Det var tre grunner til at jeg ønsket å feire 50års-dagen min:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

1. Jeg har forandret meg.

2. Jeg har erfart hvor skjørt livet er.

3. Jeg ville dele denne dagen med familie og venner.

Nå er jeg fullstendig utlada, og nesten tom for ord, for makan til feiring. Og kontrastene er av og til så store at jeg blir helt matt. Sterke opplevelser på jobb, og unger som flyr ut av redet, samtidig som jeg fyller 50, og er sånn ca midtveis i livet, om jeg er heldig. Jeg er så takknemlig for at gjestene mine gjorde dette til en kveld å leve lenge på. Jeg har ikke fordøyd alle inntrykk ennå, men jeg vet at jeg er heldig. Og jeg er så stiv i skrotten, at det eneste jeg klarer er å bevege fingrene over tastaturet, for det er lekende lett.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Takk til driftige damer, som laget verdens beste ferskfiskball, og takk til Heidi på sykehjemskjøkkenet som skaffet tilbehør. Takk til dere som hjalp til på kjøkkenet, takk til alle kakebakere, takk til broder`n med familie som hjalp meg å lage spillelister med dansemusikk.

Tusen takk til mamma og pappa, som alltid stiller opp.

Takk til Annette, som var verdens beste toastmaster. Hun hadde til og med innhentet telegram fra Sophie Elise, Kåre Ingebrigtsen, Kongen og Dronninga, med flere.

En enorm takk til dem som hjalp meg å få orden dagen derpå, for den jobben var ikke gjort på fem minutter. 

Takk for taler, gaver og fine kort. Takk for taler kjære Renathe, Mona og Wenche, og takk til Strikkeklubben Stiv i Maska, som underholdt med ord og bilder. Av dem fikk jeg forresten en hel kasse med Sørlandschips.Takk til Heidi for takk for maten-tale. Takk for underholdning og sprell. Takk til Torhild og Arne, som ikke kjente så mange da de kom, men som fikk mange nye venner i løpet av kvelden. Og tenk at Linn og Ronja kom helt i fra Malm. Det varmer et trønderhjerte. Det var til og med noen som slo hjul på dansegolvet, og det er ganske betegnende for hele festen, for denne opplevelsen ble både sterk og spenstig og hjertevarm.

Akkurat som jeg hadde håpet på, men aldri hadde tort å drømme om. I drømmen gikk nemlig hele festen til hel***e.

Bordet var dekket på enkelt vis, selv om det ikke var enkelt å brette servietter, for der er jeg ei kløne. Ved hver kuvert plasserte jeg et lite dikt, pluss et gresstrå.

På kortet sto det følgende:

Stikk et gresstrå mellom tennene.

Nyt for en gangs skyld at du ikke har noe å gjøre – et herlig øyeblikk.

– Phil Bosmans –

En oppfordring om å senke skuldrene, nyte kvelden og stunden,

…..eller de kunne bruke gresstrået som tannpirker, for det glemte jeg å sette fram.

( Kortet lånte jeg fra nettet  et sted )

Jeg har ikke bilder fra alt som skjedde denne kvelden, men heldigvis så tok Ellen masse bilder da hjemmesykepleien var i ilden. Det ante meg at det ville komme noe fra den kanten, men jeg ante ikke hva som var i gjære, for jeg fikk bind for øynene mens de rigget scenen.

Hils på oversykepleieren, som er født til å stå på en scene. 

De hadde kledd seg ut etter alle kunstens regler, og alle figurene var meg, bortsett fra oversykepleieren.

Hver figur fikk sitt eget dikt, en liten fortelling om hvem jeg er, sett med deres øyne, akkurat som jeg gjorde selv, for å introdusere gjestene mine for hverandre, selv om de fleste kjente hverandre fra før. Alle gjestene fikk et eget vers, som beskrev mitt syn på dem.

For tre år siden så hadde jeg aldri i verden våget å stå på scenen, med mikrofon, for å snakke til en forsamling. 

På rim.

Noen synes kanskje at det høres vanskelig ut, ettersom det var 67 gjester, men det var lett som en plett å finne ord til dem alle. Noen fikk et eget vers, andre fikk par-vers, og noen fikk gruppe-vers.

Her er forresten Grubleren, som lever i sin egen tankeboble.

Og Klatremusa, som er på vei opp til Dønnamannen

Her er padleren ute og renser hodet sitt for tanker.

Og her er jamen hun som er kjæreste med en verkstedmann, men som hater bilverksteder.

Her har vi Bjørn Eidsvåg, som jeg  – bokstavelig talt – falt pladask for, etter å ha inntatt for mye akevitt på Frøyafestivalen.

Og sykepleieren og havets datter, som de tror vil bli stor en gang.

Stor på ord.

Havfrua, og havets datter, som har så mye på hjertet.

Og Urinlederen, som har utstyret i orden.

Her er sykepleieren som kurerer smerte, og gir trygghet til brukeren sin.

Og selvfølgelig rødvinsdunken og Sørlandschipsen.

Kostelig!

Alt dette er meg, satt i scene av verdens beste gjeng. 

Tusen takk til alle som på en eller annen måte bidro til å gjøre dette til en uforglemmelig opplevelse.

Jeg er rik på fine mennesker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen pusser opp soverom i bar overkropp, og andre gjør et nummer av det etterpå. Det gir en boost, som sender dem rett til topps på blogglista. Jeg vurderte å gjøre det samme i går – nei, det gjorde jeg IKKE – men motet sviktet.

For jeg beveger meg ikke ett eneste skritt uten klær, bortsett fra på badet. Ikke de tre skrittene fra soverommet til badet engang, selv om jeg bor alene.

Sånn sett er det befriende å se at noen driver med oppussing mens puppene henger og slenger i likestillingens ånd. For når mannfolk jobber i bar overkropp, så kan vel vi gjøre det samme?

Det er den naturligste sak i verden, men jeg er litt tilkneppet og innestengt på det området der.

Så tilkneppet at jeg vurderer å sette i en trykknapp i min nye kjole, som jeg skal bruke på lørdag, sånn at utringningen ikke blir for dyp. Eller kanskje jeg skal gi litt mer F*en!, som Per Fugelli ville sagt?

Slippe hemningene fri, det er høst, på en måte?

Jeg vet iallefall sikkert at jeg må finne andre måter å klatre oppover listene på. Oppussing må jeg leie folk til å gjøre, så det toget har gått for lenge siden. Jeg har ti tommeltotter og tre lag med klær på det området. 

Men jeg hopper i havet, og tar gjerne et snøbad, og under snøen har jeg selvfølgelig klær på.

Tro det eller ei.

Jeg skulle ønske dere kunne møte solen og vinden med mer av deres hud og mindre av deres klær, sa Kahlil Gibran.

Hmmm….skeptisk.

Det holder at jeg har bestemt meg for å droppe trykknappen. Jeg hater nemlig nål og tråd. Hate er et sterkt ord, men i denne sammenhengen passer det perfekt. Syskrinet jeg fikk av mamma for mange år siden står der så nedstøvet ( jeg orker ikke å tørke støv av det ), og vitner om min mangel på tålmodighet  og kunnskap.

Uberørt av menneskehånd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hun glitrer i gull og hun bader i sølv.

Jeg vasser, jeg synker jeg legger på svøm.

Og hva som finnes der nede på bunn,

av skipbrudd og gull det vet bare hun

Klippen i havet mitt eneste håp, 

der bølgene bryter og knuser min båt.

Så trekk deg tilbake om uværet går.

for havet er frihet og hjertet forstår

– CC Cowboys –

Det er deilig å fylle 50 år! 30 var grusomt og 40 var greit, men 50 derimot. 50 er året for innsikt, erfaring og takknemlighet, fordi jeg er ett år eldre enn i fjor, og mer levende enn noen gang.

Derav takknemligheten; over at tilfeldighetenes knyttneve ikke har slått meg midt i ansiktet., for den har heller strøket meg mildt på kinnet. Jeg har ikke sluppet unna stein i skoene ( jeg klikker av småstein i skoene ) eller omveiene langs den veien som er min, men skoene kan jeg ta av, og snu dem opp ned, sånn at problemet plasseres der det hører hjemme, og omveiene?

Omveiene har lært meg mye, forsinkelsene også.

Til og med sidesporet.

50 er egentlig det fineste stedet jeg har vært, så jeg tror jeg blir her en stund. Jeg har sett mange fine landskap underveis, men disse fargene har jeg ikke sett før. Jeg har alltid sett dem, men aldri så klart som nå.

Jeg har aldri levd så modig og sterkt som det jeg gjør nå. Den ene steinen ( som befant seg i skoa ) kastet jeg nemlig i havet. Egentlig flintret jeg den i sinne, men hva skjer når du kaster en stein i havet?

Den lager ringer.

Tusen takk til alle som har sendt meg meldinger med fine ord, på bursdagen min, for ord er også ringer i vann. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker gjennom bloggen min, og jeg prater gjerne med dem som jeg møter, med visse unntak.

Det finnes alltid unntak.

Jeg har dager der jeg slenger på meg usynlighetskappen, men det skjer ikke så ofte. Før bar jeg den hele tiden, mens jeg sparket småstein etter veien, sånn at jeg slapp å møte andres blikk.

Jeg elsker den gode samtalen, men helst ikke mellom butikkreolene. Helst over en kopp kaffe, eller med et glass vin. Og aller helst når kjemien stemmer. Kanskje jeg har traumer etter at jeg bodde i Levanger? Der var det nemlig en fremmed som hanket tak i meg, og blåholdt. Han nektet å slippe taket før jeg hadde sagt Hei! 

Det irriterer meg fortsatt at jeg måtte gi etter, for jeg er egentlig fryktelig sta. Etter den dagen møtte jeg ham overalt, og særlig mellom reolene i butikken. 

Det samme skjedde hver eneste gang, og det ble alltid hjemmeseier.

HEI!!

Takk til alle om jeg kjenner, og har blitt kjent med, bortsett fra han der. Dere gir meg luft under vingene, og mot til å sveve. Dere oppmuntrer, dere gir meg ros, og dere forteller meg hvor skapet skal stå. særlig når jeg har beslutningsvegring.

Det har jeg ganske ofte, men ikke så ofte som før.

Dere unner meg medgang, og dere støtter meg i motgang. Dere henger med på drømmene som er vestafor virkeligheten, og dere passer på at jeg har beina godt plantet på bakken. 

Det klarer jeg forresten selv, å beholde bakkekontakten, selv om jeg svever innimellom. I går satt de hvitkledde som perler på en snor, og ventet på meg og gulrotkaka. De hadde pyntet bord, og de hadde pyntet kontoret til jeg kom på jobb. De sang bursdagssangen mens de danset rundt bordet, fremdeles som perler på en snor.

Vi har et unikt arbeidsmiljø, og jeg ler så jeg griner av denne gjengen.

Jeg går på sparebluss for tiden. Jeg sparer meg til bursdagsfesten min, sånn at jeg skal klare å feire hele natta, for det VIL jeg. Jeg VIL alltid, men det blir ikke alltid som jeg vil. 

Grillpølser er billig mat, så jeg sparer litt i matveien også.

Når jeg har vært over gjennomsnittet engasjert i arbeidet mitt, så går jeg på sparebluss ei stund etterpå. Det som er merkelig er at jeg tåler press og stress og utfordringer på jobb, mens det som velter lasset er den helga jeg må jobbe inn i slutten av oktober, for da skal jeg være med Strikkeklubben Stiv i maska til Røros. Jeg får ikke fred i hodet før jeg har plottet det inn i timeplanen, men der er driftsansvarlig Maren suveren. Hun fikser og ordner, og vipps, så er helga i boks.

Hun kjenner meg veldig godt, og vet når det er “krise”.

Nå er krisen avverget for denne gang, og det blir lenge til neste gang. Jeg liker meg best i den daglige tralten, for da slipper jeg å omrokkere på turnusen min.

Maren slipper.

Hvorfor vi er stive i maska?

Fordi vi hadde med oss ei hudpleiemaskin som strammet opp en smule. Vi testet det på en side, og ble merkbart skjev i ansiktet. Det så nesten ut som om vi hadde hatt slag, men kanskje vi så syner. Kanskje det var Doktor Nielsen sin skyld.

Den bitre fastlegen vår.

Han koster litt, men han gjør iallefall jobben sin.

Hvis du drikker ei sånn flaske så kan det hende at du kjøper BH`er for flere tusenlapper etterpå, men ikke Ann-Iren og jeg.  

Vi hadde bare en bitter smak i munnen, og masse penger på konto.

Jeg gleder meg til Røroshelg med denne gjengen. Det skal bli så godt!

Det er godt å ha noe å se fram til, selv om vi prøver å leve i nået. Det er dyrebart å ha venninner, for de er på samme planet som meg, selv om to av dem aldri finner senga.

Vi snakker samme språk, selv om det bare er ei av oss som ikke snorker. 

Meg.

Den eneste som har enerom.

Hos disse tre er det kvalitet i alle ledd.

Jeg er takknemlig for at jeg har dere i livet mitt damer, og i år skal jeg kjøpe minst EN svindyr dyr BH, kanske to. Jeg lover.

For kvalitet er en dyd i vår alder.

Mona vet akkurat hva jeg behøver, og når jeg behøver det som mest.

I helga hadde jeg bruk for ost og kjeks og druer og jordbær og latter og vin og en god samtale.

Og sånn ble det.

Oss to, altså, og særlig henne. Hun er en mester på å skape hyggelig stemning ved bordet, både med tanke på de små detaljene, og i kraft av den hun er.

En bestevenninne i all sin prakt. Det er nesten så hun overdøver rosene i hagen. Ord blir overflødige når vi er på date med hverandre, men det bryr vi oss ikke om, for vi prater i ett sett.

Pluss at vi lytter. Vi bytter på å lytte.

Jeg tror nemlig at det er sånn som ordtaket sier:

Når du snakker, gjentar du bare det du allerede vet. Men hvis du lytter, kan du lære noe nytt.

 Vi blir aldri for gamle til å lære noe nytt, selv om vi er midtveis i livet ( håper vi, da ). Vi har ingen anelse om hvor gamle vi blir til slutt, men vi dobler gjerne.

Ingen vet hvor haren hopper, og ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Akkurat det snakket vi om, at det noen ganger er viktig å drikke vin klokka fire på ettermiddagen, for vi vet ikke hvordan kvelden blir. For min del så endte den tidlig.

Som vanlig, for jeg er A-menneske.

Ingen av oss går rundt og er redd for hva som kan skje heller, forresten, for det meste er utenfor vår kontroll, men vi har blitt ganske flinke til å ta vare på stunden. 

Jeg har opplevd mye gjennom jobben min som sykepleier, og noen ganger har jeg vært redd for at jeg har et hjerte av stein, for tårene er bare på innsiden.

Nå vet jeg at jeg ikke har et hjerte av stein.

Det er fint å få bekreftelse på det, for jeg har nesten vært litt bekymret. 

Denne steinen fant vi da vi padlet søndag kveld, og da så jeg med en gang at steinhjerter har en historie å fortelle. De er varme og myke og værbestandige.

De slipes og poleres av ytre faktorer, men de rømmer ikke fra det som er vondt og vanskelig.

De blir.

Og de skal få være, så jeg tok den ikke med meg hjem, selv om det var veldig fristende.

Det hadde jeg ikke hjerte til.

Jeg løftet den forsiktig opp, og da så jeg hjertegropa den hadde ligget i. Jeg la steinen på hvit bakgrunn så ble den skulle bli mer synlig – for det bli sikkert mye finere, tenkte jeg – men den ble så mørk til sinns at jeg la den tilbake i reiret.

Der den hørte hjemme.

En ting er iallefall sikkert; jeg hører ikke til ved grytene, så grillpølser og engangsgrill er midt i blinken for meg. Ingenting er bedre enn å spise ute, men det er før knotten kommer, for ingen har en sjanse mot knotten.

Absolutt ingen.

Her knasker jeg brunsvidde grillpølser, og smiler, for nå vet jeg at tårene ikke bare er på innsiden.

De har også godt av å komme ut i blant.

Ut i sola og fram i lyset.

Milla vil alltid opp og ut, og denne dagen var intet unntak. Så var det jo Kom deg ut- dagen også, da,

så vi tok turen til Olberget.

Vi lar oss ikke be to ganger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– Alexander Fallo –

I dag hadde jeg mest lyst til å ligge på sofaen, men kjæresten ville det annerledes. Han ville til Besselvassheia, og jeg sa ja.

Til å være med.

Jeg behøvde et spark i ræva, for jeg ville helst ligge på sofaen og beskytte hjertet mitt. Gjemme meg litt bort fra alt og alle en stund, men det beste var likevel å gå tur i strålende augustvær.

Jeg var mutt og stille da jeg tok mine første steg, men så løsnet det.

Trollet sprakk i det sola rant.

Han får ikke så mange klemmer, for dem er det Milla som får. Det er så mye lettere å være kjærlig mot Milla, og så mye enklere å hviske noe i øret på en hund.

Hun har store ører, nemlig.

Store, myke antenner som hører alt.

Hun er staselig som ei dronning.

En livsnyter som synes at livet er best ute, men ikke når jeg er inne, for hun vil helst være der jeg er.

Når jeg er sliten og tankefull, eller full av alle slags følelser, da blir jeg innesluttet. Da klarer jeg ikke å si hva det er, eller hvorfor det er sånn.

Da hjelper det å være ute, selv om jeg helst ikke vil ut.

Det hjelper å vandre av seg det som er vondt og vanskelig. Det er jo ikke alt jeg kan snakke om, heller. Det er ikke sånn at jeg kan fortelle alt til resten av verden.

For i min verden har vi taushetsplikt.

I min verden møter vi spesielle mennesker hver eneste dag, og på hver eneste vakt.

Alle er spesielle.

Og noen er sære.

Noen er til og med yngre enn meg.

Mens ei er snart hundre.

Jeg mener ikke at jeg vil beskytte hjertet mitt mot alle disse menneskene. Det jeg mener er at hjertet mitt trenger beskyttelse, slik at jeg kan takle og tåle, sånn at jeg kan møte og mestre.

For jeg vil ha mot til å snakke om både livet og døden.

Det ser nesten ut som om kajakken min er laget av gull.

Det er nesten sånn at ord blir overflødige.

Hva skal man si, annet enn å oppleve?

Uten filter.

I kveld padlet vi i vårt eget øyparadis. Vi har jo dette vakre, vene havet rett utenfor stuedøra, iallefall nesten. Så nært og så kjært at vi bare kan ta en tur på impuls, når været tillater det.

For jeg er en godværspadler. og i kveld var det magisk.

Det var drømmeforhold.

Silkeføre.

God glid.

Til og med knotten holdt seg unna.

Fargene skifter i løpet av kort tid; det er det som er så forunderlig fint og fascinerende.

Jeg har nesten ikke ord.

Det må oppleves.

Og alt dette fikk jeg oppleve i kveld.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig

ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis

i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid.

– Stein Mehren –

Men et menneske kan ikke elske andre uten å være glad i seg selv, og det var jeg ikke da dette bildet ble tatt, for fem år siden. Dette er ett av de få bildene som jeg finner av meg selv fra tiden før, for jeg ville ikke være med.Jeg studerte mitt eget speilbilde 1000 ganger i døgnet. Ikke for å¨bekrefte eller avkrefte om jeg var pen nok, men fordi jeg så så mye som ingen andre så.

Dette bildet dukket opp i facebook-minneboka da jeg sto opp i dag, og satte masse følelser i sving.

Og nå, når jeg ser på dette bildet i dag, så ser jeg det ikke selv heller.

For det satt i hodet, på innsiden.

Ikke på utsiden, som jeg trodde og visste. Ingen måtte fortelle meg at jeg så syner, for jeg så det med egne øyne. Dette har jeg også skrevet om i et tidligere blogginnlegg, men minnet kom tilbake, og da klør det i fingrene etter å formidle et budskap.

Selv om ingen skjønner bæra.

Ingen forstår seg på innbilte skavanker, innbilte svangerskap og følelser på villspor. Følelser som er så sterke at de blir sannhet, selv om det er blank kløgn.

Det med innbilt svangerskap har jeg aldri opplevd, men jeg tipper at folk rister på hodet av sånt.

Hjernen min ble foret med reinspikka løgn døgnet rundt. Løgnene tok fra meg nattesøvnen og selvfølelsen, og ingen kunne gjøre noe med det, bortsett fra meg selv. Den eneste fordelen var at ungene alltid visste hvor jeg var.

Nemlig foran speilet.

Ikke hvilket som helst speil. Det måtte være speilet på badet, og ikke alle de andre, for de satte meg i et dårlig lys. Dette ble spesielt viktig da jeg startet på veien mot å bli frisk, for jeg ble syk av det. Det lille jeg bygde opp ble lagt i grus, om jeg stoppet ved feil speil, for da så jeg det igjen.

DET.

Det var min første tanke om morgenen, og den siste før jeg la meg. Udyret kvernet rundt i hodet mitt mens jeg spiste og sov, og mens jeg tilsynelatende nøt solnedgang eller solppgang. Jeg følte meg som monster. Kan dere forstå det?

Sikkert ikke.

Jeg har lest om det, og jeg stilte diagnosen selv. Dysmorfofobi, sykelig opptatthet av detaljer ved eget utseende, sånne detaljer som kanskje ikke finnes, og som ingen andre ser, og som iallefall ikke betyr noe som helst, om de tilfeldigvis er der.

Sånn var jeg på ungdomsskolen, før jeg klarte å tvinge tankene litt på avstand. Hele greia utløst av en liten, og sikkert uskyldig, kommentar. En ubetenksom kommentar som veltet hele lasset, for det lå nok latent i meg.

Jeg var et lett bytte.

Nå som jeg har blitt så sterk på mange vis, så kan jeg ikke annet enn å være stolt over meg selv. Nå er det lys i øynene, og sikkert noen linjer som følger alderen med.

Nå som det kanskje ER ting å se, så ser jeg det ikke.

Jeg har hatt prestasjonsangst som var så vond at jeg nesten droppet ut av studiene. Nye praksisplasser, nye krav og nye mennesker å forholde seg til, samtidig som jeg hadde nok med tankene som kvernet. Jeg syklet som en gal, fra Levanger og til Skogn – og tilbake igjen, selvfølgelig –  hver eneste kveld, i et forsøk på å sykle fra meg selv.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg ble mye sprekere enn broren min. Han med sine 21 gir, han hadde ikke en sjanse mot mine 3.

Humor er et nyttig hjelpemiddel, spesielt i ettertid.

Jeg hadde ikke forventet at ungdomsskoletankene skulle komme tilbake, for jeg trodde at det var ungdomsnykker, men det var det ikke.

Det var mer alvorlig enn som så, selv om det er alvorlig nok for den det gjelder, å være dødssjenert og usikker i unge år. Det er alvorlig uansett alder det, og noen ganger til å le av, men helst ikke så noen ser det.

Fantasien henger ikke sammen med virkeligheten. Selvfølgelig visste jeg at mine problemer var lommerusk i forhold til kreft og ALS og annen dritt, men jeg glemte det. Foran speilet så glemte jeg resten av verden.

Jeg ble selvopptatt uten at jeg ønsket å være det.

Sånn ville jeg ikke ha det. Jeg ville ikke ødelegge hvert eneste øyeblikk, som er en gave, med å male dagen svart. Jeg oppsøkte lege, jeg fikk medisiner og jeg gikk i samtaleterapi. Jeg hadde en moderat depresjon på papiret, for den andre diagnosen har jeg bare i hodet. Jeg vet ikke hva som utløste hva, men når man i tillegg krydrer det hele med samlivsbrudd, DA blir det mølje.

Da blir det fullstendig krise.

Jeg er stolt over at ungene har vært i fokus hele tiden, bortsett fra når jeg så meg i speilet. De har kommet gjennom, og ut på den andre siden, som reflekterte og trygge mennesker. Jeg har hele tiden vært åpen, etter at jeg fikk tilbake stemmen og trua på meg selv. De har himlet med øynene, irettesatt meg, og realitetsorientert meg, like mange ganger som jeg har kollapset. De har fått kjærlighet og varme og mat på bordet hver eneste dag, selv om jeg ofte måtte ty til Toro.

Det gjør jeg fortsatt, for jeg liker ikke å lage middag. Det er den eneste fordelen med å bo alene. for da duger to knekkebrød med leverpostei, majones og agurk. Tid og penger spart.

Tid som jeg kan bruke til hva jeg vil, og penger som jeg kan vippse til studentene mine.

For de er mine øyenstener.

Klarast i minnet

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

står tider og stunder

da ein heilt og fullt

kjende ein var til.

– Haldis Moren Vesaas –

I kveld vil jeg takke Karin Jegtvik for at hun delte disse ordene på Instagram, for jeg har ikke lest dem før. Jeg har lest og likt mye som Haldis Moren Vesaas har skrevet, men disse vakre og meningsfulle ordene har gått meg hus forbi.

Helt til nå.

Noe av det beste jeg vet er å lese ord som andre har skrevet, og som treffer midt i hjerterota. Dette lille diktet er som smørøyet i risensgrynsgrøten. Det smelter, og finner veier alle steder, sånn at grøten og livet smaker mye bedre.

Det jeg leser mellom linjene er sukker og kanel.

Jeg kjenner at jeg er til når jeg står i kassakø på coop, også, men det er ikke sånne stunder som er minneverdige. Kassakøen er en evighet, for jeg vil bare ut og bort, men et øyeblikk for evigheten er det definitivt ikke. Når jeg kommer hjem fra kveldsvakt, og finner verdens største edderkopp over inngangsdøra, DA kjenner jeg at jeg lever.

Jeg vil mye heller ha hjertebank av forelskelse eller spenning, i stedet for skrekk.

Noen spår i grut, og jeg studerer rosevin. Med havet som bakteppe kan jeg lese ei hel bok inni det glasset. Boka er så fin at det er med sorg i hjertet jeg blar om til siste side. Det føles som å miste en venn.

En venn som har gitt meg ord og bilder fra livet sitt.

Jeg elsker å lese.

Jeg elsker å lese bøker, og jeg elsker å lese mennesker, men det finnes en forskjell. Når jeg leser ei bok, så kan jeg lage mine egne bilder. Derfor er det vanskelig å se filmen etterpå, så det gjør jeg sjelden. 

Når jeg leser mennesker, så betyr det at jeg sanser og lytter og ler. Det beste jeg vet er når kjemien stemmer. Når det er lov til både å le og gråte. Når vi kan snakke alvor med glimt i øyet.

For det er faktisk mulig.

I sånne stunder kjenner jeg at jeg er til. I sånne stunder leser jeg alltid mellom linjene. I sånne stunder skjønner jeg meningen med livet, selv om det høres ut som en klisje.

Hva så, om det er klisje,

blir det finere enn det?

Det å bare kunne være,

la seg favne av det nære,

nyte vin og himmelblå,

alt mens havet titter på.

Amen

TANTEGUTT OG FADDERBAN

God tur, no reise du Over There,
men du må husk at du hørre te her,
lytt te Fru Pigalopp, dama i midten:
Hold dæ for Guds skyld unna aill dritten!

Doughnuts og Donald og sukker og sirop,
kjæmp i mot Trump`en heilt te han gir opp,
ta i mot alt som landet kan gi,
opplev og reis om du bære får tid.

Ittj bli så læng at du bli president,
tenk litt på oss som sett her på vent,
finn dæ ein kjærest heim her i Norge,
æ veit tå fleir som e ledig på torget.

Jeg synes det er strålende at ungdommen griper sjanser, og følger drømmene sine. Jeg hadde også muligheten til å besøke USA da jeg var ganske ung, men den sjansen våget jeg ikke å ta. Jeg var den som tenkte å ta med meg min lille reiseradio til London, sånn at jeg kunne høre på norsk radio mens jeg var der.

I mine ører låt det fornuftig.

Helt til broren min realitetsorienterte meg, og sa at de ikke hadde trøndelagsnytt i storbyen, etterfulgt av verdens råeste latter.

For jeg har faktisk vært i London, selv om det ikke ble USA. Jeg var der på “studietur”, for jeg valgte språklinja på videregående, sammen med fire andre jenter.

Vi studerte gutter, hamburgermenyer, og vi øvde på å se eldre ut enn vi var, sånn at vi kunne sitte på puben og drikke øl, for det gjorde alle de andre.

Jeg har lært engelsk, tysk, frans og spansk, og jeg liker meg best hjemme.

Reise – Kari Bremnes 

Reise
Reise
Reise med en liten passasjer
Følge tegn som ingen andre ser
Være egen båt
Frakte både jubel og gråt

Reise
Reise
Reise lenger enn du hadde trodd
Kjenne liv der ingen før har bodd
Være en lugar
Seile med et spørsmål uten svar

Reise
Reise
Reise lansmed dag og over natt
Reisen er den lengste du har tatt
Være eget fyr
Blinke for et gammelt eventyr

Reise
Reise
Reise med en passasjer om bord
Nynne på en sang av hav og jord
Være solvarm strand
Når en liten sjømann går i land

Jeg seiler på eget hav, oppdager nye steder, og finner nye sider ved meg selv. Jeg er mitt eget fyr, men noen ganger seiler jeg på grunn, fordi jeg har glemt det som jeg lærte da jeg tok båtførerprøven. Fyret blinker på spesielle måter, og det forteller oss noe viktig. Det hender at jeg glemmer, eller ignorerer og overser signalene.

Det viktigste er å seile sin egen sjø, følge sine egne drømmer, enten de er kortreiste eller himmelhøye. Vite at hjemme finnes den trygge havna, den lune vika og det varme svaberget. 

En drøm er et eventyr som du selv velger.