Kan jeg være sykepleier og samtidig ha harehjerte?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et sånt hjerte som løper løpsk, eller som dirrer av angst eller noe jeg ikke vet hva er? Ja, det kan jeg, for da vet jeg hvordan det er å være redd og lita. Jeg vet hvordan det føles å være presset opp i et hjørne, eller hvordan det er å møte det usagte. Det kommer godt med, faktisk.

Heldigvis har jeg aldri opplevd å få en veldig tung beskjed. Heldigvis har jeg aldri sett døden i øynene. Men jeg opplever av og til å se inn i øynene på noen som vet at de skal dø. Det skal vi jo alle en dag, men aller helst ikke nå. Det er jo så sterkt og fint å leve.

Jeg møter sånne blikk med ydmykhet, og det er ikke dystert. Det er levd liv i det blikket, også. Det er stolthet og selvrespekt i øynene. Det er vondt og sterkt, og det er noen ganger meningsløst og ufattelig. Andre er mett av livet, og da er det mest en ro over det hele. Om man da ikke har masse ugjort, som man aldri fikk gjort, eller mye man skulle ha sagt, men som man aldri sa.

Dette er noe som opptar meg. Det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker på døden til stadighet, men døden er like selvfølgelig som livet, så hvorfor ikke?

Jeg tror at livet er bedre når jeg har dette perspektivet, for da vet jeg hva jeg har. Jeg vet at jeg har det akkurat nå, og det er omtrent det eneste jeg vet.

Jeg får ofte harehjerte når jeg står i kassa på butikken. Ikke fordi jeg er redd for at jeg ikke har dekning på kortet, men fordi det er alt for mange mennesker som er alt for tett på intimsonen min. Hjertet dirrer også når jeg beveger meg inn i det ukjente, og utenfor komfortsonen. Det er grusomt, og det er grusomt deilig når jeg mestrer det. Jeg blir bare bedre og bedre med årene. for jeg våger mer og mer. 

Jeg har ingenting å tape.

Jeg tror til og med jeg skal våge å lage en skikkelig fest neste år, for da fyller jeg femti år. Det skulle jeg ikke tro, at jeg blir 50. 

Jeg har mange å takke for at jeg er den jeg er i dag. Nå er jeg ei dame som har møtt mine egne øyne, og som har funnet mange svar. Ei dame som har møtt manges blikk, og som har tatt lærdom av disse. Noen av disse erfaringene skulle jeg gjerne ha vært foruten, fordi de er for dyrekjøpte. Noen av erfaringene vet jeg at jeg alltid vil bære med meg. Jeg tenker på dem hver dag. 

Før jeg går inn i et hus og skal møte vanskelige ting, så sier jeg alltid til meg selv: Husk at det er deres sorg, og ikke din. Du er sykepleier; Ikke pårørende. Det er så viktig å finne den balansen. Vær sterk, og vær til hjelp. Du er en hjelper. Det er greit å gråte, men ikke la gråten ta overhånd. La dem se tårene dine – for det har ingen vondt av – men vær likevel den sterke og trygge. Vær den som trygt og sikkert veileder og viser omsorg. Gråte kan du gjøre etterpå, i bøtter og spann. Og du kan sørge litt i smug.

Det er lov, og det er nødvendig. Det er også nødvendig å debriefe, hos noen som har taushetsplikt. Ikke med alle og enhver som har taushetsplikt – det behøves ikke – men hos den ene, fine medarbeideren som forstår. Uten at jeg trenger å bruke så mange ord. 

Det er så mye lettere å skrive enn det er å snakke. Å snakke kan gi meg harehjerte og dirrende røst. Jeg har blitt mye flinkere, men har fremdeles en vei å gå.

På Videregående var jeg livredd hver gang jeg måtte lese høyt. Det endte alltid med tåredryppende stotring. Jeg snublet plutselig i mine egne ord en dag, og etter den dagen var det liksom bestemt at det måtte bli slik. 

Som jeg gruet meg til å gå på skolen. Ingen lo av meg, for jeg har de samme vennene i dag som jeg hadde da. Det var skikkelig vondt, og det ble ikke bra før jeg tok tak i eget liv. Jeg ble så rasende, at jeg til slutt forsto at det var meg selv det handlet om. Bare meg.

Det gjorde fransklæreren vår, også, da han nærmest tvang meg til å spille bankrøver. Han bestemte at vi skulle dramatisere et stykke, med meg i hovedrollen, og med hans blå topplue på hodet. Aldri!

Jeg trampet ut av klasserommet, midt i timen, og så meg aldri tilbake. Jeg husker ennå den sitrende følelsen av triumf og trass.

Det tror jeg var starten på mitt nye jeg. Den dagen fant jeg ut at det nytter å stå opp for seg selv.

Den lærdommen tar jeg viselig med meg i jobben som sykepleier. Jeg tror jeg mestrer den hårfine balansen mellom alvor og humor. Jeg kan møte et blikk med glimt i øyet, og jeg tør å møte det samme blikket med dypt alvor. Ved å mestre denne balansen så tror jeg at tillit bygges.

Jeg brenner for å ivareta integritet. 

Første gang vi hadde time med fransklæreren vår, så sprutet vi ut i latter bak ryggen hans. Han var litt merkelig, og han snakket rart. Og vi var bare fem. Da er det lett å legge merke til hvem som ler høyest og mest. 

Så bygde vi tillit. Så lærte vi fransk. Og vi ble bestevenner. Han handlet inn en hel kasse “Kjeft” da vi var russ. Ingen ville ha juice på den tiden, og alle lo av ham. 

Men ikke vi fem. Jo, vi lo, men vi tok (mot)villig i mot invitasjonen. Vi skjønte jo at han mente det godt, og vi hadde jo ikke vondt av en skvett juice. Vi fikk oss en god latter etterpå, men det tok ingen skade av, og aller minst han.  

For da var fuglene fløyet til neste fest.

Jeg kan fly fra alle andre, men sikkert aldri fra meg selv. Og ingen vet hvor haren hopper. Det jeg derimot vet, er at jeg må lytte til mitt eget hjerte og stole på min egen røst, for den som jager to harer, får ingen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er skapt for hverdager, jeg. Vanlige dager som ruller og går. Jeg liker høydepunkt og fristunder, når de blir sånn som jeg vil at de skal være. Som havblikk og vakre soloppganger. Eller med strikketøyet i fanget, og med blanke ark.

Om disse dagene blir en hvilestund; sånne dager der jeg bare kan være, eller bare kan være ute.

Jeg merker at de røde dagene på kalenderen utløser høy skulderføring og stramme kjevemuskler. Jeg tipper det er min egen skyld, egentlig.

Påskekyllinger og lammelår, appelsin i solveggen eller brettspill med hele familien. De som allerede er familie, og de som har kommet inn i familien, men som ikke var der før. Jeg må passe på at alle har det bra. Forventningene kryper innunder huden, og bombarderer sansene mine.

Da kjennes det i magen.

Jeg må lage mat fra bunnen av, selv om jeg helst vil slenge en pølse på engangsgrillen. Jeg må spille brettspill, selv om jeg misliker det. Egentlig må jeg ingenting. Jeg liker ikke gult engang. Sennepsgult er nydelig, men ikke andre gulfarger. Jeg vil ikke fylle huset med gule påskekyllinger.

Jeg vil drikke Solo i solveggen. 

Jeg vil lese bok, og jeg vil strikke sennepsgult sikksak-skjørt. Jeg vil hjem til mamma og spise saltkjøtt med kålrabistappe, for da slipper jeg å stå på kjøkkenet i flere timer.

Det høres egoistisk ut, men det er jeg egentlig ikke. Jeg tror at jeg er flink til å sette pris på venner og familie, både med ord og med små gaver gitt fra hjertet. Helst når de ikke forventer det.

Saken er nok at jeg er dårlig på å takle stress. Jobbstress er piece of cake. Det tar jeg på strak arm. Før gjorde jeg aldri det, men nå har jeg skapt en trygghet for meg selv som gjør at det går helt fint.

En solid plattform.

Det er alt det andre. Det er usunne tanker som sniker seg inn av og til. Tanker om at alle de andre har finere hus og mer stilrene møbler. Jeg er egentlig ikke så opptatt av det, for verdiene mine ligger andre steder. Men av og til, sånn innimellom, da sniker slike destruktive tanker seg inn. 

Da tar jeg med Milla på tur. Naturen er den samme for alle, om vi har øynene med oss. Naturen har tatt i mot både mitt sinne og min sorg, min glede og min forelskelse. Den har tatt imot vanskelige tanker og spirende håp. Den tar alltid i mot meg, uansett hva som skjer. Om jeg går på trynet, eller om jeg svever på en rosa sky, så er den tilstedeværende.

Den er min beste medisin, helt enkelt. Jeg vil også være som den. Tiilstedeværende, uansett vær.

Akkurat nå er jeg skikkelig dårlig på det. Jeg vet at jeg er heldig. Jeg vet at jeg har det bra. Jeg vet at jeg har mye å være takknemlig for. Jeg vet og jeg vet, og noen ganger glemmer jeg det. 

Jeg glemmer kanskje ikke alt jeg vet, men det gjemmer seg bak muren som bygger seg opp, eller hullet jeg detter ned i. 

Dette hullet balanserte jeg på kanten av, men jeg var ikke i nærheten av å snuble. Når jeg har gode dager, så finnes det ikke fallgruber.

Heldigvis. For etter at Milla kom i hus, så er det hull både her og der, og over alt. Hun hevner seg med å grave hull når jeg lar henne være alene ute.

Hun er uskyldig som bare det, og selskapssyk som bare det. Hun vil være der jeg er, samme hvordan jeg har det. Det er medisin det, også.

 Og den pila er egentlig overflødig. Det er liksom ingen tvil om hvor hullet er. Heldigvis. For da er det lett å unngå; spesielt når jeg ser klart. 

Hun er min beste venn, uansett. Selv når dagene er sånn at jeg ønsker henne dit pepper`n gror.

Og tilbake.

Der kor berg og båre brytes
blir det melodia
alt fra løstig sommarlåt
te såre symfonia
Kvasse klippe knuses sund
og smuldre bort i sanda
men her finns og steina
som e go å ha i handa

Der kor berg og båre brytes
vil det alltid tære
på den skjøre, smale stripa
mella flo og fjære
Men det går å leve her
vi kan ha i minne
at uendelige slag
vil ingen kunne vinne

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Der kor berg og båre brytes
kommer også sangen
langveisfra med seil av sølv
heist av solnedgangen
Der den gamle kampen står
åpne sæ det nye
skapt av sjø og stein og sår
og lys fra morragryet

– Kari Bremnes –

I dag er det regn og strikkevær. I går var det vær til å vandre på svabergene i. Ennå er det litt for skarpt og avslørende lys som det tar litt tid å venne seg til, iallefall for meg. Men det blir mye bedre så fort jeg kommer ut. Akkurat det er vanskelig å forklare. 

Det finnes ikke speil ute. Kanskje derfor. Jeg kan få et glimt av meg selv på overflata av blikkstille sjø, men det er litt mildere stemt og ikke så krevende og kritisk. Det er ikke like skarpt og avslørende.

Kanskje den friske lufta som gir meg røde kinn, gjør at jeg føler meg litt bedre. Jeg føler meg spretten og sprek, og kan hoppe fra stein til stein.

Kanskje er det lufta, og det at jeg bruker kroppen min, sånn at jeg blir roligere inni meg. Det å sitte på en stein og la blikk og tanker fare. Tankene blir så mye bedre og lettere ute. De blir som fuglevinger. De svever på oppdriften, slik som denne ørna.

Eller kanskje er det så enkelt, og så vanskelig, som at jeg kan gjemme meg bak mørke brilleglass.

Jeg har lært meg teknikker for å mestre tankekaos. Det fungerer ikke like bra bestandig, men det er himmelvid forskjell fra sånn som jeg hadde det før.

Den tia da dagene og nettene gikk med til å gjøre meg selv lita. Den tida da tankene hadde kontroll over meg, og ikke omvendt.

Jeg elsker å være ute på sånne dager som i går. Jeg liker regnvær og storm, også, men de dagene da jeg kan sette nesa mot sola og tenne et bål, de er likevel best.

Sanke rakved, fyre opp et bål, og grille pølser på det samme bålet. Det fungerer fint med engangsgrill, også, selv om det ikke er like sjarmerende. Jeg elsker sånne enkle middager. Det blir to fluer i en smekk. Ferdig på et blunk, samtidig som jeg kan være ute. 

Det er flere enn meg som liker dette livet. Vi er temmelig like, Milla og jeg. Begge er litt sånn ikke trå meg for nære. Og begge er glad i naturen.

Naturen bare ligger der, og krever ingenting spesielt av oss. Ingen tvangsklemming og ingen båndtvang. Så lenge det varer. Foreløpig nytes det frie liv, og på de riktige plassene. Da slipper vi oss løs, og vet hele tiden hvor vi har hverandre, så lenge det ikke er fugler i nærheten.

Bilder yter sjelden rettferdighet, for det er bedre å oppleve sånne dager selv. Dette er utsikt fra Fillingsneset, mot storhavet og Tustnastabbene. Vi vandret en bit innover mot Storfjorden, og snublet i både sanseinntrykk og søppel. Synd at så mye skrot farer med havet og lander i fjæra. Vi burde ta en tur hit og sanke søppel, så stedet blir enda bedre.

 Fillingsneset er en av Frøyas topp 10 i mine øyne.

Takk for sånne steder, og slike dager. Jeg ønsker meg flere, for de legger seg som en kappe rundt meg. De beskytter og varmer, og gir liv til kald og blek vinterkropp. Sakte, men sikkert så gjør de meg godt, når jeg først tør å slippe lyset til.

Jeg liker at det er mørkt, og jeg vet at jeg behøver lys for å leve.

Neste gang skal jeg ta med mitt nye kamera på tur. Det som jeg kjøpte for et år siden, og som ennå ligger pent i eska si. Ubrukt.

Jeg har blitt litt mer Pippi-tøff de siste to årene, men ikke når det kommer til teknologi og duppedingser. Det er så mye nytt å sette seg inn i, og da blir jeg pinglete. Jeg kan stole mer på en myk og rund stein som ligger i fjæra, for den er bare myk og rund.

Og krever ingenting.

Det er ikke alltid jeg hører godt nok etter når presten preker, for det han eller hun predikerer er langt over min fatteevne. Jeg har jo beina godt plantet på jorda, og da er det mye som er vanskelig å forstå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Om presten er kvinne eller mann spiller ingen rolle for meg. Prest er prest, bare han har ordet i sin makt. Ikke en sånn makt at jeg suggereres til å tro på noe. Jeg vil gjerne stå opp for meg selv. Jeg mener sånne ord som snakker til meg. Ord som gjør at jeg lytter. En prest med en levende formidlingsevne, og som tror på det han snakker om. Eller tviler.

Bjørn Eidsvåg er min favorittprest.

Her om dagen ble jeg berørt av ordene om sandkornet, som kryper inn i muslingen og omsluttes av perlemor. Det blir til slutt en vakker perle.

Det kan komme noe fint ut av noe som i utgangspunktet ikke ser ut til å ha verdi. For hvem legger merke til sandkornet? Legger jeg bare merke til det når det sniker seg innenfor bikinien, og gir gnagsår i rompa? Nyter jeg å sette føttene i solvarm sand, sånn at de får gratis peeling? Det er opp til øynene som ser, og opp til sansene som sanser. 

Da kan jeg velge å se for meg et timeglass. Timeglasset er fullt av sandkorn, og hvert sandkorn er en bit av livet mitt. Hvert enkelt sandkorn blir da betydningsfullt. Det hører med til livet mitt, og hører sammen med resten.

Det kan komme noe godt ut av det som er vondt. Det har jeg opplevd selv, også. Og andre erfarer det samme. Det betyr ikke at det som skjer har en mening. Det er egentlig noe av det verste jeg hører. Nåde den presten, eller noen andre, som sier at alt har en mening. Når vi opplever tap, så kan vi midt i sorgen bli omsluttet av varme og omsorg. Det var vi kanskje før, også, men enda mer nå. Venner og familie bærer oss fram. Om vi er heldige.

Ikke alle har det sånn.

Jeg er opptatt av kommunikasjon, og tror det er nøkkelen til all omsorg. Dette å lytte.

Å vise raushet. Tolerere at vi er forskjellige. Det kan være vanskelig, for jeg vet at kroppsspråket forråder meg noen ganger. 

Nærhet. Jeg omfavner heller med ord enn med å gi andre en klem. Men takket være venner som tvangsklemmer meg, så har jeg blitt flinkere både til å ta i mot klem fra andre. Eller til å gi.

Strikkekveld og skravlevin med Ellen og Anette er fint. Da er det lov å snakke om alt som ikke omhandler taushetsplikten, og det blir hos oss. Det kan vi stole på alle tre. Vi kan åpne oss om alt som det er tillatt å prate om.

Det er til og med helt greit å spise potetgull og sjokolade midt i uka. Selvfølgelig er det lov. Det er jo en spesiell anledning, hver gang.

Jeg er glad for at jeg alltid har hjertet med meg, både på jobb og privat. Dette å la seg røre til tårer, eller å boble over av latter. Begge deler er nødvendig og godt. 

På Wikipedia, som jeg ikke alltid stoler på, står det om naturperlene at de er ekte, og stadig mer sjelden. At de er vakre og verdifulle, men de fleste er ufullkomne både i form og farge, og dermed uten verdi. 

Jeg samler på perler. På perlekjedet mitt er det perler i mange farger og fasonger, og perlene finnes bare inne i hodet mitt. Alle har verdi. Det er venner og familie, kollegaer og fine mennesker jeg møter som sykepleier. Mennesker jeg aldri glemmer, og som jeg alltid vil huske. De tilfører livet mitt noe som jeg behøver, slik at jeg kan bli en perle selv. Ikke nødvendigvis en fullkommen perle, men en robust og finslipt en, som noen blir glad for å finne.

Jeg er en perlefisker. Jeg må ikke ha dem i et kjede rundt halsen. De kan godt ligge på en bomullspute,under et lokk og i en eske. Akkurat som naturperlene, som ligger som en skatt inne i muslingen.

Perlemorskyer gir sjeldne og vakre fargespill på himmelen. Jeg er ydmyk og takknemlig over å ha møtt dem og sett dem. Og jeg slipper dem inn i hjertet mitt, igjen og igjen, selv om det gjør vondt. For det gir så mye mer tilbake.

Noen mennesker og opplevelser forblir der, fordi de ble så spesielle for meg.

Akkurat i dag er det lov til å si det.

Velsignet være de enkle ting,

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

de trofaste ting,

som er stillferdig hos oss i dagene,

og fyller dem med duft

som av hvitskurt tre.

– Hans Børli –

Når tankene floker seg til, sånn som det ene garnnøstet mitt gjorde i går, så må jeg ut. Først prøvde jeg å nøste opp i det, så ble jeg sur, og til slutt knøvlet jeg sammen hele greia. Men jeg gir aldri opp. Jeg kjøper et nytt nøste på mandag, og later som det aldri har hendt, selv om jeg er dårlig på å late som. Jeg liker at ting er ekte. Jobben skal fullføres, fordi det er viktig for meg å mestre. Jeg har skjønt at mestring gir mot, til neste gang jeg står overfor en oppgave som krever styrke og mot. Jeg blir nemlig litt sterkere for hver gang. 

 Når jeg engasjerer meg helhjertet i noe, enten det er på jobb eller hjemme, så blir jeg innesluttet etterpå. Litt sånn mutt og umedgjørlig. Hjertet må hvile litt.

En stund.

Jeg klarer ikke å sette ord på ting, og jeg tar på rustningen min. Den er god å ha, for den beskytter meg. Den gjør at jeg klarer å stå oppreist, og den tar i mot de slag som livet av og til gir. Men den er også et hinder for å ta i mot det som er positivt, og det vil jeg jo ikke. Jeg har lært meg å ta den på ved behov, og jeg har lært å gjemme den innerst i skapet når jeg står støtt på egne bein igjen. 

Før var den på det meste av tiden. Jeg gjemte meg liksom inni den. Nå har jeg kommet ut av skapet, mens rustningen ble igjen.

Jeg synes naturen er så god å ha, for den er gratis medisin mot flokete tanker. I dag klatret vi opp til Hokkeltinden. Det var en tur vi ble andpusten av, fordi snøen var uberegnelig. Noen steder gikk vi lett på tå, og da danset jeg ubekymret på skaresnø. Andre steder trodde jeg at jeg var trygg, helt til jeg trådte gjennom og gikk på trynet.

Det er bare sånn det er.

Å bruke kroppen gir både fysisk velvære og sinnsro. Etter en slik tur kan jeg falle til ro under ullpleddet mitt. Trykket har lettet, fordi jeg har klarnet tankene og pustet med magen.

Naturen ligger der.Trofast ventende, og alltid imøtekommende. Om jeg kler meg etter været, og har i bakhodet at det er ingen skam å snu, så kan jeg stole på både den og meg selv. 

Den er ikke den samme på våren som den er på høsten, og det er ikke jeg heller. 

Vi deler gleden over naturen, kjæresten og jeg. Takk og pris for at han ikke er født sofagris, for da hadde vi gått glipp av mye. I dag hadde jeg det moro på hans bekostning, og gikk bakerst med vilje. Det ble så mye lettere å gå da, for jeg kunne le av ganglaget hans hver gang skaresnøen ga etter for vekta.

Det var komisk.

 På toppen av tinden drakk vi kaffe og spiste nystekte boller med brunost. Maten smakte kjempegodt, sikkert fordi vi hadde verdens beste utsikt. Hokkeltinden er på Hitra, og da kunne vi speide mot øya vår. Aldri i livet om jeg bytter Frøya mot Hitra, men Hitterværingene har mange fine turmål til låns.

Milla er overstadig lykkelig over å få være ute. I dag var det lite folk på stien, kanskje på grunn av skaresnøen. Da kunne jeg la henne løpe fritt, og det er det beste hun vet. Hun er så sprek og elegant at det er en fryd å se henne utfolde seg. Mens vi var som Bambi på isen.

Hun er heldigvis glad i oss likevel.

Kjell setter stor pris på naturen, og jeg setter stor pris på ham. Det er ikke alltid jeg er så flink til å si det, men jeg vet at han vet.

Han har alltid kamera med seg på tur, og plutselig kan det lønne seg. I går tok han dette blinkskuddet av selveste havørna.

Stolt og vakker fugl. Jeg synes den er majestetisk.

Jeg tror jeg har den samme følelsen som havørna når jeg speider utover mitt rike. Enten jeg bestiger en topp eller dupper i vannskorpa med kajakken min, så kjenner jeg en glede over livet og en nærhet til naturen som gjør meg stolt og ydmyk. Alt dette på samme tid.

Hav, holmer og skjær er mitt element. Det er mitt liv, helt enkelt. Jeg elsker lukta av tang og tare, og jeg nyter å være omgitt av hav på alle kanter.

Jeg glemmer ikke nisa som prustet ved kajakken min i fjor sommer. Og jeg husker en padletur til Vågøya som var magisk.

Det ser ut som om jeg ber en bønn på dette bildet. Det er nok sinnsrobønnen som flyter gjennom hjertet mitt, for den er jeg så glad i.

Gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og visdom til å se forskjellen. 

AMEN

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ingen kan klare å tenke på
døden hele tiden.
Livet trenger seg på med sitt
veldige nærvær.
Fyller lungene med luft
og hendene med daglige småting.
Skjønnheten lister seg inn
i sansene, fra alle kanter
med ufattelig sprengkraft.

Jeg har ingen bønn på
leppene lenger
jeg sier bare takk for mitt liv.
– Åse-Marie Nesse –

I dag har vi hatt besøk av Liv Ågot Hågensen, som er kreftsykepleier og kreftkoordinator i Orkdalsregionen. Sammen med oss har vi også hatt Monika Glørstad, som er kreftsykepleier på Hitra. 

Wenche, Mona og jeg er ressurspersoner i kreftgruppa på Frøya, og denne dagen var avsatt til samhandling og refleksjon. Dagen ble mye bedre enn jeg forventet, for jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg.

Liv Ågot er ei sprudlende dame, men så er hun jo også halvt frøyværing.

Og det forplikter. 

Vi hadde på forhånd avtalt at denne dagen skulle krydres med et sjøbad, for da kjenner vi så godt at vi lever. Skal vi gi god omsorg ved livets slutt, eller støtte den som er på vei til å bli frisk, så må vi ha livsgleden med oss. Vi skal sanse og begripe, sånn at vi kan trå varsomt inn i heimen og skape trygghet og gode relasjoner. Vi skal føle og mestre, sånn at den som står midt i stormen har noen å lene seg mot.

Det er krevende og givende. Det krever mye, og gir enda mer tilbake. Stikkordene er kommunikasjon og samhandling. Jeg kjenner selv at opplevelsene som jeg har samlet, har styrket meg til å våge mer enn før. For det krever mot å møte. Det krever mot å møte den syke, og det krever mot å svare ærlig på de ærlige spørsmål. 

Latter og sorg går hånd i hånd. De går ved siden av hverandre, disse to. Jeg tror det er sånn at den ene ikke klarer seg uten den andre. Ikke sånn at vi behøver sorgen for sorgen sin del, men den er en selvfølgelig del av livet.

De fleste blir heldigvis friske igjen.

Fjorårets russ samlet inn masse penger til Kreftforeningen. Akjsonen Krafttak Mot Kreft berørte oss litt ekstra, fordi vi mistet en av våre ungdommer her på øya.

Vi har jo ingen å miste.

Jeg tenker at det er like viktig i år, å ha fokus på dette. Årets Frøya-russ lånte sporty ut bøssene sine til oss. Vi ønsker så gjerne å gi dem vår støtte, og mener selv at vi er god reklame, selv med åreknuter og kritthvite legger.

Hvem bryr seg?

Jeg synes alle skal bry seg, og åpne både døra og lommeboka for den flotte ungdommen som brenner for en god sak. Fordi de fortjener det. Vi er heldige, som har ungdom med vett til, og mot til, å bry seg.

Ressursgruppa vår jobber med alle mulige slags diagnoser, så vi vil presisere at vi har like mye hjerte for alle. For meg er det viktig at den som er syk får opprettholde sin livskvalitet, med støtte fra oss. Vi skal bygge opp under brukeren sine egne verdier og ressurser. Vil han ha dobøtta og senga på kjøkkenet, så er det faktisk ikke min sak, selv om jeg griner litt diskre på nesa. Det er hans liv, og ikke mitt. Vil hun at jeg skal rulle håret hennes på et spesielt vis, så gjør jeg jo det, selv om jeg skjærer tenner. Jeg er tross alt ikke utdannet frisør. Trøsten er at vi kan ha en god og laaaaang samtale mens jeg ruller hår.

Og mens klokka tikker.

Jeg er opptatt av tillit og samtaler. Jeg er opptatt av magefølelsen og det kliniske blikk. Vi er fullstendig avhengig av skjemaer og systemer. Sånn er det bare.

Det er likevel i møte med mennesket, og ikke skjemaet, at jeg er den beste utgaven av meg selv.

Har jeg tillit så har jeg alt. 

Selvfølgelig ligger kunnskapen i bunnen. Uten den er jeg ingenting. Kunnskap gir trygghet. Men kunnskap gir også makt, og en slik makt vil jeg ikke ha. 

For meg skal brukeren være sjef i eget liv, og jeg skal være en veileder og en medhjelper. Det er en oppgave jeg går til med like stor ydmykhet hver gang.

Og takknemlighet.

Jeg er så takknemlig for å ha en jobb der jeg kan gjøre en forskjell. At et annet menneske lar meg slippe til. At et annet menneske lar meg gå hele veien sammen med ham eller henne. Samme hva utfallet blir, og samme hva de skal møte.

Tillit er verdens beste ord.

Og disse to var som iskald sprudlevin i årene mine. Ikke som en kalddusj, men sildrende som en bekk i vårløsninga. 

Vi klukket av latter alle tre, og dette tipper jeg vi lever vi lenge på.

For du har både vett nok, mot nok og ro nok.

Og du er både bra nok, sterk nok og god nok.

Du er den blomen du skulle vera,

kom med dine draumar, kom med di tru,

for ingen er som du. 

– Ingebjørg Bratland –

NORD

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

– Rolf Jacobsen –

Det er nok for seint for denne havørna å se mot nord. For seint å slå ut vingene, og for seint å få en ny start. Så fikk den ikke en ny vår, men takk for at den ga meg en naturopplevelse, og takk for at den sådde tanker i hodet mitt. Tanker om livets forgjengelighet, både for dyr og mennesker. Ingen vet hva dagen bringer, og takk for det.

Disse livskraftige klørne hadde nok et fast grep om livet mens de levde.

Det er ikke alltid jeg har overblikk og god utsikt i mitt eget liv. Det hender jeg ønsker at jeg kunne fly, sånn at jeg kunne sett meg selv både i perspektiv og i fugleperspektiv. 

I perspektiv, sånn at jeg kunne betraktet og analysert på avstand, i luftrommet over meg selv. I fugleperspektiv, fordi jeg tipper at fuglene ikke skjønner et dugg av hva jeg driver med. I deres øyne ville mine problemer bli bittesmå, og det er de jo for det meste.

Jeg har ikke alltid godt av å se meg selv med skarpe fugleøyne, for da begynner hjertet å banke litt for hardt. Jeg oppdager ting jeg ikke liker, og  det er mye jeg skulle gjort annerledes. Jeg har ikke alltid vært den beste meg, og jeg blir det kanskje aldri. Det hender jeg angrer på ting jeg gjorde, som jeg ikke burde ha gjort. Og jeg angrer på sjanser jeg aldri tok, spesielt da jeg hadde sjansen. 

Kollega og venninne Wenche sa det så fint i helga. Vi to har ofte faglige diskusjoner på tomannshånd, og det lærer jeg mye av. Disse stundene med henne er uvurderlig. Når hun møter pårørende som strever med at de kanskje har gjort for lite eller sagt for mye, det er da hun sier klart og varmt og tydelig fra om at det valget de gjorde den dagen, det var et riktig valg for akkurat denne dagen. Hun sier det trygt og sikkert, så jeg er sikker på at hun blir trodd. 

Jeg er enig med henne. Vi kan ikke analysere dagen i dag med tanker og føleleser fra i går. Selvfølgelig tar vi med oss lærdommen gjennom livet, men jeg har selv erfart at det som var riktig i går ikke er det beste for meg i dag.

Det er vanskelig å forklare dette, men vi vet begge at sånt kommer med årene. Denne klokskapen.

Selv om vi fortsatt gjør dumme ting, og tenker tanker på vranga.

Livsglede-Wenche er akkurat sånn som en sykepleier skal være. Med mot til å si fra, og med innsikt og kunnskap til å møte både liv og død.

Henne har jeg lært mye av. 

Hun er like stolt og staselig som havørna. Og heldigvis mye mer levende og tilstede enn den jeg tok bilde av her om dagen.

Jeg hadde ikke vært den jeg er eller der jeg er uten henne.

Gå mot vinden. Pakk bomull i ørene om du må, for det gjør alltid Wenche. Hun tar aldri sjanser, og hun tar alltid sjanser.

Hun har ryggsekken full av ” i tilfelle jeg behøver det-utstyr “, for hun vet jo aldri hva som venter rundt neste sving. Det er nesten så det irriterer meg noen ganger, at hun alltid er i full beredskap i tilfelle jorda kanskje går under. 

Akkurat der er hun pinglete.

Kjære Wenche-mor. Ingen dør av å gi litt mer F**n. Det var nok ikke det som tok livet av havørna, heller. Det er ikke alt vi rår over, samme hvor mye vi beskytter oss. Vi er alle hudløse, før eller siden.

Det blir balanse på vektskåla likevel. Jeg tyvlyttet til en samtale hun hadde med etterlatte for en stund siden, og tenkte at dette kan hun.

Jeg blir ofte stolt på hennes vegne, for hun ivaretar både med hode, hender og hjerte. Hun ivaretar alle. Makan til omsorg! Finnes ikke.

Akkurat der er hun et forbilde.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg.

Da var du tro.

(André Bjerke )

Denne dagen vil jeg bevare i hjertet som en ting av kostbarhet.

Jeg møtte et dyr på stien i dagningens første time.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et rådyr så levende vakkert

så levende ungt

som hadde det hoppet ned fra den lave morgenstjerna i øst.

Dette møtet gjorde hele dagen edel.

En skjør villdyr-ynde la et lys av åpenbaring over mitt grove dagsverk.

Hendene ante den uforløste sangen i alle ting.

Jeg følte meg på underlig vis fylt av ansvar.

Fordi skjønnheten hadde sett på meg med de mildeste øyne i skogen.

 – Hans Børli –

Dette diktet traff meg i hjertet en tidlig morgenstund for noen dager siden. Jeg har min egen tolkning av det, og den tolkningen skal forbli i hjertet mitt. For noe er for personlig til å deles. 

Og denne dagen handler jo om hjerter. Morshjerter og kjærestehjerter. Eller vennehjerter.

Disse englene har jeg strikket til vennene mine. Alle har fått sin personlige engel, med en farge som betyr noe spesielt. Dette er Anette sin engel, og den har blå havfruevinger. Jeg har sånn engle-dilla at jeg har glemt å skrive for en stund.  

På hjertet står det " made with love", og det er helt sant.

Silje. Snille og omsorgsfulle Silje. Hun har liksom vokst opp ved kjøkkenbordet mitt. Ikke sånn at hun ikke har hatt et hjem – hun har sin egen fine familie – men fordi hun ble en naturlig del av oss da hun og min datter fant hverandre. De fant hverandre så grundig at jeg dekket på en ekstra middagstallerken hver dag, fordi hun hørte til her.

Hun flyttet inn i hjertet mitt fra første stund. Og hun hører fortsatt til.

I dag spant hun inn på gårdsplassen min med sitt røde glis, og jeg fikk en klem og et kort. Hun sa hun følte ansvar for morsdagen nå som Amanda ikke er hjemme. Hun forsvant like fort som hun kom, men rakk likevel å sette avtrykk. Avtrykk som ikke regn eller mildvær tar med seg.

Og hun minnet meg på at jeg lager verdens beste jordbærsyltetøy.

Milla. Hun bryr seg ikke om hvilken dag det er. Hun er lykkelig hver eneste gang vi skal på tur, og hun er overlykkelig hver gang hun ser meg. Om turen er kort eller lang, om jeg er borte lenge eller bare for en kort stund. Hun er like logrende glad.

Jeg gjorde litt ekstra stas på henne etter turen i dag. Hun fikk låne plassen min og puta mi.

Vakker bestevenn er hun. 

Amanda ringte fra Militæret for å gratulere meg med dagen, og husets sønn fikset hjemmelaget pizza.  Det er i sånne stunder jeg føler meg rik. Akkurat da er livet søtt som sukkerspinn. Og sukkerspinn gir tankespinn.

Jeg er vanligvis flink til å gjøre det bittelille ekstra, enten i form av en liten gave eller ved å servere nystekte boller med runde og fine former.

I dag gjorde jeg ingenting spesielt for denne mannen, annet enn å bli med på tur. Det var han som luftet hunden og serverte frokost, og det var han som ga meg en gave. 

Jeg kan jo gi noen ord i gave, som jeg har tyvlånt fra Trygve Skaug. De sier vel egentlig alt:

Han fikk forresten en gave til, for sånn er det når man er kvinne med blikk for detaljer. Turen vår endte nemlig akkurat HER:

.

Pst! Kjell! Se!

To hjerter spunnet av en eller annen bil. Det er jo akkurat passe macho for en bilmekaniker.

Og akkurat passe romantisk, for ei som ikke takler romantikk særlig bra.

Jeg liker Trygve Skaug. Han er en ordkunstner. Og disse ordene er sanne.

Tut og kjør!

Takk for stunden, sa en eldre herre til meg her om dagen. Disse ordene surret rundt i hodet mitt etterpå. Jeg synes ordene var fine, og at de sa så mye i all sin enkelthet.

At så lite kan bety så mye for noen. Det eneste jeg gjorde var å sette meg ned en stund. Jeg tok meg den ekstra tiden det tar, og gleden var gjensidig.

Jeg har sagt det før, at sånne stunder er mitt frynsegode som sykepleier.

Han fortalte om livet sitt, og jeg så levende for meg den unge mannen han en gang har vært. Den unge mannen som sikkert fremdeles er der.

Andre ganger stemmer ikke kjemien i det hele tatt, men jeg gjør likevel jobben min. Alltid like helhjertet, men ikke alltid like hjertevarmt.

Det hender jeg får beskjed om å pelle meg ut, og dit jeg kom fra. Ryk og reis.

Jeg elsker faktisk disse forskjellige møtene. Jeg liker å tilpasse meg hvert enkelt menneske, og samtidig beholde min integritet. Noen ganger firer jeg, og andre ganger ikke. Det hender jeg tar i mot et kamferdrops, og kaster det når jeg kommer ut. Når det har ligget inni hånden til en annen og ventet på meg, så klarer jeg det ikke. Det ingen vet har ingen vondt av, så jeg takker pent nei, før jeg kaster det ut av vinduet på bilen. Jeg vet en hage der det vokser kamferdrops.

Tanken og givergleden er jo så god. Både kamferdropset og sykepleieren smelter i varmen.

Jeg har til og med klart å smugle bort et digert bløtkakestykke. Jeg distraherte brukeren, og hver gang hun snudde seg bort så puttet jeg litt og litt ned i lomma. Kaka var to uker gammel, og kremen var ikke slik den var ment å være.

Hun overrumplet meg, og jeg hadde ikke hjerte til annet enn å late som om kaka var verdens beste.

Jeg har tilgitt meg selv for lenge siden.

En gang hadde jeg med meg en fersk sykepleierstudent. Hun takket litt for kjapt nei til kaffe, fordi hun er så kresen. Hun sa hun ikke likte kaffe, selv om hun liker det. Brukeren visste råd, og skjenket opp en halvliter melk til studenten i stedet. Sykepleieren kniste skadefro, mens hun nippet til sin kaffe.

Jeg har fått oppskrifter på julekaker, sylte og rull av ekte husmødre. Jeg har sittet ved bordet deres og smakt på varene først, og tenkt at jeg er priviligert. Dette er også et frynsegode av det spesielle slaget.

Å være sykepleier er så mye. Det er hygienske prinsipper og nøyaktighet. Det er morgenstell og tilrettelegging av måltider. Det er profesjonalitet og faglig dyktighet. Det er prosedyrer og sykepleieteorier. Det er et våkent og klinisk blikk. 

Å være sykepleier er å tenke helhet. Det er å være bindeleddet mellom fastleger, sykehus, sykehjem, ergoterapeut og fysioterapeut. Det er organisering, omorganisering og samhandling. 

Å være sykepleier er å være nær. Det er å våge den vanskelige samtalen, eller å holde ei hand i sluttfasen. Det er å takle mellom-menneskelige relasjoner og krevende pårørende. Det er å se på pårørende som en ressurs, og det er å lytte til hver enkelt.

Å være sykepleier er å våge å si at nå kan vi ikke gjøre mer, annet enn å lindre. Å våge å si at nå er det nok. Våge å se andre i øynene og si at nå holder det. Det er heldigvis ikke min avgjørelse. Det er legen sin oppgave.

Men jeg kan se, og jeg kan si.

Nå har din kjære det best med lindrende pleie, og ikke aktiv behandling. Når vi vet at behandlingen er et halmstrå som ikke hjelper, annet enn på håpet. For vi skal heller ikke frata noen håpet. Det er ikke min jobb å ta bort håpet og livsgleden. Jeg vil heller være med å dyrke livsgleden, samtidig som jeg med et klart hode øyner sannheten. Jeg vil heller være med å behandle hele mennesket, enn å gjøre det vonde verre. Til hvilken pris?

Det er krevende og givende. Det er tøft og det er mykt. Og det sitter helt klart i hjertet. 

Han som sa til meg at jeg så skummel ut, fordi jeg sto med knyttede never. ” Du er et sånt kvinnfolk du. ” Sannheten var at jeg bare var frossen og misforstått. Det ble en artig stund for oss begge, da misforståelsen ble oppklart. Jeg tror han misforsto med vilje.

Han som dro ut brødfjøla, slengte en serviett oppå og serverte fruktcoctail. Fløten hadde gått ut på dato, og kaffen var fra dagen før, men jeg følte likevel at jeg satt ved Kongens bord.

Hun som takket meg for tryggheten, og for at det var akkurat jeg som våget å holde den hånda. Da var hun ikke redd mer.

Han som fikk dø hjemme, fordi det var det han ønsket. Han som vi stelte og tente lys for, mens tårene våre trillet, og som ga oss et perspektiv på livet som ikke kan måles i penger. Tårene trillet fordi han lot oss komme nær, og fordi han viste oss tillit. Jeg blir ydmyk av mindre.

Ja, dette er også et frynsegode, selv om det høres rart ut.

Å, flytt deg nærmere inntil meg

her på kjøkkentrammen.

Den er så svimlende kort den stund

vi mennesker er sammen.

– Hans Børli –

Noen dager føler jeg meg som vrakgods, og andre ganger på toppen av verden. Akkurat nå er jeg dønn sliten, og vet ikke hvorfor. Kanskje jeg glemmer å lade batteriene. Kanskje jeg mangler dagslys og vitaminer. Kanskje er det helt normale etterdønninger. 

Å bryte opp etter 20 år er ikke enkelt, selv om vi klarer det fint. Jeg tror at det fortsatt sitter i kroppen, og når jeg er trøtt så kommer det lettere til overflata.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når selvdestruktive tanker og tvangstanker har vandret sammen med alt det andre, så orket ikke kroppen å kjempe i mot. Den sa effektivt stopp, og der ble den lenge. 

Noen må lære seg å gå på nytt, mens jeg måtte lære å tenke andre tanker for å kunne stå støtt på beina igjen.

Mens andre gleder seg til vår og lysere dager, så har jeg alltid villet gjemme meg da. Lys midt i ansiktet har forsterket de vonde tankene mine. Sikkert vanskelig å forstå for andre, men like fullt så har det vært min virkelighet. En virkelighet som jeg nå vet har vært bare inne i mitt hode.

Jeg har jobbet hardt for den nye selvinnsikten. Det er sikkert derfor jeg er så trøtt og kraftløs, men også lykkelig.

Ikke sånn at jeg er konstant lykkelig. Lykke kommer bare i små glimt, og det er nok for meg. 

Milla følger matmor sin rytme, og er trøtt samtidig med meg. I dag har vi hviledag, og gjesper i takt.

Hun er min hjertemedisin, og hun er 19 kilo kjærlighet.

Jeg leste et sted at kjærlighet er å glede seg til å komme hjem. Kjærlighet er også å føle seg hjemme i sin egen kropp. Å sette pris på at den er der for meg, hele veien.

Jeg er et bevis på at det er nyttig å si fine ting til seg selv, for etterhvert så begynner man å tro på det. Jeg trodde ikke på det til å begynne med, men så gikk det langsomt går opp for meg at jeg snakket sant.

Det er det beste med livet mitt nå. Jeg våkner opp uten å invitere meg selv til brytekamp, og jeg avslutter dagen med å legge hodet på puta og tenke snille tanker. 

Jeg har blitt en tanke klokere.

Før så startet jeg dagen med å granske speilbildet, og det gjentok jeg millioner av ganger gjennom dagen. Det var til og med trafikkfarlig, for jeg gjorde det mens jeg kjørte bil. I stedet for å holde øye med trafikken, så holdt jeg øye med meg selv.

Jeg så og så. Jeg fant og fant. Jeg våger å sammenligne det med tankene til ei som har Anorexi. Du ser noe annet enn det du egentlig ser, og det sitter i hodet.

Jeg så ting som ingen andre så, og jeg fant ting som ikke var der. Kanskje det var der, men ingen andre så det. Om de så det, så tenkte de nok ikke at det var stygt.

Det var det bare jeg som gjorde.

Hos andre så har jeg alltid evnet å se helheten. Jeg ser at folk er unike og flotte, hver på sin måte. Jeg ser at utseende og personlighet skaper fine mennesker. Det gjaldt bare ikke meg.

Det er sånn nå, at noen dager føler jeg meg fin og andre dager grå. Normale tanker, altså. For meg er det en toppen av verden-følelse.

Det er de vonde tankene som er borte, og jeg nyter det. Det eneste som sitter igjen  er at jeg unngår visse speil og visse lyssettinger, for jeg vet at det kan gi meg tilbakefall.

Jeg er fullstendig klar over at dette er bagateller, for det har livet og jobben min lært meg. Det hjalp likevel lite, når tankene gikk sine egne og ville veier.

Noen ganger må hodet repareres, akkurat på samme måte som når et bein må gipses. Det tar den tiden det må ta, og nå har jeg bedre styring på tankene.

Nå tåler jeg bilder, og det er noe som jeg har lært meg underveis. Jeg oppdaget at bildene fortalte en annen historie enn den historien jeg fortalte til meg selv.

Jeg liker å skrive, så da skrev jeg like godt om historien. Jeg skapte en ny virkelighet, og jeg ga meg selv et nytt liv.

Skål for den lille forskjellen, som ikke er så liten likevel.

Jeg gleder meg til en ny vår og til nye padleturer, for i kajakken er tankene alltid lyse og lette.

For havets datter er det toppen av lykke.