havetsdatter

 

Det er lenge siden jeg gikk i 6.klasse, og ble tvunget til å være trikkekonduktør under oppsetningen av ” Folk og Røvere i Kardemomme by. “

Det var den dagen da alle reiste gratis. De fikk hverken billett eller pepperkake, for konduktøren sto gjemt mellom vinduene i bussen. Han var iført uniform og hatt, og hadde påklistret mustasje. Det var om å gjøre seg usynlig for et stort publikum.

Det var alt for mange i salen den kvelden.

 

Jeg var egentlig tiltenkt rollen som en av røverene, altså en hovedrolle. Bare Gudene vet hvorfor. På første øving nektet jeg å åpne munnen. Med svart blikk og armene i kors, som et skjold mot verden, gikk jeg seirende ut av kampen.

Helst ville jeg være bakparten på eselet, men den rollen var det en annen som fikk.

Vinnerloddet. Drømmerollen.

Jeg lovet meg selv at ingen skulle tvinge meg opp på en scene igjen etter dette. Jeg mente at lærerne handlet i strid med første del av Kardemommeloven.

 

Det er fortsatt sånn at om noen prøver å tvinge meg med på selskapsleker og rollespill, så stritter piggene som hos piggsvinet. Jeg vil ikke.

Jeg ville ikke.

Men med årene så har jeg skjønt at ved å åpne sinnet, våge å utforske og utfordre, så vinner man litt hver gang. Det er ikke sånn at målet eller seieren er å stå på teaterscenen.

Veien er målet.

Å kjenne at man tester og mestrer. Å kjenne at det ikke koster all verden å by på seg selv. Å våge litt mer, og kanskje enda litt til.

Nå har jeg utfordret meg selv igjen. Skrevet noen tekster for Teaterlaget. Men dere får aldri se meg på scenen.

Tror jeg.

Jeg skulle jo aldri bære hatt heller. Og aldri åpne munnen på personalmøter. Aldri holde taler i selskap. Aldri snakke i mikrofon. Aldri si høyt hva jeg mente.

Nå fikser jeg alt dette. Noen ganger med hjerteklapp, andre ganger med et glass vin innabords, men jeg gjør det.

 

Jeg skulle aldri ha hund heller. Før Milla.

 

 

Det er vel ikke alltid sånn at man kan gjøre hva man vil, men jeg velger å tolke Kardemommeloven slik at verden blir et bedre sted om vi behandler hverandre med respekt. At det å gjøre som man vil, betyr å gjøre gode gjerninger for seg selv og andre.

 

” Du må ikke sitte trygt i ditt hjem, og si: Det er sørgelig, stakkars dem.

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. “

 

Det hender jeg blir grundig parkert. Jeg er ganske dårlig til å diskutere saker, så det ender ofte med full stans. Jeg slår på nødbremsen.

Jeg finner ikke ordene, og trekker meg tilbake mens jeg skjærer tenner i sinne. Både fordi jeg ikke er flink med ord, og fordi jeg merker at jeg ikke har satt meg nok inn i saken til å legge trøkk bak meningene. Jeg briljerer aldri, og jeg vinner sjelden en ordveksling. 

 

Sønn og datter har dette temmelig klart. De argumenterer meg lett til taushet. Det irriterer meg at de vet mer, og at de ofte har rett.

Det får så være at de noen ganger kommer luskende et halvår etter, og plutselig er enig med mamma likevel.

Steinalder-mamma.

Da er jeg barnslig nok til å fryde meg. Det hender til og med at jeg gnir det inn. Minner dem på akkurat den diskusjonen, som vi hadde en gang i tiden.

Da lener jeg meg tilbake og nyter øyeblikket. Føler meg klok og livserfaren.

 

 

Her om dagen så varte ikke godfølelsen særlig lenge. Min kjære datter åpnet setningen med å si; ” Da jeg var ung….”

Da HUN var ung. Hun som er 19 år.

 

Jeg er 48. Og følte meg et stund som Gråtass. Rusten og stillestående. Parkert på et jorde. Grå.

Den stunden varte heldigvis ikke særlig lenge.

Det humper og går. Jeg nyter livet som aldri før. Jeg bruker tid på venner og vin, på padling og turer til fots. Jeg tar ting på sparket. Hiver meg med på både det ene og det andre.

Jeg reiser ikke til verdens ende, men jeg tenker ikke å ende livet med å angre på ting jeg ikke har prøvd. 

Jeg vil gjøre ting som jeg har lyst til. Hva andre mener, synes og tror, bryr jeg meg mindre om enn før. Jeg vil gjøre ting som får hjertet mitt til å synge.

Jeg kjører på. Over stokk og stein. Gråtass kan man stole på, både langs den strake veien og i mer ulendt terreng.

 

 

For EN ting vet jeg.

Du har tatt det første skrittet mot visdom når du har lært å holde munn. Særlig når andre vet best.

 

Sår du poteter, så høster du poteter. Sår du blomsterfrø, så får du den blomsten du vil ha. Kanskje har det lurt seg med et villfrø, som enten blir til en fargerik overraskelse, eller som blir stemplet som ugress og lukes vekk.

 Sår du positive tanker, og steller godt med dem, så sprer de seg som ringer i vann. 

I dag høstet jeg av det som mamma har stelt med og passet på. Jeg har vært på plommeslang. Store, solmodne plommer rett fra treet. 

Det heter kanskje ikke plommeslang når man får lov til å plukke, men det føltes litt ulovlig, etter som jeg ikke har løftet en finger for dette treet.

Før i dag. 

Derfor heter det plommeslang likevel.

 

 

Høyt henger de, og søte er de. Det blir som med de positive tankene, og de positive ordene. De smaker så mye bedre når de er ekte.

Noen ganger er de vanskelige å få tak i. Vi strever med å hente dem ned.

Vi vikler oss inn i vanskelige ting og tanker. Løvverket er så tett av vi ikke får øye på dem. Men de er der.

Vi finner dem om vi vil.

 

Det er mamma som lager plommegrøt. Hun serverer den med fløte på, og ber meg hjem til seg. Det er hun som har grønne fingre, og elsker hagearbeid. 

Jeg sniker til meg av godene. Jeg tilhører dessert-generasjonen, har jeg hørt.

Ikke sånn at jeg er spesielt glad i søtsaker, men jeg elsker det søte liv. 

 

 

 

” No blir ikkje dagan mørskar.

No vendi sola på ny,

og sendi stråla med håp over oss

som sett bak gardinan i ly.

Det drømmes om sol over lainne,

eitt bål som ska knitter,og gi

varmen tebakers te kropp og sjæl.

Det e håp i ei juleti.

 

Ref.:

Fer det e lysast der lyset kjæm frå,

sjøl om mykkji stengi ei ti.

Varmen ska stig i kroppan igjen.

Mørskre ska snart ta fri.

 

No glir det ein båt over loinnan.

Morriln glitri og skin

som tusen stjærna ei julæftas natt,

og sjø’n e blækkstill og fin.

Det drømmes om fesk i garnan,

om pæng som ska knitter og gi

litt ækstra stas te ongan heim.

Her e håp, her e juleti.

 

Ref.:

 

Ja vesst e det svart her nordpå,

ja vesst e det kalsli og grått.

Hainn kvin roinnt novva og mæinnesjan ber

fer syndan som dæm ha begått.

Men det drømmes i vinternatta

om lys ifrå løkte og fyr,

om båta som kjæm heim frå have trøgt,

heim med storfangst og æventyr.

 

Ref.:

 

Det vaskes og styres te høgti.

Golv ska bli kvitskurt og rein.

Grønnsåplukta ska varsel om jul,

her e granbar og einegrein.

Ja, det drømmes om barne i krybba,

om hyrda og tre vise meinn

som kom frå solrike sagalainn.

Det e drømmen som kjæm igjen.

 

Ref.:

 

No blir ikkje dagan mørskar.

Lyse ska komma åt oss.

Som bål ska vi knitter i mørsketi,

den iskalde vind’n te tross.

Fer folk kan gi lys gjennom mørske,

fer folk kan gi ly og rom.

Hjærtan dæm banke,og nævvan slit.

Det e varme det handli om. “

 

Dette er Frøyas egen sang, med tekst av Hans Anton Grønskag og melodi av Magne Romestrand.

 

Akkurat sånn var det i farfar si tid.

Jeg nyter bare godene, jeg. Sjøen er ikke arbeidsplass, men fristed.

Mens de rodde sjøen og hadde fyrlyktene som veiledere, så klatrer jeg i lyspunktene.

 

Det var trygt å alltid ha farfar i nærheten, for det ser ut som jeg behøvde ei hånd å holde i.

Store kontraster mellom hans liv og mitt liv. Store kontraster fra den lille, beskjedne jenta jeg var, og til den jeg har blitt i dag.

 

Man vokser fra den trygge, sorgløse barndommen.

Når man er usikker ungjente, når kroppen er ny og fin, DA er man ofte misfornøyd med alt. Ingenting er bra nok, ingenting lever opp til idealet. 

Det idealet man har skapt inne i hodet sitt, og det blikket man har, som sier at alle andre er finere, flinkere og tryggere på seg selv.

 

I takt med tiden så skjer det noe, både på innsiden og utsiden. Heldigvis følger innsiden etter. Man oppdager at kroppen blir litt mindre spretten, og at linjene som ikke var der før, plutselig er der. 

Man oppdager at man duger likevel, at disse endringene betyr svært lite. Den nyvunne selvsikkerheten hjelper oss. Vi har erfart og opplevd ting som setter livet i perspektiv. Jeg ser meg selv og andre med nye øyne nå. 

Jeg møtte ei jente som påvirket meg enormt. Hun gjorde noe med hele min måte å tenke på. Tankene mine ble friskere. 

Hun ble dessverre aldri frisk, Vilde, men hun har satt dype spor hos så mange. Jeg har lært et nytt ord i løpet av det siste året.

VILDESTYRKE. Det er henne, det. Den tapreste og klokeste ungjenta jeg har møtt.

 

Så mange flotte, sterke Midt i livet-kvinner som finnes der ute. Så heldige vi er.

Vi lever og nyter, og slår ut i full blomst sånn litt utpå høsten. Men ikke for sent. Aldri for sent.

 

 

Sommeren er omme. Og når sommeren er omme kommer en tid da luften blir rødgyllen, klar som vin.  

 

Det er fint å være septemberbarn. Og vin takker jeg sjelden nei til. Den er et gode, så lenge den nytes med fornuft, og av og til drikkes hemningsløst.

Det siste hender ikke så ofte, og jeg spør ikke om lov. Jeg bare gjør det som frister mest i øyeblikket.

Det er ingenting å vente med.

 

 

 

 

I skrivende stund så glemmer jeg alt rundt meg. Jeg rekker ikke å skrive like raskt som tankene kommer. Da forsvinner jeg inn i min egen, lille verden.

Det er avkobling og terapi. Det er bedre enn meditasjon, for det klarer jeg ikke. Jeg har prøvd, men da flakser tankene på avveie. Det samme skjer når jeg prøver å lytte til en lydbok. Jeg mister konsentrasjonen, og dermed også handlingen.

Jeg er en god lytter, ansikt til ansikt, og jeg elsker å lese bøker. Da forsvinner jeg inn i boka sin verden.

 

Jeg er glad i havet. Der er det lett å holde styr på tankene. Da er jeg fri som ørna. Jeg legger igjen alt på land, og er bare meg selv, og bare fri.

 

I dag har jeg vært på Titran sammen med en trivelig gjeng. Vi padlet fra Gaustadbrygga og ut mot storhavet. Vi terget båra, men bare så vidt.

Vi så skumsprøyten slå opp litt bortenfor oss.

Vi tenker sikkerhet på sjøen. Det er ikke et poeng å ta dumme sjanser. Vi er jo der for å nyte naturen.

 

 

Jeg elsker å høre dette sterke bruset fra havet. Det er mektig og uovervinnelig, uberegnelig og svært.

Jeg er ikke redd. Jeg synes det er spennende og godt. På avstand.

 

Vi snudde, og padlet ut til Sletringen Fyr. Jeg har vært der to ganger før, men det er like stort hver gang.

 

 

 

 

Padlevenninna nynnet på en sang underveis. Hun trodde at ingen hørte det.

Alle som kjenner Anette vet at det skal mer enn havdur til for å overdøve henne.

 

” Har du fyr
har du løkte langs din vei,
har du fyr
et signal om riktig lei.
Ei lampe som gløde i mørke
og lose dæ ut og frem,
som tar dæ bort og hjemmefra,
men også tar dæ hjem

Et landemerke før håp og drøm,
helst sku vi la d bemanne.
Dær skarven flyg og dær seien svøm,
ute på kanten av landet.
Et hus i havet som står han av
og gjør en seilar så glad så glad,
og rope så sjøen skvett
æ vil bli sett. “

 

 

 

 

Det fantes en tid der det meste var svart. Nå er livet en eksplosjon av farger.

Det er også kontrastfylt, som svart og hvitt. Sånn er det når jeg slites mellom dårlig samvittighet over det som ikke fungerte som det skulle, og når jeg kjenner den lille gleden ved å ha gått den veien jeg mener er riktig for meg.

 

Noen ganger slites jeg i stykker. Djevelen på høyre skulder får overtaket på engelen. Hun som sitter på den venstre skuldra. Det er reale basketak. 

 

 

Da jeg studerte sykepleie var de begge overarbeidet. Den ene sa at jeg ikke klarte det. Hun tok fra meg nattesøvn og selvtillit. Hun var et gnagsår, som jeg stelte godt med. Så godt at jeg ble syk.

Den andre sa at jeg var flink. Hun sa at jeg var ryddig, omsorgsfull, effektiv og nøyaktig. Hun så potensialet mitt.

Jeg tok opp kampen. Jeg klasket en ugjennomtrengelig bandasje over gnagsåret. Jeg pakket inn elendigheten.

Jeg tvang meg selv til å lytte til engelen. 

Der har jeg en styrke. Jeg tar opp kampen mot meg selv.

Da jeg ble sterk nok, så tok jeg av bandasjen. Ingen kan legge lokk på noe å tro at det for alltid er gjemt og glemt.

Men en god sykepleier får såret til å gro.

Denne filosofien bruker jeg alltid. Jeg har lært at man må til bunns i hva det nå enn måtte være, for å få et bra resultat.

Hun på min høyre side er nede for telling. Det krever sin kvinne.

 

Fargepaletten min inneholder familie, kjæreste, venner, hund, padleturer og andre naturopplevelser. Den inneholder bedre selvfølelse, trygghet, styrke, omsorg og livsglede. Den inneholder tro på meg selv. Den inneholder en jobb som jeg er glad i. Den inneholder små øyeblikk i alle regnbuens farger.

 

 

” Å elske er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid. “

 

 

I morgen har vi bursdag. Ellers er vi forskjellige som dag og natt, selv om vi gradvis tilnærmer oss hverandre.

Hun har blitt mykere med årene, mens jeg har gått den andre veien. Blitt litt tøffere.

Vi møtes på halvveien.

 

Maren kan skremme Fanden på flatmark. Hun er ikke den du smører på brødskiva. Du tenker ikke at hun er myk som smør når du ser og hører henne.

Men hun er det, også, for den som kjenner henne godt. Heldigvis gjør jeg det.

Det hendte før, og kan hende ennå, at jeg synes hun er for brå. Det hender sikkert at hun synes jeg er for vag og forsiktig, også.

Vi utfyller hverandre.

 

Vi jobber sammen, og det har vi gjort i mange år. Derfor kjenner jeg de fleste sidene av henne.

Hun er driftsansvarlig i hjemmetjenesten, og en av sjefene mine.

Det året jeg var sykmeldt holdt hun kontakten med meg hele tiden. Hun ga meg tillit til å ta den tiden jeg behøvde.

 

Hun sa: ” Vi vil ha deg tilbake. Jeg vet at du egentlig ikke ønsker å være borte fra jobben. Ta det i ditt tempo. Vi savner deg, men det viktigste er at du kommer tilbake når du kjenner at du er klar for det. “

Hun er en av dem som gjorde det lettere for meg. Jeg ville tilbake til gjengen min, og det klarte jeg.

 

Hun sitter ikke på ordene, og hun sparer aldri på kruttet. Ingen synger sine meninger høyere. Hun kvitrer ikke forsiktig. Nebbet hennes er på vidt gap hele tiden. Det hender hun er som når en ørn slår kloa i byttet sitt. Da har har vi som regel fortjent å bli strammet opp, så det er greit. 

Hun er et rivjern. Hun vil ha ting gjort. Hun vil ha det ryddig. Hun vil at alle skal gjøre sitt beste. Det er ikke sånn at hun overlater jobben til andre, og sitter med beina på bordet. Hun jobber som en heltinne. Hun rydder og fikser, mens kjeften går.

 

Bakom alt dette har hun et hjerte av gull. Hun er bløthjertet og varmhjertet. Hun er opprørt og lettrørt. Hun tørker sikkert en tåre når hun leser dette, også.

Vi kan snakke med hverandre om alt, så lenge det ikke blir for vulgært. Da feiger jeg ut.

Vi kjenner hverandre så godt at vi respekterer hverandres likheter og ulikheter.

Et glass vin løsner på tungebåndet, selv om hun alltid har snakketøyet i orden. Når vi møtes på fest, så er vi såååå glad i hverandre.

Og det er vi jo. 

 

Det er litt lettere å si sånne ting med rødvin innabords,og i skinn av stearinlys.

Vi behøver egentlig ikke å si så mye om akkurat det der i hverdagen, heller.  Når vi tar en fest, så får vi det jo bekreftet likevel.

Skål for oss, Maren. Håper dagen din blir fin.

 

 

Fattig er du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

– Haldis Moren Vesaas –

 

 

 

 

 

En gang fikk jeg durabelig kjeft, bare fordi jeg omtalte den avdøde kona til en eldre mann for ” kjerringa di. ” Han ble så sint at han satte en dirrende finger mot døra. Ut!

Jeg rakk akkurat å svare. Jeg sa at på Frøya sier vi kjerringa i stedet for kona. Kjerring er et fint ord, sa jeg, og fikk døra slengt etter meg. Da jeg ble for meg selv, og kom til meg selv, så viste jeg fingeren tilbake. Uten at han så det. Og uten dårlig samvittighet.

 

 

Vi ble venner igjen, og jeg fikk en stor pose med sjokolade. 

 

En annen eldre mann sa: ” Du er ei sånn ei, du. Jeg ser det på deg. Da er det best å gjøre som du sier, med en gang. Vet du hva jeg er glad for? At jeg ikke har kjerring. ”  Sa han.

 EI SÅNN EI? 

 

Jeg liker å være Kjerring.  

Ei kjerring er både varm og god, PMS-sint og sur. Hun har hodepine når hun ikke orker, og byr på seg selv når hun vil.

Hun holder orden på hus og heim, men i mitt tilfelle ikke hage. Hagen lever sitt eget liv.

Hun har omsorg for mann og barn, og resten av slekta på begge sider. Hun passer på at alle har det bra, og skriver julegaveliste tidlig på høsten.

Hun glemmer ingen.

Hun handler og baker, smører matpakke og skriver  ” Jeg er glad i deg ”  på mellomlagspapiret.  En liten, men viktig hverdagsglede, som koster ingenting.

Hun fikser TORO-suppe og nudler, og hun koker eller steker mat fra bunnen av – en sjelden gang.

Hun blir opprørt over urettferdighet og mobbing. Hun er beskytteren med stort hjerte.

Hun er sint og tverr, barnslig og masete. Hun kan smelle en dør og si ord hun ønsker usagt etterpå. I kampens hete spretter ordene ut av seg selv.

 

Det finnes legdkjerringer, drittkjerringer, trollkjerringer, skravlekjerringer og helvetes kjerringer. Negativt ladede ord.

Ikke rart at denne mannen ble rasende, da.

 

De fleste kjerringer har heldigvis kjærlighet i blikket.  Bak brillene.

 

 

Lat det vera Kjerring elder Kall; den klokaste styrer best.

–  Ivar Aasen. –

 

 

Dagen e borte og natta e stor,
men i mørketidslandet skal høres et ord.
Om sol som skal snu så det bærer mot dag,
om folk som skal samles til helg og til lag.

– Trygve Hoff –

For den som ikke elsker lune høstkvelder, sånn som jeg gjør, så er det en ting som er sikkert.  Lyset kommer tilbake. Sommernettene kommer igjen.

Vi kan varme oss ved den tanken.

Jeg varmer meg med vin og vedfyring. Jeg skriver meg varm, og jeg strikker meg i varmen. Jeg leser en bok som gjør meg varm innvendig. Jeg tenner lys.

Og blir det for hett, så går jeg en sen kveldstur i mørket. Jeg elsker det, og jeg finnes ikke mørkredd. Det er godt å føle at man er litt i skjul for andre av og til.

Det er også godt å møte lyset og den skarpe høstlufta. Og den møter jeg med kaffe og matpakke.

 

 

Vi kan også være lys for andre i ei mørk tid. Ikke utsette å besøke noen vi er glad i. Ikke spare på ordene vi har lyst til å si, og som vi gjerne vil gi.

Det blir sjelden feil å våge seg utpå. Våge å møte andres sorg, for eksempel. Noen ganger føles det som om man er Bambi på isen.

Man snubler, vakler eller går på trynet. Velger kanskje feil ord, eller føler seg på utrygg og ukjent grunn. Det går som regel bra likevel. Det er værre å gjøre ingenting.  

Alt blir lettere med en venn.

 

 

Selv tar jeg et dansetrinn eller to fordi det er høst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg traff en gammel klassekompis i dag. Han er ikke gammel, langt i fra, men han er en sånn god, gammel venn. En som det alltid er veldig artig å treffe igjen.

Tonen er der med en gang. Sånn er det med noen. Sånn har det alltid vært med ham.

Vi ble stående å filosofere over livet vårt, ved en bordstabel med høstens trendy klær. Jeg glemte at jeg sto midt inne i en butikk. Jeg var plutselig ungdom igjen, selv om vi har rukket å feire en drøss med jubileer. Vi hadde DEN fine samtalen, og latter og smil satt løst.

 

 

Noe var likevel annerledes enn før. Vi eier noe som vi i ungdomstiden ikke hadde.

Vi eier livserfaring. Vi eier oppturer og nedturer, samlivsbrudd og kriser. Men vi lar ikke disse trøkkene som livet gir få eie oss. Vi tar det med i ryggsekken. De vi møter og deler livet med, gir oss verdifull ballast ,og de bidrar til å gi oss nyttig erfaring for veien videre.

Vi var enige om at disse tankene ikke skal få tynge oss for mye. Vi velger å se på det som levd liv. Levd liv, som har gjort oss til de menneskene vi er.

Denne ryggsekken inneholder både gleder og skuffelser, lykke og sorg. Den inneholder alt som livet gir.

Så kan dagene ta en ny vending, på den ene eller andre måten. Vi har venner som har mistet barn, vi har venner som har opplevd samlivsbrudd. Vi har venner som har erfart ting som vi ikke kjenner til. Vi har lykkelige venner og gærne venner. Vennene favner hele spekteret.

Alt dette rakk vi å snakke om. 

Vi har det fint, sånn der midtveis. Livet smiler visst til oss begge to, og vi har skjønt at dette må gripes og nytes.

 For ingen kjenner morgendagen. Det er dagen i dag som er vår. Jeg tror at bevisstheten øker med alderen, selv om noen opplever ting i livet som gjør at de tidlig må ta dette innover seg.

Han sa så mye fint at jeg bare kunne nikke meg enig. Det var nære på at jeg ble litt rørt av denne mannens betraktninger. Gutten har blitt voksen, klok og livserfaren. Heldigvis er glimtet i øynene akkurat sånn som det var før. Sånn som det var i ungdomstid og russetid.

Uforglemmelige minner.

Knut Egil,du er en knakende kjekk kar. Som du alltid har vært. Selv om du ikke er min type. Jeg er veldig glad i deg.

Neste gang skal vi eie festen.  Da lover vi at det ikke skal bli opp som en bjørn og ned som en skinnfell.  

Det er sikkert ikke lenge til, heller. For tiden flyr, og vi med den.