Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

– Olav H. Hauge –

Hva hadde vi vært uten drømmen? Uten noe å håpe på, eller strekke oss etter?

Små drømmer, kanskje bare en tanke, eller store drømmer vi knapt tør tenke. Jeg tror det er viktig å ha håp, planer og drømmer.

Før drømte jeg mer enn jeg realiserte. Nå er jeg tøff nok til å leve ut noen av dem.

Jeg har skrevet det før, at jeg er glad i hverdagene. De trygge dagene som kommer rekende på ei fjøl.

Hverdager er ikke vrakgods. Hverdager er gull. Vi kan alle gjøre dem til gull.

Dette er et gyllent øyeblikk, selv om bildet er i svart-hvitt.

 

Da jeg var lita “bodde” jeg i fjøset til naboen. Jeg elsket å være omgitt av lodne ulldotter. 

 

Da denne mannen ble syk så hadde han allerede lovet meg et eget lam. Lammet rakk ikke å bli født før han døde, så da fikk jeg sauen i stedet. Pappa hentet meg på skolen, sånn at jeg kunne redde yndlingssauen min fra slaktebilen, og kjærligheten var et faktum. Det var faktisk så dramatisk som det høres ut som.

Lita fikk to lam, og plutselig var jeg selvstendig næringsdrivende, med god hjelp fra mamma og pappa.

Jeg er glad i sauer, og hadde en liten hverdagsdrøm om å få klappe ett igjen. Øya vår flommer over av sau, og en kar vi kjenner flommet over av gjestfrihet, så det var en enkel drøm å oppfylle. Jeg svevde på skyer (som lignet ulldotter) resten av dagen.

 

 

Vi ble invitert på forrett, middag og dessert. Etter middagen, og før desserten, så hadde jeg det som plommen i egget.

Slik ville sikkert høna ha sagt det.

 

Ingen er for liten eller stor til å drømme.  Denne vaktelen drømmer sikkert om frihet og vingeslag.

 

Man kan rope ut en drøm, og man kan hviske den til noen. Og det finnes drømmer som er hemmelige.

Jeg fantaserte i mange år om å få min egen kajakk. Sitte rett over vannskorpa, og bare være til. Jeg oppfylte drømmen, og fikk dermed realisert enda mer av det jeg har lengtet etter. Endelig fikk jeg se Nord-Norge. Endelig, men ikke for sent.

Høye fjell som stuper i sjøen. Natur som tar pusten fra meg.

Ingen er lykkelig hele tiden. Lykken er øyeblikk. Blaff som plutselig risler gjennom kroppen, for så å bli borte. Heldigvis blir ikke minnene borte.

 

 

 

Jeg kan sprette en flaske CAVA og kjenne lukta og smaken av akkurat dette øyeblikket. Den blå stolen som kostet 50 kroner, men som var mye mer verd. Den ble en trone,og jeg var dronning på skjæret.

Det handler om å sitte i førersetet. Det handler om å ta kontroll over sitt eget liv, og kjenne etter hva som er best for akkurat MEG.

Med min nyvunne selvinnsikt så har jeg ikke tid til å sette alt på vent. Hva skal jeg vente på? Bedre tider? Min beste tid er nå, og ingen kjenner morgendagen.

 

Jeg elsker poesi og gode tekster. De levendegjør drømmene mine.

Norsk var mitt beste fag, og diktanalyse var et fruktfat. Hans Anton Grønskag bidro til at jeg ble glad i ord, og jeg elsket å tolke tekster. Alle burde ha en sånn norsklærer.

Jeg priser meg lykkelig over å gledes ved ord.

 

 

Nå skal jeg bruke høst og vinter til å tenke nye tanker. Legge tilrette for Himmelblå. Jeg må tilbake. Jeg vil se ærfuglen ved ripa igjen. Og jeg vil så mye mer.

Mens jeg venter, så finner jeg mye av det samme her på Frøya. Selv om jeg drømmer meg bort.

 

 

Det skjer førr åpen scene her, når mai ska bli tell juni.
Når vår og sommer møtes, i heftig kjærlighet.
Æ går omkring i underet, finn fuglereir med dun i.
Så møte æ en maler, en som bor her, en som vet.

– Halvdan Sivertsen –

 

Noen dager er kontrastfylte. Jeg har gjort det jeg liker aller best. Jeg har vært til havs igjen.

Jeg har krøllet tærne i hvit sand, og jeg har badet i krystallklar sjø. Andstein er en oase.

 

Før jeg dro så leste jeg bok, mens tårene rant. Ida`s dans. En nydelig bok om ei 19 år gammel jente med leukemi.

Man er aldri så tett på livet som når man er tett på døden, sier Ida sin mamma.

Boken blir ekstra sterk, fordi en annen jente og hennes familie har krøpet inn i hjertet mitt.

På sånne speilblanke dager kommer disse tankene til meg.

Jeg kjenner det fra stortå og helt inn i hjertet både når jeg tenker på dem, og når jeg bader i havet.

 

 

Denne ferien har vært så god. Jeg har sanket opplevelser og hentet krefter. 

 

Jeg blir aldri vant til dette. Omgivelsene og fargene er forskjellige, hver gang.

Padlevennene som slår seg med på tur er også forskjellige. 

 

Det gjenspeiler livet, dette. Vi flyter med, og vi kjemper i mot. Sjøen er grumsete, og noen ganger krystallklar. Martaumene henger seg fast i åra, sånn som bekymringene henger seg fast i meg, men ute på havet kan jeg riste dem av.

I dag satt skarven ute på holmene og tørket vingene i sola. Oteren smatt over skjæret og stupte i vannet, på jakt etter bytte eller bare for å ta et bad.

Og havørna er alltid med. Jeg nyter alle disse synene.

 

Latteren din må være et sted.
Lyd går ikke så fort. Langt borte
er den blå, nesten umerkelige godværsdønninger.
Så hvis jeg skyndte meg,
kunne jeg kanskje finne en fjern strand,
sette meg i solskinnet der
og ta i mot dem.

– Kolbein Falkeid –

 

Padlekjæresten er heldigvis den samme hver gang. Takk og pris for det.

 

 

 

 

 

 

ALT ER SÅ NÆR MEG

Alt er så nær meg denne velsignede dag,

svaberget ligger åpent med rolige drag.

Havbrisen vugger vennlig den duftende tang,

alt er så nær meg ennå en lykkelig gang.

– Inger Hagerup –

 

 

Dette bildet er tatt for ganske nøyaktig ett år siden. I løpet av dette året har jeg opplevd naturen som du bare kan drømme om.

Jeg har alltid vært mye ute, men nå ser jeg alt med nye øyne.

 

 

Jeg føler meg priviligert som bor ved sjøen. Jeg er avhengig av å se og lukte havet for å ha det bra.

Jeg tenker så mye bedre når jeg sitter på et svaberg, for tankene har måkevinger, og havet stanser dem ikke.

 

Man kan reise til verdens ende, og man kan gå på oppdagelsesferd i seg selv. Jeg har gjort det siste, og har funnet den balansen jeg behøver for å leve MITT liv.

Det er først når jeg lærer å bli glad i meg selv, at jeg kan la andre være glad i meg som den jeg er, eller den jeg har blitt. Da har jeg også mer å gi til andre.

Ei tøff dame jeg møtte i går ( jeg møter så mange flotte damer ), sa dette til meg:

” Du blomstrer sent i livet, du. Fortsett med det du gjør.”

Det er aldri for sent å blomstre, og det er aldri for sent å folde ut vingene eller slå ut håret.

 

 

I går padlet vi en sen kveldstur. En oppdagelsesferd i vårt eget rike. Det var ubeskrivelig vakkert. I løpet av noen timer skiftet havet og himmelen farger, og glitret rundt oss og med oss. Det var klokkeklar sjø, og fisk som spratt over vannskorpa. Havørna seilte på himmelen over oss. Til og med måsen hadde sin sjarm denne magiske kvelden.

 

 

 

Jeg var i godt selskap, helt til knotten jagde oss bort fra Vågøya.

Det er en glede å dele interessen for hav og himmel, for delt glede er dobbel glede.

Vi eide havet, og havet eide oss.

Jeg følte meg som en dronning. Mitt rike og mitt slott kan ingenting måle seg med.

 

 

 

 

 

 

Smultronstället

Dette er det fineste ordet jeg vet, nest etter ordet mamma.

Det er svenskene sitt ord, og det finnes ikke et tilsvarende ord som klinger like godt på norsk.

Jordbærestedet. Nei, det går ikke.

 

En personlig idyll. En plass for tanker, drømmer og søte jordbær. Alle burde ha et sånt sted.

Noe av det vondeste jeg hører om og leser om, er mobbing.  Alle burde få oppleve å være jordbærbarn.

Alla burde få et strå med gode og trygge barndomsminner.

 

 

Mitt smultronställe var på Frosta. Vi var ikke der så ofte, for det var nesten en Amerikareise i min barndom.

Mormor tok alltid imot oss med varmt hus og god mat. Vi hadde eget rom hos dem, og søskenbarna fra byen hadde et annet og eget rom.

 

 

Været og humøret var ar sikkert ikke strålende hele tiden, men jeg husker at været alltid var fint og at jeg hadde det strålende.

Alle søskenbarna var samlet. Det var sol, sjøbad og strandliv fra morgen til kveld.

 

Mormor sto visst alltid ved grytene. Vi sprang hjem og åt, og hun ble igjen med oppvasken. Sikkert ikke snilt gjort av oss, med vi hadde ikke tanke for det da.

Jeg velger å tro at hun trivdes med å ha det sånn, den ene stunden av året.

Hver kveld gikk vi innom nærmeste gård og plukket jordbær. Jordbær med fløte var sommer-kveldsmaten vår.

Alt var liksom så sorgløst, selv om vi var veldig solbrente og hadde skrubbsår på knærne 

 

Da jeg ble eldre, så var det en stund flaut å si til de andre i klassen at jeg skulle til Frosta. Ikke Syden, akkurat. Ikke noe å skrive hjem om, eller skryte av til de andre.

Heldigvis trodde jeg bare dette en kort stund. Jeg forsto etter hvert at bedre kunne ingen ha det.

 

Jeg visste av et sted på vei ned til badeplassen. Ei lita varm dolp der det vokste markjordbær. Jeg synes ennå jeg føler varmen og kjenner lukta av akkurat denne lune plassen. Mine somre og mitt smultronställe var akkurat som Alf Prøysen sier det:

 

…heile væla er bære jordbær,

finn et strå og træ dem på…..

 

 

 

 

 

 

Det er mørkt, sier du.

Å ja, det er ofte mørkt på veiene bror.

Men mennesket må VILLE sin ledestjerne,

ønske den så hett og inderlig

av hele sitt vilskne hjerte

at mørket plutselig slår ild og stjerna står der,

tindrende stor og klar

over de frosne veiene.

– Hans Børli-

 

 

Ved å blogge så legger man sitt hode på hoggestabben. Hårfint, som hos en linedanser. Ikke si for lite, og aldri skrive for mye.

De som mener det blir for personlig, holder kanskje munn. Det får jeg aldri vite.

 

Det er slik jeg gjerne vil være. Har jeg ikke noe positivt å si til andre, så kan jeg velge å være stille.

Klart man skal tåle å høre andre folk sin mening. Det er helt greit å ha ulike holdninger, så lenge man har respekt for hverandre.

Det er lov å være uenig, og det er greit å være enig om å være uenig. Det skulle bare mangle.

 

 

Alle snakker i smug om andre. Kritiserer eller beundrer, så både utseende og oppførsel får gjennomgå. Vi unner og misunner.

Vi stiller hverandre til veggs hele tiden.

 

 Jeg har følt det på kroppen selv, på min egen måte. På en litt annen måte. Da jeg studerte sykepleie, så klarte jeg aldri å bli vant til den konstante vurderingen vi var underlagt.

Nye steder hele tiden. Nye rutiner og nye mennesker å forholde seg til. Jeg var aldri flink til dette. Det var grusomt.

Alle kjente alle, bare ikke jeg. Jeg har aldri følt meg så redd og lita før. Jeg ble syk av det, og hoppet nesten av studiet. Jeg mistet balansen, og falt nesten av lina.

Det forplantet seg, sånn at jeg ble misfornøyd med alt. Ingenting ved meg var bra nok, selv om jeg fikk gode resultater. Heldigvis sluttet jeg ikke.

 

Sykepleierstudenten tuslet inn på operasjonsstua. Hun tok et par grønne tresko fra ei hylle der det sto hundre par andre, også like grønne, tresko. Det skulle hun visst aldri ha gjort. Inn stormet en drittsekk av en operasjonssykepleier, og rev en grusom kjeft på grønnskollingen som hadde tatt hennes sko. I hennes øyne var sikkert jeg og skoene like grønne, og skoene mer betydningsfulle enn studenten. Fy skam!

I kantina var det et eget legebord. Nåde den sykepleirstudent eller portør som satte seg der. Det var like spennende hver gang, å betrakte en ny student som ikke visste bedre enn å slenge seg ned med matpakken ved deres bord. For så å bli bortvist, med kroppsspråket og uten et ord.

Og da jeg var med gynekologen inn på undersøkelsesrommet. Ei skrøpelig eldre dame skulle sjekkes for en mulig alvorlig diagnose. Jeg prioriterte å følge henne tilbake til rommet etterpå, for hun var både redd og dårlig til beins. Jeg ble sporenstreks hentet tilbake for å rive papiret av undersøkelsesbenken, og for å legge på nytt. 

Hadde det vært i dag, så hadde det aldri skjedd. Jeg hadde nektet å gå tilbake. Han skulle fått gjort det selv. 

Heldigvis finnes det mange vidunderlige leger, som jeg gjerne gir en hjelpende hånd. 

 

 

Og heldigvis er jeg voksen nå.

Jeg har funnet en trygghet i meg selv, og jeg har funnet min egen ledestjerne. Jeg tør å stå for egne valg, og jeg vet for det meste hva jeg vil. 

Jeg håndterer sånne situasjoner mye bedre enn før.

Jeg setter meg selv og mine egne ønsker litt mer i fokus, uten å føle at jeg er en egoist av den grunn.

Jeg setter med ny selvsikkerhet pasienten i fokus.

Jeg tror at dem jeg har i livet mitt merker at jo bedre jeg har det, desto mer har jeg å gi til dem.

 

Vi kan alle bli flinkere til å rose hverandre. Som i dag.

Jeg traff ei flott dame på butikken. Hun kom bort til meg og sa at hun fulgte bloggen min. Hun sa at hun kjente seg igjen i mye av det jeg skriver om. At det kunne vært henne.

Du må fortsette å skrive, sa hun.

 

Jeg ble så hoppende glad at jeg dro hjem og rørte masse deilig jordbærsyltetøy. Det kan vi nyte godt av i hele vinter, og da skal jeg tenke på henne.

Positive ord sprer seg, som ringer i vann.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

HAVNOMADEN

Et sted å finne roen,

det behøvde jeg, om noen.

Knapt så jeg kan tro det,

at mitt kaotiske hode,

klarte å gire ned, slappe av og finne fred.

 

Jeg har aldri hatt en sånn ro i meg før, som den jeg fant på denne perlen av et sted.

 

 

Hodet mitt er konstruert sånn at det til stadighet er et bombardement av tanker og bekymringer som treffer innsia med presisjon. Som en mitraljøse.

Gode tanker, triste tanker, drømmer og bekymringer. Man kan bli sliten av mindre. Noen ganger har jeg kontroll over alle disse tankene, mens andre ganger har de kontroll over meg. Det er da det blir kaos. Det er da at smått blir stort. Det er da jeg ønsker meg vekk fra meg selv.

Da ønsker jeg at jeg var ei ku. Ei ku som ikke tenker på annet enn å ete seg mett. Den rusler rundt i grønne omgivelser, har verdens fineste utsikt og allverdens med tid. Hun har ingen tanker om hva som eventuelt er i vente. Eller har hun det?

Disse hadde til og med sjøutsikt. Bedre blir det ikke.

 

 

 

Kanksje dette livet ville blitt for kjedelig og ensformig, likevel. Det er nok best at jeg er meg selv.

Jeg vil heller tømme hodet for tanker ute på havet, sånn rett over vannskorpa. Etter padleturen spiser jeg varme vafler på Titran Kafe.

Da har jeg en ro i kroppen som lar meg nyte øyeblikket, og jeg kan kjenne at vaflene smaker himmelsk.

 

 

Heldigvis har jeg en hund som kan kunsten å sove akkurat når hun bestemmer seg for det.

 

….og som drar meg opp av sofaen når nok er nok.

 

Jeg er heldig som har venninner jeg kan drikke øl og lufte tanker med.

Mona er ubetalelig. Ubetalelig god og ubetalelig morsom. Et forbilde for meg når det gjelder å gripe øyeblikket.

Hun har lært meg mye om å være litt vill og gal. Her har jeg et stort forbedringspotensiale, men det er framgang å spore.

 

 

Det er høst i lufta nå. Jeg kan kjenne det på hele kroppen.

Da faller det en ro over både naturen og meg. Det er den tiden av året da jeg har det best.

Frisk høstluft, mørke kvelder å gjemme seg bort i. Levende lys. Strikketøy.

Og bøker. Jeg har funnet igjen lesegleden som har vært borte alt for lenge.

Nå har jeg nettopp avsluttet en bok som heter ” Torsdager i parken”. Nydelig.

Det er nesten trist når jeg må ta avskjed med en bok, selv om den lever videre i hodet mitt.

 

 

7 nye bøker ligger i en stabel og venter på meg. Jeg må bare bli ferdig med den jeg nettopp har lest først.

Fordøye den, og tenke på hva den ga meg.

Ellers blir det kaos, og da har jeg ikke plass til å oppleve den neste boka, slik forfatteren og boka  fortjener at jeg gjør.

 

Jeg kan jo gå en tur så lenge. Gjøre som Anne- Cath Vestly gjorde:

Jeg bare lar tankene gå en tur for seg selv, og så går jeg ved siden av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innerst i sjelen, stiger landet frem.

En blank og gylden stripe land

som en gang var mitt hjem.

 

Skogene av stillhet, stiene som går.

Gjennom lyng og åkerland

til havet utenfor.

Lyd av vind og drømmer, lukt av jord og hav.

Ryggene som retter seg

når stormen bøyer av.

 

Dette har Ole Paus skrevet.

I dag har jeg opplevd begge deler. Jeg har vært i pakt med naturen, og jeg har møtt Ole Paus i Sletta Kirke.

Begge deler var stort, og begge deler ga meg ro i sjela.

 

Det er vanskelig å beskrive hva havet betyr for meg, men jeg blir religiøs av å være der ute. Jeg synes det er like mektig som når jeg går inn i kirkerommet.

Når havet glitrer, samtidig som du hører bruset av havbåra utenfor, så minner det meg om hvordan livet er. Blikkstille og urørt, mektig og uovervinnelig.

I dag kjente vi havdønningene da vi padlet hjem fra fyret. Vi ble løftet opp, og fløt avgårde, så lett som bare det. Dagen i dag var god.

 

Jeg hadde en fin tur med gode padlevenner. Dette betyr så mye for meg. Tusen takk, gutter.

 

 

Ole Paus klarte å fremkalle både latter og tårer. Hans `ved leirbålet-versjon` av  ” O`Helga natt ” ga meg noe nytt.

Hans stillferdige og sterke bønn satte meg ut.

Han spilte den sangen jeg ønsket meg mest, ” Det begynner å bli et liv “.

Han sang ” O`bli hos meg “. Jeg ble religiøs en gang til, så da fikk jeg i pose og sekk denne dagen.

Tusen takk, Ole Paus Trio.

 

Mitt lille land.

Der havet stryker mildt og mykt,

som kjærtegn fra kyst til kyst.

 

AMEN.

 

 

Æ går langs kvite strender nu, og trur på mårradagen.

På havørna og himmel`n som blir her når æ drar.

– Halvdan Sivertsen –

 

 

 

Endelig fikk jeg oppleve å reise et stykke nordover i vårt fine og frie land.

 

 

Jeg er så glad i sjøen, og ville opp og ut mot havet. Valget falt på Havnomaden. Et paradis for en padler.

 

 

 

Havnomaden ligger på øya Husvær. Husvær er en av mange øyer som ligger som perler på en snor, den ene vakrere enn den andre.

Helgelandskysten er slående vakker. Hav så langt du kan se, med holmer og skjær som et dryss, alt omkranset av ruvende fjell.

 

 

Jeg har hørt og lest om De Syv Søstre, men aldri sett dem. Før nå. Majestetisk. Et syn til å miste pusten av, og været var blikkstille og strålende denne dagen.

 

Jeg er glad for at vi på Frøya har fastlandsforbindelse, men akkurat nå var det feriesjarmerende å ta ferga til Husvær.

 

Vi ble møtt av vertsskapet. Og vi ble møtt av et imponerende anlegg og glade padlegjester. Et gammelt fiskebruk omgjort til alt en padler kan ønske seg.

 

Rommet vårt var en fin liten lugar med utsikt mot Søstrene, og det luktet frisk sjø når vi åpnet gluggene. Gardinene blafret lett, og alt ble poetisk.

 

 

 

Ikke rart jeg sov som en dupp.

 

Vi delte et stort fellesrom med de andre gjestene. Jeg er ingen pratmaker, og holdt meg litt beskjedent og frøyværsk i bakgrunnen. Men alle skal vite at jeg nøt tilværelsen. Og jeg tødde da opp etterhvert.

 

 

Jeg nøt å lytte til de andres råd, og deres planer for morgendagen. Kart ble studert, og ruter diskutert.  Vin ble skjenket i glassene, og karene bød generøst på Gammel Dansk og konjakk. Sikkert derfor jeg tødde opp.

 

 

Jeg tør påstå at det falt en ro over alle. Ingen kan stresse under sånne forhold. Entusiastene som driver dette stedet har skapt en perle, ned til minste detalj.

Fullt utstyrt kjøkken, bilder av hav og himmel på veggene, bøker om padling i hyllene, tørkerom for klær og utstyr, og nøkkelhanken inn til lugaren var en tovet fisk.

 

Sånt gjør bare folk som har hjerte for stedet. Det var kjærlighet til hav og padling i hver detalj.

Uavhengig av alder, sivilstand, yrke og hvor vi er livet, så var vi alle der. Tilstede og uforstyrret, med fritidsklær og ullsokker. I padlehimmelen for en stund.

 

 

Vi tar med oss gode opplevelser videre, og gjør dem om til minner. På den måten mister vi det aldri.

 

Øya ga oss trimløyper med havsutsikt.

 

Og øya bød på godt, gammelt vennskap.

 

 

Vi delte en frisk padlerundtur med Mona og Jan Erik. De satte igjen syklene, og inviterte oss på en matbit til kvelden.

 

Vi syklet over brua til Brasøy, og fikk servert lokalprodusert spekemat fra våre kanter.

 

Nydelig spekemat av villsau og hjort. Vertinnen veivet med flagget fra gjestehavna, og bød på gjestfrihet og latter. Vi fikk ankerdram og ankerpils av skipperen.

 

 

 

Da vi gikk hjem utpå natta, så regnet det i bøtter og spann. Det blåste friskt, men heldigvis er vi frøyværinger. Vi lot oss ikke vippe av brua. 

 

 

Etter fire dager fulle med naturopplevelser gikk ferden videre. Den neste overnattingen ble en nedtur. La oss ikke nevne navn på stedet, men vi forsvant fort.

Heldigvis plaskregnet det, så vi gikk ikke glipp av hverken utsikt eller andre ting. Ferga trafikkerte veldig ofte forbi vinduet, og da ble TV-signalene borte.

Det ble bare bruddstykker av Allsang på Grensen, som vi skulle finne trøst i. Smokie sang surt, og vi tok ikke engang bilder av hytta og plassen.

 

Vi gikk fra idyll til ruin, og tilbake til idyll. Brønnøysund ga oss en rorbu med utsikt til M/S Trollfjord og andre hurtigruter. Pluss gamle fiskebåter.

Vakkert.

 

 

Vi måtte selvfølgelig til Torghatten. Vi gikk opp, gjennom, ned og rundt. En mektig opplevelse og en fin trimtur.

 

 

Den siste hele dagen i Brønnøysund var perfekt. Så perfekt at jeg smuglet med en flaske CAVA i sekken.

Vi bruker aldri å drikke alkohol på padletur, men dette var et unntak. Vi drakk ikke, vi nøt. Ett glass hver etter noen kilometer med padling.  Litt mer padling, og ett glass til.

 

 

Det er vel det som kalles lykkepromille. Vi rastet så lenge på hver plass at begge var utenfor fare.

 

Neste år skal vi tilbake. Da vil jeg bo en hel uke på Vega, og padle på blikkstille hav ut til Ylvingen og Himmelblå.

 

 

Himmelblå. Det nærmeste jeg kom i år var denne magiske stunden, og denne vinflaska. Med en nydelig tekst:

 

 

Fantastisk og urørt natur. Alltid imøtekommende og hyggelig. Høye fjell og dype daler.

Kystens søvndyssende bølger og brus.

Forelskelse og begjær hånd i hånd. Den gode samtale ut i de sene nattetimer.

Midnattsol og nordlys. Nært og intimt, åpent og majestetisk.

 

Det kunne vært mine ord, dette.

Jeg lengter allerede tilbake.

 

Havets datter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å leve i nuet er livets teknikk,

og alle folk gjør deres beste.

Men halvdelen velger det nu som gikk,

og halvdelen velger det neste.

 

Men det nu som har gått er alltid forbi,

og det neste blir aldri det rette.

Nei, husk at nuet du lever i,

en gang for alltid er dette.

– Piet Hein –

 

Snart er det lørdag. Snart er det ferie. Bare to dager til nå, så skal jeg gjøre ditt eller datt.

Noen hverdager til, så er det fest.

Vi må ha noe å strekke oss etter, noe å glede oss til, noe å drømme om. Det er en fin del av det å være menneske.

Det er også en del av oss å ha gode minner å glede oss over. En karamell å suge på når livet blir for traust og forutsigbart.

 

Likevel er jeg glad i hverdagen. Når livet rusler avgårde i rolig tempo, uten alt for mange humper i veien.

Jeg er ikke alltid særlig god på å leve i nuet, og lar meg lett stresse opp over uvesentlige bagateller.

Alt for lett, sånn at jeg glemmer å kjenne etter om jeg har stått opp med rett fot.

 

Heldigvis er jeg også en mester på å nyte livet. En kaffekopp om morgenen. Lukta av sjø når jeg med bustehode, og før dusjen, stikker nesa ut av døra.

Det er ikke mye som slår den lufta. Det er ikke alltid det er sånn, men enkelte dager er sjølufta ekstra frisk og god.

 

Det er et dryss av hverdager i livet vårt. Dem må vi utnytte og nyte så godt vi kan.

Som jeg gjorde her.

 

 

Jeg må bli enda flinkere til det. Jeg vil ha det som i diktet mitt.

 

HVERDAG

Kjære hverdag, du er god,

fyller meg med rast og ro.

Millioner av sekunder,

varme, fine, gode stunder.

 

Hverdag er mitt jordbærsted,

fyller meg med indre fred.

Hverdag er for meg en fest,

det er da jeg trives best.

 

 

Ferien er den korte tiden mellom planene og minnene.

 

Ferie er forventning om så mye.

I fjor hadde jeg hjemmeferie, av forskjellige grunner. Det ble likevel en fin ferie.

Havet glitret hele sommeren, og kajakken fikk føtter å gå på.

Det var trygt og godt, med kvelder og netter i hjemmets lune rede. Akkurat det jeg behøvde.

 

 I år synes jeg ferie er skummelt. Ferie for meg selv. Noen ganger hadde jeg behøvd ferie FRA meg selv.

Dette året blir ungdommen hjemme. Og hunden. Ingen fellesferie til Sverige, slik vi stort sett alltid har gjort det.

Det vipper meg litt av pinnen. Jeg blir liggende.

 

Jeg tenker for mye og planlegger for mye. Klarer de dette? Klart de klarer det. Kanskje de til og med er overlykkelige over å få regjere uten innblanding.

Jeg må fylle opp kjøleskapet, vaske unna klær, vaske hus og organisere hundelufting før jeg drar. Må jeg det? Nei.

Jeg må pakke padleutstyr, turutstyr, litt finere klær og sommerklær. Må jeg ha med alt dette? Nei. Jeg kan sikkert droppe sommerklærne. Det er bitende kalde værmeldinger til sommer å være.

 

Sånn holder jeg på. Nå er det hodet mitt som får kjørt seg.

Det er litt trist at feriene ikke er som før. Er ungene lei seg for dette? Forventer de mer enn jeg kan gi? Nei, jeg tror egentlig ikke det.

Jeg skaper bekymringer som ikke finnes. De er tilpasningsdyktige, fornuftige, og har egne planer. Slik ungdommen skal ha. De flyr jo snart ut av redet likevel.

 

Kanskje det er det som gjør meg litt urolig og vemodig? Jeg vet ikke.

Det jeg vet, og det jeg ser, er at de er fullt ut i stand til å ta vare på seg selv. Jeg har bidratt til at begge to er fine folk. Det kan jeg være stolt over.

 

 

Kanksje de blir ekstra stolt av sin mamma, også, om hun flyr avsted på ferie uten å gnåle om alt mellom himmel og jord? 

Om hun reiser på ferie fordi hun fortjener det, istedet for å ha dårlig samvittighet over at de ikke er med. De vil jo ikke være med likevel.

Om hun kommer hjem med mange fine ferieminner og feriebilder. Om hun bobler over av overskudd og fortellerglede.

Om hun holder kjeft, selv om standarden hjemme kanskje ikke er slik hun forlot det. Det finnes værre ting.

 

Det finnes en plass som heter Havnomaden kajakksenter. Og det finnes godt reisefølge.

Der skal vi være i 4 døgn. Hva ferien videre bringer? Det tar vi på sparket. Huff, så spennende.

 

Jeg savner henne allerede, før jeg drar. Typisk meg. Hvorfor kan jeg ikke heller glede meg til en hysterisk velkomst når jeg kommer hjem?

Det gjør jeg, for sånn vet jeg at det kommer til å bli.

 Best å begynne og pakke, da. Pakke reiseglede og forventning, sammen med alt det andre som må være med.

Jeg skal eie denne ferien!  Den er min.

 

 ” Når sommerdagen ligg utover landet, og du og æ har funne oss ei strand.

  Og fire kalde pils ligg nerri vannet, og vi e brun og fin og hand i hand. “

– Halvdan Sivertsen –

 

Sånn kan det kanskje bli. Om man tenker positive tanker, og om Nord-Norge viser oss varme.