Psykisk helse

 

 

 

 

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse, og det har Milla skjønt. Hun er min hjertemedisin, selv om hun av og til driver meg til vanvidd. Denne dagen skal fremme bevisstheten rundt vår psykiske helse, og det vil jeg også bidra til gjennom bloggen min, fordi åpenhet er så viktig.

 

 

 

Vi gikk ei mil i dag, tur-retur Blåskoghytta på Hitra, bare hun og jeg. Jeg husker ikke engang hva jeg tenkte på, for jeg var visst bare til. Knallblå himmel, og jeg må innrømme det, at fargene er finere på Hitra når det er høst. Det er løvtrærne si skyld, for på Frøya har vi nesten bare sitkagran.

Verdens aller styggeste tre. De kunne ikke ha vært helt tilregnelige, de som bestemte at vi skulle innføre denne grana til svaberg-øya vår. I mine øyne finnes det ingen formildende omstendigheter, selv om de sikkert handlet i god tro.

Jeg er sikker på at Milla er enig, og de har av samme sorten på Hitra også, selv om mangfoldet er større her. Blant trær, altså.

 

 

Jeg liker mangfold. Jeg liker at både hunder og mennesker har sin egen personlighet, som ingen kan temme.

Det er jo det som er deg.

Noen elsker vann, mens andre har vannskrekk. Noen liker skog, mens andre elsker havet. Og noen vil ha begge deler.

 


 

 

Jeg har valgt, gjennom mange blogginnlegg, å være så åpen som jeg selv synes er greit. Jeg har min grense, og denne grensa tøyer jeg stadig lengre, heldigvis, for jeg lever bare dette ene livet. 

Jeg har skrevet om spiseforstyrrelser, tvangstanker, om samlivsbrudd, og om en hjerne som aldri hviler. Jeg har prøvd å beskrive hvordan det er å ha dysmorfofobi, en diagnose som ingen lege har stilt, men som jeg har kommet fram til selv, for den finnes. Den handler om å være (p)sykelig opptatt av detaljer ved sitt eget utseende. Det høres latterlig ut, men den frarøvet meg livskvaliteten i en sånn grad at det var mer til å gråte over.

Heldigvis er det nå 1-0 til meg mot denne diagnosen. Jeg har ikke lagt lokk på den. Jeg har beseiret den, og jeg håpe det varer, selv om jeg aldri kan være sikker.

Jeg har også skrevet mye om hverdagsglede, hav og himmel, om styrke, mot, og om evnen til å se det store i det små. Dette med å se det store i det små var også det som felte meg, akkurat som når man feller ei gran. Jeg ble sykelig opptatt av detaljer.

Mange har skrevet til meg, eller kommet bort til meg og sagt, at det jeg skriver er DEM. Det handler om dem, selv om det er meg selv jeg beskriver.

Altså er jeg ikke alene, og det er både leit og fint. Leit, fordi jeg ikke ønsker at andre skal ha det vondt, og fint, fordi det er godt å dele noe.

Hun eller han, det er som oftest henne, synes det er fint at noen klarer å formidle det de selv ikke finner ord til å beskrive. Jeg tror at det er flere menn som kjenner seg igjen, også, selv om de bor på en annen planet til daglig. De gjør faktisk det, og det er derfor jeg liker dem, for da kan jeg få være for meg selv av og til.

Det finnes også hundre andre grunner til at jeg liker menn. Og noen liker damer.

Kjærlighet er kjærlighet.

 

 

Jeg lurer på hva Milla tenker. Kanskje noe sånt:

 

jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg

de som kommer fra Angstland, og de som har

vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt

holder ut, virker som et innaformenneske,

men som egentlig er et utaformenneske

 

og kanskje

gjemmer seg

litt bort

på fest

 

å, jeg er en sucker for sånne

– Kristian Bergquist –

 

 

 

 

Hei

 

og så stod du der

og bare

 

hei

– Alexander Fallo –

 

Det var starten på noe fint. Hun sa hei, og jeg var solgt, fordi jeg fant styrke til å tro at jeg kan gjøre en forskjell i noen sin hverdag. Hun, og mange flere andre, men akkurat i dag så er det henne. Det var inspirasjon og motivasjon, og det var en iskald dukkert som gjorde tankene klare som havet, i fjor en gang.

Jeg var plutselig klar. 

 

 

 


 

 

Liv Ågot er kreftkoordinator i Orkdalsregionen, og en viktig brikke når det gjelder samhandling mellom sykehus og kommuner. Denne uka kom hun til Frøya, og var med meg på en arbeidsdag. Det var veldig fint.

 Dette innlegget skal handle om hverdagen, og om trua på mennesker. Om trua på ledere, kollegaer, brukere og medmennesker. Jeg tror på hele hurven, til det motsatte er bevist. Det tror jeg er et godt utgangspunkt, og jeg blir sjelden skuffet.

 

Trosbekjennelse

Jeg tror på Andersen nede på hjørnet

og på Bråten i fjerde

Jeg tror på et menneske

med hverdag i øynene

og hverdag i stemmen

en mann med slitte bukser

og bussbilletter i lommene

en kvinne på vei fra butikken

med plastposer fylt av brød og melk og frossenfisk

Jeg tror på kjærligheten mellom dem

tvers gjennom hverdagen

solid og grå som stein

– Tore Coward –

 

Akkurat nå ligger jeg nede med en rygg som streiker, så da får jeg masse tid til å reflektere, selv om jeg helst vil være på jobb. Det er heldigvis ikke dødelig å ha vondt i ryggen. Det går over, og jeg gleder meg allerede til å jobbe i helga, for neste helg har jeg fri.

I mens så kan jeg jo skrive.

Jeg så en film her om dagen. Den handlet om å miste. Det var ei jente i den filmen som sa noe fint. Hun sa at den tiden man er sammen, selv når vi gjør ingenting, er dyrebar. Den kan aldri være bortkastet.

Takk og pris for at det ikke finnes bortkastet tid, selv om det føles sånn noen ganger.

Kanskje er det lettere å tenke sånn i ettertid, for ingen av oss sitter og holder hverandre i hendene hele tiden. Vi krangler og surmuler, og ønsker oss alenetid når det stormer som verst.

Det er normalt.

Jeg vet ikke, men jeg tror at den som mister, kommer til å savne diskusjonene, og smellet fra ei dør, like mye som de vil savne den hastige klemmen eller lappen på kjøleskapdøra. Den trassige ungjenta som flyr ut av hjemmet, og som øver seg på å bli den hun skal være. Eller unggutten som freser opp singla utenfor med mopedvidunderet. Han skal ut å sjekke damer.

Jeg tror at mannen vil savne klirringen av kona sitt strikketøy like mye som hun savner raslinga fra avisa. I sånne stunder, der ingenting blir sagt, så er livet trygg og kjent klirring eller rasling. Et lunt og godt og ordløst nærvær, skapt gjennom mange år. 

Rutiner og hverdag. De er ikke grå, men en gylden ramme rundt livet vårt.

Jeg liker forresten grått. Jeg liker steiner, og de har nesten alltid grått i seg. En grå stein kan fremheve en annen farge, og en grå hverdag kan fremheve lykkestunder, selv om hverdag også er lykke, i mine øyne.

 

 


 

 

Forelskelse er et rosa kyss, og tusenfryden har rosa vinger. Når kvelden legger et rosa slør over dagen som har vært, så kan den aldri bli ubetydelig eller ingenting.

 

 

Her ligger styrken som jeg har funnet. Jeg kan puste sløret til himmels, og under der er virkeligheten. Jeg er ikke typen til å bære slør, og ikke er jeg særlig romantisk, heller. Ikke det minste.

Jeg er god på å møte virkeligheten, og jeg tror at jeg kan kunsten å få mennesker til å lette på sløret. Jeg har ikke lært det på en dag. Jeg har lært det gjennom møter som har forandret meg for alltid. Jeg har lært å tilnærme meg virkeligheten med ydmykhet, omsorg og respekt. 

Jeg er trygg på hvem jeg er, og da tør jeg å bare være stille. Eller jeg tør å stille nødvendige og vanskelige spørsmål. Jeg våger å svare, også, selv om jeg noen ganger ikke vet hva jeg skal si.

Det er godt å ha fagpersoner som Liv Ågot å støtte seg til. Jeg liker måten hun er på; pågående og varsom, kunnskapsrik og direkte. Jeg har lyst til å gi mine ledere en smask på kinnet for den jobben de står i hver eneste dag, men det gjør jeg selvfølgelig ikke. Jeg gir mine to mentorer, Mona og Wenche, en klem når det passer seg sånn, og det holder i massevis.

Hei til alle dem som jeg jobber sammen med hver eneste dag. Dere er uunnværlige. Dere kan gjøre gull av gråstein, om dere tenker med hjertet. Økonomien overlater vi til andre.

Jeg vet at vi må tenke økonomi, og det gjør vi. Vi velger den billigste bandasjen, så lenge det ikke gir et dårligere resultat. Vi sparer på kruttet, og vi deler sjokoladeplata mellom oss. Vi spinker og sparer på det som vi kan spare på, men vi sparer aldri på kunnskap, omsorg eller gode historier.

For mange år siden, og ikke på Frøya, så kjente jeg en mann som hang bleiene til kona over vedovnen, sånn at de kunne brukes en gang til. Han brukte glasset sitt i flere uker uten å vaske det, og han tok tiden på oss, i tilfelle han måtte betale pr minutt som vi var der. De dagene da jeg var med, som student, var mannen himmelfallen, for da trodde han at han måtte betale dobbelt opp.

Han hadde gjort økonomi til en fanesak, og sånn er ikke jeg. Jeg vet at økonomi er viktig, men for meg så står faglig forsvarlighet i sentrum. 

Sentrum for meg er Frøya. Her skal det være godt å leve, og det mener jeg bestemt at det er. Jeg ser det hver eneste dag. Ingen regel uten unntak, for verden er ikke bare rosa, men jeg håper at hvert enkelt menneske får oppleve å bli tatt godt vare på.

Sånn ønsker jeg meg hverdagen, innunder sløret.

Eller uten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Båndtvang kanskje?

 

 

 

 

Verdens aller beste venn,

vi skal ut på tur igjen.

Når jeg gir deg av min tid,

blir du overlykkelig.

 

Gjørmete og kullsvart sti,

kanskje du vil ha litt fri?

Sånn at jeg kan vandre trygt,

unngå det å falle stygt.

 

Slippe unna bånd og sele,

sånn at du kan nyte hele.

Vide verden for din fot,

du får vise ekte mot.

 

Løpe bakken som en vind,

like opp til Hokkeltind.

Sitte pent og vente der,

for du får en godbit her.

 

Men…..

det endte ikke sånn,

du forsvant helt nedi bånn.

Du fikk ferten av en hjort,

og forsvant så alt for fort.

 

Plutselig så kom jeg på,

er det hjortejakt her nå?

Er det grønne menn der ute,

da er Milla ille ute.

 

Kanskje kan en geværmunn,

ta litt feil av hjort og hund.

Redd for skudd og nesten lamma,

du må komme hjem til mamma!

 

Hun har sprunget mange mil,

helt tilbake til vår bil.

Takk for at hun kom til rette,

det blir båndtvang etter dette.

 

Jeg vet en ting helt sikkert. Det finnes mange gode og snille mennesker der ute. Takk til alle som delte innlegget mitt om savnet hund. Noen ringte og tilbød seg å hjelpe, andre sendte meldinger med samme budskap. Det var til og med en som kom for å lete, og fant henne. 

 Hun var borte i to og en halv time, så jeg rakk å bli litt redd.

To av venninnene mine tok like så godt med seg sine familier for å dra på leteaksjon, med tau på innerlomma. Jeg rakk ikke å avverge det, så de fikk en fin og gjørmete kveldstur opp til Hokkeltind.  Jeg har verdens beste venninner.

Jeg slapp med skrekken, og sitter igjen med følelsen av at folk er hjertevarme. Det må være verdens beste følelse.

 

Hvem vet?

Fuck cancer!

I går, i dag og i morgen.

Alle dager.

 

Oktober har rosa bokstaver. Den rosa fargen står i sterk kontrast til liv som blir snudd på hodet. Samtidig er fargen myk og nødvendig, som ei dundyne, så vi kan holde oss varme når det er frost i lufta. Jeg henter alltid fram Nasse i oktober. Ingen er så rosa som ham, og ingen har større hjerte heller. Ingen er mer mer pinglete, og ingen er så modig, som min store, lille venn.

Jeg vant ham på tivoli, og husker ennå følelsen. Jeg fikk velge fra øverste hylle, og det var kjærlighet ved første blikk. 

 

det kvite sløret

 

dagane kortare

nettene lengre

 

skogen

så stille og svart

 

så ein morgon

eit tynt, kvitt strø

over blomane i hagen

 

over alt som har vore

og alt som skal kome

 

rim, seier mamma

 

frost, seier pappa

 

stjernestøv

spør du meg

 

– Ruth Lillegraven –

 

Nydelig dikt, som jeg tolker på min måte. Kanskje handler det om noe helt annet enn sorg, det er det som er så godt med dikt. Jeg kan finne min egen mening mellom linjene, om der er nok luft mellom dem.

Det finnes mange måter å sørge på, og det finnes mange ting å sørge over. I dag leste jeg om den sorga som ingen gir blomster til, og der kriseteamet ikke kobles inn, for eksempel ved kjærlighetssorg. Å gi hjertet sitt til noen, for så å forlate eller bli forlatt, det er også ei sorg. Selv om det er tusen forskjellige grunner til at sånt skjer, så er det vondt likevel, for begge parter. Du må gå videre uten, selv om den andre fremdeles lever.

Så er det den andre sorga, den aller største. Å miste noen for alltid, selv om de bor i hjertet. Selv om vi har gledene og minnene, så er de liksom borte. Vi kan ikke gi en klem, eller være nær på den måten vi ønsker. Aldri mer. 

Noen tror kanskje at jeg er mer opptatt av sorg enn av glede, men neida, sånn er det ikke. Jeg elsker å leve, og når jeg elsker noe, så risikerer jeg alltid å miste. Sett i lys av sorga så er livet skjørt og dyrebart.

Da jeg var lita jente så skulle jeg skånes. Sånn var det på den tiden ( jeg er 49 nå ). Det var sikkert godt ment, men det gjorde ikke godt, ikke i det hele tatt.

Vi skulle ikke vite noe, eller se at andre gråt og var lei seg. Vi fikk ikke vite hva som var i vente, og da var ventetiden grusom. For vi visste jo at noe var i vente, slik bare barn vet, uten at noen sier det høyt. Vi ante og trodde, og hadde ørene på stilk, slik som unger har hatt til alle tider. Det er ikke alltid at to og to blir fire, for fantasien er verre enn virkeligheten.

Det vet jeg nå, at det er bedre å vite.

Jeg er mest opptatt av gleden, egentlig. Den rykende varme kaffekoppen hver morgen, og en rosa sløyfe i oktober. Jeg elsker å finne små gleder i hverdagen, for hverdagene er best. Den hverdagen som noen ganger er grå og kjedelig, for den er ikke alltid rosenrød. Jeg tror at den som har fått livet sitt endevendt savner sånne dager.

 

 

Det at jeg er frisk og sterk, og kan formidle tankene mine, er en sann glede. Jeg håper at ordene mine kan gjøre en forskjell, for åpenhet er nøkkelen til å mestre både glede, sorg og krise. Åpenhet og den gode samtalen. Jeg kan aldri få sagt det nok.

Selv om samtalen er famlende, eller går i stå, så er den livsnødvendig og helende. Det gjør godt i hjertet å få satt ord på følelsene, selv om budskapet kan være tungt å ta i mot, eller vanskelig å gi. De fleste opplever lettelse ved å åpne seg for noen de har tillit til.

Vi, sykepleierne og omsorgsarbeiderne, skal være sånne døråpnere. Vi skal ikke slenge døra i trynet på noen, eller låse den for godt. Det handler om å trå varsomt over terskelen til andres liv. Jeg er ikke ei spissmus som piler kjapt over golvet med plirende øyne, på jakt etter et skjulested. Jeg er heller ikke en elefant som tramper i klaveret, og spiller ureint. 

Jeg må våge å stå i det, og jeg må våge å møte andres blikk. Jeg kan ikke svare på alt, men jeg kan lete etter svar som kanskje ikke finnes. Og jeg må tåle stillhet, eller det å bli avvist.

For det handler ikke om meg. Ikke denne gangen, og kanskje aldri. 

Hvem vet?

 

” La meg holde deg fast

til du står heilt støtt

til du tar imot

når en dag blir født.

Du skal komme dit,

ta med gleda hit,

gjennom sorga går en sang. “

– Halvdan Sivertsen –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ord med vinger

Jeg ville skape ord med vinger.

Lyse, klare vinger

kantet med rødt, som hos

Aurorasommerfuglen.

 

Og ordene skulle sette seg på hjertet ditt.

Vippe sakte med vingene av morgenrøde.

– Hans Børli –

 

Tenk å kunne skape sånne ord. Ord som rører ved hjertet til andre. Noe så fint som ord som vipper sakte med vinger av morgenrøde.  Jeg vet ikke om det går an å si det så mye finere enn dette.

Jeg blir satt ut av sånne dikt, men bare en stund. Etter en stund, når ordene får synke inn, så kommer tankene, som sommerfugler i lett bris.

De lander på nesetippen min, og søker tilflukt og tankeflukt der.

 

Jeg er livredd for å bruke feil ord, for å snakke for mye eller for lite. Hva er rett og hva er feil? Det er det som er så fint med å skrive. Jeg rekker nesten ikke å skrive like fort som jeg tenker, men jeg kan lese gjennom det etterpå, og hviske ut det jeg angrer på, før andre får lese det.

Det er veldig trygt og godt, selv om det er skummelt på sin egen måte. Når ordene står der, svart på hvitt, så har de kommet for å bli. Når jeg er min egen korrekturleser så styres ordene av følelser, mer enn fornuft, noen ganger. De blir så tydelige på min himmel.

Jeg har vært fornuftig nok for mange liv, så det får briste eller bære. Åpenheten har gjort meg sterkere.

Den har gjort meg modigere, selv om jeg er pissredd noen ganger. For hver gang jeg mestrer noe, så legger jeg en ny stein til byggverket mitt. Jeg legger ikke steiner i ryggsekken, nei, for da blir det så tungt å gå. Jeg bygger heller en plattform av dem, som er sterk nok til å bære meg, og til å bære den som behøver meg.

Jeg må stå støtt om jeg skal hjelpe andre, eller må jeg egentlig det? Jeg tror ikke det. Jeg må stå støtt i visse situasjoner, men jeg blir nok aldri en klippe. 

Jeg tror at tillit skapes gjennom god og ekte kommunikasjon, selv om ordene vakler innimellom. Selv om jeg feilberegner litt, og ramler av den ene steinen i bekken, så gjør det ingenting. Jeg er glad i å bade, og det finnes mange flere steiner. Jeg kan finne den neste.

Jeg vil ikke beskytte meg med vadestøvler. Jeg velger å gå barfot, sånn at jeg vet hvilket landskap jeg tråkker i, og slik at jeg kan vite hvor mange grader vannet holder akkurat denne dagen.

Akkurat sånn føles det å være mamma, venninne, kjæreste, datter og sykepleier.

 

Har du vært der?

Der ordene bor,

og dit ordene kommer fra?

Skjøre som sommerfuglvinger,

eller harde som flint.

Sterkere sammen enn

hver for seg,

likevel er du alene.

– Tove –

 

 

 

 

 

Høysensitiv

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg liker ikke å plassere folk i bås, men noen ganger må jeg plassere meg selv inni ei boble. Jeg kjenner meg igjen i dette med å være høysensitiv. Det er ikke en diagnose, for meg er det mer en følelse.

Jeg har alltid vært sånn, men mer nå enn før. Jeg tar inn veldig mange inntrykk, og har lett for å fange opp andre sin sinnsstemning. Jeg funderer i overkant mye over det aller meste. Jeg tenker hundre ganger så mange tanker som jeg behøver å tenke, og har mange ganger blitt kalt sjenert, tander, forsiktig, overfølsom, festbrems, daff, giddesløs, pinglete, innesluttet, stille og så videre. 

 Noen av karakteristikkene er det jeg selv som har gitt meg, og det er faktisk dem jeg har hatt størst problemer med å bli kvitt. Nå har jeg bundet dem til en stor stein, og sluppet dem i havet, for de er ikke sanne lenger. Det meste er fremdeles sant, men ikke det med at jeg er pinglete og sånn.

Nå er jeg sensitiv og steintøff.

Jeg kan være på hyttetur med en gjeng gode venninner, og selv om stemningen står i taket og jeg egentlig vil få med meg mest mulig, så får jeg plutselig behov for å krype under dyna. Helst på et eget rom, så kan de andre dele. Jeg skylder på at jeg er A-menneske. 

Det som er så rart, er at de som er mest opplagt neste dag, er de som var oppe hele natta. 

Noen ganger styrer jeg så mye med alt mulig at jeg til slutt ikke orker annet enn å sløve i sofaen min. Jeg rydder og vasker, noen ganger litt tvangspreget,  for når det er orden på utsiden så blir det orden i hodet, så lenge det varer, for støvet bare letter og lander. Det går an å være hyperaktiv og hypersensitiv samtidig, en stund.

Jeg holder meg i aktivitet for å slippe unna tankene. Den beste plassen å gjøre det på, er å være ute i naturen. Naturen gjør bare godt. Veldig godt.

 

Selv om jeg har kjæreste, så har jeg et sterkt behov for å trekke meg tilbake, og bare være alene. Grubler jeg for mye rundt dette, så blir jeg i tvil om jeg er i stand til å gi det som skal til. Har jeg det best alene, liksom, uten forventninger og “krav” om å gi av overskuddet.

Heldigvis flyr disse tankene bort med vinden, for jeg er veldig heldig som har ham. 

Jeg er så reflektert og trygg på meg selv nå, at jeg tør å tenke alle disse tankene, men jeg har ikke godt av å grave meg ned i dem.

Dette gjelder ikke bare i forhold til kjæresteri. Det gjelder for alt. Jeg kryper ut av hiet og henter inn gode opplevelser, og så må jeg finne hula mi igjen.

Det er en hårfin balansegang. Det kan ikke bli så behagelig inni den hula at jeg glemmer hvordan det er på utsiden. Mange ganger må jeg sparke meg selv i ræva. Hardt!

Det er utenfor at livet skjer.

Noen tror kanskje at det ikke er lurt å være sykepleier når jeg mangler filter for stemninger og sanseinntrykk. Jeg tror at det er veldig lurt, for jeg blir en bedre sykepleier av det. Med tanke på at jeg er høysensitiv, så mestrer jeg faktisk godt å liste meg tett på mennesker som er i krise.

Jeg har lært, og etterhvert skjønt, at det er helt nødvendig å stenge en bitteliten luke i hjertet, der bare jeg bor. Jeg må det, for den neste jeg møter fortjener at jeg er tilstede.

Klarer jeg ikke å tenke sånn, så er jeg heller ikke i stand til å gi alt neste dag ( alt, unntatt det som er innenfor den bittelille luka ). Det betyr ikke at jeg er ufølsom, det er bare tvingende nødvendig.

Jeg klarer det nesten alltid, men ikke alltid.

Jeg kan velge å se på sensitiviteten som en gave. Jeg er ikke et persilleblad, for jeg er sterk, også. Jeg har en sterk intuisjon, eller magefølelse. Jeg er kreativ på mine områder, og det er ikke foran symaskina.

Jeg forstår at det kan være vanskelig for andre å forholde seg til disse innlagte pausene mine, selvfølgelig forstår jeg det, for jeg er en mester i å analysere.

Jeg MÅ ha dem ( pausene, altså ) for å kunne hente meg inn igjen, sånn at jeg kan fly over hav og land på nye eventyr. Jeg har lært meg å tenke som Pippi nå, selv om jeg aldri blir som henne. Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Jeg liker den blandingen av sukker og salt som jeg er sånn midtveis i livet. Jeg har lært meg å leve med den jeg har blitt, og det er jeg jaggu stolt over. Jeg er krevende på mange måter, og givende på mitt vis.

Det er tøft å være følsom. Nemlig!

 

Les dette fine diktet av Gro Dahle. Hun får sagt det:

 

Det er denne tyngden i lufta, denne tyngden i nakken,

dette presset over skuldrene. Det er disse svarte

svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av,

sneier hjertet med vingespissene.

 

Det er slitsomt å være menneske. Det er vanskelig. Det

er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter på

setningene mine. Alle disse setningene som floker seg

i nøster under senga mi om kvelden.

Alle disse nøstene som snører seg inn i hodet mitt

hele natta gjennom.

 

Det er derfor jeg misunner trærne som bare kan la

fuglene fly denne vidstrakte himmelen som kan

favne om alt sammen uten et eneste ord.

– Gro Dahle –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kom tilbake når du vil

– legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
kom tilbake når du vil –

– Åse Marie Nesse –

 

Dette verset oppsummerer hvilke tanker jeg tenker om jobben min. Jeg kan ikke trylle, det er ikke det jeg mener. Jeg ser ikke for meg en pjuskete pasient som blir flyvedyktig takket være meg, og det jeg sier eller gjør. Det handler ikke om å overvurdere sin egen betydning, det handler om å IKKE gjøre det. Det handler om å se den som behøver å bli sett, og det er ikke meg, men henne.

Eller ham.

 

Dette verset er omsorg, respekt, tillit, kunnskap, håp, drømmer, og jeg blir aldri lei av å skrive om det. Sikkert aldri. Dette verset er også utrygghet, redsel, smerter, håpløshet og sorg.

Dette verset er deg eller meg. Det er enkeltmennesket, som har en plass i hjertet, hjemmet, i verden, i et system og i et vesen.

Helsevesenet. Man kan bli pjuskete av mindre.

Varsomhet er et ord jeg liker. Sette døra på gløtt mot livet, eller lette litt på gardinene, så lyset slipper inn. Ikke sånn at det blender, men bare litt om gangen. La øynene venne seg til dagen, så sola kan legge et lett dryss av fregner over nesa.

Fregner er nydelig.

Lytt, snu dyna, fyll friskt vann i glasset som står på nattbordet, le, gråt, løp, sitt ned, spøk, tål alvoret, gi, ta imot, kam hår, klipp negler, og alt det andre som handler om velvære.

Det er ikke lett, dette. Det er ikke lett å smile når jeg har mest lyst til å smelle igjen døra. Det er ikke lett å smile når jeg helst vil gråte. Det er ikke lett å gråte når jeg helst vil rømme. Det er ikke lett å helle vann i glasset når jeg er så sliten av å bli kommandert at jeg helst vil helle vannet i hodet på han eller henne ( 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10, det hjelper å telle ). For det finnes mange slags pasienter og pårørende, og det hender at jeg er tappet for energi og omsorg, men det varer heldigvis ikke lenge. Det finnes sikkert noen som vil tømme et glass vannet i hodet mitt, også. 

Dette går begge veier, akkurat sånn som omsorg og respekt gjør.

Heldigvis utgjør dette bare en mikroskopisk del av min arbeidshverdag, en bitte-bitte-liten promille. Promille er forresten noe vi merker mer og mer av i jobben vår, så det å jobbe i hjemmetjenesten er både utfordrende, lærerikt og av og til smertefullt, fordi vi får innblikk i så mange skjebner.

Det er mye rus, og rus er ikke bare dem vi ser på gata.

Vi må kunne litt om alt, i motsetning til på sykehus, der de ofte er eksperter på SITT område. Vi har for det meste et godt samarbeid med sykehusene, og for min egen del så har jeg mye kontakt med kreftpoliklinikk på Orkanger, Seksjon lindrende behandling og kreftavdelingen ved St Olavs Hospital. Jeg behøver dem ( og berømmer dem, for de er veldig dyktige i det de gjør ) og de behøver meg, og oss. Vi er helt avhengige av å spille hverandre gode. Jeg er et menneske som jobber best i team med andre. Uten pasienten er vi uansett ingenting, selv om jeg skulle ønske at alle var friske.

Verden er ikke sånn.

 

Jeg er flink til å tenke helhet, og flink til å skjønne hvorfor mennesker reagerer som de gjør. Når jeg finner en reell grunn til reaksjonen deres, så tåler jeg det meste, men jeg har også en plass i dette.

Når respekten går begge veier så skapes musikk. Når tilliten er gjensidig så tåler vi alt, for vi har ikke alltid et valg, og det er det omsorgen handler om. Jeg er bare hjelperen. Det er den andre som må tåle, og som kjenner seg selv best.

Jeg er brikken oppe i det venstre hjørnet. Det er pasienten sitt puslespill. Hun må legge brikke for brikke, og brikkene er familie, venner, mat, drikke, håp, glede, medisiner, trygghet, styrke, svakhet, nedturer, oppturer, håpløshet, sorg, forventning, ei trygg arm rundt nakken eller ei hand som stryker mildt over kinnet.

Noen ganger blir hun frisk, og andre ganger dør hun. Puslespillet blir likevel helt. Hvem har sagt at puslespillet bare skal ha pastellfarger? Puslespillet har også gylne farger. Det er svart og det er hvitt, men tilsammen så blir det helt.

Helt henne.

På tynn is

Noen ganger er isen så mange centimeter tykk at jeg kan ta på skøytene og seile trygt avsted. Jeg seiler ikke da, men vakler, akkurat som en liten kalv som prøver å stable beina under seg for aller første gang. Stoltheten i blikket når den mestrer kalvedansen i duggvått gress. 

Det er ikke ofte isen legger seg så trygg at jeg kan øve inn en fin teknikk, men det er veldig moro å prøve, og prøve, og feile, og prøve igjen, helt til jeg klarer det.

 Det er pur lykke en godværsdag i januar, eller noe sånt.

Andre ganger er livet en sølepytt i desember, når frosten hilser på. En blank vinterdag som legger ei tynne hinne på vannet. Ei sånn hinne som det er fristende å trå på, selv om jeg vet at den ikke holder vekta av tankene mine. Den knaser under føttene, men det er deilig likevel. Jeg klarer ikke å la det være, for jeg vil høre lyden av isen som brister.

Jeg synes at lufta er mye bedre å puste inn når den er frisk og kald og klar. Fargene er mye finere, og den lukter mye bedre enn sommervarmen gjør.

 

Sommerlufta har lovnader, drømmer og gjøremål.

Våren har håp, knopper og forventning i navnet sitt.

Vinteren er sørpe, snøkrystaller og julehjerter.

Høsten, da,

den har plommer, lyng og vakre blader,

hvile, hav og fjell,

strikketøy, kakao og lys,

ro, mørke og trygghet,

kjærlighet, ullsokker, Lindmo, Stjernekamp, taco, knasende grus, røsslyng, tyttebærsyltetøy ( som mamma har laget ), verdens beste plommechutney ( som Ellen har kokt ), venninner, stjernestunder på kalenderen, rødvin, hjertevenn-kveld den 21. Oktober, turer uten båndtvang, venninner en gang til. varme ord, logrende hund, nystekte boller, mislykket vannbakkelse ( jeg får det aldri til, men gir aldri opp ), forfatterdrømmer, dikt, hjemmets lune rede, fotturer, bjørkeved

og masse tanker, 

året rundt.

Innpust

I kveld var det så stille da jeg gikk kveldstur at jeg hørte vingeslagene fra en havørn. Det var så stille langs løypa at jeg var alene i verden. Ingen å se, ingen å høre. Noen ganger er det noe av det beste som finnes, og helt nødvendig. Jeg var ør i hodet, og nesten på gråten uten grunn, da jeg begynte å gå.

Milla slo seg vrang, slik som jeg gjør noen ganger, og nektet å ta på sele. Hun ville visst ikke føle seg bundet akkurat i dag, så da måtte hun bli hjemme. Hun angret sikkert med en gang, slik som jeg ofte gjør, men da var det for seint.

Fuglen var fløyet.

Jeg hadde det fint alene, selv om jeg følte et stikk av dårlig samvittighet. Jeg vet jo at hun elsker å være med. 

Jeg er sliten akkurat nå, og da behøver jeg fysisk aktivitet. Jeg er trøtt, og da behøver jeg tid for meg selv, men det holder med små stunder. Jeg passer på å plotte inn venninneprat ( ikke på telefonen, for jeg kan ikke fordra å småprate i telefon ), et dikt, en vennlig tanke, et smil, en iskaffe,eller ei venninnehelg på noen sin hytte, for jeg har ikke hytte selv.

Nå har jeg skrevet inn flere stjernestunder på kalenderen min, og det betyr så mye. Det betyr at jeg er rik, selv om jeg ikke har egen hytte. Det betyr at jeg i går var invitert på taco i fjæresteinene, selv om jeg ikke eier et naust. Det betyr at jeg skal på inspirasjonskveld med Bjørg Thorhallsdottir og Therese Ulvan, selv om jeg ikke kjenner dem personlig.

Det betyr at jeg har nære og kjære venninner som ikke bryr seg et dugg om hvem som har mest eller minst. Mest eller minst av hva?

Vi bryr oss om hverandre, og kjenner hverandres historie. Vi har alle en historie å fortelle, og vi kan le og gråte sammen.

Dette er de gode tankene.

Det er ikke derfor jeg er sliten. Jeg er sliten fordi jeg får tilbakefall. Nå har jeg vært superflink veldig lenge, men så spenner jeg føtter for meg selv. Jeg tenker på jobb, hjem, plenklipping, bilkjøp, rundvask, julegaver, kjærlighetsforhold i voksen alder, varmepumpa, vaskemaskina som nettopp klikka, kjøkkenet som er så fint, men som ble til mens samboerskapet gikk mot slutten.

Jeg tenker på uforutsette regninger, hundehår overalt, hvem skal passe henne om jeg skal bort?, hvorfor skaffet jeg hund? ( fordi hun er min hjertemedisin og mitt hodebry),  arbeidshelg som krasjer med fornøyelser, huset som kanskje må males om tre år, og hvordan skal jeg klare meg?  Det blir som å snuble i et gresstrå. Jeg snubler ikke i gresstrå til vanlig.

Jeg får veldig god hjelp med det jeg behøver hjelp til, så problemene finnes mest i tankene mine; på forhånd, tidvis underveis, og noen ganger etterpå. Jeg har en kjæreste som er bilmekaniker, foreldre som ikke lar meg glemme å få veden under tak, en snill hundepasser, venner som bryr seg, og ungdom som tar i et tak ( etter litt om og men, men det er sikkert vanlig ).

 

Jeg har også mine positive sider. Jeg går aldri rundt og bekymrer meg for å bli syk, selv om jeg av og til vasser i sykdom. Jeg er ikke livende redd for hvordan ungene mine skal klare seg i livet, selv om jeg innerst inne er det. Så lenge jeg ikke hører noe, så har de det fint, er min tanke. Det er sånn jeg må tenke, for de er like dårlige på å gi lyd som det jeg er. Jeg finnes ikke mørkredd eller husredd. Jeg møter det jeg gruer meg for å møte, og blir fra da av mye sterkere. 

Jeg har med tiden blitt brutalt ærlig overfor meg selv. Det koster så mye at jeg av og til må huske å gå en tur alene. Jeg tror at det var det havørna ville fortelle meg i kveld, med vingeslagene:

 

Pust dypt, fly fritt,

skaff deg overblikk,

lille venn.

Sett avtrykk, svev,

vær deg selv,

lille venn.

 

Det ble lettere å puste etterpå.

 

 

 

 

 

 

Nøkkelen til hva?

 

 

 

Jeg var på jobb i går kveld, så jeg fikk ikke med meg kåringen av Norges beste dikt gjennom tidene.  Jeg vet likevel hvilket dikt som vant. Det er den draumen, av Olav H Hauge. Det er et nydelig dikt, som jeg er glad i.

De fineste diktene gjennom min tid er disse:

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram, 
var lova som gjalt oss to. 
Anten vi møttest tidt eller sjeldan 
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu 
når eg har stått litt og sett mot huset 
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant 
som no over knastande grus 
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

– Haldis Moren Vesaas –

 

Jeg har veldig mange dikt gjemt i hjertet, og som betyr noe spesielt, men ingen som dette. Jeg tror det er fordi jeg kjenner meg så godt igjen i Haldis Moren Vesaas sine ord. Jeg har også et hvitt stakittgjerde rundt huset mitt, der ingen slipper inn. Noen er født kjærlige og varme, og elsker nærhet og kos. De sitter på ei rosa sky, og drømmer om drømmekjolen og drømmebryllupet helt fra de er småjenter. Det har jeg aldri gjort. Jeg elsker å se på TV-programmer der kvinner jakter på drømmekjolen, men vil ikke bytte plass med dem. Jeg elsker å se Masterchef Australia, men kan ikke fordra å lage middag. 

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg bærer på en reserverthet, og den slipper aldri taket. Jeg har visst ikke evnen til å slippe opp, og bare være eller bare nyte. Kanskje jeg gjør det for å beskytte meg selv mot noe, jeg vet ikke hva.

Jeg elsker livet, og jeg nyter et glass rødvin, så jeg mangler ikke evnen til å elske eller nyte, men jeg har en egen verden som bare er min. 

Kanskje alle har et rom som ingen slipper inn i, men jeg har visst i tillegg kastet nøkkelen. 

Jeg er glad i mennesker, glad i jobben min og glad i naturen. Jeg er lettrørt og snarsint og til tider vanskelig å leve sammen med. Jeg er snill og omsorgsfull og glødende engasjert i det som berører hjertet mitt. Jeg er vrang og uvillig, og trassig som et barn. 

Jeg vet hva jeg vil, og noen ganger er jeg i villrede, og vet ingenting. Jeg tenker dobbelt så mange tanker som jeg behøver å tenke. Ikke fordi jeg er spesielt klok, men fordi tankene er en ustoppelig bisverm. Jeg er ikke lett å bli klok på. Ole Brumm elsker bier, fordi bier betyr honning.

For meg går det mest i surr.

Jeg elsker poesi, og leser dikt hver eneste dag, til og med før jeg går på jobb. Jeg står opp ekstra tidlig for å få tid til å lese ord som andre har gitt meg. Det er ingen sak for en morgenfugl.

Dette er nummer to av mine favorittdikt:

 

Det er langt mellom venner,
mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende
stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

– Kolbein Falkeid –

 

Heldigvis behøves ingen nøkkel for å åpne ei grind. Grinda går det dessuten an å krype under ( hvis du graver et hull ) eller klatre over, om du absolutt vil inn. Jeg er meg selv nærmest, men av og til så lurer jeg på om andre kjenner meg bedre enn det jeg selv gjør.

Jeg liker ikke den tanken.

Det er viktig å slippe folk inn i livet sitt. Like viktig som evnen til å gi, er å lære seg å ta i mot. Det er viktig å være pliktoppfyllende, men like betydningsfullt er det å vugge med vinden. Ikke på den måten at man bare lar seg lede, men fordi alle mennesker behøver å være vektløs i blant. Bare være til,

og dette er vakre ord:

 

Åpen,åpen står havets grind.
Hjerte, måtte det vare!
Måtte du vugge for vær og vind
og la dine sorger fare.
Måtte du bare duve av sted 
fra blåne til blåne av sommerfred,
mens glitrende måkeskrik slår ned
som sølv over berg og tare.

– Inger Hagerup –