Så godt det er å våkne opp, og legge seg, med friske tanker. Jeg sammenligner tankene som jeg hadde med tankene som en anorektiker har. Du ser en annen enn den virkelige deg i speilet. Fullstendig fiksert på detaljer. Tanker som ødelegger både dag og natt.
Nå våkner jeg med glede, spesielt ettersom det er høst. Nå har jeg plass til mange andre tanker, som gjør meg godt. Det hører også med til høstlykken å ha to turkompiser som jeg er veldig glad i. Det er kjærlighet i lufta.
Jeg tror at de begge, hver på sin måte, har bidratt til at fokus er flyttet. Jeg var ikke bare lett å leve med før, hverken for samboer, barn, familie eller venner.
Brekker du et bein så kan alle se det, og skjønne det. Møter du veggen må du ta smellen selv, men flere får lide for den typen smell.
Nå er tankene like friske som høstlufta. Fargene er sterkere og jeg er sterkere. Alt gløder på denne tiden av året. Til og med jeg.
Og jeg er glødende opptatt av jobben min, når jeg får gjøre det jeg kan best .Den byr på mange kontraster, og den byr på kollegaer som har hjerte for det de holder på med.
En god pleier gjør en forskjell, ofte med små og enkle midler. Du vet det når du har møtt en. Hun tenker både med hode og hjerte.
Akkurat i kveld er jeg stolt over det, for jeg møtte henne.
Hvis du ser at noen er svak – gi dem en verden der de er sterke nok.
Lørdag kveld. Et glass vin, og mange ord som vil ut. Opp og fram i lyset. Å drikke vin er innenfor komfortsonen. Å bære hatt er utenfor.
For hver gang jeg tør noe nytt, så kommer jeg på noe annet jeg har lyst til å prøve.
Det er ikke alt som er så modig, sett med andres øyne, men for meg selv er det en drivkraft for utvikling.
Jeg gjemte så mange ord inni meg, som til slutt måtte ut. Ord avler ord, og det blir bare flere av dem. Denne bloggen måtte bli til.
En ventil for tanker og følelser. Jeg har fått så mange fine ord tilbake. Ord som piffer og puffer. Ord som gjør meg glad og sterk, ord som gjør at jeg vil skrive mer.
Jeg gleder meg over andres ord og andres poesi. Jeg nyter at noen er ordkunstnere. Jeg dykker ned i en god bok. Jeg funderer over et vakkert dikt.
” Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen.
En hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft. “
– Hans Børli –
Tusen takk for alle fine ord dere har gitt meg. At mine ord kan bety noe for andre. Jeg gjemmer ordene i min egen boks, som er merket
Var ho ikkje ei eventyrprinsesse når ho gjekk til alters?
Var det ikkje vel at ho skull hatt kron??
Var det ikkje vel at hu skull hatt klednad som skin?
Men ho hadde ikkje alltid det –
kvinnfolket.
Ho hadde ikkje alltid det, nei!
På tide at ho får det da!
Kron dei opp alle saman!
Sett kron på kvinnfolket ,
og send ein hyllest
som ei renning bakover i kleinare tid!
Kron kystkvinnfolket
til stas og overlag!
Skal nokon kronast, må det vera slike!
Skal ikkje gå her ukrona
sånne døtre!
Kron skal ho ha,
kvinnfolket!
– Hans Anton Grønskag –
Jeg ba pent om å få tilsendt dette diktet, og jeg spurte om å få bruke det i et blogginnlegg. Hans Anton sa ja.
Jeg ble bergtatt av disse ordene, og har tenkt på diktet mange ganger siden. Bildene jeg har lagt ved er av farmor. Kystkvinna mi.
For meg ER hun dette diktet. Vi bodde i samme hus, og jeg har sittet i skjømmingstilmen og hørt det, helt fra jeg var lita. Den timen på dagen da det begynte å mørkne, og før de tente lysene. Småprat og historier fra virkeligheten. Lunt, spennende og trygt.
Jeg har skrevet om kystkvinna før, men kommer alltid tilbake til henne. Opphavet. Med forklekjole og med bindinga i hendene. Alltid snill, og litt streng. Ikke fikk vi spille kort, og ikke skulle vi plystre eller danse. Vi lurte oss unna med fiskestanga på søndager, for det var synd å ikke holde hviledagen hellig.
Jeg har deltatt på mange Foreningsmøter. Jeg gledet meg til Foreningskaffen, selv om det var synd at de la geitost på vaflene. Jeg visste at det alltid var geitost, men gledet meg like mye hver gang. Kanskje jeg håpet på et under.
” Kjære Gud, la dem bytte ut geitosten med fløtemysost “, ba jeg.
Når det er sagt, så er jeg kystkvinne selv også. Dagens kystkvinne.
Jeg synes vi henger i stroppen nå også. Vi har ikke en like stor ungeflokk, men de vi er så heldige ha, skal følges opp på alle bauger og kanter. Det er basarer og kakebaking. Vi henter og bringer, vi smører brødskiver og lager kakao med krem. Vi skaper en lun heim, men skjømminga er det dessverre slutt på. Vi skulle beholdt den timen. Stengt verden ute, og holdt fast på den gode småpraten.
Vi skal jobbe ute og hjemme, og vi skal ha tid til å realisere våre drømmer. Vi skal reise, shoppe, trene, og vi skal se bra ut. Vi skal være forbilder for våre etterkommere.
Det er så mye å tenke på.
Jeg liker ikke å spille kort, men det tror jeg ikke er farmor si skyld. Jeg er dårlig på å plystre, men ikke fordi det er syndig. Jeg gjør akkurat det som passer meg, selv om det er søndag.
Og jeg drikker vin i stedet for å gå på bønnemøte. Vin er et bevis på at Gud elsker oss og vil at vi skal være lykkelige, sa Benjamin Franklin.
Skål, farmor, selv om jeg vet at du ikke drakk vin eller annen styggedom.
Det er når jenta tør å være den hun er, at hun lyser som en stjerne. Da viser hun vei for andre, slik at de som føler seg usikre blir mer trygge, og slik at de som egentlig ikke tør, kan vise motet som jeg vet de har gjemt et sted inni seg. Det motet som de har så lyst til å hente fram.
Det kan være så mye. Mot til å kle seg annerledes. Mot til å si at man har en annen legning. Det er ikke sånn at det er modig i seg selv, det skal jo ikke definere deg som menneske, men likevel. Mot til å ha andre meninger. Mot til å si fra. Mot til å ta egne valg.
Jeg kjenner ei jente som er sånn. Hun heter Julie, og jeg har fått lov til å skrive om henne.
Hun har mot. Jeg synes det er tøft når noen tør å gå foran, og viser oss at det er vidunderlig å være unik.
Og når hun har mot, så oppfyller hun drømmen om å møte sitt idol. Og selvfølgelig tar Demi Lovato på seg armbåndet, selv om sikkerhetsvaktene sier nei.
De har skjønt det begge to. De gjør som de vil, og som de føler for. Det ser jo ganske strålende ut.
Sånn låt det:
Mæ: ” Demi can you please wear this bracelet on my picture? ” Demi: ” Yeah sure!! “ Bodyguard: ” No no no, you´re not allowed to give her anything!!! “
Julie, du er nydelig, bare så du vet det.
Fortsett sånn. Fortsett med å være varm, omsorgsfull og tøff.
Du skal sikkert stelle med meg når jeg blir gammel. Det vet jeg du klarer fint.
Bare du lar meg dusje hver dag, bare jeg får rødvin på lørdagskvelden, bare du SER meg….så er jeg fornøyd.
Du tenker som Mummi og Sniff, du. De lar seg heller ikke stoppe.
” Hei,” sa Sniff. “Jeg har funnet min egen vei. Den ser farlig ut. “ ” Hvor farlig? “, spurte Mummitrollet. “Jeg ville nærmest si enormt farlig,” svarte det vesle dyret Sniff alvorlig. ” Da må vi ha med oss niste,” sa Mummitrollet. ” Og saft. “
Jeg har en datter som har skjønt det mye tidligere enn sin mamma. Hun har en annen personlighet, heldiggrisen. Bein i nesa og en vilje av stål. Ei som taler både meg og Roma midt i mot. Jeg liker at hun er sånn, og jeg liker at jeg lar henne være sånn.
Så fant jeg et nydelig dikt igjen, som beskriver dette. Selv måtte jeg bli veldig voksen før jeg turde. Og nå tør jeg hele tiden. Til og med den villeste av vennene synes jeg er helt på styr, men jeg ser at hun liker det.
Det er så deilig å si hva jeg mener, gjøre hva jeg vil, være i farta og skape mange planer i hverdagen.
Tankens kraft er stor. Da jeg var i den negative spiralen, så gikk det på liv og helse løs. Da var sønnen der og passet på. Han er den som legger merke til hvordan andre har det. Som tør å spørre hvordan det står til. Disse små tingene som er så viktig.
Positive tanker avler energi og livsglede. Det er jeg et lysende eksempel på. Jeg har jobbet hardt for den visdommen.
Jeg er tøff og forsiktig, sterk og svak. Vis meg en edderkopp, og jeg blir redd. Be meg være sykepleier, og følge en bruker hele veien, så henter jeg fram motet.
Be meg sende ungene ut i livet, og jeg lar dem fly, selv om hjertet dirrer litt. Jeg er bevisst på at de skal leve SITT liv, og velge sin egen vei.
Du trur du kan flyg like høgt som ørna,
på alle spørsmål mein du at du har rett svar.
Men hvis du tenke dæ om, så vakker og så ung,
en liten føggelonge e du, søt og rar.
Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ,
bort fra mæ og at æ mått stå igjen.
Ha æ lært dæ nåkka godt, va æ ærlig i stort og smått,
og kan æ sei æ gjor mitt beste lille venn.
– Åge Aleksandersen –
Så lenge jeg har gjort mitt beste, så må jeg stole på at deres egne vinger bærer.
Jeg er jo alltid her. Og gir dem luft under vingene.
Dette er Bjørg Thohallsdottir sitt bilde. Hun er en fin formidler av bilder og gode ord.
Å skrive er for meg å folde ut vingene. Vise hvem jeg er.
Jeg elsker å skrive, men tenker at gåten ligger i det som noen allerede har skrevet og beskrevet. Å la seg rive med av en bok som har fascinerende innhold og glitrende språk. Å lese et dikt som beskriver de følelser og stemninger som jeg selv kjenner på. For meg er det rikdom og ren glede.
Jeg har delt mange dikt i blogginnleggene mine. Andres ord, som betyr mye for meg. Dette er en favoritt.
ORD OVER GRIND
Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
– Halldis Moren Vesaas –
Nydelig beskrivelse av det å ha sitt eget, private rom, og samtidig vite at man har noen. Jeg leser det igjen og igjen. Alltid gir det meg noe nytt.
Det er det fine med poesi. Man kan tenke og tolke, og lese mellom linjene.
Jeg finner alltid noe nytt i Hans Børli sine skriverier.
VELSIGNET VÆRE
Velsignet være de enkle ting, de trofaste ting som er stillferdig hos oss i dagene, og fyller dem med duft som av hvitskurt tre.
God redskap i hendene, grovt brød når du er sulten, et ly mot uvær.
Noen som venter på deg og hører at det er du som trår i ganggulvet.
Det er sånn som mødre skal være, og som mamma er. Oser og øser omsorg og varme. Og formaner litt for mye. Hun er like tålmodig som jeg har blitt modig.
Sangtekster trykker jeg også til hjertet. Som denne.
Halvdan Sivertsen – Aleina
Så e du borte, så e det sant. Sundslitt e bandan æ vet vi bandt. Æ trudd du sku’ gro og bli fri her. Æ trudd du sku’ leve og bli her.
Sakta sekunda, daga og netter. Livet går videre, og æ følge etter
Så kan æ takke førr det du ga. Leite frem lykka i det som va. Men minna e dårlige våpen, når sorga ligg naken og åpen.
Sakte sekunda, daga og netter. Livet går videre, og æ følge etter.
Vis mæ en vei og ei åpen dør. Hjelp mæ nu den som kan bær ei bør. Kom ta mæ med, få mæ på beina. Æ kan ikke klar det aleina.
Så e du borte, så e det sant. Sundslitt e bandan æ vet vi bandt. Æ trudd du sku gro og bli fri her. Æ trudd du sku leve og bli her.
Sakte sekunda, daga og netter. Livet går videre og æ følge etter
Jeg kjenner meg igjen. Når man ikke klarer det kunststykket å leve hele livet sammen. Likevel vil den andre alltid ha en plass i hjertet. Alltid.
Man er lei seg for det man ikke fikk til, og samtidig glad for alt nytt som skjer. Dagene mine er fulle av kontraster.
Det kommer alltid en ny dag, og jeg er takknemlig for at jeg får henge med på ferden.
MORGEN
Det er morgen igjen, vesle håp, og verden frotterer seg med nyvasket solskinn. Livets ansikt er aldri det samme, selv om vi ser på det i all evighet.
Jeg ser det selv, at jeg stråler på dette bildet. Av livsglede og hav-glede. Jeg bor i Havlandet.
Ole Brumm og Nasse Nøff sitter på et berg
og ser utover havet. Plutselig snur Nasse seg
rundt, ser inn i øynene til Brumm, og begynner
å gråte. Brumm gir ham en varm klem ,og holder
poten sin i poten hans. Da spør Nasse: ” Vil du
alltid være glad i meg, Brumm? ” Brumm feller
en liten tåre som faller ned i havet, og sier:
” Nasse, den dagen du finner den tåren igjen, skal
jeg slutte å være glad i deg. “
Vi har et fellesskap, og vi deler tanker og opplevelser. Vi vil hverandre vel, og vi strever med vårt.
Vi har respekt for hverandre. Vi deler glede og sorg. En bit av oss er likevel alene, og sånn må det være. Alle har sitt eget rom.
I kveld var det rom for fellesskap og naturopplevelser. Ei nise svømte elegant forbi oss. Vi så den, og vi hørte den. Det ble en sånn vinne i Lotto-følelse. Jeg har aldri vunnet i Lotto, og jeg har aldri sett en nise før. Et svart hode stakk opp av sjøen og plirte nysgjerrig. Det var kobben. Ørna fløy over oss på himmelen, og ørna satt på toppen av en holme og holdt oppsikt. Skarven tørket vingene ute på skjæret, og minken, som det er skuddpremie på, hadde sin sjarm i dette bildet.
Jeg føler en andektighet, som jeg tror har kommet med alderen. Og jeg har en å dele det med.
Se, no stiljne aille båran, og det skjømmest mens æ ror. Det bli blått ruinnt begge åran, førr ein kaillkrok i en fjord.
No kjem skarven og te skjæret, det er han, og det er æ. Som e eillst i detta været, skarven ror i lag med mæ.
Kveillen spørr og kveillen svare, gjer mæ mangt å tenke på. Tru kor lenge vi ska fare? Derom vil Vårherre rå.
Trygt å trø i lainn a båten, på et bærg æ kaille mett. Godt å høre go’vers-låten, og gå heim me glae skrett.
Da jeg møtte veggen for en stund siden, så forsvant alle kreftene mine. Matlyst, glede, overskudd og initiativ var borte. Det blir ikke sånn over natta, men heller for at man tøyer strikken for langt. Plutselig brister det. Ingen kan klandres for at det ble sånn, men sånn ble det.
Nå ser det kanskje ut som at min verden er rosenrød. Det er selvfølgelig ikke slik hele tiden. Dagene svinger og formen svinger, som hos alle andre. Ettersom jeg hadde så lite å gi i denne tiden, så velger jeg nå å gjøre ting som jeg vet jeg har godt av. Jeg vil oppleve ting, og gjøre det jeg har lyst til. Jeg vil tøye grenser og utfordre meg selv. Jeg vil skrive om det fine jeg opplever, for det var en stund at ingenting var fint. Fordi jeg ikke orket å se det.
Et vennskapsforhold handler om å gi og ta. Jeg har mange venner som jeg er glad i, men akkurat nå så vil jeg nevne Mona og Wenche. DE ga, og JEG tok.
Wenche er den trauste, sindige og velformulerte. Hun er så flink til å sette ord på ting, og til å hjelpe meg å plassere tankene. Ikke rart hun ble kåret til årets medmenneske. Hun nekter å prøve kajakken min, men hun er flink til å skyve meg framover. Hun kaster seg ikke uti det, men er i front når det er noe hun brenner for. Da kjemper hun som en løve for det hun tror på, og for dem hun bryr seg om. Jeg er glad for at jeg har henne i livet mitt.
Mona er den ville, dristige og impulsive. Hun er livsnyteren, som griper hver eneste sjanse til å dra på eventyr. Hun har sterke meninger og kloke tanker. Hun lærer meg å bli tøffere, og hun har lært meg mye om å gripe sjanser. Vi deler interessen for hav og natur. Hun sprudler, og er veldig glad i vin.
Nå er balansen gjenopprettet, med god hjelp fra disse to. Det er min tur til å gi.
Fredag stakk Mona innom meg i matpausen. Hun ba meg pakke snippeska og bli med henne hjem etter jobb. Det eneste hun ville at jeg skulle ta med ( typisk henne ), var den iskalde flaska med Prosecco som hun visste at jeg hadde i kjøleskapet. Vi skulle ut på eventyr.
Det ble en eventyrlig kveld på Håholmen, noen åretak unna huset til Mona.
Det er lett å se at denne dama stråler av livsglede, selv om hun også har sine stunder.
Når vi padler, så er regelen vann og sikkerhet. Denne kvelden gjorde vi vann til vin, uten sammenligning forøvrig.
Mona blåste liv i grillen, og vi delte en flaske sprudlevann.
Vi ble sprudlende begge to. Vi pratet om alt mellom himmel og jord. Vi supte inn livet og vinen.
Jeg fikk høre historien om da Mona som lita jente, og med hvite krøller, var med onkel Jens ut på Håholmen og voktet fyrlykta. Jeg ser det levende for meg, for hun er en mester til å fortelle. Vi klev og klatret i disse minnene.
Begge to.
Vi glemte tid og sted, og eide verden. Jeg synes bildene er en fin illustrasjon på at det er mulig å klatre oppover i livet sitt igjen.
Denne kvelden ble et deilig sommerminne, og et deilig sommerminne må jo inneholde søte jordbær.
Det spiste vi på hjemveien, ute på sjøen. Mona kom plutselig på at vi egentlig skulle ha dem til vinen, som vi hadde drukket opp for mange timer siden. Jeg er sikker på at de smakte best der ute.
Ekspedisjon Håholmen ble avsluttet i skumringen.
Kvelden var så fin at vi fortsatte litt til, i sjøhuset deres. Med sjøsprøyt i håret og med hånda på hjertet, så er det lett å være enig med VAMP:
Havet gir deg lengsel itte storm og strøm. Fastland e et fengsel. Havet e ein drøm. Drømmen e ein gave som einkver kan få, som e glå i havet og bølgene di blå.
Dagen etterpå satte jeg kurs mot Mausundvær. Vi padlet i sjøgang og blikkstille, i motgang og medgang. Det ga meg en enorm mestringsfølelse, som jeg lover å flyte videre på.
Å vandre langs en sommersti, og bare være til. Å tenke gode tanker, og gjøre hva man vil. Å få et glimt av havet, og høre båra bruse. Å sette pris på livet, og la humla suse.
Snusmumrikken sa: ” Alt blir vanskelig når man vil eie ting, bære dem med seg og ha dem. Jeg bare ser på dem, og når jeg går min vei, har jeg dem inni hodet mitt og kan drive på med morsommere ting enn å bære kofferter.”
Akkurat dette snakket jeg og en annen sykepleier om i dag. Jeg liker å skrive, men formulerer meg ganske dårlig muntlig. Derfor nøt jeg å lytte til henne, og nikket gjenkjennende.
Vi snakket, hun mest, om hva som betyr noe for oss, og vi snakket om det å våge å leve sånn som man selv vil ha det.
Hun sa det så fint, omtrent sånn: ” Jeg liker å ta med meg kaffekoppen ut på steinhella, sitte der å ta inn synet og lukta av alt som er rundt meg. Bare være til, og vite at det er dette som betyr noe. Det er godt å kjenne at man trives med å sitte der alene, men det er også godt å finne noen som trives med å sitte der sammen med meg. “
Titran er steinhella mi. Kajakken er steinhella mi.
I boka Ida`s dans snakker Ida sin mamma om kvisthullet. Et hvilested. Et rom for å være alene med tanker og følelser.
Alle behøver det, på godt og vondt. På steinhella er det plass for alt og lov til alt. Jeg tømmer hodet, så godt det lar seg gjøre med MITT hode, og gir plass for å ta inn sanseinntrykk som reparerer og heler. Da kan jeg gå derifra med lettere steg, og samtidig lengte tilbake.
Alle liker å kjøpe seg noe nytt, eller å få noe. Det gjør jeg også. Men det er, med hånda på hjertet, ikke det materielle jeg blir mest glad for. Jeg drømmer om hus ved sjøen. Det behøver ikke å koste 4 millioner, selv om det sikkert gjør det om det ligger ved sjøen.
I sommer ringte det på døra, og ekstradatteren sto der med et stort smil, og en sommergave.
Og da jeg kom på første vakt etter ferien, så fant jeg denne lappen på medisinrommet.
I går kveld var jeg på verdens beste padletur. Igjen.
Alt som er hyggelig er godt for magen, sa Mummitrollet.
