Tenke seg til at bloggen min kryper oppover på lista. Det er inspirerende og artig, og helt klart stor stas. Det må jeg bare innrømme.
Jeg innrømmer mye annet også, gjennom ordene som jeg deler, men ikke det aller innerste.
Jeg deler mye, men ikke alt.
Det er ikke et mål i seg selv å havne høyt på lista, men det betyr jo at mange leser det jeg skriver, og det er det som er så fint.
Jeg unner meg selv å være stolt.
Jeg måtte visst rykke tilbake til start for å begynne på nytt. Kroppen befalte meg:
LYTT, for svingende!!
Uen meg er du ingenting, sa den. Uten meg står du ikke på fot, og uten meg har ikke tankene dine et sted å bo.
Uten meg kan du ikke leve.
Jeg har skrevet om det før, men noen ganger er det lurt å gjenta seg selv, særlig om tankene er gode. Særlig om tankene stryker meg på kinnet, eller gir meg et spark i ræva. Dette fikser du!
Dette mestrer du. Dette har du aldri gjort før, så det klarer du sikkert.
Da jeg omsider havnet på sofaen, og ble der i nesten ett år, så hadde kroppen min hintet lenge, stakkar. Først så hvisket den at jeg burde lytte til min indre stemme. Deretter pirket den meg på skuldra, og ga meg muskelsmerter. Værsågod!
Til slutt spente den beina under seg selv.
Og tok fra meg stemmen. Ikke bokstavelig, men jeg orket ikke å snakke. Det gjorde ikke all verdens forskjell, for jeg har aldri vært en pratmaker, men likevel.
Så stille har det aldri vært.
Jeg spiste nesten ingenting, og jeg gjorde ikke annet enn å se på TV. I stedet for å spise så så jeg på Masterchef Australia, men jeg er fortsatt ikke flink til å lage mat. Kiloene forsvant, men nå har de heldigvis kommet tilbake igjen, sammen med alt det andre.
Kjære, runde kvinnemagen min.
Den snille, myke kroppen min, som våger å si fra der andre tier. Kroppen min, som fremdeles er i helspenn av og til. Den som svetter og skjelver og fortsatt gråter i blant. Den som smiler og ler, og har glimt i øyet. Den som er et helt og ærlig menneske, og som av og til serverer en hvit løgn for å redde sitt eget skinn.
Lyset er tent, og ordene er tilbake.
Lyset
Kjære, alt ditt som du viser meg no – så utenkt som mangt av det er – kan det vel hende eg ikkje forstod om du ikkje var meg så kjær.
Eg stansa vel uviss, utan svar, som framfor eit ukjent land, om ikkje min kjærleik til deg var for meg som ei lykt i mi hand.
Den lyser meg fram, så eg kan gå inn og gjere meg kjend i kvar krok. Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok.
Halldis Moren Vesaas
Tusen takk til alle som velger å lese mine ord. Det betyr uendelig mye. Det er som å balansere på line uten å være redd, fordi jeg vet at under lina er sikkerhetsnettet mitt. Familie venner, lesere, og nye bekjentskaper.
Jeg vet at dere fanger meg opp, så derfor kan jeg være balansekunstner. Derfor kan jeg leve, leke, svinse, svanse, gråte og danse, og være akkurat sånn som jeg er.
I går kveld tok Anette og jeg et impulsivt kveldsbad. Forfriskende og beroligende, og passe kaldt. Det klarner hodet og avkjøler kroppen, og da blir jeg i verdens beste modus. Alt stemmer, på en måte, bortsett fra hudfargen.
Jeg er kritthvit, eller hvit som en engel, men jeg har ikke vinger.
Min verden er blå og blikkstille og trygg.
Tenk å kunne rusle ned bakken, uten å planlegge noe særlig, og bare hoppe i havet fra ei brygge. Hun som eier brygga er priviligert, og jeg er priviligert, fordi jeg alltid er velkommen dit.
Mr Handyman har gjort en utmerket jobb, og Anette har ryddet fjæra for ting og tang. ( Pling!! – jeg elsker ordspill 🙂
Hva mer kan man be om?
Et glass vin på bryggekanten, kanskje.
Jeg drømmer meg hit og bort, men aller helst hit.
Nå har det vært så mange terrorangrep at jeg nesten går i surr. Jeg husker ikke hvor og når og hvem. Jeg husker ikke hvem som var først og sist. Eller jo, det siste var i går, i Barcelona.
Nå er det de som gråter salte tårer, og verden gråter med dem. Mens vi tar et bad, og er så langt unna, at det er vanskelig å skjønne.
Mitt lille land, der havet stryker mildt om rygg, som kjærtegn fra kyst til kyst. Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst, mens natten står blek og tyst.
– Ole Paus –
Mitt lille land, min lille verden, og havfrue-venninna mi.
Det er håp i hengende snøre, og vi håper på en fredelig verden, selv om det aldri kommer til å skje.
Hva skal vi gjøre?
Det spørsmålet er alt for stort for meg og mine tanker.
” Mitt lille land Et lite sted ,en håndfull fred slengt ut blant vidder og fjord. “
Jeg hørte presten snakke om sorg, og at sorgen kan oppleves som et tykt og ugjennomtrengelig tåkehav. Et sted hvor du er nødt til å være til tåka letter. Vi som bor ved havet vet at tåka kan komme brått og uventet. Vi vet også at det er vanskelig å prøve å bevege seg ut av den.
Det er umulig å orientere seg.
Vi vet ikke hvor vi er, eller hvor vi er på vei. Landskapet og fargene forsvinner. Vi føler at tåka tar kvelertak på oss, og tyner livsgnisten ut av kropp og sinn. Det blir vanskelig å puste.
Noen ganger ser vi tåka som en vegg ute i horisonten, som et slags varsku. Den ruller litt nærmere, men så hender det at sola og vinden jager den bort. Vi trekker et lettelsens sukk.
Ikke denne gangen.
Hvordan er ventesorga; når tåka er i synsranden, og du vet at det er meldt en vindretning som bærer den din vei? Det tror jeg er vanskelig. En sorg FØR sorga, på en måte. En sorg i livet, blandet med minner, takknemlighet, håp og livsglede. Sikkert angst og sinne også, over det vi ikke vil gi slipp på, og alle drømmene som går i tusen knas.
Jeg tenker mye på dette, selv om jeg for det meste er glad og lett til sinns.
Jeg tror det er lurt at jeg som sykepleier avklarer mitt eget forhold til liv og død, selv om jeg på ett vis ikke har peiling. Ingen som ikke har opplevd det selv kan skjønne hvordan det virkelig er.
Vi aner bare konturene.
Likevel, jeg blir tryggere av å reflektere over liv og død. Jeg blir tryggere på meg selv, og da blir jeg en tryggere samtalepartner og hjelper. Da våger jeg å pirke borti det som er vanskelig, eller jeg våger å la det være.
Det handler om trygghet, tillit, respekt og verdighet.
Jeg er sykepleier. Det er ikke min smerte og min sorg, selv om det er fryktelig vondt mange ganger. Det er tvingende nødvendig å betrakte på avstand, samtidig som man holder noen i hånda. Jeg må alltid la det faglige blikket bedømme situasjonen, men jeg kan love dere at hjertet spiller på lag.
Det handler om tilstedeværelse.
Den profesjonelle meg og medmennesket meg går alltid side ved side. Jeg føler meg sterk og trygg når jeg er på jobb, mye takket være uniformen (den er liksom redningen), men noen ganger er jeg bare ei lite mus som helst vil pile innunder golvlista og bli borte.
Jeg vil bort fra alt, for jeg vet ikke om jeg makter å være så nær. Det er da jeg velger å fokusere, for jeg har alltid et valg. Jeg har valgt å være sykepleier, og da har jeg et ansvar som jeg ikke kan løpe fra. Da tenker jeg på den som jeg skal hjelpe, som ikke lenger kan velge.
Hva er JEG redd for?
Mine egne reaksjoner? Mine egne følelser? Muskelspenningene eller hodepinen? Det at jeg får døden i fleisen? Reaksjonene det skaper hos meg selv, fordi det minner meg om ting jeg selv ikke har bearbeidet?
Det hender jeg ser litt uklart noen ganger, men da er det bare å tørke tårene. Den som er syk, og de pårørende, tåler å se tårene mine. Jeg tror til og med de synes at det er fint, på en måte. Men tårene får ikke ta overhånd, for jeg har tross alt en jobb å gjøre. Da går jeg heller ut og trekker frisk luft.
Jeg må samle meg litt.
Presten sa at tåka vil lette. Det gjør den alltid. Landskapet blir kanskje aldri som før, og tåka vil komme tilbake, men kanskje ser vi på sola og regndråpene med nye øyne etter sånne opplevelser.
Eller på regnbuen, og på fuglefjæra som danser med vinden.
Et lite tegn, på at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi aner. En liten hilsen fra dem som kjenner en annen virkelighet.
De som vet mer enn oss.
Jeg vil ikke vite, ikke på lenge ennå. Jeg vil ut i høstsola, og nyte all verdens farger, for høsten er det vakreste jeg vet. Sånn har det alltid vært, så lenge jeg kan huske. En ny start, et nytt skoleår, nye joggesko, og nye muligheter.
Friskere luft og høyere himmel.
Oppturer og nedturer, kvikke tanker og tunge tanker. Sånn er livet for de fleste, eller for alle, for jeg tror at vi i bunn og grunn er ganske lik hverandre når det kommer til stykket. Når vi skal møte døden så eier vi bare det vi står og går i. Ikke tar vi med oss noe heller, annet enn dyrebare minner. Det er stunder i livet da materiell rikdom ikke betyr noe som helst, for ingen kan kjøpe lykke, og ingen kan betale seg fri fra sykdom og sorg. Heldigvis bor vi i et land som gir oss muligheter, men det er ikke alltid nok.
Jo, forresten, det er mulig å kjøpe seg lykke.
Det er lykke å kjøpe nytt garn til strikkekurven, og det er fremdeles lykke å kjøpe nye joggesko. Noen ganger er det mer tilfredsstillende å ha en pose med garn ved godstolen, enn det er å se det ferdige plagget. Det er noe med forventningene; de fargerike nøstene som skal bli til noe fint.
Og heldigvis kommer fargene tilbake, selv om alt virker grått og trist.
Dette: å vera i livet, open for alt ikring, bunden med sterke røter til menneske og til ting, gi både hjarte og hender i omsorg som aldri svik, var det som gav meining til ferda di og let deg få kjenne deg rik.
Og den som er rik vil ha seg eit hus som er såleis bygt at alle som høyrer til huset kjenner det godt og trygt, og såleis at framande gjerne kjem innom dørene der og auker den rikdom som finst der før med alt det dei sjølve er.
Fattig var du om aldri i livet du kjenne fekk at mellom deg og dei andre levande straumar gjekk av tillit og varme som styrkte kvart band som til livet deg batt, og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp, at meir enn du gav, fekk du att.
Ja, det kan vi. I disse dager begynner noen i barnehagen, eller i 1. klasse. Noen fortsetter der de slapp, mens andre begynner på ungdomsskole eller i videregående skole. Kanskje til og med på universitet, eller som lærlinger.
Noen blir mobbet på jobb.
Mobbing foregår på mange arenaer, og flere enn før, på grunn av at sosiale media har gitt oss den muligheten. Sosiale media gir uante muligheter, enten det gjelder å snikfotografere, dele bilder ulovlig, eller det å sitte trygt på rommet sitt og sende stygge meldinger til andre.
Jeg tror at den terskelen er mye lavere nå, når man “slipper” å gjøre det ansikt til ansikt.
Jeg har ennå Snåsamannen sine ord i ørene. La oss være et lys for andre. La oss ikke dømme og fordømme andre.
La oss være et medmenneske.
Jeg får vondt i magen når jeg leser mobbehistorier, noen av dem med tragisk utfall. Det er vondt å lese sånne ord, men det er ingenting i forhold.
Det er ingenting i forhold til hva noen må tåle for å være seg selv.
Vi må begynne med oss selv.
Jeg tror at mye starter ved middagsbordet hjemme. Det handler om at vi alle, en eller annen gang, kommenterer andre sitt utseende eller andre sin måte å være på, enten med barna som tilhørere ( for da er ørene på stilk ), eller på vinkveld med venninnene.
Det tror jeg alle gjør.
Alle har sikkert kjent følelsen av å heve seg over andre. Vi ler av noen, eller vi fryder oss over at de mislykkes. Fryd var kanskje å ta hardt i, men den lille stemmen inni oss som ikke burde vært der. Kan vi med hånda på hjertet si at vi aldri har hørt den?
Jeg har hørt den mange ganger.
Det handler om respekt, ikke sant? Det handler om å være bevisst stemmene i hodet, skille dem fra hverandre, og lytte til den stemmen som vil andre vel. De andre stemmene, hylekoret, kan jeg velge å ignorere eller overhøre.
Er det sånn det føles å bli mobbet tro?
Ingen lytter til det du har å si, og ingen bryr seg. Jeg tipper at det er veldig vondt å være luft for andre mennesker, være usynlig, ubetydelig og ingenting.
Den som ikke blir bedt i bursdag. Han som alle prater om i kantina, eller henne som ingen gidder å henge med.
Dag etter dag.
Helt til noen ikke orker mer.
Jeg orker nesten ikke å tenke på det.
ENSOMHET
Ensomhet, sier du. Det er greit med litt ensomhet bare det ikke blir for mye. Da åpner jeg døren og roper ut i natten: kom inn kom inn ? her er ensomhet nok for to! ja for fire! Og på riktig ille dager brøler jeg: her er ensomhet nok for et helt orkester!
– Arild Nuquist –
Det er godt å være ensom i blant, når jeg velger det selv. Det er mange som ikke har de samme valgene som det du og jeg har, men vi kan gi dem vår stemme.
Takket være Snåsakaill`n så har jeg hørt på salmer neste hele dagen derpå. Jeg har alltid likt salmer veldig godt, helt fra jeg var lita jente. Det henger nok sammen med at salmer var en naturlig del av barndommen min.
Farmor og farfar bodde i samme hus som oss, og der var det salmesang både morgen og kveld. Jeg har gått på søndagsskole, og jeg har samlet fisker i garnet. En fisk for hvert oppmøte, og fangsten var god.
Det var mye som var synd i deres øyne. Vi skulle IKKE spille kort, helst ikke plystre, og iallefall ikke danse. Ikke strikke på en søndag, og aldri ta med fiskestanga ned til havna på hviledagen, for å prøve fiskelykken.
Det holdt med den fisken vi fikk i garnet.
Men det var hjertevarme og TID i massevis. Og skjømmingstime; den timen i døgnet da de la seg for å hvile, eller satt i halvmørket og fortalte historier, før lampene ble tent.
I dag kalles det meditasjon, for vi pustet med magen.
Vi ba ikke så mye i andre etasje, men vi ba da for maten. Det hendte til og med at vi fisket nede ved havna på en søndag, for vi snek oss bak fjøset og ned til sjøen. Lillebroren min var til og med så modig – eller uvitende – at han dro med seg farmor ut på golvet for en dans, mens han plystret.
Dobbelt ære være, altså.
Det falt ikke i god jord, for jeg husker det som om det var i går. Jeg tror til og med at jeg frydet meg litt, for da fikk jeg hevn. En søt og frydefull hevn, etter at lillebror med krøllene hadde sladret om at jeg satt bak en stor stein, og smugrøykte avispapir med tørket løvetann inni.
Han for som ei røyskatt, lekende lett mellom steinene, og var alle steder samtidig.
Lille, søte lillebror, som sto foran speilet hver eneste morgen og ba om at krøllene skulle forsvinne. Han vasskjemmet hår, og ba, til ingen nytte.
Du som ber for ditt barn, dine kjære,
er i forbønn fra år og til år,
Om du tålmodets lekse må lære,
Himlens bønnesvar engang du får.
Det er svar underveis, engler kommer med bud,
om det drøyer, dog fram det skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!
Denne sang besteforeldrene mine ofte og gjerne, og de nevnte oss i bønnene sine hver eneste dag. Denne salmen ble også sunget i kirka i går, da Joralf Gjerstad var på besøk.
Det var så fint å være tilstede, for det var akkurat det jeg var,
TILSTEDE.
Jeg burde kanskje hatt DDE på øret i dag, for det har vært ølfestival her ute ved havet. I stedet er det altså salmer.
Er det et alderstegn?
Tro eller ikke tro, for meg er salmer nydelig musikk og gode minner. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg tror på det gode i mennesket, akkurat som Joralf snakket om i går. Vi kan tenne et lys for andre, eller være en venn for andre.
Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste. Gi din uvenn og din venn, gi dem alt ditt beste. Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste. Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste.
I kveld satt jeg så nær Joralf Gjerstad som det var mulig å komme. Jeg hadde gjerne villet ha en samtale med ham under fire øyne, men han kan jo ikke snakke med alle som vil snakke med ham.
Det må vi respektere.
Det var en stjernestund. Snåsamannen i samtale med Øyvind Løvrød, og med Therese Ulvan sin nydelige stemme underveis i samtalen om livet, døden og håpet. Kjente og kjære salmer som Joralf er glad i, og som jeg er glad i.
Jeg har alltid vært glad i salmer.
VI kan tro og mene hva vi vil om hans evner, men jeg velger å tro. Jeg tror på utstrålingen og hans evne til å se. Jeg tror på hans evne til å bruke den kraften han er gitt, og den gaven han har fått. Han har møtt motbør, og han har hatt det vanskelig, men på den andre siden har han blitt et rikere menneske.
Han skaper undring.
Da han leste ordene som står øverst i innlegget, så presset tårene på hos meg. Dette salmeverset har for ham blitt et slags livsmotto. Kloke ord fra en klok mann.
Jeg er glad i mennesker som ikke dømmer og fordømmer. Joralf fortalte historien om henne som ble tatt i ekteskapsbrudd, og som skulle steines. Da sa Jesus: den av dere som er uten synd kan kaste den første steinen.
Ingen kastet.
Sånn var Jesus, og sånn er Joralf. Jeg tror ikke at noen av oss, med hånden på hjertet, går gjennom livet uten å trå feil. Før eller senere snubler vi og faller, for sånn er det å være menneske.
Varme øyne, og glimt i øyet, det har han i rikt monn. Samtalepartneren hadde en unik og respektfull kontakt med hovedpersonen, og Therese Ulvan sin tolkning av salmene var gull og atter gull. Salmeskatter som jeg har levd med hele livet, men nå i ny drakt. En ny og kledelig drakt.
Jeg ble iallefall litt rikere denne kvelden. Det er ikke mulig å være uberørt.
Alle sammen har noe de gruer seg for, eller noe som de helst ikke vil gjøre. Det finnes dem som uten problemer holder en glitrende tale foran flere hundre mennesker, uten å blunke. For andre er bare tanken på å skulle utsette seg for noe sånt ——–> skremmende.
Jeg har lært at øvelse gjør mester.
Det finnes mennesker som alltid setter seg i passasjersetet for å slippe unna både motorveier og kronglete avstikkere, sånne mennesker – dere vet – som gjør seg selv en stor bjørnetjeneste.
Sånn er jeg, men vent, ikke nå lenger.
I går og i dag har jeg kjørt Trondheim på kryss og tvers så mange ganger at jeg er kurert. For alltid, håper jeg. Det handler ikke om angst, men om en terskel som har blitt i høyeste laget. Det er ikke så lurt å velge minste motstands vei bestandig, selv om det er behagelig der og da.
Egentlig er det ubehagelig, for jeg ender opp med å skuffe meg selv.
I løpet av denne uka så har begge ungene flyttet ut, og det betyr flyttesjau. Da valgte hønemor å kjøre på. Hva gjør man ikke for sine barn? – selv om de er meget selvstendige. Innerst inne er jeg nok god å ha, særlig når prisen på hvitost får dem til å steile.
Og DE er gode å ha, for nå kjører jeg byen rundt som en helt.
Det høres ut som en stor prestasjon, og det er det – for MEG. For andre er det piece of cake.
Kanskje jeg skal bli taxisjåfør?
Jeg vet iallefall at det er mye bedre å bryte ut av komfortsonen ( særlig etterpå ), enn å lure seg unna, for da lurer jeg bare meg selv.
Det smaker ikke godt; det smaker som Norvegia til blodpris.
Det som smaker godt er når mamma ber med ungdommen på pizzarestaurant når det romler i magen. Det smaker også godt å se at de finner seg til rette på hver sin hybel. Med største diskresjon så lar jeg være å dele bilder fra inspeksjonsrunden min, for de har et mye strengere forhold til sosiale media enn det jeg har.
Sikkert fornuftig.
Vi lærer av hverandre, og jeg har lært at jeg ikke må ha ruta i hodet før jeg begynner. Det holder å lese skilt for skilt, der og da,for da finner jeg fram, selv om bomveiselskapet tjente litt ekstra på rundene mine i går.
Det ble noen strafferunder, men jeg vant likevel.
Over meg selv.
Det er mye mer behagelig å være med Gråtass på tur, for han slipper å sysle med filbytte, motorvei og rushtrafikk.
Eller plentraktoren, som er spesialist på sitt område.
Nå bor jeg offisielt alene, og da tar jeg meg et glass rosevin, ikke for å feire, men for at jeg er stolt over de som flyr sine egne veier. Jeg er litt urolig på innsiden, men ikke fordi jeg er bekymret. Jeg bærer på en rar og ubeskrivelig følelse, for vi har jo bodd i samme hus i 19 og 21 år.
Det gjør noe med løvemammahjertet, det.
Kanskje jeg kommer til å sammenligne meg selv med en gammel bil nå, en som ingen vil ha?
HEI!
Gamle biler kan skinne som bare det. Dessuten er de ettertraktet.
PS Vegard kommer hjem i kveld, og reiser igjen i morgen. Han hadde ikke tid til å være hjemme til søndag, for han har visst flyttet 🙂
Den lille valpen som tillitsfullt sovnet i halsgropa mi, den fikk hjertet mitt til å smelte. Og det fikk meg til å tenke på sårbarhet. Så prisgitt sol og måne den lille er, så prisgitt resten av oss, og så overlatt, ikke til tilfeldighetene, men til verden omkring seg.
Jeg håper den får et godt hjem, med masse omsorg og kjærlighet, og noen regler, for husregler er fint. Alle behøver en rettesnor, selv om vi går våre egne veier. En rettesnor på livsveien vår.
Noen etiske retningslinjer.
I sykepleien har vi egne yrkesetiske retningslinjer, og det er fint. Det er nødvendig for å kunne sikre alle en verdig behandling.
“Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket.”
Reglene er til for å sikre alle vi er i berøring med:
-brukeren
-de pårørende
-medarbeiderne
-arbeidsstedet
-samfunnet
-profesjonen
Muligens skulle profesjonen ha stått øverst på lista, og det gjør den visst også, i virkeligheten, men uten brukeren ingen profesjon. Uten brukeren ingen pårørende, og heller ikke alt det andre som er listet opp.
Nå glemmer jeg et øyeblikk at jeg har ferie.
En ting som får meg til å se rødt, er når noen i en nedlatende tone lurer på hvorfor vi gidder å jobbe i sykehjem eller hjemmetjeneste. Tenk å kaste bort høgskoleutdanningen på det!
Jeg som ikke liker rødt.
De har ikke peiling på hva de snakker om. Vi kan mye, og vi kan litt om alt. Jeg er ikke spesialist på hjertet, men jeg vet litt om hva hjertet behøver og begjærer. Jeg har glemt noen av de latinske navnene, men jeg vet at den skrå halsmuskel heter sternocleidomastoideus, og at den store muskelen bak på ryggen heter musculus latissimus dorsi ( nei, jeg har ikke googlet det, men det interesserte meg da jeg gikk sykepleien, så det er lett å huske ).
Den muskelen har jeg ofte vondt i, fordi jeg står alene med ansvaret i huttaheiti. Jeg har dyktige leger jeg kan ringe til, men de er ikke bare en alarmknapp og tre minutter unna. Jeg har dedikerte og flinke medarbeidere som kommer til unnsetning så fort de bare kan, men det tar sin tid, særlig om el-bilen går tom for strøm.
Jeg kan ikke slå av vakttelefonen og ta matpause, for den er koblet til trygghetsalarmen. Jeg tar pause et eller annet sted på veien, men når alarmen går så flyr kneippbrødskiva ut av vinduet.
Det er forresten sjelden jeg spiser i bilen, men det er det enkelte andre som gjør. Det ligger igjen bevis mellom setene, i form av sjokoladepapir og lignende. Hurtigvirkende kalorier som forsvinner mye fortere enn papiret.
Vi har masse erfaring med mye:
– smertepumper
– medisiner
– støttestrømper
– respiratorer
– hostemaskiner
– peg-sonder
– tracheostomier
– hjemmedialyse
– diabetes ( takk og pris for at vi har sukker-Anna å rådføre oss med )
– blodtransfusjoner
– stomier
– nefrostomier
– ensomhet
– depresjon
-schizofreni og andre psykiske lidelser
– rus
– beinbrudd
– rehabilitering
– hjelpemidler ( heldigvis har vi et nært samarbeid med ergoterapeuten, fysioterapeuten og hjelpemiddelkoordinatoren )
– sår
– demens
– MS
– UVI ( plagsomt og utbredt )
– ALS
-PMS ( vi ønsker oss flere menn inn i omsorgsyrket )
– og alle de andre bokstavene
Vi har erfaring med SÅ mye mer enn det der, så kom ikke å fortell meg at vi er annenrangs sykepleiere og omsorgsarbeidere, som jeg tilfeldigvis overhørte her om dagen. Vi er kanskje ikke spesialister på ett område, men vi er som poteten, vi kan brukes til ( nesten ) alt. Nesten alt, for når en bruker som er oppegående i hodet prøver å krafse etter meg, eller kommer med slibrige kommentarer, da setter jeg ned foten.
DA smeller det!
Respekten skal nemlig gå begge veier.
Jeg opplever at brukere kommer fra sykehuset midt på natta, der møtet med sykehuset var så “effektivt” at hun ikke engang ble registrert i mottagelsen. Jeg opplever også at kommunikasjonen går på skinner, sånn at alt hun behøver av utstyr blir sendt med hjem.
En mann jeg kjenner rakk akkurat å få en finger opp i rumpa før de snudde ham rundt, og sendte ham hjem, med uforrettet sak. Han kom hjem som et eneste stort spørsmåsltegn. Hva hadde jeg der å gjøre?
Jeg må skryte av kreftpoliklinikken ved Orkdal Sykehus, for de er suverene. SLB ( seksjon lindrende behandling ) på St Olav er også i en klasse for seg. Det er mange som er i en klasse for seg, og som vi samarbeider godt med, men akkurat i dag så velger jeg å fremheve disse to.
Og jeg tar meg den friheten å fremheve noen av våre lokale leger, uten å nevne navn. De er tryggheten vår når det går mot slutten.
Uten dem var vi ingenting, og uten oss hadde de ikke klart det.
Mitt privilegium er å være den som trekker i trådene, og den som er bindeleddet mellom sykehus, medarbeidere, legekontor, apotek, helsestasjon, og andre nødvendige instanser.
Neste gang noen ymter om at vi er andredivisjons pleiere ( ingenting er galt med å spille i andredivisjonen, det er ikke det jeg mener, men vi spiller mesterligaspill, og topper laget ), da smeller det!
Det viktigste er å gjøre sitt beste.
Ikke har vi lønninger som er i samsvar med det vi gjør, heller. Det er bedre betalt å løpe etter en ball, iallefall om du spiller i eliteserien. Fotball interesserer meg egentlig ikke – jeg vet at den er rund – men jeg jobber gjerne etter go`fot-teorien til Nils Arne Eggen.
Jeg klarte å rote bort innlegget fra i går, så jeg gjør et forsøk på å gjenskape det. Alt vi har lest og sett og opplevd setter seg jo i kroppen, så ordene er nok der et sted.
Utenfor Sletringen Fyr er det lumske farvann. Det glitrende havet skaper seg plutselig om til bårer som ligner en ildsprutende drage, selv om elementet er vann. Havet freser mot himmelen med voldsom kraft, før det legger seg til ro igjen.
Sånn er det med angsten også.
Den slår plutselig til, helt ut av det blå, og ut av intet. Jeg har aldri opplevd panikkangst, takk og pris, for det er sikkert forferdelig. Hos meg er det mer indre uro, og ei klo som strammer til rundt halsen. En følelse av at det blir tungt å puste, pluss at hjerteslagene er på ville veier.
Innenfor fyret, innaskjærs, er det roligere. Da vi padlet fra Sletringen og tilbake til Titran, kjente vi etterdønningene fra båra under kajakken. Ikke i form av bølger, men mer en udefinerbar kraft som bar oss fram, en siste rest av mektige natukrefter.
Sånn er det med angsten også.
Samtidig som den er slitsom og utmattende, så gir den styrke og lærdom. Jeg lærer meg selv å kjenne, og jeg finner ut hva jeg er bygd av, hva jeg tåler og ikke tåler. Jeg tåler det meste, for den gir meg en slags urkraft.
Den er ikke en venn, selv om jeg prøver å forsone meg med den. Jeg kaller den heller en følgesvenn, som utfordrer meg til kamp av og til. Den er ikke en uvenn heller, for enten er du venn eller så er du det ikke. Jeg vil heller gå side om side med gleden, bekymringsløsheten og alt mulig annet med positivt fortegn. Jeg liker ikke alle disse u`ene, for jeg er enig med Ludvik fra Flåklypa.
“Nei, Ludvig hadde slik en angst for alle disse u`ene, som menneskene satte foran ordene. Hvor ofte hørte og leste man ikke om uvennskap, utroskap og ufred. Fikk man bare denne bokstaven vekk, ville resten av ordet bli til bare glede.”
Ludvik er en modig og fin liten fyr, selv om han er livredd det meste av tiden. Angsten og nervøsiteten driver ham framover.
Da gir han bånn gass.
Hos meg bryter tankespinnet ut om natta, i form av svette, og noen ganger tårer. Ikke en enslig dråpe, men jeg bader i svette, sånn at jeg må dusje og skifte sengetøy på feil tid av døgnet, og alt for ofte.
Jeg må huske å ta litt ekstra salt på egget, for å kompensere.
Hodet er som et skvalpeskjær, der tankene er vanskelig å kontrollere. Jeg lærte da jeg tok båtførerprøven at skvalpeskjær er skumle saker. De har så vidt hodet over vann, og sjøen skvalper inn fra alle kanter, ustanselig. Da tenker jeg på alt, fra vifta på badet som streiker når jeg skal dusje, og på to av de tre lyspærene som ikke funker, også på badet. De er heldige, lyspærene, som kan ta kvelden med et blunk, mens de lar andre ordne opp for seg.
Bli lys, og det ble det, for det meste ordner seg.
Bare så det er sagt, jeg bobler over av glede, takknemlighet og alt det andre som er lyst og fint. Boblene vinner over de frynsete tankene hver eneste gang.
Etter en stund, etter at de har rast fra seg.
Disse små bagatellene blander seg med opplevelser fra tidligere, for eksempel samlivsbrudd, depresjon, dysmorfofobi, tvangstanker, bulimi en gang i verden, prestasjonsangst og alt mulig annet rart, pluss det at ungdommen er på flyttefot.
Så heldige de er som står på terskelen til å fly ut av redet. Ikke alle får den muligheten, og det er sunt å klippe navlestrengen, selv om mammahjertet har en rar følelse inni seg.
Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ
bort fra mæ, og at æ mått stå igjæn.
Har æ lært dæ nokka godt
va æ ærlig i stort og smått
og kain æ sei æ gjor mitt bæste lille vænn
Flyg avsted, flyg avsted
æ e her, men i hjertet e æ med
Flyg avsted, å, flyg avsted
ut i ville vakre verden, avsted.
– Åge Aleksandersen –
Helt fra jeg så dagens lys, med navlestrengen rundt halsen, så har jeg vært en grubler, eller fintenker som noen kaller det. Jeg funderer og analyserer og sammenligner og grubler helt til krampa tar meg. Nå kom jeg akkurat på at det jeg av og til kjenner som et grep rundt halsen sikkert ikke er ei klo likevel. Det er navlestrengen jeg husker.
Selvfølgelig er det den.
Jeg er fullstendig klar over at det er forskjell på angst og engstelse, og kanskje er jeg mest det siste. Kanskje er jeg mest en engstelig sjel, selv om tryggheten har kommet med (padle)åra.
Jeg er nesten helt sikker på at det er mest engstelse, når jeg tenker meg om, og det gjør jeg jo hele tiden.
En annen type angst, som er selvforskyldt, er den som kommer dagen derpå, eller helst om natta den også, etter en fest. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Alkohol lager kaos i hjernebarken. Selv om jeg vet at jeg ikke har sagt eller gjort noe galt, så ligger jeg i senga og er livredd, akkurat som Ludvik. Da er det best å ligge innerst, selv om jeg ligger i senga for meg selv.
Det må være en slags kjemisk krigføring som foregår, for den type angst er lammende, men ikke mer lammende enn at jeg står tidlig opp. Hver gang det skjer så tenker jeg – ALDRI MER!
Det må jeg huske til neste gang.
Det beste er å komme seg i aktivitet, gå en tur, og legge det bak seg. Jeg starter på ny frisk, og synes det er mye bedre å føle seg frisk og opplagt, for da kan jeg ta en tur med min venn kajakken.
Der ute kan jeg sovne sittende om jeg vil. Jeg finnes ikke redd for noe, det eneste må væe om det dukker opp en spekkhogger, for jeg har hørt at de kan være farlige innenfor sitt vakre ytre. En flokk med niser som danser rundt båten er bare fint. Jeg glemmer ikke den sommerkvelden vi var omringet av hundrevis. De lekte, og tok til og med salto i lufta, rett foran øynene på oss.
Er det rat jeg elsker havet?
I går kveld padlet vi rundt Dyrøya for å legge naustfesten bak oss, selv om den var skøy. Vi tok en liten rast underveis, og jeg klarte akkurat å sitte lenge nok til å sluke ei brødskive med brunost, for det vr flyvemaur og knott overalt. Flest knott selvfølgelig, for den er en mare.
Martaum er ingenting i forhold, selv om den også gjorde sitt for å stikke kjepper i hjulene for oss. Den hektet seg fast i åra, og nektet å slippe taket.
Den ligner litt på angsten, men jeg snodde meg fri.
Terna hvisket over hodet på meg, i den grad ei terne kan hviske; Se opp for skvalpeskjær og brenninger, lille venn. Pass deg for båra.
La tankene hvile.
Hun lander på brygga, og ser like fredfull ut som det jeg gjør når jeg er i mitt rette element. Men hun får ikke lov til å bygge rede på hodet mitt. Hun kan bli der en stund, men jeg vil ikke dyrke de negative tankene, sånn at hun slår seg ned for godt. Hun skal få lov til å sveve fritt og høyt, så kan hun hilse på en stund når hun føler for å hvile.
Her hjemme er det dyner og puter, sengklær, håndduker, kjøkkenutstyr og masse annet i fri flyt. Det er visst flere enn meg som opplever august som en ny start.
Og jeg har vært på reisefot. Geiranger var en fin opplevelse, og en turistmagnet. Jeg så japanere i bittesmå el-biler overalt. Små, grønne biler ( det kan knapt betegnes som bil ) som snodde seg oppover og nedover veien på begge sider. De hadde gått i land fra Crown Princess, som hadde ankret opp innerst i fjorden. Hurtigruta ble bare småjenta i forhold.
I dag drar det ene flyttelasset, og tirsdag neste uke reiser det andre.
Det blir rart.
Jeg håper at studietiden og hybeltilværelsen blir et nytt og spennende liv.
I går prøvde jeg noe nytt, som heter Gongbad. Det var en banding av yoga og avstressing, med lyd av trommer og fokus på pust.. Vanskelig å beskrive, men da trommene drønnet som verst så var det rene flodbølgen som slo innover kropp og sinn, og tok tankene med seg.
Jeg tillater meg å dele dette bildet, som allerede ligger ute på facebook. Solveig M. Myrvold tok oss med til en annen verden for en stund.
Vår helt egen verden, for alle opplever det på SIN måte. Hun understreket det helt fra første stund.
Jeg ble avslappet og glad bare av å se på henne, for hun utstråler noe helt spesielt.
Jeg håper at hun kommer tilbake, og da anbefaler jeg flere å prøve.
Trommene og de andre lydvibrasjonene var en slags renselse for sjelen. Noen ganger klukkende lette, og andre ganger rene tsunamien. Det ga en merkelig følelse, og det var heller ikke vondt for ørene. Jeg ble nesten litt opprørt, fordi tsunamien lignet på mine egne følelser,
Det trillet til og med en lydløs tåre underveis.
Vanskelig å forklare, men i dag kjennes det ut som om jeg har vært på tidenes fyllefest. Ikke fikk jeg sove i natt heller; jeg som trodde at jeg kom til å sove som en stein etter dette. Jeg er nok en vanskelig nøtt å knekke, selv for trommene, for det er mye stress gjemt i denne kroppen. Kanskje det er grunnen til at jeg fikk uro i hele kroppen underveis, mens de andre pustet dypt og tungt? Jeg hørte til og med et snork, selv om jeg var i min egen verden, og på min egen matte.
Så avslappet blir jeg aldri, tror jeg, at jeg sovner midt i seansen, men det hadde vært godt.
Zzzzzzz………
Det var sikkert mye gørr som skulle ut, men etterpå ble jeg varm og fjern og rolig, sånn at jeg nesten ikke orket å prate. Jeg er ikke så pratsom ellers heller, men dette var noe annet.
Jeg er fornøyd med at jeg lot meg rive med, bortsett fra når vi skulle si et mantra høyt. Da knep jeg leppene sammen, for jeg synes det er unaturlig for meg.
Jeg skjønner hensikten, men likevel, Rom ble ikke bygd på en dag.
Sat Nam. Sat på innpust og Nam på utpust.
Jeg er sann.
Og jeg er mye mer enn det. Ikke minst tankefull.
Jeg skulle ønske at det var like ryddig i hodet som det er i klesskapet mitt. At jeg valgte tanker like lett som jeg velger antrekk. At jeg forkaster en tanke når jeg velger en ny. Det er sånn jeg gjør det. Hvis jeg kjøper et plagg, så kaster jeg et annet, eller gir det bort til Frelsesarmeen.
Det er så enkelt som bare det, og det er muligens en tvangshandling.
