenke på at mitt krystall stammer fra IKEA, og ikke fra et dyrt glassmagasin. 

Jeg vet at jeg kommer langt med varme, kongerøkelse, gjestfrihet og fine servietter.

Jeg vet at jeg kommer langt med raushet og omtanke. Og skulle noen være uheldig å knuse et glass, så gjør det ingen verdens ting.

Fellesskap er viktigere enn luksus. Fellesskap ER luksus. Vi kan gjøre som snøfnugget.

For et snøfnugg drar aldri alene på fest.

 

 

 

 

 

 

Vinen danser i årene mine,

jeg blir

mjuk og varm som ei sommernatt,

rapp og freidig, lik ei røyskatt.

 

 

Det kan dere se av før- og etterbildet, tatt samme kveld. Vin er nytelse. Vin kan også være farlig, om man ikke nyter den med forstand.

Det er så godt å nyte. Kjenne den varme følelsen sildre gjennom kroppen. Nydelig smak og dyprød farge. Den blir ekstra god fordi jeg forbinder den med venner, god mat, fine servietter og potetgull. Jeg kan klare meg hele livet uten sjokolade, men skulle ønske at potetgull var sunt.

Noen ganger er vinen så helsebringende at den burde vært på blå resept. Andre ganger er vinen en fiende, for den som taper kontroll.

Men det er en annen historie.

 

Mona og jeg spiste, drakk, lo, snakket og snufset en hel kveld. Vi deler mange sånne kvelder.

Bare vi to.

 

Vi er egentlig både gjestfri og inkluderende, men denne kvelden var det ikke plass for mannfolk. Vi har så mye å snakke om, uten dem.

Selv om vi er veldig glad for at de finnes i livet vårt. På samme måte som vi setter pris på vennene våre, og gjerne deler slike stunder med flere.

En annen kveld.

En annen kveld skal de få være med. Og det gleder vi oss til. Det bør mannfolkene også gjøre, for vi er to damer i vår beste alder.

Personlig så liker jeg speilbildet vårt bedre nå, enn da vi gikk på ungdomsskolen. Da hadde vi permanent og store plastbriller. Vi hadde skulderputer, glorete øredobber og alt for store klær. Vi hadde fiks fasong, men akk, så ufiks bekledning. Noe var til og med hjemmesydd, selv om vi fikk skreket oss til en BALL-genser. 

Misforstå meg rett. Mødrene våre var fremragende syersker, men det høres ut som om vi vokste opp i en helt annen tid.

Og det var nettopp det vi gjorde.

Hjemmepermanent. Jeg vasket hår, og jeg gråt hele kvelden. Operasjonen var mislykket. Alt av bilder er sensurert eller makulert, selv om de sikkert ville hatt en verdi for ettertiden. Minner fra det glade 80-tall. For vi hadde en fin tid, når vi ser bort fra alt dette.

Det var fest på lokalet hver helg. Ingenting kan måle seg med musikken fra den tiden. Den holder fortsatt mål. Guttene holdt også mål, selv om vi ser dem i et annet lys nå. Uten hockeysveis, og mye kjekkere enn før.

Men vinen holdt ikke mål. Vi satt på jenterommet og delte en flaske Sangria eller KIR. Vi smugdrakk, og gulpet sur vin. Ble beruset, men ikke av vinen. 

Nå lar jeg meg beruse av edlere dråper. Jeg er tross alt 48. 

Jeg vet hva nytelse og kvalitet er.

 Jeg visste ikke at Mona var en god match da, men det vet jeg nå. Vi har funnet hverandre. Vi er 48, og har resten av livet foran oss.

Vinen åpner hjertet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Bjørg Thorhalsdottir sine ord og bilder er magi, varme og trøst. Hennes budskap er enkle, men livsnødvendige.

For vi behøver alle det enkle og jordnære. Vi behøver å stoppe opp, trekke pusten og ta innover oss hva som betyr noe i livet vårt.

En sånn pustepause hadde vi i går. En pustepause med levende lys, lykkebobler i glasset og gode samtaler.

 

 

Anette hadde omskapt toppstua si til en lun og varm ramme rundt venninnene. Hun er så god på stemning, Anette. Det er hundre ganger mer stilfullt enn hjemme hos meg, men ikke sånn at jeg blir ille berørt. Ikke sånn at jeg blir misunnelig, eller føler meg puslete i forhold.

Jeg blir rørt og berørt, fordi hun er så inkluderende og hjertegod. Hun er ei flott dame, og hos henne er det godt å synke ned i en godstol og stenge resten av verden ute.

 

 

LYKKA

Lykka?

Det er vel de stutte stunder

da intet skal hende og intet har hendt.

Bittesmå stunder, som øyer i havet

utenfor hverdagens grå kontinent.

Der hender i blant at du møter ditt hjerte

lik en som du aldri har kjent.

– Hans Børli –

 

Vi er fem kvinner. Fem kvinner som ikke ligner hverandre, men som liker hverandre. Noen er så flink til å sette ord på ting. Jeg lytter fascinert, og stotrer når det blir min tur.

Da baker jeg heller gulrotmuffins. Der planter jeg et segl med små dikt til hver og en. Ikke tilfeldige dikt, men ord som er ment for akkurat henne. Så får jeg likevel sagt det, på min måte, hva de betyr for meg.

 

 

Vi har en ballast med oss alle fem. Når vi i tillegg er trygge på hverandre, så kan vi både le og gråte i dette rommet.

Det gjorde vi i går.

Vi snakket om alt mulig. Det er det som gir hjertefred, å kunne være seg selv. Å kunne tillate seg å slippe løs tanker og følelser, og blande dem med lykkeboblene i glasset. CAVA og venner er lykkestunder på jord. 

I denne jentegjengen er sorg en del av hverdagen, men heldigvis bor også gleden i hjertet. Vi har opplevelser som vi alltid vil bære med oss. Selv det som ligger år tilbake i tid vaker noen ganger i vannskorpa. Men plutselig er gleden og latteren der. Den spreller vilt og lager bobler i vannet, akkurat som hos en makrellstim. Bor du ved havet så har du sett det. Det koker i vannflata, en kort stund, før det blir stille igjen.

Kvinner klarer jo ikke å være stille særlig lenge, heldigvis. De byr på seg selv, og vertinna bød på rosa kake. Kremen var like rosa som himmelen var i dag tidlig.

Ellen kaller det Vildehimmel. 

Vi tok bilder i går, men ingen var fornøyd med gruppebildet. Typisk oss damer å være selvkritiske, samme hvor edle tanker vi ønsker å ha. Vi var ikke søte nok, så jeg måtte bruke et arkivbilde.

Jeg liker modenheten som følger med alderen. Vi er selvkritiske livet ut, men vi er samtidig tryggere på oss selv enn det vi var før. Vi vet hva vi vil, og livet har lært oss hva som teller. Her stråler vi, som sola. Og sola varmer kropp og sjel.

Når sola farger himmelen rosa så vet vi at livet skal leves, og at de små stundene av lykke finnes.

 

Jeg liker kveldsmørket, også. Når natta legger sløret over oss, så finner vi styrke i å være der for hverandre.

Vi klarer oss, når vi står sammen.

 

“Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe.
Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk”