For hunden er jeg hele livet, men jeg får bare ha henne en kort periode av mitt eget liv, iallefall hvis alt går etter skjema. Et hundeliv varer i gjennomsnitt 12-14 år, og det er bare et lite blunk, egentlig.
Vi utnytter tiden godt, og er ute så ofte vi bare kan. I kveld tenkte vi å se om tjelden hadde ankommet øya, men det var så glatt på svabergene at vi ( særlig jeg ) ikke våget oss helt ned til kanten av havet. Jeg vet at noen har sett tjelden allerede, så vi dro til Kvistalykta.
Uten resultat.
Det vil si, det resulterte i at vi fikk masse frisk luft, vi hadde en god samtale, og Milla så og hørte noe som jeg ikke oppfattet. Hun reiste til og med bust. Kanskje det spøker der ute?
Det kunne virke sånn.
Tjelden er forresten årets fugl 2018, for den som ikke vet det allerede.
Ørene til Milla fungerer som en radar, og snur seg i alle retninger. Alle skulle hatt sånne ører, for det er faktisk sånn at de snur seg etter lyden. Noen ganger vender hun det ene øret bakover, mens det andre peker rett frem, og da har hun kontroll i begge ender.
Meg har hun alltid kontroll på. Hun vet alltid hvor jeg er, hva jeg tenker, og hva jeg føler.
Det er det som er fordelen med være hund. Hun lytter mye mer enn hun prater. Øynene taler sitt eget språk. Øyenkontakt er et tegn på betingelsesløs kjærlighet, og det er sånn vi har det. Vi stirrer hverandre i senk, og hun har verdens fineste øyne.
Grenseløs kjærlighet.
Som bare en hund kan gi.
Vi finner ryper alle steder. Vi ser havørn overalt, bare ikke tjeld, men den dagen kommer. Vi deler alltid matpakken mellom oss. Jeg deler tanker og ord med henne, så lenge det ikke er villsau i nærheten, for da er fokus et annet sted.
Hun holder heldigvis på hemmeligheter, og dem er det mange av.
Ingen trøster meg som det hun gjør. Ingen kjenner meg bedre.
I hennes øyne er jeg ei åpen bok.
Jeg slipper ikke unna det nådeløse, spørrende og kjærlige blikket der.
Noen ganger drar jeg deg, og noen ganger drar du meg.
( Dette bildet har jeg rappet fra lokalavisa HitraFrøya. Fotograf Cecilia Brurok )
Aller først vil jeg si takk til aksjonsleder Sara Meyer for utfordringen. I tillegg vil jeg takke lokalavisa HitraFrøya og Frøya.no for at de bidrar til å sette fokus på aksjonen.
Tanken min før jeg vasser uti er at dette er en kortvarig smerte, og bare blåbær mot hva kreftsyke og deres pårørende må kjenne på kroppen.
Det hjelper å tenke sånn, for dette perspektivet gjør at jeg klarer å stenge alt annet ute. Jeg bestemmer meg bare for at jeg skal bade, og gjør det jeg har bestemt meg for.
Jeg gjør det for kreftsaken og for russen.
VI gjør det for kreftsaken og for russen, for sammen blir vi mye sterkere.
Det begynte med at jeg fikk en mail fra Sara, på vegne av årets russekull, i anledning Krafttak mot kreft. Hun lurte på om kreftressursene i kommunen ville ta en utfordring når russen hadde passert 150 000 kroner. Selvfølgelig sa vi JA, og selvfølgelig visste vi at det ville bli en realitet, for russen på Hitra og Frøya ligger på topp på landsbasis når det gjelder å samle inn penger til kreftsaken.
Det var bare et spørsmål om NÅR den ( for vår del ) magiske grensa var nådd, for russen jobber allerede mot neste utfording og neste mål.
De ser framover, og jeg er mektig imponert over innsatsen som ungdommen legger ned i dette arbeidet. Jeg blir både varm og stolt.
Det er så mange og så mye som har berørt oss, og fortsatt gjør det, både på Hitra og Frøya. Jeg tror det er derfor engasjementet er så stort her ute i havgapet.
Og givergleden, ikke minst.
Etter at vi sa ja, så begynte tankene våre å spinne, som de så ofte gjør. Først sendte jeg mail til Kreftforeningen, la fram saken, og ba om litt stasj som Mona og jeg kunne pynte oss med i sakens anledning. Vi ba om t-skjorter i størrelse XL, sånn at vi fikk plass til ullundertøy under, for vi hadde et håp om at det skulle gjøre oss varme i trøya.
Det er viktig med håp i alle livets faser.
Og Mona ga meg håp, fra dag EN, om at jeg ville mestre å være kreftressurs. Uten spesielt henne, og noen til, så hadde jeg nok aldri våget å si ja til denne oppgaven.
Jeg har ikke angret en dag.
Mona har et kretivt hode, så det var hun som lanserte ideen om å utfordre våre ledere til å bli med på et bad i norsk Sibirkulde. Hun forfattet en invitasjon, jeg rettet en skrivefeil, vi kuppet ledermøtet, skremte vannet av dem, mens hun leste invitasjonen med teatralsk innlevelse – som bare denne dama kan – og de fikk ett minutts betenkningstid før de sa:
JA!! Klart vi blir med.
De fikk også beskjed om at våtdrakt er juks, mens Kari Traa var innafor.
( Dette bildet har jeg tjyvlånt fra Frøya.no. Fotograf Lena Jørgensen )
Det at vi gjør dette sammen tror jeg er av stor verdi, for vi må stå samlet som helsepersonell for å kunne yte best mulig service til våre innbyggere. Vi må stå sammen, ikke bare innad, men også utad. Det er noe vi er nødt til å jobbe med i hele vår organisasjon, for samhold og respekt kommer ikke rekende på ei fjøl. Det finnes skjær i sjøen, her som alle andre steder.
Det handler om å spille hverandre gode, for vi jobber på det samme laget. Heldigvis er det sånn hos oss, at når det virkelig gjelder, så tar ledelsen på seg drakten og løper inn på gressmatta. De holder hele kampen, selv om det betyr overtid. De går ikke hjem klokka fire og lar verden og virkeligheten seile sin egen sjø. Da er det ikke dem og oss, men VI.
Det har jeg fått ta del i mange ganger.
Vi fikk bruke yttergangen i bedehuset som omkledningsrom, så hadde vi i tillegg Vår Herre med på laget, som en av oss sa. Det som er så fint med dette bedehuset, og folket som styrer der, er at de er inkluderende, og ønsker alle velkommen.
Vi fikk JA med en gang, også her.
Hvis jeg hadde fått valget en gang til, ja, så hadde jeg blitt sykepleier. Om jeg hadde valgt på nytt, så hadde jeg valgt hjemmetjenesten. Smak på ordet:
Hjemme.
Og for dem som av ulike grunner ikke klarer å bo i heimen sin, så kan jeg fortelle dere at på sykehjemmet, der får de folk til å føle seg som hjemme. Det ser jeg på nært hold hver eneste dag.
Det er en sann glede å glede seg til å gå på jobb.
Jeg tenker mye på dem som får livet snudd på hodet. Er håpet medfødt? Har vi alle en liten sped spre av håp på innsiden, som gir oss styrke til å finne veien videre?
Jeg leste nettopp at humor er en viktig faktor med tanke på sykefravær.
Mer humor, mindre fravær.
Det er kanskje derfor hjemmetjenesten scorer stort på nærværsfronten, for hos oss ler vi veldig mye. Vi er veldig forskjellige, men vi ler mye sammen likevel. Noen er verdensmestere i å fortelle gode historier, og noen er verdensmestere i å få latterkrampe. Enkelte av oss har underfundig humor, og andre er bare født morsomme.
Vi har så stort nærvær at vi fikk ei diger kake som premie her om dagen. Vi har så godt arbeidsmiljø at vi ikke har råd til å være borte, eller hjemme. Misforstå meg rett, for er du syk så er du syk, men virkeligheten er noen ganger en annen. Noen ganger er terskelen for å være hjemme fra jobb lav, fordi det er mye annet enn kroppen som skranter. Da blir den vonde følelsen i kroppen et påskudd for å holde senga, fordi vi egentlig ikke har det så bra på jobb, av mange forskjellige grunner.
Det er ikke så enkelt som at en latter forlenger livet, eller sparker oss ut av senga, men det er den gjennomgående stemningen i gruppa som holder oss på beina, selv i tunge stunder.
Jeg er stolt av arbeidsplassen min.
Og av mine kollegaer.
Humor gjør oss mer robuste til å tåle alvoret, som det finnes masse av i vår hverdag.
En annen ting som bidrar til at jeg tåler utfordringer på jobb, er at jeg velger å fylle fritiden med det som betyr veldig mye for meg, nemlig naturen. Jeg er helt avhengig av naturen. I går så vi to havørn som parret seg, og det er ikke hverdagskost, selv om det kryr av ørn her ute. Jeg følte meg som en kikker, men jeg kikket likevel.
Og vi finner alltid ryper, for Milla er iblandet fuglehund. Fire stykker fløy opp rett foran nesa vår, og jeg ble hengende etter.
Se deg aldri tilbake er det noe som heter, men det har hverken Milla eller jeg skjønt. Vi vil ha overblikk i alle retninger, og noen ganger kan det være slitsomt. Det går ikke an å ha full kontroll, eller oversikt, over det som har vært, det som er, og alt som kan skje.
Bra vi var alene i hauan i går, for jeg fikk plutselig latterkrampe da jeg kom på en hendelse fra jobb, som hadde med fugler å gjøre.
Jobb og fritid flettes inn i hverandre, selv om jeg har blitt flinkere til å skille mellom disse to.
I går gikk vi over fem vann, og var ute i fem timer. Vi brukte ikke en time pr vann, men gikk som vanlig på kryss og tvers, og utenfor oppmerkede løyper. Det er der vi gjør våre oppdagelser.
Jeg har forresten enkel humor, for vet dere hvor mange samer det er plass til i en lavvo?
Alle saman.
Det er forresten vår filosofi på jobb også; det er takhøyde til tusen, og plass til alle.
Vesle villfugl, syng bakom snøkvitt bar. Ingen svarar – sus i lyng. Vesle villfugl, syng.
– Hans Børli –
Den som har tenkt å henge på meg i løypa må påberegne ekstra tid, for jeg klarer alltid, ALLTID å havne på villspor. Løypestikkene står tett som hagl, men det gjør ingenting, for jeg klarer det likevel.
Heldigvis er jeg kjent inni Frøya, så det er aldri fare på ferde, men det irriterer meg litt at jeg er så tankefull og tankeløs at jeg ikke følger med på ferden.
Min egen ferd i vinterlandet, sammen med verdens beste turkompis. Jeg kan ikke skylde på at hun distraherer og villeder meg heller, for det skjer bare når hun ser et harespor, eller lukter at det er villsau i nærheten.
Ganske ofte, med andre ord, for det er ulldotter overalt.
Da følger vi etter, og er plutselig et helt annet sted enn dit vi egentlig hadde tenkt oss.
Det er islagte, snødekte vann langs løypene nå, og vi våget oss utpå, for det har vært kaldt i hele vinter. Dessuten hadde både en firhjuling og en skiløper krysset vårt spor, så da fulgte vi etter. Riktignok har det sneket seg på en kilo eller to i vinter, men SÅ tung er jeg ikke.
Isen holder det den lover.
De to kiloene skal få føtter å gå på, tenkte jeg, og trasket etter Milla. Jeg har ikke lastet ned en helseapp på telefonen – ikke som jeg vet om – , men plutselig peip den at jeg hadde nådd mitt mål om 10 000 skritt. Hvordan vet telefonen om jeg har som mål å gå X antall skritt i løpet av en dag?
Det er altfor lenge siden jeg har hørt den lyden.
Det er alt for lenge siden jeg har gått 10 000 skritt, så derfor gikk jeg samme vei tilbake, og samlet det dobelte, når jeg først var i farta.
Det gjorde godt for både kropp og sjel. Ja, for sjela også, og for pusten, selv om jeg måtte gå flere kilometer før pusten rakk helt ned i tærne. Jeg prøvde flere ganger underveis, men den kom ikke så langt ned som til magen en gang.
Det er helt sant, for jeg er veldig anspent og forknytt om dagen.
Man skulle nesten tro at jeg var supermodell og to meter på strømpelesten, for pusten har en forferdelig lang vei å gå før den rekker ned til stortåa. Jeg har visst stankelbein, selv om jeg er bare litt over en meter lang.
Jeg svever på mine lange lemmer, og får ikke puste, men sannheten er at jeg har solide legger som tåler en støyt.
Fotballegger, som i følge min sønn kunne fått plass i Guinnes rekordbok.
Det er mange år siden han sa det.
Når vinteren er på dette viset så er den gavmild og vakker. Da er den en fryd for øyet, synes jeg.
Glitrende fryd.
Milla da, teller hun skritt? Lengter hun hjem til vedfyringa og stuevarmen? Det tror jeg ikke, for hun elsker dette livet.
Men etterpå sovnet hun som en stein foran ovnen.
Mett og tilfreds, mens hun laget merkelige lyder i søvne. Kanskje hun drømte om harespor og ulldotter, og om en vinter som varer evig.
Det beste med vinteren er at jeg kan følge mine egne spor tilbake, for da kommer jeg hjem til slutt.
Likevel:
Det er vel omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv.
Selv om jeg er kjempesliten for tida så kjører jeg på, både på jobb og hjemme. Jeg går inn for jobben med liv og sjel, og jeg vasker huset når jeg burde ta fri. Jeg finner liksom ikke ro noen steder, men jeg er absolutt ikke vårkåt.
Det er ikke derfor.
Jeg trives i mitt eget selskap, og er egentlig ikke av den rastløse og urolige typen heller. Det må ikke skje noe hele døgnet, selv om jeg drømmer livlig i disse dager.
Det er ikke derfor.
Jeg tror det er fordi jeg er alene. selv om jeg har mange rundt meg. Jeg tror det er fordi at jeg har valgt det selv, og derfor har en følelse av at det ikke er lov å være lei seg, Det er ingen som er død, så da er det ikke en målbar sorg, på en måte. Det har ikke skjedd noe tragisk, grusomt, fælt som ligger til grunn, det var bare et aktivt valg.
Det er alltid mange sider av en sak, og livet består av mange faser og fasetter. Det består av mange farger, også, derfor er det ingenting som er bare svart og hvitt. Himmelen er ikke svart, for det finnes stjerner der, selv når vi ikke ser dem. Snøen som daler ned gir en illusjon av at verden er hvit, men det er den ikke.
Ingenting er bare det ene eller det andre, men sammen blir det en helhet.
Jeg er innmari glad for de vennene jeg har som ikke gir meg følelsen av å være femte hjul på vogna. De fleste av dem er så voksne og etablerte nå, at de behøver ikke å gjøre ALT sammen med en mann, så derfor reiser vi på hytteturer, drikker vin, skravler, fniser, strikker, eller vi sitter i hver vår vår stue og ler oss skakke av Messenger-meldinger og barnslige figurer.
Det tikker alltid inn ei melding når jeg minst venter det.
Dessuten har alle disse kvinnene rause, inkluderende menn, gentlemen til tider, selv om jeg noen ganger får hint om at de er håpløse. Det er bra de ikke leser loggen vår, for å si det sånn.
Det er akkurat som om døgnet fikk flere timer etter at ungene flyttet hjemmefra. Jeg fikk mer tid til overs, som jeg kan bruke på meg selv. Disse timene er både gyldne og grå, alt etter hva jeg velger å fylle dem med. Jeg er flink til å være ute på tur, og jeg elsker å sitte alene på et svaberg med tankene mine. Jeg elsker det virkelig, for da får jeg en fred på innsiden som jeg ikke klarer å fange ellers. Gråfargen kommer gjerne snikende når det er høstferie, vinterferie, påskeferie, sommerferie, og ikke hverdag, for da står familien i sentrum.
Da hender det at ting føles litt skjørt og sårt.
Hva gjorde jeg feil, liksom? Hva gjorde VI feil?
Hva skjedde?
Har samlivsbrudd blitt en så vanlig foreteelse at folk bare trekker på skuldrene av det? Kan man bare reise seg og gå videre som om ingenting har hendt?
Sånn er det ikke, for det krever masse arbeid å reise seg igjen, og den som tror at det er en lettvint løsning tar så inderlig feil.
Dette innlegget er ikke ment som syt og stakkars meg, for life goes on, og det finnes verre ting, men det er ment å skulle gi et innblikk i hvordan det kan være.
En flik av en annen verden, som ganske mange opplever. I fjøset vårt, for eksempel, henger det en bråte brudebilder, for pappa hengte bildene der etterhvert som brødrene hans ble skilt. Det var ikke vondt ment, men det passet seg liksom ikke å ha dem på stueveggen lengre.
Så fikk sauene noe fint å hvile blikket på mens de tygde drøv, for det kan faktsik komme mye godt utav endringer.
En ny start for både den ene og den andre.
De siste fem årene har kullkastet livet mitt på godt og vondt, og jeg har blitt sterk som en bjørn. Akkurat nå ligger den visst i hi, men det er tid for å strekke på beina snart. Det er på tide å krype ut av hiet; fysisk, men særlig mentalt. Jeg må slutte å brumme over det som har vært, og over ting som ikke gikk min vei. Ting jeg ikke burde ha sagt eller gjort, og det som burde ha vært annerledes. Det får jeg likevel ikke gjort noe med. Jeg vet det så inderlig vel, men jeg er en mester på å dvele. Jeg er verdensmester i å analysere, og jeg er flink til å straffe meg selv nå jeg ikke havner øverst på pallen.
Det passer jo fint i disse OL-tider, nå som det blåser en vind av gull over landet i nord.
Jeg må slutte å subbe rundt i joggebuksa, og begynne å pynte meg litt, for jeg vet at det hjelper. Jeg vet ikke om det er innsiden som speiler utsiden, eller omvendt, men jeg er sikker på at det henger sammen. Blikket forteller også mye om hvordan allting er, men da må jeg våge å løfte det.
Det gjorde jeg ikke i går, for i butikken hadde jeg puls på over hundre, selv om jeg bare skulle handle brød og smør. Ingen grunn til høy puls altså, men den renner avgårde når den bestemmer seg for det. Den flyr til himmels av ingenting, og er like dundrende som når jeg utfordrer høydeskrekken. Jeg behøver ikke pulsklokke, nei, for kroppen taler for seg selv.
Når jeg sitter på svaberget, derimot, da er det bare tankene som flyr,
Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg gikk en runde med meg selv før jeg sa ja til å bli fast skribent for lokalavisa Hitra-Frøya, i spalten Fra sidelinja.
Den tanken som gikk av med seieren var:
HOPP!!
Det skumleste med hele prosjektet var å ta bilder. Jeg forkastet det ene etter det andre, fordi jeg så vettskremt ut. Jeg kan jo ikke ha redsel i bikket når jeg skal formidle et budskap. Redaktøren fikk streng beskjed om å slette alle bortsett fra ett, og dette ene kunne de bruke både som portrett og som helbilde.
Tålmodig kar, for jeg hadde noen justeringer på teksten min underveis, før deadline, som han endret med et smil…..flere ganger.
Jeg tror iallefall at han smilte, men sikker blir man aldri.
Det er forresten godt å våkne opp frisk og langsam, akkurat så bedagelig at jeg greier å henge med. Det er ingen rekorder jeg skal slå i dag, men jeg kan prøve å lage noen piruetter på isen, sånn at jeg setter spor etter meg.
På denne vakre vinterdagen som snart blir vår.
I år gleder jeg meg til lyset kommer tilbake. Jeg kan allerede høre småfuglene utenfor. og jeg gleder meg til svarttrosten, tjelden og spoven – i motsatt rekkefølge – vender hjem, for det er spoven som er min favoritt.
Og det er EN fugl jeg ikke kan fordra, for den har den samme ensformige, irriterende tonen hele døgnet. Det er umulig å sitte ute og lese i en bok. Si meg, sover du aldri? Jeg vet ikke hva den heter, men denne lille skapningen gjør ikke annet enn å synge med sitt eget nebb, akkurat som alle andre gjør.
Den vil så gjerne høre til.
Kanskje fuglen må rope høyt for å bli hørt. Kanskje den er sint fordi den vet at andre har lifligere toner innabords? Kanskje den misunner svarttrosten som har selvtillit nok til å sitte i toppen av treet og juble høyt i sky. Kanskje den heter gransanger, for det kryr av sitkagran rundt huset mitt.
Sitkagrana hører ikke hjemme i vår fauna, men den vet å ta seg til rette. Det er egentlig ikke grana si skyld, for vi har selv vært med å plante den da vi gikk på barneskolen. Vi puttet til og med flere trær i samme hull, for da gikk det fortere.
Så vi kan antagelig skylde oss selv.
Se, hun smiler.
Alt starter med oss selv. Vi har alle et ansvar for mennesker og ting omkring oss. Noen ganger lærer man mer av å lytte, enn gjennom å prate, selv om tonen ikke alltid treffer på første forsøk.
Øvelse gjør mester.
Det går an å øve på selvinnsikt, sånn at man blir mer bevisst sin egen rolle i møte med andre. Bare man ikke analyserer seg ihjel, for det er heller ikke å anbefale. Noen ganger er det greit at mennesker bare kommer rekende på ei fjøl, blir værende, eller drar forbi.
Noen matcher vi med, og den rakveden er gull. for den samler jeg på. Andre tapper oss kanskje for energi og livslyst, og vi bør la dem fare videre. Alle kan ikke være hverandres beste venn.
Jeg liker knusktørr rakved, for den brenner godt, og da kan vi varme oss på bålet.
Jeg liker til og med knusktørr humor.
Vi kan ikke bygge relasjoner med alle vi møter langs veien, men vi kan takke høflig nei. Det er mest vennskap jeg har i tankene når jeg skriver disse ordene, for det er dem det er flest av i verden.
Men det handler ikke om å ha flest.
Det er om at det er ekte, for da tåler vi å la den andre skinne, og vi er sterk nok til å dra den andre opp fra sofaen når det mørkner til. Som oftest er vi på bølgelengde, takk og pris. Bølgelengde er avstanden mellom to bølger i en gitt periode, og det er i det mellomrommet vi drikker vin, bader i havet, prater om alt mellom himmel og jord, strikker, padler, drar på konserter, deler en pose sørlandschips, og bare VET hvem som er til å stole på i all slags vær.
Jeg vet at jeg noen ganger er den forhatte gransangeren. Da maser jeg vettet av vennene mine; jeg pirker og pirker og pirker, helt til en ærlig sjel teiper igjen nebbet mitt.
I går så jeg en ørn som satt og speidet utover sitt rike. Jeg tror det var en hunn, og jeg tror at det var meg, for jeg er ikke bare nebbete. Jeg liker å speide utover havet, for da blir jeg kjent med meg selv. Da får jeg puste, da finner jeg ro, og da har jeg kontroll. Da har jeg oversikt over alle holmer og skjær, minus skvalpeskjærene.
De er skumle, selv om de er avmerket på kartet. Jeg er en elendig kartleser, såpass selvinnsikt har jeg selvfølgelig
Jeg leste et sted at man kan sovne som en mus, og våkne som en ørn. Det gjør jeg ganske ofte. Jeg kan være bittelita når jeg kryper under dyna, men dagen etter gjør jeg som ørna.
Sunget av Ingebjørg Bratland, som bare hun kan. Hun fikk Kongen til å gråte, men det var av en annen sang.
Alt hun tar i blir til gull.
Alt vi velger, alt vi velger bort, og alt som bare skjer av seg selv, det former det mennesket vi er i dag. Alle gjør feil valg, trygge valg, utradisjonelle valg, eller lar andre velge for seg.
Valgnederlag smaker lakris, for det liker jeg ikke.
Den følelsen av at man ikke har noe å gi, og ikke skjønner hvorfor. Føleleser er så vanskelig å forholde seg til at jeg alltid har problemer med å stave det riktig. Jeg må nesten alltid tilbake og korrigere ordet etterpå.
I dag får det stå som det står.
Kanskje det er der problemet mitt ligger. Jeg er alt for god til å styre, pakke bort, sortere og korrigere. Kan jeg ikke heller slippe dem fri, så de får leve sitt eget liv?
Litt mer kaos og uorden i livet mitt skulle jeg sikkert nok behøve.
Jeg må ha orden og system rundt meg, for da blir det roligere på innsiden av kroppen. Hvis noen slenger ting og tang rundt seg – rundt MEG – da sliter jeg med å opprettholde ro og orden i bikuben. Da har ikke Dronningen kontroll på sine arbeidere mer, så da blir det humlesnurr.
Humlesnurr i hodet.
Jeg styrer etter mitt indre kompass, og det er ikke særlig lurt, for jeg har dårlig retningssans. Selv om jeg besto Båtførerprøven med glans, så betyr jo ikke det at jeg kan styre ei skute. Magefølelsen da? Er den til å stole på?
Intuisjonen?
Magefølelse er jo en følelse det, også, så da har jeg kanskje et rikt følelsesliv likevel. Jeg hopper mer fra 10-meter`n enn før. Jeg sier ja til mye av det som jeg sa nei til før, og det har jeg bare godt av. Jeg sier nei til ting jeg burde ha sagt nei til for lenge siden, og det burde jeg ha skjønt før.
Det er veldig lett å være etterpåklok.
Jeg tror på den filosofien om at det jeg velger nå, er det som kjennes riktig for meg nå. Jeg kan ikke vurdere nå-følelsen opp mot tidligere erfaringer, selv om det er fint å ha erfaring på baken. Det jeg prøver å si, er at det mennesket jeg har vokst til å bli, ikke kan klandre seg selv resten av livet for valg som ble gjort for hundre år siden, for da var hun en annen.
Selv om hun alltid har vært seg selv.
Det er derfor jeg liker disse ordene av Inger Hagerup så godt:
” Nå kan jeg rekke hånden til henne jeg var. “
Jeg vet at jeg noen ganger gjentar meg selv, men jeg synes at dette temaet er så viktig. Hvis vi gjentar noe mange nok ganger så blir det til en visshet.
En sannhet, så det er derfor det er viktig å mate seg selv med ting som smaker godt.
Ting som ikke smaker lakris.
Andre elsker lakris, for sånn er livet.
Er det typisk damer å være knallharde i vurderingen av seg selv? Hvorfor er menn mandige og tøffe med grått hår, mens vi ender opp som grå mus om vi ikke tilsetter farge? Hvorfor høres det macho ut å ha pondus, mens damer helst skal ha flat mage? Hvorfor sover menn som stein, mens vi halvveis sitter i senga, på grunn av at vi stabler problemene under puta?
Har vi skapt dette verdensbildet selv? Er det sånne tanker vi sysler med om natta, mens han snorker ubekymret?
Vi må slutte å dyrke sånne vrangforstillinger. Jeg kjenner mange flotte damer med grått hår, men jeg kjenner nesten ingen kvinner med helt flat mage. Og hva med henne som ikke smetter inn i størrelse Medium?
Hovedsaken må være å være glad i seg selv, for da er det mye lettere å bli glad i andre. Jeg tror det er en forutsetning for å skulle åpne hjertet sitt for andre, at man først og fremst er venn med sitt eget speilbilde.
Det er ikke alltid det letteste, det vet jeg ganske mye om. Men se på meg nå; nå blomstrer jeg med blogg, i jobben som sykepleier og kreftresssurs, og snart med nye utfordringer. Det er det som er fordelen med å skrive. Da er det ingen som ser at jeg er litt vissen og halvdau, og kanskje trenger en skvett med vann.
Fortsatt har jeg dager der jeg føler meg nedstemt og tom, men det tomrommet prøver jeg å fylle med positive opplevelser, og det hjelper faktisk. Det hjelper sakte, men sikkert, å fortelle seg selv at man duger. at man er mer enn god nok, at man kan gjøre en forskjell, og kanskje hjelpe andre.
Hurra for alle kvinner og menn, selv om sistnevnte snorker. Det merker jeg ikke så mye til, for jeg har senga for meg selv.
Hurra for den lille forskjellen, og for at du er god nok. Ikke bare god nok, men mer enn bra nok.
Helt unik faktisk!
PS Donald Trump er unik han også, i sine egne øyne, for hvis man går i den fella at man bare ser seg selv og sin egen makt ( som jeg mistenker at han gjør ), så blir verdensbildet annerledes enn det de fleste andre ser.
Og hvorfor har han ikke grått hår?
Nei, takke meg til en ekte mann, som vet å verdsette det som virkelig betyr noe her i verden, og som helst ikke farger håret.
HEI!
Der møtte jeg meg selv i døra, for hvorfor skal ikke menn få farge håret om de vil, når kvinner har gjort det til nesten alle tider?
Alle har et valg, og jeg liker ikke hverken mannen, høysåta, eller meningene hans.
Det må det være lov å si høy(t).
Se, han ligner, bortsett fra at i denne høysåta spirer det nytt håp for verden.
I går så jeg “Siste resept” med Per Fugelli. Det var en sterk og gripende film.
Jeg ble mest slått av utstrålingen hans.
Jeg ble sugd inn i filmen, og inn i livet deres, av stemmen, ordene, refleskjonene og ektheten. Åpenheten om liv og død, og kjærligheten mellom ham og kona.
Kjærligheten til naturen.
Vakre Røst. Jeg drømte meg dit, og fikk en vill ide om å kunne oppleve dette stedet på jord. Jeg elsker det hardbarka, jordnære folkeslaget,som lever etter været.
Det omskiftelige været som mennesket må føye seg etter, for det nytter ikke å kjempe mot naturkreftene.
Man må lære seg å leve MED.
Sylvi Listhaug fikk passet sitt påskrevet, og mange er sikkert uenig i hans ytringer, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Mange mener mye om mangt, og en av de tingene han sa, var at han ville savne å krige for det han mener er riktig og viktig.
Det er også viktig å snakke åpent om døden.
Jeg tror ikke det er lurt å dyrke den tanken, sånn at man går rundt og er redd for å dø, men den kan være et bakteppe i livet, for da opplever jeg livet sterkere og rikere.
Da hører jeg spoven på marka, eller kjenner lukta av sjø tidlig på morgenen, lenge før alle andre har stått opp. Akkurat nå gleder jeg meg mest til speilhålka forsvinner, sånn at det går an å gå som folk. Jeg gleder meg til å gå oppreist igjen.
Kona til Fugelli fikk hjerteinfarkt, og han tenkte at påkjenningen med hans sykdom hadde påvirket hjertet hennes, et slags broken heart-syndrom. Dette sørget han over.
Og han gjorde en oppdagelse:
«Nå aner jeg hvordan Charlotte har det, med en mann som dør og dør i åtte år. Det er greiere å dø selv».
Det koster å være pårørende. Det ksoter å være den i flokken som skal være ansiktet utad når den man er glad i mister hår, funksjoner, sosialt liv, og alt de pleide å gjøre før. Jeg tror de bytter på å være sterke og svake, den som er syk, og den som går ved siden av, men kanskje burde vi se de pårørende mer.
Tilby hjelp, samtaler, være en god venn, levere middag på døra, tilby å kjøre barna til og fra trening, eller noe ganske annet. Da er det lettere å få kabalen til å gå opp. Mulighetene er grenseløse, bare vi ikke tråkker over andre sine grenser. Vi tramper ikke inn med skoene på og tar oss til rette. Vi tar på skoovertrekk, eller tar av oss på beina.
Vi føler oss fram, men ikke så forsiktig at vi ikke våger.
Det er ikke så skummelt som det kan virke, for det handler mest om å vise omsorg. Jeg tror ikke vi skal være så redd for å si noe feil, eller gjøre noe galt.
Per Fugelli stjal blomster i Botanisk hage, og han gjorde det med stil. Han gjorde det diskre, men uten å skade planten eller omgivelsene. Han knep av en blomst der det ikke var så synlig for andre, så kunne forbipasserende fremdeles nyte synet av blomsterflor, uten å merke hva han hadde gjort.
En raffinert tyv.
I går snakket vi om døden på jobb. Ei av de jeg jobber sammen med, sa at hun har som mål her i livet å blomstre ( les: spise, drikke, le, sprudle og leve ) så mye at vi iallefall ikke skal glemme henne de første fjorten dagene etter hennes død.
Det er bra at vi setter oss egne mål.
Det går an å putte humor inn i alle slags situasjoner. Å le sammen er befriende, for det utløser hormoner som gjør oss godt. Heldigvis var det mye humor i denne filmen. Jeg fikk en tanke i hodet mens jeg satt i kinosalen, en setning som historien sikkert ønsket å fortelle meg. Jeg tror at den setningen kom ramlende fordi naturen og folket på Røst traff meg midt i hjertet:
Dø ikke før døden.
Dans en dans, tygg på et strå, les ei god bok, bestig en fjelltopp, dra opp en torsk fra havet, stjel en blomst ( for det får adrenalinet til å bruse ), ta en hvil- og et glass vin ved bryggekanten, pust med magen.
Eller stjel ei salmebok
Et av de sterkeste øyeblikkene i filmen, er når de to synger en salme sammen, selv om han ikke eier sangstemme. Aldri i verden om jeg hadde våget å synge for åpen scene. Men han gjør det sammen med ei han har delt mesteparten av livet med, det blir kanskje lettere da. Jeg ble nesten litt misunnelig på samspillet deres. Og da de sto på brygga og holdt rundt hverandre, som nyforelskede tenåringer gjør. At det går an <3
Siste resept.
Siste vers:
Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller.
– Ord kan være både fine og farlige. Du bruker dem med kjærlighet –
Dette er en av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått, og jeg fikk dem i går.
Disse ordene skal jeg leve lenge på.
De hjalp meg å finne tilbake inspirasjonen som jeg har manglet en stund. Plutselig fikk jeg lyst til å skrive mer. Jeg tenkte kanskje at jeg hadde brukt opp både ord og tema, men sånn er det visst ikke.
Ordene og tankene hviler på innsiden, og venter på å bli formulert på riktig måte. Forresten, de hviler ikke egentlig, for bokstavene flyr hulter i bulter der inne.
Jeg må bare få dem til å fly i formasjon. Hvis jeg klarer det så kan noen av dem hvile, mens andre viser vei.
Dette ble poetisk……det er så vidt jeg skjønner det jeg selv skriver.
Men jeg elsker å leke med ord, selv om en setning egentlig ikke har lov til å begynne med ordet MEN.
Ikke med OG, FOR, HELLER, heller
Ordene maler bilder. Det er derfor jeg liker å lese det som andre skriver også, så lenge det ikke handler om krim, og så lenge de har en viss peiling på tegnsetting. Jeg kan ikke fordra at komma havner på feil plass, for jeg lærte en dødsviktig huskeregel på barneskolen, og den viser hvor galt det kan gå:
Heng ham, ikke vent til jeg kommer.
Heng ham ikke, vent til jeg kommer.
Orddeling bryr jeg meg også om:
Kjøtt kaker
sammen heng
pilot frue.
Det henger ikke på greip å dele opp ord som ikke er skapt for å deles.
En ting jeg er glad for, er at folk våger å dele dikt som tar pusten fra meg.
Dette er det fineste diktet jeg vet om:
Ord over grind
Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di. Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjalt oss to. Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastande grus og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.
– Halldis Moren Vesaas –
Det er så dirrende vakkert at jeg ikke klarer å tolke det, selv om jeg er glad i å tolke dikt.
Det var en liten morgenfugl som ikke ville sove. Hun letta fra sitt natteskjul, en varm og god alkove. Og klokka den var kvart på 5 der vinduet sto litt på klem, så svingte hun seg ut og opp med smil om munn og våken kropp.
Og utenfor var himmel`n matt slik som den pleier være, når morran ennå er mest natt og skyggene er nære. Men morgenfuglen fløy avsted i toppen av et bjørketre, der satte hun seg, lett og støtt og følte seg slett ikke trøtt.
Mens resten av verden sover, føles det som, er jeg oppe og baker kanelsnurrer.
Eller gjør andre ting.
En konstant uro i kroppen, som kryper het inntil beinet, samtidig som jeg fryser natt og dag og hele tiden. En frost som ikke kan pakkes inn i flere lag med klær.
Jeg som alltid har vært så varm, og som ikke tåler at det fyres for hardt.
Nå er det omvendt.
Men den tiden før andre står opp, den er gull verd.
Det er da jeg har mest fred i sjela, for det føles som en bonus, som ikke skal brukes på bekymringer og stress. Det er som om døgnet får mange ekstra sekunder og minutter med kvalitetstid.
Tenk så heldig jeg er.
Jeg MÅ ha denne stunden for å kunne mestre de andre timene akkurat nå.
Selv om jeg bruker armbåndet som det står SJUKT STERK på, og selv om jeg har stjernesmykket i halsgropa, det som skal gi styrke hvis jeg gruer meg til noe, så har det ingen kraft akkurat nå.
Det hjelper ikke.
Det som hjelper er å være ute, hvis jeg bare holder meg på beina, men det gjorde jeg ikke i dag. Milla har løpetid, og stien er ulendt og såpeglatt. Selvfølgelig møter jeg en kar på stien, med hannhund i bånd.
I dag var jeg alldeles ikke sjukt sterk.
Selvfølgelig stupte jeg framover, og gikk på trynet i lyngen. Jeg landet mykt, men fyttikatta så pinlig det var. Jeg hang på slep etter en løpsk husky. Jeg prøvde å sette meg på bakbeina, for jeg har ikke løpetid i det hele tatt.
Er det sånn det føles å falle pladask for en mann?
Da kan det være det samme.
Så nynnet hun et morgentrall for dem som ville høre, og sang den ut med morgengjall slik morgenfugler gjør det. Men rundt i skogen var det tyst og få som ønsket morgendyst, det raslet lett fra treets blad som om de hvisket «slapp litt a`!»
Noen har forresten hacket kortet mitt og tatt masse penger, så en ulykke kommer sjelden alene. J***a banditter!! …selv om jeg er opplært til å ikke banne.Tenk å ta pengene fra en sykepleier som kjemper for høyere lønn.
Eier de ikke skrupler?
Hvis de en vakker dag skulle få bruk for en sykepleier, ja, da skal det koste dem dyrt. Da skal de få igjen med samme mynt, og jeg skal føre overtid med gaffel, selv om ingen klarer å slå kloa i dem.
Det er ren svindel.
Nok er nok, men det var ikke alt, for på tur hjem fikk jeg varsel om at ei lampe hadde sprunget. Jeg hadde mest lyst til å legge på sprang selv også, for hvor hadde den tatt veien.
Den lyste jo i går.
Er det rart jeg elsker morgentimene, da verden tar en pause?
Er det rart at det er godt å finne senga når det blir kveld, så tankene får hvile? Jeg legger dem under puta, og der får de ligge til jeg våkner klokka fem. Eller til Milla vekker meg, for det passer hun alltid på å gjøre.
Jeg har lært, sikkert av en mann, at jeg ikke får gjort noe med noen ting mens det ennå er natt.
Da kan jeg like gjerne sove.
Så morgenfuglen reiste hjem fra tidligferden ute, dit vinduet sto litt på klem tok hun ei retur-rute. Hun satte seg på senga ned og sovnet inn på en-to-tre, når sola lyste, gul og rund var hun fremdeles hos Jon Blund.
