Noen ganger må jeg øve meg i å la være å gjøre ting, selv om det høres merkelig ut. I år skal jeg la være å vaske rundt huset til jul, og jeg håper at jeg ikke går på en sprekk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heller litt støv i kriker og kroker enn et rent helvete.

Hvis jeg har bekymringstanker så øver jeg på å samle dem opp, og gi dem maks en halvtime å boltre seg på, hver dag, for det har jeg hørt er lurt. Ikke la dem ødelegge hele dagen; en liten stund er mer enn nok.

De fleste bekymringer blir det ikke noe av likevel.

Nå merker jeg at hele min kropp er i uroden. sikkert på grunn av nedtrappingen av Zoloft. Enten er jeg irritabel på grunn av at det skjer en endring i hjernen et sted, eller så er det  fordi jeg forventer at jeg skal kjenne noe. Jeg blir fort irritert om noe går på tverke, og jeg er sitrende urolig fra topp til tå.

Jeg som ikke liker føtter og tær.

Jeg synes det er rart å bo i huset mitt nå som jeg ikke har samboeren her lenger, og nå som begge barna har flyttet ut. Huset er ikke riktig mitt og vårt mer, og jeg føler meg litt fremmed, på en måte. Jeg legger merke til alt som han har gjort, med tanke på oppussing, og da svirrer tankene ekstra mye.

Jeg kommer meg liksom ikke videre.

Jeg har jo kommet meg videre på mange måter, men er jeg på rett vei? Skal jeg begynne på nytt i et annet hus? Mister jeg noe verdifullt om jeg velger å flytte?

Jeg tror at jeg ville hatt godt av det.

Hjemme er der hjertet er, selv om mange minner sitter i veggene. Hjemme er ikke det samme når barna ikke bor hjemme, selv om de kommer hjem av og til.

Jeg sliter litt med disse tankene.

Alt dette er vel sånne tanker som alle sysler med fra tid til annen. Heldigvis, bank i bordet!, sliter jeg ikke med helsa, selv om hodet hører med til resten av kroppen. Jeg er frisk som en fisk, bortsett fra at ryggen streiker av og til, men det er ikke dødelig.

Så jeg er heldig.

Og jeg er heldig med disse to,og med dette minnet, som er noen år gammelt. Det må være den beste jobben jeg har gjort.

Det føles sånn.

I år gleder jeg meg litt ekstra til jul, selv om jeg har seinvakt julaften. Jeg gleder meg til Amanda og Vegard kommer hjem, til mitt hus og deres hjem. Jeg gleder meg til å se Tre nøtter til Askepott før jeg skal på jobb, og jeg håper at mamma og pappa ber oss hjem på julemiddag 🙂

Jeg elsker dikt, helst andre sine ord, men dette har jeg skrevet selv:

Advent kommer listende på tærne,

og hun vil så veldig, veldig gjerne,

koste av seg snøen der på trammen,

finne ro og bare være sammen.

Bare være engel på en sky,

vente på en dag så blank og ny,

løpe etter hvite snøkrystaller,

lykkelig fordi at snøen faller.

Hun vil gjerne se den andre siden,

drømmen hennes er å fange tiden,

den som handler om å skape fred,

være nær og høre til et sted.

Se på pynten ytterst på ei grein,

passe på å ikke bli for sein,

til å være henne, bare leve,

være varm og hjertelig til stede.

Kanskje er hun heldig og kan finne,

verdens aller beste juleminne,

innerst under greinene på treet,

julemorgen vet hun at hun ser det.

Tankene og ordene som flykter,

hun vil mye heller tenne lykter,

vende nesa opp mot stjernehimmel,

ruse seg på nattsvart stjernevrimmel.

Hun vil gjerne bort og bare klemme,

inni hjertet lover hun å gjemme,

mennesker som gir litt av seg selv,

 er en lysende og magisk julekveld.

– Tove –

HJERTETRU

DU, DU SÅ AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ. 

DU, INGEN Å INGEN, MEN DU,

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR,

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU

Jeg er ikke så rent lite glad i denne gjengen altså, selv om vi er totalt forskjellige. Sammen er vi kaos, og sammen er vi dynamitt, for vi klarer alt, kjennes det ut som.

I dag åt vi eplekake med is før vi sa god helg til hverandre, men sist fredag glemte vi hele greia med fredagskaffe. Det er typisk oss, for ingen dag er lik den andre.

Det er derfor vi jobber her.

Hos oss er det takhøyde. Det er plass til ulikheter, diskusjoner, omsorg, latter og tårer. Det er alltid rom for å himle med øynene over el-bilen som går tom for strøm, eller alarmen som går midt i vaktskiftet – det er en gammel kjenning av hjemmetjenesten som har ramla utpå.

Det er alltid rom for å spørre – hvordan har du det egentlig?

Selvfølgelig kaster vi oss i bilen og rykker ut. Vi har en underlig og forunderlig respekt for alle, selv om vi blir litt oppgitt innimellom. Hvorfor drikker du egentlig?

Hvorfor slutter du ikke?

Så enkelt er det ikke, for det er ikke så enkelt å være menneske. Det er ikke så lett å skulle ta i mot hjelp fra andre. Det er ikke bare, bare å slippe fremmede mennesker inn i huset sitt, selv om vi kommer for å gjøre dem en tjeneste.

Det nye i tiden er hverdagsrehabilitering, altså hjelp til selvhjelp. Vi skal jobbe med hendene på ryggen, og det er det ikke alle som liker. Hvorfor står du der og henger? Er du ikke her for å vaske ansiktet mitt, og under armene?

Tell til ti.

Pust med magen.

Kontoret vårt er en oase av galgenhumor og hjertevarme. Ja, vi flipper ut og ler av både det ene og det andre, men bare for lukkede dører. Vi MÅ det, for det skjer så mye hele tiden. Det skjer så mye artig og trist og rart og forskrekkelig, at vi på ett eller annet vis må få utløp for “galskapen”.

Vi er en ballong som langsomt fylles med luft, og når vi kommer hjem, altså på kontoret, så smeller det. Ut kommer både tårer og lattertårer, for de smaker ulikt. Rapporten blir en form for renselse, men EN ting er sikkert, hvis jeg blir betrodd noe hos en bruker som h*n ikke vil at andre skal vite, så holder jeg kjeft.

Så lenge det ikke står om liv, da.

Jeg er stolt over engasjementet og stå på-viljen. Utihavet takler vi og tåler vi det meste. Alle kjenner alle, og vi er sårbare og sterke som f**n.

Å ha gode kollegaer betyr veldig mye, og det gjør seg ikke selv. Det krever at vi blir gitt rom til å si akkurat hva vi mener. Et sånt rom har vi. Det krever gjensidig respekt. Det har vi også. Jeg liker at vi har en direkte tone, for da kan jeg snakke ansikt til ansikt, istedet for bak ryggen på noen.

Bak ryggen er det jo ingen likevel.

Jeg liker selvstendigheten, og mangelen på profesjonskamp. Det er forskjell på hjelpepleier, omsorgsarbeider, sykepleier og leder – skål for den lille forskjellen! – men vi drar nytte av hverandre på hver eneste vakt. Dette er JEG flink til, og dette er DU god på.

Jeg vil svært gjerne ivareta sykepleieroppgavene, men det betyr ikke at det er profesjonskrig. 

Hurra for oss <3

Dette er en kjærighetserklæring til hver og en av dere. Jeg vet hvem jeg vil ha som primærsykepleier om jeg blir syk ( eller kanskje jeg velger en omsorgsarbeider i stedet ), for jeg kjenner dere ut og inn. Jeg vet hvem jeg ikke vil ha til å stelle såret mitt, og hvem jeg ikke vil betro mine innerste tanker. Jeg vet hvem jeg vil ha ved senga mi, og hvem som skal få æren av å sparke meg bak når jeg tenker at jeg ikke orker mer.

Jeg vet hvem som er flink til å jobbe med hendene på ryggen, og hvem som alltid gjør det lille ekstra. Jeg vet at hun jeg minst trodde det om, er en av de aller beste. 

Jeg vet også hvem som er best på hygiene, og jeg kjenner henne som alltid tenker helhet. De eneste kravene jeg har?

– Bank på før du går inn

– Bruk skoovertrekk

– Vask hendene før og etter

– Ikke kikk på klokka

– Ikke snakk over hodet mitt

– La meg være i fred på do

– Puss brillene mine hver dag ( like viktig som tannpuss )

– La meg få morgenstell klokka sju ( jeg er morgenfugl )

– Legg meg klokka ni ( jeg er vanedyr )

– Vis omsorg og respekt

– Ikke riv av meg dyna ( jeg hater å være avkledd )

Hva mer kan jeg be om?

SØSTER, DU VA MED, 

DU HOLDT MÆ LEVENDE.

DU, SOM MED VILJEBLIKK, 

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK. 

DU HAR VÆRT MED Å SÅ, 

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP, 

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR,

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har bestemt meg for å trappe ned på Zoloft igjen, eller Sertralin, som den også heter. Kjært barn har mange navn. Jeg har tenkt på det en stund, og nå er jeg motivert til å gjøre et nytt forsøk. Det forrige forsøket gikk nemlig rett i dass.

I det jeg satte meg ned foran PCn, med frokosten, etter å ha tatt halve dosen, så oppdaget jeg at det er Verdensdagen for psykisk helse i dag.

What a coincidence!

Skal jeg ta det som et godt tegn?

Det er ikke et nederlag å ta medisiner når man må, men kanskje jeg ikke må lenger…?  Akkurat det er jeg usikker på, men det vil nok resten av verden merke. 

Kom ikke å si at dere ikke er advart, for nå skal jeg være min egen forsøkskanin:-)

Jeg er redd for at medisinen legger en demper på alle slags følelser, og det vet jeg ikke sikkert før jeg har sluttet. Jeg står ikke på doser som kan ta livet av en hest, men likevel, det gjør noe med hodet, på godt og vondt. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har hatt uvurderlig hjelp av dem underveis. De har blitt en slags trygghet, og et alibi.

Vi er partners in crime.

I gode og (v)onde dager.

Jeg finnes ikke redd for å skrive om det, for går det ikke, så går det ikke. Da er jeg en erfaring rikere, og andre kan kanskje nikke gjenkjennende – eller ikke. Noen vil kanskje riste på hodet, men det rister jeg bare av meg. Jeg vil bare riste løs og være meg selv, jeg.

Jeg er både suksess og nederlag. Jeg er både glad og trist. Jeg er både JA og NEI.

Det handler om å sette fokus på psykisk helse. I år fokuserer de på å finne glede i hverdagen. Det er viktig å glede seg til noe, men det er også viktig å glede seg over det som allerede finnes. Jeg vet at min egen psykiske helse har det mye bedre når jeg er fysisk aktiv, så derfor jogget Milla og jeg opp til Margretes Minde i ettermiddag. Vi møtte ikke en sjel, men turen gjorde underverker for både kropp og sjel.

Jeg håper bare at vi er flåttfri, for det kryr av flått på Hitra. Her ser dere iallefall ei som har det flott uten Zoloft.

Se, hun gliser, og det er det som er så fint med å ha en hundevenn.

Det du ser er det du får.

Ofte bærer vi masker. Vi smiler på utsiden og gråter på innsiden, men jeg synes likevel at det er lett å avsløre sannheten, for det sitter i blikket, når masken faller.

Øynene klarer ikke å lyve.

Her har jeg latterkrampe på begge sidene, og det er sånn jeg helst vil ha det. Jeg vil at innsiden og utsiden skal stemme overens, slik som Milla er, sånn at det du ser er det du får.

Dønn ærlig.

Jeg elsker humor ( Ikke vitser ), for det er et dyrebart verktøy, en døråpner,  brukt på riktig måte. Jeg er glad i dype, alvorlige samtaler, og jeg er like glad i skitsnakk og lettfordøyelig prat. Jeg er en mester i å få latteranfall når det ikke passer seg. Det er både pinlig og deilig på samme tid, for da føler jeg meg litt uoppdragen.

Ung og bekymringsløs og uoppdragen.

Jeg er glad for at det har blitt lettere å være åpen om psykiske plager, selv om det fremdeles er en vei å gå. Fremdeles er det lettere å få noen til å signere gipsen din, enn det er å få dem til å se deg i øynene. Fremdeles er det lettere å være døråpner for en som har et fysisk handicap, enn det er å spørre noen:

Hvordan har du det EGENTLIG?

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

– Halldis Moren Vesaas –

Selv har jeg kommet dit at jeg har akseptert hva som er en del av meg. Så er jeg ikke like opplagt hele tiden. Så er jeg den første som finner senga når vi er på venninnetur. Javel så trekker jeg meg tilbake av og til, og sitter i sofaen med strikketøyet, eller går en tur helt alene. Men jeg slipper aldri hendene til de andre likevel.

Jeg sender ei melding, legger en lapp i hylla deres på jobb, spør dem til råds, er rådgiver selv. Det hender at jeg ber dem med på tur, eller legger en liten overraskelse i postkassen deres. Jeg er et snikende ullteppe, men også et teppe de kan legge over skuldrene sine når de fryser.

Jeg ber dem aldri om å dra dit pepper`n gror, selv om noen av dem er dønn ærlige. Spesielt EI er brutalt og nådeløst ærlig, og jeg digger henne.

 Hei Linn 🙂

Sammen er vi mangfold. Vi må våge å ønske hverandre lykke til med livsprosjektet, for noen ganger holder det hardt å være menneske, selv om det også er vidunderlig vakkert.

Break a leg!

I går feiret vi Anna. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En kveld full av mimring, latter, god mat og god drikke. Herregud, så artig det er å møtes!

Tilsammen så har vi god hukommelse, selv om vi er 250 år. Nesten 250, for Randi blir ikke femti før i desember. Hele kvelden var krydret med anekdoter fra ungdomsskoletiden. Jeg vet ikke om det er riktig bruk av ordet, men Wikipedia sier at anekdote er en kort, karakteristisk ikke-dokumentert historie om en kjent person eller begivenhet, så da passer det likevel.

Det ramler på med 50åringer, og det får meg til å tenke. Tenke gjør jeg jo hele tiden, og noen ganger litt for mye, men jeg mener sånne spesielle tanker. Om liv og røre, om vennskap, taknemlighet, og om investering i eget selvbilde. Om selvinnsikt, selvutvikling, og  dette ble mye meg.

Den nye meg.

Henne som jeg har jobbet steinhardt for å finne. Jeg visste jo innerst inne at hun var der, men hun havnet litt i skyggen av seg selv. 

Den beste investeringen jeg har gjort er å rykke tilbake til start. Jeg valgte det ikke selv, for en vakker dag så sa kroppen stopp. Den ville ikke mer. Den var lei av å sende signaler som ble oversett og ignorert, så da møtte jeg den veggen som jeg tidligere bare hadde hørt snakk om.

Snakk om smell!

Det finnes skattesmeller og andre smeller, og de fleste går på en smell eller tre i løpet av livet. Det som betyr mest er hva som skjer etterpå.

For min del så ble det mye lettere å være en god venn etter at jeg ble venn med meg selv, selv om ikke alle dager er rosenrøde. Det ble mye lettere å ta plass på jobb, for nå fikk jeg mot til å skinne. Jeg fikk mot til by på omsorg, kunnskap, trygghet og ansvar. Jeg kunne jo ikke være den trygge sykepleieren når pingla overskygget meg.

Det hender til og med at noen får en klem.

Jeg fikk boka Tegnehanne i bursdagsgave fra en av sykepleierne jeg jobber sammen med. Tegnehanne er sykepleier hun også, og hennes ord og bilder treffer en nerve i meg. En herlig bok om hverdagen i verdens beste yrke.

Å investere i venner og vennskap er det nest beste som har hendt. Ikke nest best fordi jeg setter meg selv over andre, men igjen, det er vanskelig å være en venn om man ikke kan omfavne seg selv. Jeg er så heldig at jeg har mange venner, på forskjellige plan. Noen snakker jeg med hver dag ( ikke på telefonen, for det liker jeg ikke ), andre møter jeg på jobb, og noen ser jeg en sjelden gang, men jeg vet hvor de er.

Badevenner, barndomsvenner, strikkevenner, skravlevenner, kollegavenner, bestevenner, hjertevenner, perlevenner, studievenner, gamle venner og nye venner.

Jeg skulle gjerne investert i nytt hus, nye møbler og annet nytt, for jeg ser så mye fint rundt omkring. Jeg vet hvordan jeg vil ha det, men det får bli litt seinere. Møblene mine er fra 1800-tallet, minst…, for de stammer fra ei messe som var i idrettshallen for mange år siden. Alle gjorde et kupp, og kjøpte likedan, men det er sikkert bare jeg som har dem i stua fremdeles. En vakker havner de på dynga, men de vet det ikke selv.

De skal brennes på bålet, for de er utslitt.

Vennskapene mine er mer slitesterke enn møblene. De blir bare finere og finere med årene, for jeg synes at kvinner og menn kler modenhet og alder.

Vår beste alder er NÅ, og ennå kan alle ting skje.

Jeg har nye, flotte vinglass, og jeg har mye god vin på hylla. Jeg har hele bordet fullt av fine gaver og gode ord, etter bursdagsfeiringa mi. Jeg har ikke ryddet det bort ennå, for jeg går av og til bort å ser på gavene, eller leser kortene på nytt.  Jeg er frisk og takknemlig. Jeg bor på et trygt sted, der alle kjenner alle. Akkurat det er på godt og vondt, for det er alltid noe som rører og berører en. Vi kjenner hverandre, eller vet om hverandre, og da blir det alltid sånn.

Skjer det en katastrofe i Huttaheiti så er det vanskelig å ta innover seg, mens hver minste lille hendelse her hjemme går rett inn i hjertet, enten det er glede eller sorg. Det er mye lettere å identifisere seg med det som er nært, iallefall for meg.

Jeg burde vært mer global, men jeg tror at min jobb er å gjøre en god jobb her hjemme, på mitt felt.

Ellen var også med på festen. Ei sprudlende, festlig, og feiende flott dame, som det er lett å bli glad i. Hun blomstrer, og trives helt sikkert ikke i skyggen, hun heller.

Ei storesøster-rose skulle alle hatt.

TO ROSER

Det kom til mitt bord to roser,
to halvsprotne roser i stad.
Eg sit her og ser på dei båe
og blir så forunderleg glad.

To halvopne, kviskrande munnar
som lovar så halvt om halvt
at enno er inkje til endes
og enno kan hende meg alt.

Og røyster eg trudde var tagna
for alltid i sjølve meg
svarar i undring og jubel:
Ja enno kan alle ting skje!

– Halldis Moren Vesaas –

Jeg hadde to valg i dag. Enten gjøre noe fornuftig, eller gjøre noe som var enda mer fornuftig, så vi gikk på tur i stedet for å stelle hjemme. Jeg har fri etter arbeidshelg, så det fristet å nyte sola, og resten av været.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha gått ca 100 meter så havnet vi rett under ei svart sky, som ikke holdt på vannet. Det var bare Ei sånn sky på himmelen i dag, og den ville gjerne spille oss et lite puss. Det var regn, hagl og sol samtidig.

Vi ble søkkvåte begge to. Det regnet så kraftig at skoene mine rant fulle, og jeg kunne ikke bare riste det av meg, som Milla gjorde.

Heldigvis kom sola tilbake.

Vi la oss ned på et svaberg, akkurat sånn som klippfisken gjør, og tørket i sola.

Men først studerte vi regnbuen.

Løypa ut til Svalbalen på Titran er godt merket, og turen er fin. Turen er som et helt liv, på godt og vondt. Først ble vi søkkvåte, som når vi gråter i bøtter og spann, og etterpå kom sol og vind og strøk oss på kinnet.

Utenfor brant dønningene, og av og til slo båra opp. Den var en søyle av krefter, som intet menneske kan måle seg med. Det drønner skummelt av havet utenfor. Det er nesten som en advarsel: Jeg glitrer på fine dager, og lokker deg ut i båten din, men pass deg, for det er jeg som bestemmer. Det er jeg som er sterkest av oss to, men du kan gjerne låne meg når det er havblikk.

Jeg hørte disse ordene i dag.

Jeg gikk alene, og da hører jeg så mye mer enn når jeg går sammen med andre. Jeg lytter, og puster, og finner lignelser under hver ein stein.

Og jeg finner sanger som går rett inn i hjertet, fordi jeg drar kjensel på melodi og tekst.

Ja, æ ror på djupet langt i fra land,

og æ ror aleina,

og æ minnest ennu den dagen æ fann,

at æ ror aleina.

Nu finn æ mæ her blant holma og skjær, 

med tona og vindskeive ord.

Før så æ på båtan fra bygga, 

nu e det æ som ror

Her i trebåten min

har æ heile livet mitt med. 

Så æ kan ikkkje berre legg inn åran,

å la mæ driv i land et sted

Førr mangle æ meining og retning nån gang, 

så e æ aleina ombord.

Og æ veit æ må videre, 

så æ ror

– Tonje Unstad –

 Alle ror på sett og vis alene, selv om de ror i takt. Til og med når de sitter i samme båt, så er de på en måte alene. 

Vi nådde målet til slutt, og vi åt matpakken vår, ei brødskive til hver av oss.

Underveis så gikk jeg på trynet, og stuket to fingre, men det verste var at jeg slo hull på kneet. Ikke mitt kne, men den nye turbuksa sitt kne.

Sånn er livet; det dukker stadig opp uventede hendelser, men heldigvis har mamma symaskin, så buksa blir like hel igjen. 

Noen ganger dukker det opp uventede hendelser som gjør dagen, eller iallefall kvelden, lysere, for på mandag fikk jeg ei hodelykt i gave. Den skal ligge i tursekken min, sånn at jeg ikke går meg vill i mørket.

Det var det de sa, at jeg aldri måtte gå på tur i mørket uten, og så fikk jeg ei lykt som er bare mi.

Tusen takk for omsorgen og omtanken.

Går jeg på trynet så kan jeg iallefall signalisere hvor jeg er, for jeg er aldri flink til å melde fra hvor jeg går 🙂

Hvis jeg glemmer å lade telefonen så kan jeg ” Gi lys”,

Men bare når jeg må, for jeg liker å vandre i mørket.

Da ser jeg stjernene best.

Milla har alltid stjerner i blikket når hun får være ute. Vi passer sammen som hånd i hanske, og var nok ment for hverandre.

Da jeg skulle hilse på flokken for første gang, så var hun den første som kom bort til meg. Hun var allerede min, men det kunne jo ikke hun vite.

Eller visste hun det?

Hils på Kokkelandslaget:

Jo flere kokker, jo mer søl, er det noe som heter. Akkurat den påstanden ble motbevist i går, for disse gutta hadde det klart. Så klart at de til og med var kledd for anledningen. Vi ble mektig imponert, og det skulle komme mer.

Mye mer.

( Designet og strikket av Anette )

Alt startet med at Ellen fikk en opplevelsesdag i 50års-gave fra oss. Vi kaller oss Venner for livet, og det skal vi fortsette med.

Hele livet.

Sammen så er vi kreative, på hver vår måte. Anette kom på at vi kunne melde oss på Rosa Sløyfe-løpet, hvis det var lov, Ikke startet vi, og ikke gikk vi over målstreken, men vi deltok. Vi støttet en god sak, men vi gikk vår egen vei. Vi møttes ved flyplassen, og fra og med da så hadde June regi, selv om vi blandet oss borti. Det er typisk kvinner å ville ha et ord med i laget.

Vi gikk opp til Hakkberget, og videre over til trimhytta på Nabeita. June eier ikke retningssans, men det gikk heldigvis bra. Hun har mange andre kvaliteter som veier opp for manglende retningssans, så inne i hytta disket hun opp med havregrøt og nogo attåt.

Et herremåltid, hva nå det skal bety. Hvorfor kalles det herremåltid når noe smaker ekstra godt?

Som tilbehør til maten hadde vi quiz, der ingen tapte og alle vant.

I dartkonkurransen møtte jeg veggen – bokstavelig talt – og tapte så det suste, men heldigvis fikk alle premie.

Her er det faktisk et ekte herremåltid på gang. En av kokkene er tilfeldigvis min bror, og han ser ut til å nyte øyeblikket.

Det gjør jeg, også. Jeg bobler over av glede, fordi jeg slipper å lage mat. Jeg velger heller å ta et mellommåltid mens jeg venter. Det går fint an å spise Sørlandschips mens man bader, men det gjelder å hive innpå. for det slagner fort.

Kristin bød oss på boblebad, bobler i glasset, og vi blåste såpebobler.

Så her sitter vi da, mens  mannfolkene lager mat. Det var nemlig en del av bursdagsgaven. Jeg husker ikke hvem ( av damene ) som hadde ideen, men den var genial.

Jeg har valgt ut de snilleste bildene, og det var veldig snilt av dem å lage mat til oss. Renathe var tvileren, den som ikke hadde trua på at de skulle greie oppgaven, men de besto med glans.

De disket opp med treretters, og de sto klar da vi kom, med velkomstdrinker og brede glis.

Dette er en gjeng som er fornøyd med egen innsats, og disse gutta håper på premie.

Jeg, for min del, sovnet med en gang jeg la hodet på puta.

Eller kanskje litt før.

Fem fornøyde damer, men hvor er nummer seks? 

Sjekker grytene, kanskje, men gutta i røyken har det klart.

Likevel er hun vågal og gjestfri,  Renathe, som stiller kjøkkenet sitt til disposisjon.

Se så fint de har dekket bordet. De måtte google “Hvordan brette servietter til festen”, men resultatet ble nydelig. Et høstbord, nesten som ved en høsttakkefest.

Takk for at jeg har så rause og gode venner.

Takk for at vi har hverandre.

Jeg er imponert over hva de har fått til, og hva de har gjort for oss, bortsett fra EN ting.

Gjorde de den skrivefeilen med vilje?

Jeg kan ikke fordra skrivefeil, og mitt bidrag til Ellen var en tale i diktform. To vers fra oss hver, som vi reiste oss og fremførte under middagen. 

En ekstra takk til Aasmund Ingar, som ba spesielt om å få kred i bloggen min 🙂

PS  Jeg skal slutte å tro på det Anette sier, om at du ikke er huslig anlagt, for dette kledde du.

Skagan er det perfekte sted, fordi tankene flyr bort med vinden. Det blåser alltid helt nederst ved havet, og det er en god følelse, så lenge det varer, for når jeg kommer hjem til meg selv igjen så er det fullt kjør.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tankekjør.

Alt, i fra plena som bør klippes en gang til, og plenklipperen som må rengjøres for vinteren, til bilen som burde støvsuges. Huset trenger en vask, og kjøleskapet er nesten tomt. RiksTV skulle jeg ha sagt opp for lenge siden, og bredbåndet likedan, men disse fibergreiene har jeg skjøvet under teppet, istedet for å grave det ned i jorda, som jeg burde og skulle ha gjort.

Sa jeg de riktige ordene på jobb, eller sa jeg for mye? Var jeg effektiv nok, eller sov jeg i timen? Ser jeg trøtt og uopplagt ut, eller er jeg klar for en ny dag?

Jeg fikk til og med purring på fire bøker som jeg nettopp har lånt. Jeg leser fort, men ikke SÅ fort. Jeg får stikke innom biblioteket i morgen.

Med bøkene.

Ikke visste jeg at det var to måneders oppsigelse på RiksTV heller, og da dama fra Telenor spurte hvilken leverandør jeg skulle bytte til, så hadde jeg ikke peiling.

Er det søppeltømming i morgen? Grønt eller blått lokk?

Hva skal jeg ha til middag?

Akkurat det er min minste bekymring, for nå bor jeg alene, og trives med det, selv om jeg savner ungene. I dag var middagen to knekkebrød, med spekeskinke og avokado. Jeg kjøpte nemlig en pose avokado, som jeg skulle sende med min datter til Trondheim. Jeg har aldri spist avokado før, men nå spiser jeg på trass, for den er alt for dyr til å kastes.

Sunt og godt er det også.

Hvordan er et hundeliv?

Ganske behagelig, virker det som. Det er sånn hun ligger når jeg drar på jobb. Hun har hele huset og hele dagen for seg selv, og er lykkelig når jeg kommer hjem, for da skal vi på tur.

Og jeg er heldig, fordi tankekjøret for det meste består av bagateller, selv om de er hissige som veps inni hodet.

Det er et helt vepsebol der inne.

Av og til må jeg holde hendene på hodet, for det er et helv**** til kjør. Når jeg ikke er sliten så klarer jeg å kontrollere dem, men ikke nå. Nå lever de livets glade dager der inne. De stikker, og det gjør vondt.

Fuck cancer, og all annen dritt som jeg hører om. Jeg vil at alle skal ha det bra.

Vi snakket om dette på jobb en dag. Jeg elsker høsten, men er sliten likevel. En av sykepeierne sa til meg: Kanskje det er FOR fint ute nå.

Ja, kanskje det. Det er så fint at det nesten gjør vondt. Naturen er så vakker akkurat nå, og været så fint, at det blir en så skarp kontrast til alt man ser og hører.

Jeg leser ikke Se og Hør, men jeg ser og hører mye likevel. Det hender jeg later som om jeg leser, når jeg sitter på venterommet til tannlegen, men jeg husker ingenting etterpå, for jeg liker ikke venterom.

Det er ingenting å vente med, for livet er her og nå. Her og Nå leser jeg heller ikke, for det er bare en simpel utgave av Se og Hør.

Billigutgaven.

Livet er uansett NÅ. Høsten er nå. Sola er nå, og havet er blikkstille akkurat nå. Akkurat nå går det trill rundt i hodet mitt, men det er veldig lett å skrive ned tankene. Det er som å slå ihjel en veps eller to. Det gir meg en tilfredsstillelse, for da forsvinner det som plager meg.

Kanskje det er noen som kjenner seg igjen?

Sekken var pakket og klar, så etter jobb var jeg bare hjemom og hentet den, pluss Milla. Det er en stund siden jeg var på Tonningen, så jeg hadde glemt hvor langt det var å kjøre dit, og jeg hadde glemt at det var ganske langt å gå. Jeg gruer meg aldri for å gå langt, for det er noe av det beste jeg vet, men det er høst, og det blir mørkt.

Jeg meldte ikke fra til en sjel, ikke før jeg gikk meg på et skilt, der det sto: Jakt pågår. 

Da måtte jeg ringe min bror for å høre om det var trygt å ferdes der, for jeg kan ingenting om jaktregler.

 Kjør på, sa han.

Og det ble en fantastisk fin tur.

Jeg hev etter pusten i den verste kneika, og kjente at det var godt å bli fysisk sliten, og svett. Det er godt å gå alene av og til, for da slipper jeg å prate. Det gjør godt å ha med Milla, for hun er trekkhund, og drar meg opp det tyngste stykket. Heldigvis sto trestammene tett i tett, sånn at jeg kunne bruke dem som holdepunkter på tur ned, for hun trakk da også.

Ei brødskive til oss hver. Det er sånn vi har det når vi er på tur. Hun blir muligens litt løs i magen av kneippbrød, men det er viktig å dele.

Jeg har ikke godt av Sørlandschips jeg heller, men jeg spiser det likevel. Særlig nå, for jeg har 26 pakker liggende, som jeg fikk i bursdagsgave. Jeg deler dem gjerne med mine venner.

Hvilken utsikt! 

Hvilket privilegium det er å kunne spenne på seg skoene og ta en sånn tur etter jobb. Helt alene, fordi jeg velger det selv. Fordi jeg vet at jeg har venner, familie og kjæreste, som bryr seg om meg, og som har hørt rykter om at jeg er på tur, og bekymrer seg for om jeg rekker meg hjem i tide.

Innen mørket faller på.

Det beste med Tonningen? At jeg kan stå på Hitra og se over til Frøya.

Neida, Hitra er alltid flott ( flått ).

I går var vi også der. Da gikk vi til Blåskoghytta før jeg skulle på seinvakt.

Jeg burde vært Hitravert.

Vent litt, det ER jeg faktisk. Jeg forvillet meg inn på et seminar på Hitra, og plutselig sto jeg med et diplom i hånda. Ellen og jeg skulle på et foredrag, og ante etterhvert uråd. Vi var invitert med av to venninner, og ingen av dem dukket opp. Vi hadde latterkrampe, følte oss malplassert, og visste ikke vår arme råd. Hadde vi havnet på feil hylle?

Her er beviset, og hjort er hjort.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvordan har du det?

Hvordan har du det egentlig?

Det er en himla forskjell på disse to linjene; en hel verden av ord, egentlig. En hel verden av tanker, ord og følelser.

Og en hel verden av tid.

Tid er helt avgjørende, for du føyer ikke til ordet egentlig, om du ikke har tid til å vente på svar. Det er kanskje derfor at vi i helsevesenet ofte stopper i tide, og sløyfer det. Vi sparer tid, og vi gjør det enklere for oss selv. Vi overlater til andre å ta den jobben, eller den støyten.

For det er krevende, og tidkrevende.

Dette er det mest vesentlige jeg sitter igjen med etter fagdagen på Røros i går. Et tankevekkende innlegg, fra en lege som satte ord på noe meget vesentlig. Hele fagdagen var nyttig og lærerik, for den handlet om alt, fra diagnose, til symptomer, behandling, statistikker, tverrfaglighet, livet, døden, pårørende, pakkeforløp og prosjekter.

Hele pakka.

Det er ikke en gavepakke å få kreft. Jeg har hørt noen si at de ikke hadde villet være det foruten, for det har åpnet øynene deres, men åååååh……jeg vil heller få øynene opp på annet vis. Uten sjokk og redsel, og uten å føle meg bittelita, under ei dyne som det står Helsevesen på, selv om helsevesenet i Norge gjør alt de kan for å hjelpe meg. De er profesjonelle, de er rasende dyktige på sitt felt, og regninga tar skattebetalerne.

Altså vi; alle sammen.

Et takk det sier lite om tanker som 
man har, 
så væla burde vite hva hjerteblodet bar. 
Men gleden som man eier og trøsten 
som man har, 
de går på stille veier og setter ikke far. 
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav. 
Og sakte, sakte, sakte går vi mot 
ukjent grav.

– Jon Østeng Hov –

Vi er like sårbare alle sammen, og like sikkert som at vi lever, så skal vi dø en dag, om to år, eller kanskje hundre.

Det er derfor at de som styrer landet, og som ikke har fagkunnskapen, må høre på vår stemme. Vi må ha TID. Ikke bare tid til å fjerne svulsten, ikke bare til å sikte inn strålene, men tid til å spørre: Hvordan har du det egentlig?

Mange av de som overlever, og som blir friske, strever med redsel for tilbakefall. Mange strever med skader etter behandling, og en kroppslig utmattelse som forringer livskvaliteten. Nå som jeg er erklært frisk, da burde jeg vel danse og være lykkelig? Da burde jeg vel være takknemlig hele tiden? Og glad?

Jeg tror at det er viktig å stikke hull på denne byllen, som hverken stråling eller cellegift kan ta knekken på. Alle tankene, tårene og følelsene som samler seg opp på innsiden, men som ingen har tid til å ta i mot. Alt de usagte, som jeg behøver hjelp til å sortere.

En annen ting; alle har ikke det samme behovet for å prate, det må respekteres, men alle har krav på å bli sett. Alle har krav på å bli gitt muligheten.

Det er det minste vi kan gjøre, og kanskje det største.

Jeg er heldig, som har mine blå dager på jobb. Jeg har tid å ta av, og det er et privilegium. På disse dagene har jeg tid til den gode samtalen, og kan føye til ordet egentlig, om jeg våger.

Klart jeg våger, for den andre våger mer. 

Det å gå en tur mens man snakker om det som ligger på hjertet, er dobbel lykke. Det blir lettere å prate, og mosjon og frisk luft er medisin uten bivirkninger, selv om man kanskje blir litt stiv og støl. Det gir mestringsfølelse. Noen ganger er sofakroken og kaffekoppen det beste. Det er noe trygt og velkjent med det å holde hendene rundt kaffekoppen. Kaffekoppen blir et ankerfeste i tilværelsen, og det behøver vi.

Jeg har til og med gjort noe ulovlig på jobb. Jeg har drukket hjemmebrygget øl i arbeidstiden, fordi jeg hadde lovet å smake på det den dagen det var ferdig, og før han døde.

Da lot jeg bilen stå.

Det er viktig å ivareta hele familien når noen blir syk. Verden raser for alle sammen, og det kan være behov for famliesamtaler, der hver og en får samme informasjon, og samme mulighet tl å forstå hverandre. Noen prater best under fire øyne, og noen velger å bære det inni seg.

I møte med hvitkledde er det lett å føle seg like lita som det jeg gjorde, da vi padlet tut til Sletringen Fyr på Titran. Fyret raget over meg, og jeg ble bare en liten prikk. Samtidig så utstrålte fyret trygghet. Tenk så mange år det har stått der, og loset båtene trygt forbi. Tenk så mye det har sett og hørt. og tenk på hvor mange bølger og bårer det har tålt. Tenk så mange glitrende og blikkstille hav det har sett. Tenk på stillheten, og på undringen, og på vissheten det bærer med seg.

Vissheten om at livet er både storm og godværsdager.

Jeg fant til og med et ærfuglreir der ute. Kanskje kan det være et symbol på det jeg ønsker å formidle. Det finnes ikke noe mykere enn ærfugldun. Skal vi våge å stille spørsmålet –  Hvordan har du det egentlig? – så må vi legge til rette for den gode samtalen, gjennom å ha tid, tillit, kunnskap og omsorg.

Gjerne et hav av tid.

Her ser dere to som er søstre i ånden, for vi er begge sykepleiere. Line er henne med den råeste latteren jeg vet om, henne med de råeste historiene, mens jeg smiler med lukket munn, og strever med å holde kjevene sammen, for ikke å få hakeslepp.

 Likevel så tør jeg påstå at vi har stor sans for hverandre.

Vi til og med kler oss likt.

I morgen setter jeg nesa mot Røros, og nettverkssamling for kreftsykepleiere og kreftressurser i sykehus og kommune. Det er lærerikt og nyttig med sånne samlinger, for det gjør at samarbeidet fungerer bedre, både på grunn av at vi blir kjent med hverandre, og fordi vi får en større forståelse for hverandres arbeidshverdag.

Vi utveksler kunnskap og erfaringer som kommer pasienter og brukere til gode. 

Kreft er alt for aktuelt.

Det er bra at det er fokus på det, men det er alt for mange som rammes, det er det jeg mener. Det er ingen øvre eller nedre aldersgrense på svineriet. Diagnosen, eller mangfoldet av diagnoser, tar heller ingen hensyn. Okey, noen diagnoser er kanskje litt mildere og snillere enn andre, men du må tåle mye dritt før du blir erklært frisk.

Fuck Cancer!!

Heldigvis blir mange friske. Heldigvis har vi medisiner som knuser kreftcellene. Heldigvis finnes det helsepersonell, pårørende, venner og støtteapparat som heier deg fram.

Det er mange som ikke har et velfungerende system rundt seg. Noen faller mellom alle stoler, og hvor er sikkerhetsnettet? Det som skal fange deg opp, og gjøre deg litt tryggere, tross alt?

Hvis det i det hele tatt er mulig å føle seg trygg.

Jeg vet ikke.

Jeg fikk et kort på bursdagen min, med en nydelig tekst:

HJERTETRU

SØSTER, DU VA MED

DU HOLDT MÆ LEVENDE

DU,  SOM MED VILJEBLIKK

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK

DU HAR VÆRT MED Å SÅ

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD

DU SÅ, DU VISST AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ

DU, INGEN Å INGEN MEN DU

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU .

Jeg applauderer cellegift, stråling og immunterapi.

Det må til!

I tillegg behøver vi det mellommenneskelige, som jeg sammenligner med å balansere på line. Under er det en avgrunn, og nettopp da, akkurat når du beveger deg ut på den lina, så tror jeg du behøver den gode samtalen. Du behøver oppmuntring, heiarop, og du behøver at noen ser motet i øynene dine. Eller håpløsheten og tårene.

Du behøver at noen pakker dyna rundt deg, eller “sparker” deg ut av senga. Du behøver at livet humper og går som normalt, og at jeg ler av det du sier, fordi det er morsomt, men ikke for at jeg synes at jeg må, bare for å være snill.

Fordi du er syk.

Kanskje blir fargene sterkere, og livet mer intenst, men du er likevel den samme.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

Jeg liker Per Fugelli sin tanke, for da vil jeg bli havørn i mitt neste liv, om jeg får bestemme.

Bare jeg ikke blir en edderkopp, for da blir jeg redd meg selv. Da kan jeg aldri mer se meg i speilet, eller kaste skygge, for da er det over og ut.

Jeg vil helst leve så lenge som mulig.