havetsdatter

 

 I dag leste jeg noe som Bjørg Thorhallsdottir har skrevet. Betydningen av å velge riktig heiagjeng. Det ser dere vel at jeg gjør.

Hendene i været. Heia Tove!  

Jeg er veldig takknemlig.

Kollegaer og venner. Vi går mest på tur for å være sosiale. Vi prater om alt og ingenting. Vi heier hverandre fram. En av oss ser litt passiv ut, men det er bare på utsiden. Innsiden er full av omsorg og empati, og vilje til å hjelpe. Det kommer sjelden ut i henmningsløse heiarop og omfavnelser. Da velger jeg heller å omfavne på den måten jeg kan best; ved å bruke ord. 

Ord kan nesten ikke beskrive hva det betyr å velge riktig heiagjeng. Folk som applauderer deg fram. Ikke nødvendigvis ved å skryte deg opp i sky, men ved å bry seg, og ved å bry seg om.

Denne gjengen, og mange flere, er sånn. Gode og varme kvinner i sin beste alder. Kvinner som har levd lenge nok til å ha møtt livets realiteter på hver sin måte.

Kvinner som tør å snakke om alt som er vanskelig, og som tør å ta den helt ut på fest. Livets kontraster. 

Jeg føler at min beste tid er nå. Det føles sånn fordi jeg har funnet min egen trygghet. Tenk at det skulle ta så lang tid å finne den.

 

 

Sånn er det sikkert ikke for alle. Noen er født selvsikre, eller kanskje er det bare et skjold. Jeg vet ikke.  Det jeg vet, er at jeg har jobbet for denne selvsikkerheten.

Jeg har erfart at negative tanker suger deg inn i en destruktiv spiral. Den spiralen ender opp i kjelleren, og der er det ofte mørkt. Du kan få hjelp til å slå på lyset, men trinnene må du gå selv. Ett steg i gangen, med tid og tålmodighet. Det er her heiagjengen betyr så mye. De har bombardert meg med positive ord. De har gitt meg velrettede spark i ræva. De har servert lekker mat når matlysten var på bånn. De har lekset opp for meg i ærlige og harde ordelag. Disse damene er ikke kjent for å sitte på ordene.

 

Positive tanker, små spirer i begynnelsen, gror godt når de blir vannet på riktig måte. 

Jeg har ikke grønne fingre, så i min drømmehage er det plass til alle. Jeg velger meg naturtomt. Der har jeg sådd vennskap i alle farger. Vennskap som betyr uendelig mye. Ville og hardføre vekster, som har vært ute en vinterdag før. 

Jeg liker ville vekster. De er skapt og formet av omgivelsene. Sårbare og hardføre, og med en innebygd trass som gjør dem istand til å overleve. På grunn av, og til tross for.

Jeg er også veldig glad i svaberg. De er tryggheten, fordi de er slipet og slitt av vær og vind. Likevel ligger de der, som de alltid har gjort. De gjemmer på historiene til generasjonene før oss, og det rører meg.  De er varme og lokkende når sola varmer. De er motstandsdyktige og sterke når båra terger.

Akkurat som kvinnen. Og venninnen.

Hun rager mot horisonten, når sola farger himmelen rød. Og kneiser med nakken, som kvinner ofte gjør.

 

 

”  Ytterst i verden, ytterst i vest,
kan hende du seile di skute.
Kan hende du seile tilfeldig som gjest,
kan hende du går der i rute.
Uansett treng du et punkt som e fast,
der du frakte di skjøre last.
Det e nok at det står der og brenn,
en trofast gammel venn. “

 

 

 

 

Jeg er ikke en sånn strikker som mestrer de mest innviklede mønster, men jeg elsker å strikke. Jeg elsker den roen det gir, så lenge alt går på pinner.

Så lenge ikke maskene faller ned, og etterlater seg et stort hull i strikketøyet. Det må være så enkelt at jeg kan stirre ut i lufta og la tankene fly, samtidig som jeg trakterer pinnene. Det hadde kanskje vært bedre for meg om mønsteret hadde vært så komplisert at det hadde krevd full konsentrasjon, men det orker jeg ikke.

Jeg kan gå inn på en garnbutikk og bare supe inn atmosfæren. Kikke på mønster og garn, beundre farger og fasonger. Jeg kan drømme om alt jeg har lyst til å strikke, men som jeg vet at jeg aldri ville bli ferdig med. 

Her har jeg nettopp handlet garn i glade farger, og er veldig fornøyd. Det er noe med den følelsen å eie en pose med garn, FØR man begynner å strikke.

 

Det må være kvalitet på garnet, akkurat som når gutta handler verktøy eller kjøper bil. Vi går for det dyreste, som gir best resultat. Det nytter ikke å gøre en god jobb med elendig utstyr. Min tidligere samboer hadde huset fullt av Bosch og Fein, som seg hør og bør et ekte mannfolk. Kvalitetsverktøy og svindyrt verktøy. Da støvsugeren “min” klikket, gikk han ut og kjøpte en ny og simpel utgave. Et merke ingen hadde hørt om. Da klikket jeg.

Siden jeg er for gammel til å få barn selv ( jeg tar nok ikke en Anne Katrine Slungård, samme hvor artig det er å strikke småplagg ), så har jeg heldigvis venninner som venter på å bli bestemødre. En gylden anledning til å boltre seg i myk og deilig babyull. Som takk ønsker jeg å få snuse litt i baby-nakkegropa. Jeg savner babylukta, og husker hvor godt det var. Jeg vil være ekstra-tante. 

Dette skal bli vognteppe.

 

Og denne søte knappen skal pynte opp teppet. Jeg tror det blir fint.

 

Det er som når man er sulten, og skal forsyne seg av matfatet. Øynene vil som regel ha mer enn munnen klare å spise. Nå har jeg garn overalt. Jeg har i både pose og sekk. 

Du store alpakka!

 

Jeg er ikke glad i å shoppe. De fleste butikker gjør meg stresset. Våger jeg meg inn i en møbelbutikk, tenker jeg på alt jeg burde og skulle hatt, og det jeg har hjemme som jeg ikke vil ha. Det som er gammelt og slitt, og som jeg ønsker å bytte ut. Jeg vil gjerne ha det fint rundt meg, men gir samtidig blanke i interiør. Det er så mye annet å tenke på.

Nei, gi meg en bokhandel. Jeg klarer ikke å gå forbi en bokhandel. Jeg må inn. Det er enda bedre enn garnbutikker, og sånn har det alltid vært. Helt fra da jeg var lita. 

Å gå inn dit da vi var på bytur. Få lov til å velge blyanter og bokomslag. Da var jeg i himmelen. Bortsett fra den gangen jeg ble lovet å få gå inn der etter øyelegetimen, og ikke før. Jeg skulle få velge akkurat de glansbildene jeg ville ha, om jeg var flink og gjorde som legen sa. Selvfølgelig var jeg flink, og selvfølgelig ble jeg blind på begge øynene. Jeg var blind akkurat lenge nok til at jeg ikke rakk å se hva jeg ville ha. Det hadde ingen tenkt på, at jeg skulle få øyedråper som tok fra meg gleden. Jeg måtte kjøpe usett, og så ikke klart før jeg var midt ute på fjorden og på tur hjem. 

Nå er det bøkene jeg lengter etter. Jeg er så glad i ord. Jeg er ingen samler, så bokhylla er ikke full. Jeg låner like gjerne på biblioteket, selv om jeg ikke har vært der på lenge nå. Men atmosfæren hos bokhandleren, drømmeriene når jeg går der, når jeg finner den boka som lar meg forsvinne inn i en annen verden for en stund.

Den følelsen er noe av det beste jeg vet. 

 

 Hvordan skal jeg rekke å gjøre alt det andre som må gjøres, når jeg egentlig bare vil lese og strikke og nyte livet?  Hodet mitt stresser, og sønnen min sa: ” Slapp av, mamma. De tingene du stresser over er på nivå 2. Jeg begynner ikke å stresse før jeg er på nivå 8, jeg. “

Jeg har fortsatt en lang vei å gå.

 

 

 

 Da Vårherre delte ut humoren, kom kvinnen for sent, som alltid. Derfor ble hun den som ler sist.

Og best.

Teaterlaget, under ledelse av dyktige Mona Elisabeth Skarsvåg, er et fyrverkeri av farger og galskap.

Dette bildet har jeg rappet fra Frøya.no. Håper de tar det med humor.

 

 

Hun er så heldig å ha med seg en ellevill og hemningsløs gjeng, og da må det være en fryd å lede. Jeg hører at hun må ta dem i nakken noen ganger, når de som barnehagebarn flest mister fokus og konsentrasjon, men av dette blir det strålende underholdning.

Her er det saftig høytlesing fra Aune Sand sitt mesterverk, 

 

 

Boka Jordbærmus egner seg ikke helt for barn, men hun stotrer seg gjennom det.

 

Vi møter politikere, mannen i gata, kulturpersonligheter, lokale kjendiser, en forhenværende rådmann, og sikkert mye mer. Jeg er litt inhabil, så da vil jeg ikke fremheve noen. Jeg vet bare at jeg under før-generalprøven lo så tårene trillet av en lokal original som tenkte seg ut, og ble kryssforhørt av kjerringa på veien mot døra.

Kostelig humor sett med mine øyne.

Humor er vanskelig. Vi ler ikke av de samme tingene. Noen gapskratter av gode vitser, mens andre får latteranfall når noen går på trynet. Enkelte elsker underbuksehumor, mens atter andre nyter ordspill og underfundig humor, eller situasjonskomikk.

Det siste er min favoritt. Å ha blikket med seg. Oppfatte små ting i hverdagen. Jeg kan le av de merkeligste ting. Le på den måten at det tar overhånd, slik at det bobler i magen mens tårene triller. Helst når jeg ikke bør le. Som under rapport på jobb. Da hender det at jeg må forlate kontoret, og slippe det skikkelig løs.

Det er befriende godt. Det kjennes på hele kroppen, at det frigjør de beste hormonene.

Om du møter opp i kveld så møter du engler, også. 

 

Her er en av dem. Hun er ingen hvem som helst. Jeg tror det må være erke-engelen.

Mona er en lykkepille på scenen, og en lykkepille for meg. Hun har reddet meg med humor. Da jeg selv ikke syntes at noe i livet var særlig artig, så var hun der likevel. Hun støttet meg hele veien. Nå som jeg er frisk, så vet jeg at vi to har samme humor. Vi ler av de samme tingene, får latteranfall samtidig og ser verden rundt oss med samme blikk. Sånt blir det mye latter og gode stunder av. Vår felles sans for humor er gull verd for helsa.

De har forestilling nummer 2 i Frøya Kultur- og Kompetansesenter i kveld kl 20. Løp og kjøp!

 

For humor, vet dere, er en fornøyelse. Humor er en edel kunst. 

Jeg er enig med Arthur Arntzen:

” Humoren har lyst som ei fyrlykt i svartnatta og vist leia inn tell havn og tell den løkkelige erkjennelsen at ingenting va så galt at det ikkje kunne ha vore verre. “

 

 

 

 

 

Da klokka klang, så fort vi sprang,

og ingen sto igjen og hang,

men glad og lett, og rank og rett,

vi var på plass med ett.

Vi sto som perler på en snor,

og ingen av oss sa et ord,

og ingen lo, men stille sto

vi sammen to og to.

 

Jeg husker dette veldig godt. Vi sprang som gale for å finne plassen vår i rekka, selv om vi gjerne hadde faste plasser.

Vi sto aldri og hang ellers, heller. Vi hoppet strikk og tau, eller spilte ballspill av noe slag. Full fart, og aldri kjedelig. Sunne og meningsfulle aktiviteter som vi hadde godt av. En verden nesten fri for teknologi. 

Vi har stort sett ikke tid til å stå og henge nå heller, hverken sykepleiere, hjelpepleiere eller omsorgsarbeidere. Og vi bruker alt for mye av tiden vår på teknologi.

Den dyrebare tiden.

I jobben min som sykepleier i hjemmetjenesten så har jeg vært med på mange omorganiseringer. Vår verden er i stadig forandring, selv om vi mennesker til alle tider har vært de samme.

Det er det som er kjernen. Kjerneverdiene våre.

 

 

I bunn og grunn så har vi de samme behov som vi alltid har hatt, og vi har de samme grunnleggende verdier. Selvfølgelig er mange forandringer av det gode. Utvikling er bra. Men utviklingen kan også gå i negativ retning noen ganger. Jeg er opptatt av å se den enkelte. Det er umulig å behandle alle prikk likt. Det er vel heller ikke et poeng, unike som vi er, både hjelpere og brukere av tjenesten. Noen har bedre kjemi enn andre, og det er egentlig helt greit.

Om noen får en bedre relasjon, og kanskje får et større innblikk i en annen sin verden, så er det noe vi andre bør tåle. Og applaudere. Det er selvfølgelig under forutsetning av at disse klarer balansen mellom det personlige og det profesjonelle. Hvis jeg selv blir syk, og det kan jo meget godt hende, så er jeg fullstendig klar over hvordan hjelperne er. Stakkars dem, egentlig. Jeg blir nok en utfordring.

Jeg vet hvem som er knallgode på å linne føtter. Jeg vet hvem som alltid vasker hendene før og etter en prosedyre. Jeg vet hvem jeg kan kverulere med. Jeg vet hvem som garantert vil bikke rullestolen min alt for langt bakover, bare for å skremme meg. ( Jeg digger deg, Kine. ) Jeg vet hvem som skal holde humøret mitt oppe. Jeg vet hvem jeg kan lette mitt hjerte til. Og jeg vet hvem som ikke får nærme seg.

Tenk om alle disse behovene drukner i samhandlingsreform og andre reformer.Tenk om politikk og penger hindrer oss i å utøve yrket sånn som vi vil og vet det skal være. Tenk om det blir forskjellsbehandling, sånn at Per får et ja og Pål får et nei. Fordi kommunen ikke har penger nok til alle, eller fordi vi bor på feil side av øya.

Det var forresten Espen Askeladd som fikk ja. Heldiggrisen.

Det er mindre tidkrevende å hjelpe et menneske som bor to minutter unna hjemmesykepleiens kontor, slik som jeg heldigvis gjør, enn den som bor på “feil” side.

Behovene er de samme. 

 

 

Jeg savner å være på hjul. Vi er for få sykepleiere. Tiden vår brukes ikke sånn som jeg vil. Jeg triller piller og dokumenterer meg ihjel, og samtidig vet jeg at vi noen ganger må si nei til å være der vi behøves mest.

Men jeg vet også at det gjøres en strålende jobb hver eneste dag. Jeg ser det selv. Og jeg hører det. Englene i hvitt strekker seg så langt de klarer, og de klarer det utmerket. Jeg er stolt av alle sammen. Det skal ikke stå på innsatsen, for de jobber med både hjerte og hender. Og med føtter som springer etter klokka.

Heldigvis har vi unngått stoppeklokka så langt. Vi administrerer dagen vår utifra brukerer sine behov. Vil vi bruke litt ekstra tid et sted akkurat den dagen, så gjør vi det.

Så i dag drakk jeg kaffe og spiste brødskive med hjemmelaget rull på hos ei dame. Samtidig fikk jeg en hemmelig oppskrift på sviskergrøt. 

Jeg slengte av meg jakken, krøllet føttene under meg og tenkte at dette er kvalitetstid for oss begge. Vi fortjente denne stunden, begge to.

Jeg gjør en god jobb når jeg får gjøre det jeg vil.

 

PS. Husk at det er rosa sløyfe-aksjon i oktober. 

 

 

 

 

Fram til nylig så hadde vi barnehagen som nærmeste nabo. Små yndige skapninger i kortbukse, og med skrubbsår på knærne. 

Småjenter med kjole og musefletter. Verdens beste naboer, tenkte jeg.

En dag sto jeg og tittet ned på dem fra vinduet i andre etasje. Jeg har stått der mange ganger og lyttet til deres lek, så jeg vet mye om foreldrene til disse barna.

Jeg har frydet meg litt over dette frynsegodet mitt, som er  innsynsrett i barnas opplevelse av familier i sin helhet, og deres egen familie spesielt.

Ikke har jeg taushetsplikt heller. Kostelige historier.

 

Plutselig hørte jeg en stemme som sa: ” Se på gamla i vinduet. “

GAMLA, faktisk.

 

Akkurat da så jeg ingen søte hjertebarn med skrubbsår. Jeg så en liten gjeng som rottet seg sammen og pekte opp på meg. Akkurat da håpet jeg sikkert at skrubbsårene sved noe innmari.

Et veldig lite øyeblikk, knapt som et komma i evigheten.

 

Sånn går det når man låner øre til andres ord, eller stikker nesa borti andre sine saker. Og attpåtil fryder seg, slik som jeg gjorde, over alt det morsomme de sa mens de trodde at ingen hørte dem. Jeg burde holdt meg unna, ikke minst for min egen del.

Plutselig kom jeg på en gammel regle som sto i minneboka mi. Jeg er nemlig så GAMMEL at jeg har to minnebøker liggende.

 

– Tro ikke alt hva du hører,

si ikke alt hva du vet.

Da sparer du mange bører,

på sinn og samvittighet. –

 

Så jeg sier ikke alt det jeg vet om foreldrene, og jeg tror ikke at jeg er selv er gammel. 

 

Jeg sier ikke alt det jeg vet, men jeg har lært meg å si min mening. Jeg har lært meg å si ting direkte til andre, både når det gjelder ris og ros. 

Det første er vanskelig, men det føles så mye bedre å si ting direkte enn å snakke med andre om det. Nå gjør jeg begge deler. Snakker med den det gjelder, og snakker med andre om det, som de fleste andre også gjør. Vi mennesker er egentlig ganske like. Det føles iallefall litt bedre å gjøre det sånn, enn å “bare” snakke om folk som ikke er tilstede. Det jeg sier til andre har jeg også sagt til rette vedkommende. Det letter da samvittigheten litt.

Rekk opp hånda den som aldri snakker om andre.

Å gi ros blir lettere for hver gang man gjør det. Ros gjør den andre godt. Man blir sterkere og tryggere av det. Jeg mener ikke at man til stadighet skal slenge med leppa, men når noen fortjener ros, så gi det.

Gi ros av hele ditt hjerte, så lenge det kommer fra hjertet.

Det er rart hvordan hjertet har blitt et symbol for følelsene våre. Alt det vi kjenner på er liksom samlet der, i hjerteknuten.

Når jeg er redd, så dundrer hjertet. Når jeg opplever gode ting blir hjertet varmt. Når jeg gruer meg til noe, så hopper det ofte over minst ett slag.

Noen ganger har jeg hjertet i halsen, men hjerteløs blir jeg heldigvis aldri.

 

Hos meg så sitter følelsene like mye i magen som i hjertet. Jeg får vondt i magen, eller det flagrer sommerfugler der. 

Jeg har en god magefølelse. Og jeg savner småpraten med herlige unger, som snakker rett fra hjertet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Perfekt kjemi tror jeg ingenting på. Ingenting er perfekt. Av og til befinner vi oss på to forskjellige planeter, og noen ganger svever vi på samme rosa sky.

Som i går, da jeg skulle rygge ut bilen etter å ha vært på herrebesøk.  ” Vent litt. Jeg skal bare flytte den andre bilen først. “

Sa han.

Jeg spurte hvorfor, med et talende kroppsspråk. HVORFOR MÅ DU FLYTTE BILEN AKKURAT NÅ? 

Da han stakk hodet inn av ruta og prøvde å pynte på det, ba jeg ham passe seg så han ikke “tilfeldigvis” fikk hodet i klem.

I tilfelle jeg kom borti lukke vindu-knappen. For jeg er jo så uforsiktig. Jeg er jo kvinnfolk bak rattet. Det er fort gjort. Man vet aldri med oss damer.

Det var toppen av frekkhet å flytte den bilen akkurat da.

På hjemveien vrengte jeg på musikk.  ” The  Winner Takes It All. ” Fordi jeg var fornøyd med mitt eget svar. Dette med vindusknappen som kanskje kom ut av kontroll.

 

Ellers har vi det bra. Han passer på den gamle bilen min. Skifter olje og fyller spylervæske på riktig plass. Han tråler Finn.no etter ny bil til meg.

Fordi han bryr seg. Fordi han er snill og omsorgsfull. 

 

Han demper belysningen, fordi han vet at jeg ikke liker skarpt og avslørende lys. Han har alltid rødvin og potetgull på lur, for det er det beste jeg vet. Jeg føler meg aldri helt sikker på at han har husket det, så jeg tar med selv.

Hver gang, og for sikkerhets skyld.

Man vet jo aldri hvordan disse surrete mannfolkene er. De har ikke alt på stell bestandig.

Men hvis han steller like godt med meg som han gjør med den gamle bilen sin, så skal jeg såvisst ikke klage.

 

 

Selv om jeg klager endel, og ikke alltid skinner like blankt som henne. Amazonen. Jeg tror det er en HUN.

 

Jeg freser iltert når han begynner å snakke om hundene til Lars Monsen. For hundene til Lars Monsen er alltid ute, der hunder egentlig skal være. I følge ham.

Da sier jeg at hunder er flokkdyr, og at jeg er flokken til Milla. Derfor er hun inne. Jeg har ikke skaffet hund for å ha henne ute, selv om jeg elsker å være ute sammen med henne. Vi hørte sammen fra første dag, hun og jeg. Det er bare å finne seg i det.

 

 

Jeg ser det nok. Han smelter når hun ser på ham med DET blikket. Han er glad i henne, og hun er glad i ham. De trives i hverandres selskap. 

Også innendørs, og særlig hjemme hos ham. Der har hun egen godstol.

 

Ingen er perfekt. Heldigvis er jeg så voksen nå, at jeg ser litt imellom fingrene med enkelte ting.

For eksempel det at jeg av og til er hissig som et lemen. Han spør hva det er, og jeg svarer. ” Ingenting! “

Det er ingenting å bry seg om at jeg svarer sånn. Det er normalt.

Og når han sier at jeg er fin, på en dårlig dag. Når jeg spytter ut  et ” NEI!, det er jeg ikke “, med en misfornøyd mine, så er det ingenting å bry seg om.

Egentlig jubler jeg litt innvendig. Juhu! Han liker meg. Han liker meg til og med når jeg er et troll. Han liker meg når jeg ser ut som et troll om morgenen, og må dusje før jeg blir presentabel for andre.

Når jeg endelig er klar, så er er frokosten også klar. Og hunden er luftet.

Akkurat da får han terningkast seks. Fordi han tross alt er til å leve med.

 

 

Og fordi han orker å leve med meg.

 

Han kjører hit og dit når som helst. Han henter og bringer. Det er aldri nei i hans munn når det er snakk om bil.

Hver gang vi skal noe sted, så spør jeg: ” Hvem kjører? “

JEG!

Så typisk ham. Alltid til tjeneste.

Mannfolk, altså!

 

 

 

 

” Kom ikkje med heile sanningi,

kom ikkje med havet for min torste,

kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,

men kom med ein glimt, eit dogg, eit fjom,

slik fuglane ber med seg vassdropar fra lauget,

og vinden eit korn av salt. “

– Olav H Hauge –

 

Jeg samler på dikt slik man samler på perler i et kjede. Jeg trer på perle etter perle, i alle farger og fasonger. Til slutt gjenspeiler kjedet hele livet.

Jeg er veldig glad i Hauge sin lyrikk. Han sier mye, men med få ord. Som denne lille perlen:

 

” Du spør om det er vondt eller godt å leva.

Då svarer eg: JA! “

 

Som en elskelig gammel dame sa til meg i dag, da jeg besøkte henne:

” Hvordan har du det, vennen? Er du lykkelig forelsket og har det bra? Da må du nyte det. 

Det er ikke sikkert at det bare er ett menneske som er den rette. Det finnes så mange fine mennesker. Gjør dere hverandre bedre, så ta imot det. “

Klok dame.

Jeg tok et bilde av oss to, men fikk ikke lov til å vise det til noen. Hun mente hun så gammel ut. Typisk oss kvinner å være forfengelig, uansett alder.

Nydelig gammel dame. Det sa jeg til henne. Ikke at hun var gammel, men at hun er nydelig.

 

Det er heldigvis mest farger i perlekjedet. Og det finnes dikt for alle mine anledninger. For glede og sorg, for kjærlighet og tap, for vennskap og melankoli.

For alt.

Akkurat nå så kjenner jeg noen igjen, som lever med livets kontraster i hjertet. Glede og sorg. Hun er en kollega som jeg er glad i, og har stor respekt for.

Jeg er full av beundring over styrken hun henter fram. Noen får mer enn andre. Det er bare sånn det er, og ingenting vi rår over. Vi andre kan våge å være der.

Være nær, om det er det hun behøver.

Nettopp som disse diktene sier, så tror jeg at man får livet litt og litt, sånn at det ikke blir for tungt å bære.

Vi klarer ikke alt på en gang.

 

Det er tid for et glass vin, og tid for å være glad for det jeg har, og ikke har. Jeg er like glad for det jeg ikke har, som for det jeg har.

Selv om det høres merkelig ut.

Jeg kan slenge på meg joggeskoene og gå en måneskinnstur, etter vinglasset. Da er jeg myk som myrull og lett på tå.

Og med florlette tanker i hodet.

 

” Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull. “

– Hans Børli –

 

 Heldigvis.

 

 

 

 

Ikke har jeg funnet opp kruttet, og heller ikke lyspæra. Det har andre gjort før meg. Omsorgsgenet er mer fremtredende enn forskergenet. Det siste er ren mangelvare, men heldigvis ikke en mangelsykdom. Jeg lever godt uten.

Men jeg kan ikke leve uten lys og varme. Jeg vil se lyset, selv om jeg elsker mørket.

Jeg er ei kruttønne, som av og til eksploderer. Et minefelt, der jeg er mina.

Helst vil jeg bli husket for andre ting, for jeg kan aldri bli et vandrende leksikon. Hodet har ikke plass til å lagre sånne viktige saker, for det er så mye annet som tar opp plassen.

Saker som er mye viktigere.

Jeg vil bli husket for at jeg gjemte min egen høydeskrekk, og lot min klatremus-datter på fire år sitte øverst i en tretopp og rope : ” Hei mamma! Ser du meg? 

” Ja, jeg ser deg. Så flink du er. “

Jeg vil bli husket for at jeg gjemte min egen reise-frykt, og sa til barna mine: ” Klart du skal reise. Reis og opplev. “

Jeg vil bli husket for at jeg så forbi det perfekte fleremillioners-huset, senket kravene, og lot barna være mye hjemme da de var små. Mindre luksus, og mer tid til å rusle rundt i pysj og bare være barn. Barn, med allverdens tid å ta av.  

Det var luksus.

Jeg vil bli husket for at jeg tok barna på alvor, og aldri lot dem vinne en badmintonmatch fordi jeg liksom var dårligere enn dem.

Måtte den beste vinne, sa jeg.

Det tok ingen skade av, selv om tårene til minstemann spratt etter nederlaget….og nederlaget….og nederlaget. Helt til han vant, for da visste han at han var best.

Selvfølgelig var han best, for han vant en real kamp.

 

 

Denne diplomen er min, og helt sikkert ærlig fortjent.

For måtte den beste vinne, selv om jeg har lært dem at det å være best ikke alltid er det beste.

 

 

Det beste er å vise mot, og være tro mot seg selv. Leve livet sitt.

Det er ikke så viktig med karakterboka, så lenge du gjør en god karakter, som for meg betyr å være ekte.

Ekte ærlig, ekte snill og ekte sint.

Både jeg og min datter var ekte sint i dag, da jeg ville ha hjelp til husarbeid, og hun freste tilbake at jeg hadde støv på hjernen.

Vi står på barrikadene, og kjemper for det vi tror på.

Begge to.

Men jeg vil helst ikke bli husket for å ha støv på hjernen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein.

Prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

– Hans Børli –

 

 

I går hadde jeg en melankoli- og grubledag. Noen ganger er sinnsstemningen sånn. En tristhet, uten at man kan forklare hvorfor.

Da har jeg lettere for å slippe til tanker som forsterker denne følelsen. Folk i min nærhet som har det vondt og tungt, eller ting jeg selv har vært med på, som har satt seg fast i kroppen.

Når det blir sånn, så føler jeg meg både medfølende og ufølsom. Medfølende fordi jeg evner å bry meg om andre, og ufølsom fordi jeg ikke orker å tenke på flyktningestrømmen midt oppe i dette nære. Det blir for voldsomt og uvirkelig for min lille verden, selv om verden kommer inn i stua mi hver dag. Ære være dem som gjør en innsats der nede. Som Linn, sykepleiervenninna mi fra Malm, gjør. Jeg synes hun er modig, selv om hun kanskje vil benekte det selv.

Jeg vet at jeg er priviligert. Og jeg er takknemlig for varme ord som kan snu en stemning på sekundet. De varme ordene som jeg fikk i går, og som er bare mine, gjorde at jeg svingte innom skobutikken og kjøpte nye joggesko. Hun som solgte dem sa at jeg burde ta dem jeg likte best, og som hadde den freskeste fargen. Du blir i bedre humør av farger, sa hun.

 

 

 Jeg gikk en lang tur med skoene, og smilet var på plass igjen. Verden er jo ikke bare sort og hvit, for livet er alle fargene.

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Å vite akkurat hvordan andre har det, er umulig. Vi kan lytte, hjelpe og forstå, men ikke begripe.

Etter hvert som man vokser til og gjør egne erfaringer, så blir livet som en reise i eget indre. Jeg kommer så tett på mennesker i jobben min som sykepleier. Jeg slutter aldri å være ydmyk overfor det faktum at de slipper meg til. Å ta imot hjelp når du er på ditt mest sårbare.

Det er så modig.

De har kanskje ikke et valg, så da er det ekstra viktig at jeg møter dem med respekt og empati. Jeg tenker alltid på at jeg skal behandle et annet menneske som om det var en av mine egne. Det tror jeg er et godt utgangspunkt, iallfall for meg.

Akkurat nå så tilbringer jeg alt for mye av tiden min bak lås og slå, på medisinrommet. Det er en viktig oppgave, men det er utenfor dette rommet jeg kjenner at jeg er på rett plass. Jeg vil ha multidoser fra apoteket, sånn at jeg kan finne igjen gløden, og bruke tiden på det jeg brenner for. Multidoser til folket!

 

Nå er det høsten som brenner, med sine sterke farger og sin gyldne og skarpe luft. Jeg tråkker i eget tempo, i nye og fargerike sko, og blir enda bedre kjent med meg selv.

 

 

 Men hvis vi seiler
på ukjente hav,
mot steder vi aldri var før.
Da har vi reist både lenge og langt,
men lengst har vi reist i oss sjøl.

– Jahn Teigen –

 

Å bo ved havet gir det privilegium at man ser og kjenner kontrastene ekstra godt. Det liker jeg. Det er fascinerende med uvær, når stormen raser og man står trygt på land. Betrakter naturkreftene på avstand, mens man har et fast holdepunkt.

 

Andre dager ligger sjøen som et speil. Alt glitrer. Det er nesten uvirkelig å se hvordan landskapet endrer seg. Sjøen inviterer til nytelse. Svabergene ligger der de alltid har ligget, men nå er de varme av sola. 

Jeg er som havet og været. Noen ganger bygger det seg opp et lavtrykk. Jeg kjenner uro og irritasjon over den minste ting. Jeg blir krass og kverulerende. 

Det meldes om uvær. Da rekker de som er rundt meg å se tegnene, sånn at de er forberedt på væromslaget.

Andre ganger er jeg like lite å stole på som værmeldinga. Det er godværsmeldinger, men plutselig bruser jeg opp som havbåra. Tårene kan sprette når jeg ikke har paraplyen med. Helt uventet, bare fordi tankene gikk på vandring uten at jeg klarte å styre dem. 

Det er som med stormen. Det gjør egentlig litt godt. Det føles befriende, og renser kropp og sinn.

 

 Noen ganger driver jeg med tåkeprat. Ingen skjønner hva jeg snakker om. Jeg vikler meg inn i ordene, sånn at jeg nesten ikke skjønner hva jeg selv har sagt. Det blir vanskelig å navigere. Da er det best å holde munn en stund. Vente til jeg ser klart igjen.

Det eneste som er godt med tåka er at man blir usynlig en stund. Den legger seg som et teppe over både meg og jorda.

Heldigvis letter tåka. Alltid. 

 

Det er disse dagene man lever for. Solskinn, blikkstille hav og noen å dele det med.

For jeg skinner som sola og glitrer som havet, også. Det har jeg all grunn til.

 

Kontrastene i livet setter alt i perspektiv. Ingen vil oppleve vonde ting for å kunne nyte de gode stundene sterkere. Men livsveven vår er sånn. Ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Sorger og gleder fordeles ikke likt, og det er dette livet vi har fått. Vi har ikke alltid et valg, men vi kan velge vår egen måte å håndtere det på.

Vi kan ta imot soldagene. Gjøre som løvetanna; strekke oss mot lyset og varmen. Ta imot lyset og varmen fra andre mennesker. 

Det gjør oss sterkere.

 

 

LØVETANNEN

Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner,
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner.

Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv,
for av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.

Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.

Hvor stolt og gladelig den gror,
men like nedenfor,
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.

Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.

 – Inger Hagerup –