Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er fint å kunne ha drømmer, planer og håp. Min neste drøm, bortsett fra å sitte ved bryggekanten på Vega, pluss å oppleve enda mer av Helgelandskysten, er å suse avgårde med hundespann.

Ikke med min egen husky kanskje, for selv om hun er sprek, så er hun ikke trent til dette formålet. Jeg drømmer om å oppsøke et sted som er stappfullt av huskyer, sånn at jeg kan få prøve å kjøre hundespann. Langstrakte vidder, og et kobbel med veltrente hunder. Det hadde vært noe.

Jeg tenker ikke så høyt at jeg ser for meg Femundsløpet eller Finnmarksløpet, men et sted midt i mellom, helt på vidda.

En vakker dag skal dette bli til virkelighet.

Det vet jeg.

Hva mer kan man drømme om?

Stillhet.

Ro til å bare være, i en verden der det verdsettes å ha full timeplan. Sitte så stille at måsen våger å stjele cheez doodles. fra hånda mi. Nyte et glass hvitvin midt i uka.

Ingen bryggesjau.

Jeg klarer fint å ha minst to tanker i hodet samtidig; så det er enkelt å forestille seg både hvitvin og hundekjøring, men ikke i kombinasjon med hverandre. Jeg er en mester på å sjonglere tanker, og kunne sikkert fått jobb i sirkus Arnardo når som helst, hvis de har bruk for sjonglører da. 

For jeg har alltid mange baller i lufta.

Alle som har prøvd å sjonglere vet at når man mister taket, da rakner hele systemet. Det har blitt sånn at det forventes så mye av oss, på de aller fleste områder. Vi skal drifte A/S Familien, og  aller helst jobbe i 100% stilling, for å være sikker på at pensjonen rekker. Vi skal se bra ut, ha de riktige klærne, spise sunt, trene regelmessig, sove 8 timer pr natt, ha minst tre hobbyer, holde gresset grønt, luke ugress, fylle drivstoff, lage mat fra bunnen av, suse avgårde, og slå rekorden fra i fjor.

Herregud, for et kjør.

Er det rart jeg lengter tilbake til Vega?

Er det rart at noen har funnet opp robotstøvsugere og robotgressklippere?

Er det rart vi sitter med nesa i mobiltelefonen?

Vi må henge med i svingene, og følge med på  hvem som selger hva. Det er IN med alt som er retro, og det er bra, for nå har jeg bikket 50. Vi må følge med på hvem som har gjort det slutt, og det er ekstra hyggelig med dem som finner hverandre.

Noen oppdateringer er bedre enn andre.

Vi må dokumentere det siste måltidet, den praktfulle utsikten, og festen som tok helt av. Vi legger gjerne på et filter, sånn at fargene blir ekstra sterke, og er det kanskje mulig å få rynkene til å forsvinne?

Puppene da?

Puppene er det verre med, for det finnes ikke filter for sånt. Det finnes silikon, men det blåser jeg i.

Du får ta meg som jeg er.

For den som sliter, og kankje er ensom og alene, så anbefaler jeg hverken facebook eller Instagram. Ensomheten og utenforskapet forsterkes, for verden ser så perfekt ut der.

For alle andre enn deg selv.

Jeg, for eksempel, skygger unna alt som handler om hage og interiør. Alle andre har et minimalistisk hjem, fritt for fotspor og pelsdotter, mens jeg krysser fingre for at jeg ikke får uanmeldt besøk på vårparten, for da skifter Milla til sommerpels. Alle andre har en frodig hage, der plantene blomstrer på riktig sted og til riktig tid, nøye planlagt sikkert. Hos meg eter løvetanna seg grådig inn på grusgangen.

Den eier rett og slett ikke hemninger.

I går var jeg strålende fornøyd med at jeg hadde vasket bilen, helt til en jeg kjenner påpekte at jeg hadde glemt felgene i farten. Sånn snakker en som har blikk for bil. Hvem bryr seg om felger? 

De ruller like godt likevel, men i natt skal jeg drømme om dekkhotell.

Litt luksus må jeg unne meg 🙂

Dessuten bryr jeg meg mye mer om han som sa det, for jeg eier ikke varme følelser for biler i det hele tatt. Jeg husker nesten ikke at jeg har en Skoda Octavia heller, for da jeg skulle hente den på verkstedet her om dagen så påsto jeg hardnakket at jeg skulle hente en Golf.

Det er viktigere å stelle godt med mannfolket, vil jeg tro, for da slipper jeg å vaske bilen selv.

Kvinnelist kalles det.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Livet e en sang vi ikkje kan,

og nu går den akkurat forbi her.

– Kari Bremnes –

Vi vet jo ikke helt hvordan livet blir. Vi legger planer, vi forbereder, vi tenker framover, og ser oss tilbake, men ingen kjenner morgendagen. Livet har både svarte og hvite tangenter, og vi må ha begge deler for å lage god musikk.

Ikke sånn at vi må oppleve sorg for å kunne kjenne på glede, men sorg og glede går gjerne hånd i hånd, selv om de er rake motsetninger.

Er de?

Eller er de to sider av samme sak.

Jeg tenkte litt sånn da jeg gikk runden rundt Ulvøya i går, også. Jeg gikk den” kjedeligste” biten først ( den uten sjøutsikt ), og gjemte det beste til slutt. Er det så lurt da? Skal jeg liksom vente til jeg blir pensjonist med å prikke inn toppformen?

Kanskje jeg heller burde snu på flisa, og gå langs sjøkanten først.

I tilfelle jeg aldri når pensjonsalder.

Selv om jeg er sikker på at jeg blir minst 100 år.

Selv om jeg har mine tvil.

Midtveis i løypa må jeg passere et dystert punkt, der det er mørkt og fuktig og guffent. Jeg grøsser hver gang, og tar sjumilssteg for å komme fortest mulig opp i lyset.

Der, endelig, ser jeg havet, og kan puste fritt igjen.

Jeg tviler i alle fall ikke på kjærligheten.

Jeg stråler ved tanken.

Jeg blomstrer, selv om jeg av og til bare vil trekke dyna over hodet. Jeg er sosial, selv om jeg noen ganger vil være hjemme alene. Jeg byr på meg selv, og jeg er den som hever skjoldet når nok er nok.

Jeg er usikker og skråsikker.

Jeg famler i blinde, og hopper lekende lett fra stein til stein. 

Noen ganger er kroppen min 90 år, minst, og andre dager er jeg ti år yngre enn de som er tjue år yngre enn meg. Jeg har mye lavere hvilepuls enn dem, selv om hjertet raser avsted når jeg står i kassa på Coop – litt ditt.

Nå som jeg ser verden gjennom nye briller, så ser jeg klinkende klart igjen.

Jeg har peilet inn den retningen jeg ønsker å gå, selv om jeg ikke eier retningssans. Jeg vet hvem jeg vil ha, og hva jeg vil med livet mitt, selv om jeg ikke vet hva som venter rundt neste sving.

Jeg vil ha et hus ved havet.

Jeg vil eie et svaberg som ligger fem barbeinte skritt fra huset mitt. Jeg behøver ikke gull og grønne skoger, eller blomsterbed, eller millioner på bok, eller hytte på fjellet, så lenge jeg har mitt eget jordbærsted.

Smultronställe heter det på svensk, og det er nesten det fineste ordet jeg vet om. Det klinger mye bedre enn jordbærsted.

En oase, et hvilested og et pusterom som lukter markjordbær og evig sommer.

Selv om jeg er den klare, friske høsten, den tiden på året da sola står lavere på himmelen. Den tiden på året der jeg slipper å løfte blikket for å få sola midt i fleisen.

Det e kommet nåkka nytt imellom oss,

trur du vi kan få det te å bli her.

Livet e en sang vi ikkje kan

og nu går den akkurat forbi her.

Det du har I øyan dine nu,

det som gjor at vannet blei te vin,

uten at vi skjønte at det skjedde,

og at det va vi som slapp det inn.

Noen ganger blir jeg rent poetisk, akkurat som Kari Bremnes.

Uten sammenligning forøvrig.

Det var bare en tanke.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

LYSET

Kjære, alt som du viser meg no

så utenkt som mangt av det er.

Kan det vel hende eg ikkje forstod

om du ikkje var meg så kjær.

Eg stanse vel uviss, utan svar,

som framfor eit ukjent land,

Om ikkje min kjærleik til deg var

for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn

og gjere meg kjend i kvar krok.

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.

kjærleik gjer klok.

Faderullan, så klok jeg har blitt i det siste. Klok av skade, for jeg burde aldri sluttet med Zoloft. Da legen sa at dette ikke var et nederlag, men at jeg heller burde se på medisinen som et verktøy, eller et hjelpemiddel, da tenkte jeg, kanskje det er sånn det er.

Har du hodepine så tar du Paracet. Har du problemer med stoffskifte, eller om hjertet løper løpsk, så finnes det medisiner som hjelper da, også. For min del så er ikke medisinen løsningen på alt, men den er et verktøy for meg, sånn at jeg bedre kan takle og tåle utfordringer. Følelseslivet mitt blir ikke flatt av Zoloft, sånn at jeg hele tiden ligger midt på skalaen, for jeg både gråter og ler. Jeg er fortsatt både forb*”” og glad når det passer seg sånn.

Og noen ganger passer det ikke.

Jeg trøster meg med at det sikkert vil ta en stund før jeg fyller opp en hel dosett, for ellers er jeg frisk og rask, nemlig. Jeg fyller andres dosetter hver dag, og noen ganger er det vanskelig å stenge lukene, fordi de har så mange tabletter,

Så jeg har fortsatt litt å gå på.

Jeg tar bare en hvit liten pille hver morgen, og er sånn passe fornøyd med det.

Jeg har fått orden på meg selv igjen. Måtte det vare, og det tror jeg at det gjør. Er man klok av skade, så sitter det i ryggmargen. Jeg vil se det mennesket som går gjennom livet uten å gå på en smell eller to. Jeg skulle gjerne ha vært det foruten, på en måte, for jeg er ikke overstadig begeistret over å ha opplevd det.

Likevel så er jeg et rikere og klokere menneske enn jeg var før.

Jeg står støtt.

Jeg forstår andre mennesker bedre enn jeg gjorde før. Jeg leser andre mennesker som en åpen bok. Jeg er ikke klarsynt, langt i fra, men det er dette blikket da, og det usagte, som forteller så mye om den andre. 

Mer en ord noen ganger.

Kjærleik er å vilja vel, og akkurat der er jeg heldig. Og nyforelsket, tror jeg at jeg er, eller jeg vet det. I den samme mannen som jeg har følt sterk samhørighet med i fire år nå. Et halvår uten ham var ikke å anbefale.

Det er typisk meg å stenge folk ute, eller slå av bryteren, når jeg behøver lyset som mest.

Fyttirakker`n, det var tungt!

Det burde jeg visst, men når depresjon og kaotiske tanker tar overhånd så floker det seg til, og jeg skyver andre vekk. Det er kun min egen feil, selv om det ikke kan betegnes som en feil, for det er ikke alt man rår over.

Nå har jeg sett lyset. Vi er sammen igjen, og jeg er veldig heldig.

Jeg har sluppet lyset inn i hvert eneste rom i huset mitt , selv om jeg av og til mørklegger soverommet. Jeg har ryddet og sortert, og bestemt meg for å se framover.

Men først og fremst vil jeg leve her og nå.

Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli bitt av sykkelbasillen. Etter jobb i dag, i nydelig sommervær, syklet jeg øya rundt i stedet for å legge meg langflat i solveggen.

Det ble hverken rekord eller slanketur, for jeg stoppet sånn ca halvveis og spiste en sjokolade. Jeg ble selvfølgelig tatt på fersken mes jeg åt Snickers, for Kolbjørn ( faren til Vilde ), syklet forbi.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Han, av alle. Laglederen vår, og raskeste mannlige frøyværing under åretsTour.

Han lurte på om jeg var på vei rundt.

Ja, når jeg er ferdig med å spise sjokolade…

Jeg har ikke tålmod til å sole meg, selv om jeg er tålmodigheten selv på enkelte områder. Da slo jeg heller minst tre fluer i en smekk, for jeg fikk sol i ansiktet, jeg fikk være ute, og jeg fikk nyte synet av øya mi og havet rundt mens jeg suste avgårde. 

Ikke i tønderekspress-fart, men fort nok til at jeg slukte ei flue. Jeg, som alltid smiler med lukket munn.

Er det mulig?

I helga deltok jeg i sykkelrittet Tour de Frøya, vårens vakreste eventyr, og i år var det ekstra vakkert. ikke fordi at jeg var med, men fordi vi var over førti stykker som syklet for team Vildestyrke.

I rosa klær for anledningen.

Gutta også.

Det skulle bare mangle.

Jeg har tjyvlånt dette bildet, og fotografen heter Krzysztof Zboralski.

Vilde døde av kreft, og midt i sorgen har familien hennes klart å farge verden rosa, med god hjep av familie og venner.

Vilde farger dagen rosa.

Det er dette vi har trent for i vinter, og laget består av både veltrente og utrente utøvere. Noen av syklistene har selv gjennomgått kreftsykdom, mens andre alltid har vært frisk som en fisk – og det er jeg takknemlig for. Da snakker jeg om fysikk, for hodet mitt er vel ikke alltid på plass.

Dette har vært en tøff vinter, på mange vis. Jeg tror at jeg har tatt fram Vildestyrken, for det er et nytt ord jeg har lært.

Et ord av stor betydning.

Jeg er så heldig at jeg har fått spalteplass i lokalavisa hver sjette uke. Der utbasunerte jeg at jeg skulle klokke inn på tiden 1.45.

SHIT!!

Etter løpet sto det svart på hvitt at jeg bommet med tre minutter, i feil ende. Hva gjør vel det når jeg samme kveld ble kjæreste med verdens beste mann igjen? Jeg valgte nemlig å dra på privat sykkelbankett.

Bedre kan det ikke bli, i alle fall ikke i mine øyne, for jeg har visst stjerner i blikket.

26. mai ble en lykkedag, og jeg svever på en rosa sky.

Sommeren kommer ikke nærmere.

Det er nesten sånn at jeg må øve på å skrive igjen, for det er så lenge siden sist. Det er lenge siden ordene trillet lekende lett ut av hodet mitt og ned på papiret.

Det er lenge siden jeg padlet også, men det går som en lek, selv om jeg av og til blir hengende etter.

Det gjør ikke noe.

Kajakken er så liten og sårbar i forhold til det store havet, men likevel finnes jeg ikke redd for hva som befinner seg i dypet, rett under meg. Jeg tenker ikke på spekkhoggere mens jeg sitter der likevel.

Jeg tenker på helt andre ting.

Jeg har heist  flagget, for disse bildene er fra i går, og dette var min 17.mai-feiring.

I år var dette så riktig.

Og viktig.

Jeg følte meg litt som kjerringa mot strømmen, men det er bare død fisk som følger strømmen, så jeg ga f**n i toget i år.

Jeg må lære meg å gi litt mer f**n.

Likevel ble jeg rørt ved synet av vaiende flagg og festkledde mennesker, og jeg kjente en stolthet over øya mi og folket her ute.

Øyfolket.

Robuste og værbestandige, for alle har vært ute en vinterdag før. Lang, lang rekke, og på denne dagen er korpsmusikk det fineste jeg hører.

Likevel stakk jeg til havs.

Ærfuglene var musikk i mine ører, og hvis vi ikke prater mens vi padler, så er det mulig å komme tett innpå dem, men uten å forstyrre for mye.

De må få fred til å ruge på eggene sine, sånn at det kommer nye ærfugler til havs.

For sånne dager veier mer en gull.

Havet gir deg lengsel
itte storm og strøm.
Fastland e et fengsel,
havet e ein drøm.
Drømmen e ein gave
som einkver kan få
som e glå i havet
og bølgene di blå.

– Vamp –

Rett før jeg sovner tenker jeg

at i morgen vil jeg varme opp badstua

og skjemme meg skikkelig bort,

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

gå, bade, svømme,

invitere meg selv på en tekopp,

snakke vennlig, bli imponert, rose meg.

Du modige, lille kvinne

jeg har stor tro på deg!

– Eeva Kilpi –

Jeg har ikke badstu, og jeg velger heller kaffe enn te, men budskapet er fint. Det er sånn jeg skjemmer meg bort; det er når jeg går på tur.at jeg er snill mot mg selv. Jeg velger å nyte finværet i april i stedet for å være innendørs.

Alt håp er ute.

Fordelen med å ha arbeidshelg er at vi får tilbake en fridag midt i uka, når alle andre er på jobb.Jeg møtte ikke en sjel i dag, bortsett fra hundrevis av småfugler.

Vi er begge interessert i fugler:

Det fins stier og fugler der inne.
Det fins osp og bjørk som rammer oss inn med løvverk og lysende blader.
Og der inne under buskene vil ordene prøve å kysse deg med sine doble munner og ta på deg med beskrivelsene sine. 

– Gro Dahle –

Det gir en god følelse å være på toppen av verden, selv om vi ikke var på Mount Everest i dag. Vi var på Tonningen, og fra Tonningen ser jeg over til favorittøya mi. Likevel så må jeg innrømme at våre naboer har mange fine turmål, kanskje flere – og i alle fall høyere, enn det vi har på Frøya. Landskapet er mer variert på Hitra, og vi kommer nærmere himmelen.

Tunga til Milla henger aldri ute når vi går til Frøyas høyeste punkt, som er 76 meter over havet.

I går hang det et plutselig en pose på døra mi, med et hjerte inni, akkurat da jeg behøvde det som mest. Bestevenn og strikkevenn Anette visste sikkert at det ville gjøre neste dag litt mer fargerik.

Jeg satt på hjertet og gumlet kneippbrød med hvitost og chorizo, mens Milla sparket sekken min full av jord. Hun skulle visst til bunns i noe. Da jeg ristet sekken, så falt det ut en melkesjokolade som jeg ikke visste om.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Gro Dahle skriver mye som treffer blink:

Det er denne tyngden i lufta, denne tyngden i nakken,
dette presset over skuldrene. Det er disse svarte
svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av,
sneier hjertet med vingespissene.

Det er slitsomt å være menneske, det er vanskelig. Det
er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter på
setningene mine. Alle disse setningene som floker seg
i nøster under senga mi om kvelden.
Alle disse nøstene som snører seg inn i hodet mitt
hele natta igjennom.

Det er derfor jeg misunner trærne som bare kan la
fuglene fly denne vidstrakte himmelen som kan
favne om alt sammen uten et eneste ord.

– Gro Dahle –

Det er derfor jeg liker å være ute, blant trær og fugler og hav. Da favner jeg naturen, og lar den favne meg.

Vi omfavner hverandre

Alt blir så mye lettere da. Det blir lettere å puste, selv om jeg hev etter pusten på vei opp. Det er ikke farlig å bli andpusten. Da stopper vi bare, og når jeg stopper så legger jeg merke til stillheten. selv om pulsen raser og blodet bruser.

Stillhet er undervurdert.

Eg er ute veldig tidleg
eg er ute og går
med folka dei søv
og maskinene står
Og rutene er isa
på alle bilar eg ser
og sjøen ligg der som ein spegel
og ubrukt nedi der

Gatene er stille
skogen ligg der dus og grå
det er som heile verden
som det er meg den ventar på
Det er eg som er i rørsle
det her er mitt initiativ
det er eg som har serven
serven i mitt liv

Og ser du meg der ute
i morgondisen gå
som eit dyr der utpå jordet
før det ikkje lenger er å sjå
Har du lov om du er stille
og ikkje er meir enn du må
vera med på denne fyrste kunsten
mennesket kom på

Og det var kunsten å gå

– Odd Nordstoga –

Jeg er glad for at jeg oppdaget denne sangen, for den er meg. Jeg har alltid vært glad i å gå lange turer, gjerne i godt selskap, men også alene, lenge før resten av verden har kommet seg på beina.

Akkurat som denne sangen beskriver.

Milla kom tilfeldig ramlende inn i mitt liv, selv om jeg ikke tror på tilfeldigheter. Siden den gang har vi delt det meste, til og med matpakken. I det siste har vi gått ekstra manga mil, og ekstra lange turer, både seint og tidlig, og i strålende vær, for jeg kan ikke huske sist vi hadde en sånn vinter.

En dag spiste vi frokost på Ørnberget,

og en annen dag delte vi ei brødskive mens sola var på vei ned.

Å gå på tur gir oss nye opplevelser hver gang, for bildet endrer seg etter vær og føre, og etter tid på døgnet. Det er det som gjør det hele så fint.

Naturen er aldri den samme, selv om den er den samme, trygge, velkjente.

Frøyahauan har tatt i mot mange tanker og tårer denne vinteren, og mange smil og mye glede. Den har tatt i mot flere hundre tusen skritt, og masse takknemlighet.

Vi har sett ørn på nært hold flere ganger, og vi har sett ryper hver eneste dag ( selv om det er noen som ikke tror oss…men joda, broder`n, vi har hellet og øynene med oss ). Iallefall luktesansen, for det er Milla som sporer dem opp.

Da ser hun sånn ut:

Men det finnes andre turer, også, og disse turene lokker alltid fram smilet. Å få være med venner på båttur er noe av det beste jeg vet, og den som ikke har smakt fish&chips på Supen Pøbb har gått glipp av noe godt i livet sitt.

Gi meg en iskald øl i samme slengen, for da blir verden lys og lett.

Det er ikke mye som slår stemningen på Bogøya; i farten så kommer jeg ikke på en eneste ting som smaker bedre enn denne kombinasjonen.

Jeg håper at jeg får haike dit flere ganger i løpet av våren og sommeren, for det er godt å kjenne på sånne følelser, en frisk smak av noe lyst og lett og ubekymret.

En sommerfølelse fri for snubletråder, blåknuter i magen og virvar i hodet. Jeg erfarer jo at det som to hoder vanligvis tenker og tar vare på, det skal nå ha plass i ett. Selv om hodeomkretsen min er stor, så får det være måte på, men tankene mine viser ikke måtehold i det hele tatt. Selv om jeg er selvstendig og trives alene, så er det i visse tilfeller godt å være to.

Det er noe som alle vet.

Ved senga har jeg en hvetepose. Den slenger jeg i mikrobølgeovnen når kulda setter inn, for det gjelder å være løsningsorientert. Når jeg har fått varmen tilbake i beina så havner den på gulvet, og sier ingenting. Jeg er ikke spesielt glad i føtter, nemlig, selv om jeg elsker å gå på tur, så fotflørt funker ikke på meg. Ikke smalltalk heller, for det er en kunst jeg ikke mestrer.

Det er fordeler og ulemper med alt 🙂

Apropos knuter så har jeg et mål om å lære meg knuter i sommer. Jeg har tatt båtførerprøven, men å pugge teori betyr ikke at jeg har det i fingrene. Det hjelper lite med fine teorier, om jeg ikke kan omsette det i praksis. Sånn er det med sykepleierteorier også. Jeg kan lese så mange bøker jeg vil, men det er i møte med andre mennesker jeg får kjøtt på beina, sånn at jeg ikke ramler sammen for hver gang jeg møter en utfordring.

Dessuten, om man forstår hvordan en knute blir til, da må det vel være lettere å løse flokene etterpå?

Jeg har forstått at for min del så kan jeg ikke hvile på laubærene. Jeg har jobbet knallhardt med meg selv for å komme dit jeg er i dag, men jeg merker godt at det er lett å falle tilbake i tankemønster som jeg ikke har godt av. Hvorfor kan jeg ikke bare nyte livet, og ta alt som det faller seg, eller lære meg å ta ting som de kommer, nemlig rekende på ei fjøl.

Joda, jeg nyter livet i fulle drag, det er ikke det, og særlig når det er snakk om duggfrisk sjøluft en tidlig morgen. Enkelte morgener er lufta mettet med hav, og det kommer sikkert an på vinddraget. Jeg vet ikke forskjell på sør og nord, eller øst og vest, selv om jeg besto båtførerprøven med glans, så jeg vet aldri når det inntreffer. Jeg vet bare at det lukter godt.

Og jeg vet å glede meg over det.

Jeg har mange fine fluktruter.

For meg er naturen, og det å gå på tur, både en flukt og en intens tilstedeværelse. Når tankene tar overhånd så er jeg ikke tilstede her og nå. Når jeg sitter i sofaen så skulle jeg helst ha vært et annet sted. Når jag vasker huset burde jeg heller ha vasket bilen. Når jeg er på jobb vil jeg heller ha fri, og når jeg er hjemme så flyr tankene til jobben min, som jeg egentlig er veldig glad i.

Når jeg er på tur så er jeg på tur.

Derfor vandrer jeg, eller sitter på en fjelltopp eller et svaberg, for akkurat da er jeg der jeg skal være. Da er jeg tilstede i min egen kropp, selv om jeg lar tankene fly. Da hører jeg svarttrosten som synger av hele sitt hjerte, og endelig får jeg høre favoritten min for første gang dette året, nemlig spoven.

Den er favoritten min fordi den har trillende toner, med en undertone av melankoli. Den priser dagen samtidig som den vet at livet er skjørt, høres det ut som. Nå er spoven her på ny, og den har lovet meg å bli en stund.

Vakrere blir det ikke.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Æ kjenne kveld`n.
Æ kjenne mårrån.
Æ kjenne kvar en støl.
Æ kjenne meg sjøl,
men best av alt
æ kjenne hårrån,
når`n flate over skårran.

( Hans Rotmo )

Jeg hørte Erling Kagge si på Skavlan at det ikke er alt man klarer å gå av seg, eller gå i fra, samme hvor mange mil man tilbakelegger. Og det sier han, som har gått langt, og enda lengre enn meg.

Han snakket også om stillhet, både stillheten i naturen, og stillheten inni seg. 

Når jeg trasker på skaresnø så bråker det ganske mye, om jeg velger å legge merke til det, for det er faktisk mulig å ignorere eller overhøre lyder. Når jeg stopper opp midt inni Frøya en vinterdag så er det helt, helt stille. Det er først da jeg virkelig  legger merke til hvor mange lyder vi omgir oss med i hverdagen. Det er sjelden og aldri helt stille rundt oss.

Iallefall ikke inni oss.

Det er den stillheten som er den vanskeligste å lytte etter. Jeg klarte det et lite øyeblikk her om dagen, til og med Milla var musestille, helt til sola stakk sånn i øynene at jeg måtte nyse. Da hoppet hun himmelhøyt, og landet i giv akt. Sånn er det når vi er hjemme også, hvis hun ligger i et annet rom , og jeg plutselig nyser. Da kommer hun styrtende for å redde livet mitt, selv om hun nettopp lå i sin dypeste søvn.

Alltid beredt.

De siste to ukene har jeg ikke tall på hvor mange mil eller skritt jeg har gått, for jeg har ikke summert dem. Jeg vet at det er veldig mange, så mange at til og med Milla – en husky, som elsker å være ute – viser med all tydelighet at hun har fått nok.

Hun ser oppgitt og nedtrykt ut, stakkar.

Da jeg fant frem turklær for andre gang i går, så gjemte hun seg under trappa.

Ikke nå igjen?

Vi marsjerte opp til Ørnberget, og fikk oppleve solnedgang og bitende vind. Jeg sa strengt til Milla at: Du har ikke noe i Finnmarksløpet å gjøre hvis du blir slukøret av litt vind og snøkov. Såpass må du tåle, for du bor tross alt på en vindfull øy.

Hun pep som en gal, og viste tydelig misnøye over å måtte bytte ut vedfyringa med dette, en aften på Frøyas tak – selv om Besselvassheia er noen meter høyere.

Sist vi skulle gå til Ørnberget havnet vi der i stedet, så jeg var glad og fornøyd over å ha besteget den destinasjonen som jeg hadde planlagt i hodet mitt. Endelig var jeg på rett vei.

Forrige gang, da det sto Besselvassheia på skiltet, i stedet for Ørnberget, skjønte jeg ingenting. Jeg har ikke vært så lang i maska siden jeg skulle på en annen polferd, og oppdaget at gitteret var dratt ned for en time siden. Ingen Falling Feather i dag, ingen rødvin i sikte.

Alt ser likt ut, så det er lett å gå seg vill, men du kommer alltid ned et sted.

Det tar bare litt lengre tid.

På hjemtur ville vi gå mot trimhytta på Sistranda. Jeg har gått den turen mange ganger, men aldri når det har vært så mye snø, og så mange harer i marka.

Harespor overalt, og til vår store glede fikk vi øye på en denne kvelden. Dermed ble turen ekstra lang, og mørket kom snikende. Vi rotet oss bort, – gikk på kryss og tvers, som harer ofte gjør.

Da jeg til slutt stoppet opp for å lytte til intuisjonen min, så var det ikke stillhet jeg hørte. Harehjertet dundret, sånn at jeg nesten hyperventilerte. Jeg er ikke mørkredd, men tenk om det blir mørkt, og vi ikke finner veien hjem. Hvem skal jeg ringe? Ikke mamma, for hun blir redd, og liker ikke at jeg vandrer rundt på egen hånd. Ikke broren min, for han kommer til å le seg ihjel. 

Det gikk bra, for denne dama, og denne sporhunden, har vært ute en vinterdag før.

Samlivsbrudd, unger som flytter, det å kjenne på alene-tilværelsen, enslig, men heldigvis ikke ensom, for jeg har flusst av gode venner, Mange sterke opplevelser på jobb, og mye som skal bearbeides. Alt dette skal ha plass i en kropp og i et hode. Det setter seg fast i musklene, og det opptar litt for mye plass i hodet. Jeg prøver å riste det av meg gjennom å gå lange turer, men det er ikke alt man kan legge bakom seg.

Det er kanskje meningen at man skal bære det med seg i ryggsekken, sånn at man kan vokse på det, og bli et bedre og klokere menneske. Hvis du bruker tid, og pakker sekken riktig, så blir den forresten mye lettere å bære. En tursekk som sitter godt inntil ryggtavla, og som inneholder både matpakke, drikke  og livsvisdom, den er gull verd.

Hvis det ligger en liten melkesjokolade i bunnen av sekken, så tåler jeg hva som helst, for alle har bruk for nødproviant en gang i blant. Og mens jeg går der i egne tanker, så tenker jeg på dem som jeg har fulgt til livets slutt, og da tenker jeg:

Takk for alt som dere har lært meg.

Det finnes en rikdom i dette perspektivet, selv om det gjør vondt. Den viktigste lærdommen er at livet er her og nå, for ingen kjenner morgendagen.

Derfor går jeg på tur så ofte jeg kan.

Kanksje er det ikke slutt heller, for plutselig danser ei fjær foran øynene mine, en havørn seiler i lufta over oss,  og rett som det er flyr en hare forbi.

Kanskje vi lever videre i naturen?

Det er en tanke som varmer, midt i snøkov og villfarelse, for i går stakk vinden som nåler. Den prikket hull i ansiktet mitt, og til slutt rødmet jeg.

Vi la oss foran vedovnen begge to, og fikk varmen tilbake i kropp og sjel.

Hodeomkretsen min er stor, det merkes når jeg skal kjøpe lue, er det fordi jeg sjelden letter på trykket? Det er lett å skrive om det, men vanskelig å sette ord på alt som jeg funderer over. Det er ikke så lett å prate om seg selv. og sine tanker., men jeg burde kanskje ha gjort det. Etter femti år så har jeg endelig innsett at det er godt å bruke lue. Det er trygt og godt og varmt. Jeg har kastet forfengeligheten på bålet, og tenker heller komfort. Kanskje jeg skal kjøpe ei grønn lue neste gang, selv om jeg trives alene?

Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen. Han satte snaren i ovnsdøra.

I dag satte vi oss et hårete mål om å gå hjemmefra, via diverse vann, og opp til Ørnberget. Det er ikke et uoverkommelig mål, men utfordrende, for det var hårtuster overalt. Sett en trekkhund foran, og det går den veien rypa sparker. Feil vei med andre ord, iallefall om du har tenkt deg framover.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg finner aldri et mønster i rypesporene, for de er overalt. Jeg har inntrykk av at de er alle steder samtidig, akkurat som tankene mine er.

De flakser rundt uten mål og mening.

Smilet satt løst i begynnelsen, mens vi gikk på vannet. Da tok vi oss til og med tid til en liten kunstpause, bare for å lytte til stillheten.

For ingenting er så stille som snø.

Ingenting bråker mer enn ei som har sitt fulle hyre med å holde rede på ski og staver og hundekobbel, for det ble både knall og fall. På tur ned til Årlidalsvatnet fikk Milla teften av et ubeleilig harespor. Hvorfor måtte haren legge morgenturen sin akkurat der som vi skulle gå?

Hvorfor stikker det opp pinner og svineri overalt?

Fordi det er NATURlig, sikkert, for jeg er bare en gjest i dette landskapet, og burde oppføre meg deretter, i stedet for å knekke pinner med skistaven, i rent sinne.

Det er haren som bor her, og pinnene har vært der til alle tider.

Jeg kunne tatt av skiene, og gått til fots over til den andre siden, men det tenkte jeg ikke på før etter at jeg kom hjem.I dag fikk Årlidalsklumpen være et godt alterntiv til Ørnberget, for opp på en topp skulle jeg, koste hva det koste ville. Klump høres ikke så imponerende ut, men i dag var jeg imponert over meg selv.

I dag var Årlidalsklumpen Mount Everest.

Jeg slapp billig unna, for etter fire fall så er jeg i forbausende god form. Litt stiv og støl, men definitivt ikke beinskjør. Heldigvis er det lenge til jeg må ha kalktabletter i dosetten, for de er store og stygge, og skal i tillegg tygges.

Stakkars alle dem som må tygge sånne bomber hver dag – og dem er det mange av, det vet jeg alt om, for det hører med til jobben min å dosere medisin.

Det spørsmålet stiller jeg meg selv ganske ofte; i en verden hvor det meste er mulig, der Trump kan bli president, og vi kan lande på månen ( ikke hans måne da, for den er dekket av hårtuster), hvorfor kan ingen komprimere kalktabletten?

Det må da gå an.

Oppe på høyden fikk jeg en god ide. Heldigvis var det god dekning, så jeg ringte til mamma og ba oss hjem på nystekte vafler. Jeg tenkte at det kunne være en fin øvelse for henne å fyre opp vaffeljernet, for hun brakk armen før jul, og har nettopp lagt fra seg fatlet.

Hvis du hiver deg rundt, så rekker du akkurat å bli ferdig til vi kommer, mamma!

Verdens beste mamma.

Verdens beste vafler.

Alle vet at hunder trekker, men de tisser også, ved hver eneste busk. Akkurat når jeg har kommet inn i flytsonen så bråstopper hun for å tisse, eller for å snuse der andre hunder har tisset. Det eneste som fungerer mot det, er når vi har en mann/ kvinne pluss en hund foran oss i løypa, sånn som vi hadde vi i går. 

Takk og lov for at dette skjedde på Hamarvatnet, som er fritt for både hårtuster og andre hindringer.

Milla sprang som en gal for å ta dem igjen, mens jeg nøt kveldssola og fikk tårer i øynene, sikkert på grunn av farten, men det kunne kanskje ha vært gledestårer.

Gledestårer, fordi det ikke var hindringer langs løypa, og i ren takknemlighet over å ha en slags kontroll på tilbehøret. Det er nemlig lenge mellom hver gang jeg børster støv av mine smørefire ski. Tenk å få lov til å suse avgårde i dette vinterparadiset, raskere enn jeg egentlig hadde tenkt, og med en mann og en hannhund i bånd innen rekkevidde.

Mannen er gift, og vel så det, men den følelsen av å jakte da dere, selv om det gikk faretruende fort i svingene. Det var Milla som hadde størst glede av jakten, bare så det er sagt.

Milla og jeg møter for det meste bare ryper på vår vei, så det var godt med litt forandring. Vi treffer alltid ryper når vi er ute i marka.  Min bror, og en av tante-guttene, er ivrige rypejegere. De nekter å tro at vi ser ryper overalt, men alle kan vel se at hun har ryper i kikkerten:

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I dag gikk vi langtur i Frøyahauan ( 22 000 skritt til fots ), men kriblingen i beina, og uroen i kroppen, gikk ikke over. Da fikk jeg en lysende ide. Jeg ville hente fram skiene som lå bortest og innerst et sted – i garasjen.

Hvis denne uroen fortsetter så kan vi melde oss på Finnmarksløpet til neste år.

Den eneste prepareringen skiene fikk, var at jeg kostet av dem skitt og lort. Ingen smørebu, og ingen smørebuss, for jeg har smørefrie ski under støvet et sted.

Og jeg har ei hodelykt som jeg er veldig glad i, for jeg har fått den av noen som jeg setter stor pris på.

Den ville jeg bære i kveld.

Milla viste seg som den trekkhunden hun er, og var ikke redd for hverken ski eller staver, selv om det var første gang matmor hadde planker på beina etter at vi ble venner.

Hun elsker å trekke.

Anette sier heller aldri nei til å være med på tur.

Henne setter jeg stor pris på, enten vi drikker vin eller går på ski.

Hun lyser opp tilværelsen min, og jeg håper det er gjensidig, for det er sånn et vennskap skal være.

Sammen i lyse og mørke stunder.

Det er heller ikke hverdagskost å være forunt en sånn vinter som den vi har hatt i år. Minusgrader, islagte vann, glitrende snø, sol fra skyfri himmel, vindstille til en forandring, og jeg vet ikke hva mer jeg skal si.

Det er magi.

Etter fottur og skitur er det godt å komme hjem til sitt lune rede, og slenge et pledd over leggene. Guinnes rekord.-leggene, som aldri kommer til å knekke som fyrstikker. Greit, de kan skjelve litt underveis, og tvile på seg selv, men nedslaget er perfekt. Jeg har øvd og øvd, prøvd og feilet, men nå sitter det som det skal.

Endelig.

Tilbake er gode opplevelser som lagrer seg i kroppen, og driver uroen på flukt for en stund. 

På en sånn kveld kan man unne seg ei skål med Sørlandschips.

Og et halvt glass vin.

For nå er jeg endelig hjemme.

På ski har jeg rent,
jeg har spurt meg frem;
de frittet hvor jeg skulle,
jeg svarte: jeg skal hjem.

– Henrik Ibsen –