Kjærligheten er som en sprettball. Like uberegnelig, men samtidig trygg og god. Jeg har gode minner om sprettballen, fordi den minner meg om lykkelig barndom. Fuglefjæra er også uberegnelig, fordi den danser med vindens retning. Den seiler dit vinden fører den, forhåpentligvis mot ei lun havn.
Ei havn som verner for storm, og for piskeslag fra bølgene. Noen ganger er jeg midt ute på havet, og driver avsted som en bitteliten barkebåt. En barkebåt som ikke vet hvor ferden ender. Den kan like gjerne gå under.
Eller den kan treffe myk og hvit sand, og lande i et hav av blåskjell. En sånn strand der vannet er like klart som dagen, et sted der det er lett å lese havets bunn.
Akkurat der, og akkurat da, er havets bunn ei åpen bok. Ei bok der ordene renner ut som sand mellom tærne. Boka er et timeglass full av sandkorn, der hvert sandkorn er et sekund, eller et lite pust.
Hvert minste pust er viktig, og hvert eneste ord blir til sammen en sandstorm av lykke. Hvis jeg graver meg ned i sanda, så blir det tungt å puste, og om jeg går gjennom ørkenen, så tørster jeg etter vann.
Jeg er så glad i Ruth Lillegraven sine dikt, fordi de handler om mitt hjerte. Den eneste forskjellen er at mitt hjerte ikke klatrer i trær, men svømmer i blått hav. I stedet for å stupe kråke mellom røttene, så danser jeg på svaberget.
Jeg tror det gir den samme følelsen, for mennesker er forskjellige, og natur er natur.
Jeg er varm i trøya og varm i hjertet etter å ha vært i begravelse. Det kan være en merkelig blanding av tristhet og glede over sånne stunder.
Og ufrivillig humor.
Som når vi står utenfor det vi tror er riktig lokale, og ikke drar kjensel på noen. Har slekta forandret seg sååå mye siden sist? Så mye at vi ikke ser et eneste kjent ansikt? Vi lister oss forsiktig inn i kirkerommet, snur på flisa, og nærmest løper ut igjen.
Ei av tantene mine hadde også virret seg inn i feil selskap, og til og med lagt ned en blomst inne i kirka, som hun måtte snike seg inn og hente, for den blomsten skulle jo ikke dit. Tenk om noen så det, og trodde at den avdøde hadde en hemmelig elskerinne eller noe sånt.
Sånn kan det gå.
Litt lenger borte finner vi endelig våre. Det er en trist anledning, men gjensynsgleden er stor. Akkurat da kjenner jeg hvor godt det er å ha tilhørighet. Jeg deler ut klemmer i øst og vest, og synes det er godt å være omgitt av mine egne, selv om vi nesten aldri treffes hverandre ellers. Det skulle man forresten ikke tro, for skravla går, og smilet sitter løst, under minnesamværet etterpå. Jeg er sikker på at Ingar ser og hører oss, og at han bifaller stemningen, for han var alltid festens midtpunkt, akkurat sånn som i dag. Det eneste som manglet var en låt av Roland Cedermark. Da hadde han garantert trampet takten.
For ungene mine var han bare Kong Ingar, intet mindre.
Jeg tenker på slekters gang når jeg sitter i seremonirommet. På mamma som er på Frosta denne dagen, fordi hennes bror begraves på samme dag, og til samme tid. Jeg skulle gjerne vært der, også. Jeg tenker på foreldre, barn og barnebarn, og på hvor godt det er å ha hverandre i sånne stunder.
Jeg sitter ved vinduet. Mitt høyre øye smiler, og det venstre, som er nærmest vinduet, gråter en tåre. Vemod og takknemlighet hand i hand.
Jeg skulle liksom lese versene som jeg hadde skrevet, tenkte jeg, men i frykt for at jeg ikke skulle klare det på en sånn dag, så hadde presten lovet å lese dem for meg. Det var en skikkelig feilvurdering. Jeg kjente det i magen med en gang, at dette hadde jeg fint klart selv, og mye bedre enn han gjorde det ( unnskyld, men det er faktisk sant ). Jeg har som kjent blitt mer vågsom enn før, men ikke så dristig at jeg våget å rope til den geistlige at ” Hei! Jeg vil gjerne lese diktet mitt selv! “
Så der satt jeg, med skjegget i postkassen.
Jeg bare visste, med 100% sikkerhet, at noe måtte gjøres, så under minnesamværet klinket jeg i glasset, og leste diktet slik det var ment å være:
Glimt i øyet, kjapp replikk, ord med snert vi alltid fikk. Kvikk i hodet, morsomt svar, slagferdig og artig kar.
Engasjert og glad i livet, fikk oss alle til å smile. Hei til alle på din vei, derfor savner mange deg.
Du var liten gutt på Frøya, livsglad ungdom her på øya. Rampestreker, fart og fest, det var da du trivdes best.
Høyrøstet og veldig sta, viljen din du ville ha. Glad i dem som du var nær, omsorgsfull og barnekjær.
Brydde deg om alle andre, ba oss tenke på hverandre. Buldrende og lettrørt mann, dette som går hand i hand.
Ingen er vel bare glad, ingen heller bare sta. Det er sånn det er å leve, mer av oss kan ingen kreve.
Du var alltid litt av alt, du var sukker, du var salt. Helt og ekte menneske,
Og det er lys vi vil skape. Et lys i hverdagen for ungdom som behøver det. Ungdom som ikke har tid til å være bare ung, fordi de er har fått en kreftdiagnose, og fordi de har så mye annet å tenke på. Tanker jeg skulle ønske at de hadde sluppet å tenke.
Det er derfor friminutter er viktig, akkurat som da vi gikk på skolen. Vi levde for disse friminuttene, iallefall så lenge de var lekne og sorgløse.
Jeg har fått med meg ei vidunderlig venninne på dette høstprosjektet mitt. Hun heter Anette, og har et hjerte av gull. Vi har begge spesielle grunner for å gløde for dette lille prosjektet vårt, spesielt fordi vi er så glad i Ellen, og særlig fordi hun har en varm og flott familie.
Denne saken har blitt vårt lille hjertebarn.
Vilde lærte oss hva Vildestyrke er, og da vil vi gjerne ordne en varm og rosa kveld for å samle inn penger til hennes Minnekonto. Jeg tipper at hun skåler sammen med oss, og holder et funklende stettglass med rødbrus i handa si.
Hun ville likt planene våre, og disse planene er fortsatt en hemmelighet.
Vi har gitt oss selv munnkurv.
Det som ikke er hemmelig, er at dere gjerne kan sette av noen timer den 21. Oktober, for det er kvelden verd. Vi kan ikke fortelle mer akkurat nå, men forteller mer så snart vi kan. Kanskje vil det meste forbli en overraskelse, og da kan dere glede dere ekstra mye, for overraskelser er spennende.
Jeg tror at vi kommer til å gjøre det sånn at vi selger billetter, der vi kan love en fin stund for pengene. Jeg bruker bloggen min til å reklamere for dette, og det synes jeg er helt greit. Det er ikke sykepleieren som snakker nå, men venninna. Alle pengene skal selvfølgelig gå uavkortet til ungdommen.
Vil du være vår gjest denne kvelden?
Du rusler gjennom skogen med sol på hendene dine som varmer av blyge kjærtegn. Du trår på en kongle på stien, kjenner det myke trykket av den gjennom sålen på skoen din. En liten hendelse, så liten at den nesten er ingenting. Men vær hos den med hele ditt menneske. for det hender deg på jorden dette.
Du lever. Lever.
– Hans Børli –
Jeg er heldig, jeg lever, og jeg kan gi av meg selv, og gi noe tilbake til dem som behøver det akkurat nå. Det er det som er drivkraften min, og det er det som er ønsket mitt.
Kanskje deler vi de samme ønskene, så la oss gjøre dette sammen <3
Jeg tror at det er to sider av samme sak. Det er vondt uansett. Til og med når man blir enig om å gå hver til sitt. Jeg vil ikke bruke viskelær på livet mitt, for det har formet meg til den jeg er. Alle opplevelser, alle gleder og alle sorger, det er MEG.
Du blir forlatt når noen dør, og du kan bli forlatt om andre fortsatt lever. Og du kan velge å forlate.
Det eneste jeg vet, er at livet leves her og nå, og at det er jeg som gjør mine valg. Valg som påvirker meg, og valg som påfører andre gleder og sorger.
Jeg ble født med navlestrengen rundt halsen, men ellers har jeg det bra. Ingen varige men, bortsett fra at jeg har lett for å bekymre meg. Kanskje det er derfor jeg har vondt for å puste av og til, fordi kroppen husker?
Jeg vet ikke.
Jeg er bare så uendelig glad for at jeg finner ord som lindrer. Ordene treffer de ømme punktene, kanskje litt som akupunktur. Jeg stikker ei nål inn i det området som er vondt, og så løser det vonde seg opp.
Takk og pris for at jeg våger å sette ord til tankene mine. Det er en gave. En gave som alltid har vært der, men som aldri har blitt forløst.
Før nå.
Tirsdag denne uka døde broren til pappa, og neste morgen døde broren til mamma. Det er mest vemodig. Vemodig fordi det er trist å miste, og rart, fordi min generasjon rykker nærmere.
Broren til pappa er vel den onkelen som jeg kjenner best, for han var en sosial skøyer. En brumlebass med stort hjerte. Den andre var traust bonde, ikke så synlig, men like fullt et verdifullt menneske, stillferdig og lun.
Det ramlet et dikt ned i hodet mitt da Ingar, broren til pappa, døde:
Glimt i øyet, kjapp replikk, ord med snert vi alltid fikk. Kvikk i hodet, morsomt svar, slagferdig og artig kar.
Engasjert og glad i livet, fikk oss alle til å smile. Hei til alle på din vei, derfor savner mange deg.
Du var liten gutt på Frøya, livsglad ungdom her på øya. Rampestreker, fart og fest, det var da du trivdes best.
Høyrøstet og veldig sta, viljen din du ville ha. Glad i dem som du var nær, omsorgsfull og barnekjær.
Brydde deg om alle andre, ba oss tenke på hverandre. Buldrende og lettrørt mann, dette som går hand i hand.
Ingen er vel bare glad, ingen heller bare sta. Det er sånn det er å leve, mer av oss kan ingen kreve.
Du var alltid litt av alt, du var sukker, du var salt. Helt og ekte menneske,
vi vil alltid huske det.
Hvil i fred, begge to <3
Sånn er det med kjærlighet, også. Kan kjærlighet ta slutt? Kan et samliv ta slutt? Ja, dessverre. De gode følelsene, og fellesskapet man har gjennom et levd samliv, vil alltid være der. Kjærligheten til barna, og til det livet som er levd under samme tak, det forsvinner aldri.
Heldigvis har vi minner.
Heldigvis, for jeg ville aldri vært det foruten. Likevel så er det noen ganger riktig å velge hver sin vei videre.
Høstens glød avløser sommerens varme, og gjør fargene enda mye sterkere enn de var, iallefall for den som elsker høstfarger. Når bladene slipper greina, så blir tankene lettere, og dagene bedre.
Det er om høsten jeg blomstrer, når himmelen er høyere og lufta skarpere enn ellers.
Hjertet roer seg når det blir mørkt, for mørket er trygt og godt, selv om jeg elsker lyse sommernetter. Det beste jeg vet er å gå tur i mørket, for da er jeg usynlig. Jeg har blitt mer og mer synlig i verden, og det liker jeg, men noen ganger er det godt at ingen ser meg.
Dessuten liker jeg kontraster. Å sitte ved brygga på Bogøya en sensommerdag, med en øl i hånda, er pur lykke, særlig når jeg vet at høsten følger etter.
Til og med lukta av nybanket tørrfisk er sjarmerende, selv om den lukter forferdelig stygt.
Høsten er som dovne bølger som så vidt orker å skvalpe mot skjæret. Ikke fordi de mangler energi, men fordi at livet er roligere enn før, samtidig som det skjer mer. De må ikke slå med voldsom kraft mot land for å markere standpunkt, det holder med rolige drag. Rolige drag som inneholder styrke og svakhet, ydmykhet og besluttsomhet.
Høsten er en trekkfugl. Forskjellen er at fuglen forlater høsten, mens jeg blir. Jeg blir mer enn gjerne, for jeg elsker brunt, orange, mosegrønt, plommerødt og himmelblå.
Høsten er en trekkfugl, fordi høsten rommer nye eventyr. Nå er jeg eventyrlysten og nysgjerrig. Jeg har vært på verdensomseiling i mitt eget liv, og trives best hjemme. Jeg har lært enormt mye om meg selv, og har endt opp som en sterk og fri kvinne.
Sterk, fordi jeg er tryggere på meg selv, selv om jeg aldri blir helt trygg. Fri, fordi jeg endelig har blitt kjent med meg selv, på ordentlig.
Fri som fuglen, vippende på ei grein som er full av søte plommer.
Å la ordene komme ut i form av et dikt er kjempeskummelt. Det er mye mer utleverende enn å skrive en kilometer lang tekst. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er kanskje fordi at ordene står så alene.
De blir mer synlige, og får mer kraft, på en måte.
De har ingenting å gjemme seg bak, og de kan ikke ligge på lur mellom linjene. Det er en ganske naken følelse, særlig for ei som alltid har vært tilkneppet.
Men det var før.
Nå tar jeg sats og kaster meg ut i det rosa og blå, så får det briste eller bære. Det kan bli et stup til 20 i stil, eller det kan ende i et realt mageplask, som svir lenge etter at jeg har landet.
Den som har landet på magen vet at det gjør vondt, men det går over av seg selv. Det gir ingen varige men, så jeg har ingenting å tape, bortsett fra at åpenhet er å balansere på line.
Åpenhet kan være fint, og åpenhet kan være provoserende. Jeg er helt avhengig av å feste blikket på et punkt langt der framme, for da vet jeg at jeg vingler mindre.
Da er det mye lettere å sette den ene foten foran den andre, for med en gang jeg ser meg tilbake, eller så fort jeg titter ned, så kommer angsten for å falle.
Jeg hadde aldri trodd at 40-årene skulle bli mitt tiår, på godt og vondt. Det tiåret da jeg skulle bli vitne til min egen personlige forvandling, for det er hva det er.
En forvandling.
Jeg tar ansvar på jobb, og jeg uttrykker tydelig hva jeg mener. Jeg våger å ta egenrådige valg, som er bra for meg selv, og i det lange løp bra for dem som er rundt meg. Jeg har lært å lytte til min indre stemme, og enda viktigere, jeg har lært å følge det som den indre stemmen forteller meg. Det som kalles magefølelsen, kanskje.
Mageplask og magefølelse; det er i magen det kjennes best.
Det sitter massevis av nerver og følelser gjemt i magen. Noen ganger vaser de seg ihop som et fiskegarn, sånn at alt blir en stor floke. To ganger har denne knuten vært så hard at jeg nesten ikke holdt det ut. Jeg skjønte ikke hva det var, for det var så fysisk vondt at jeg trodde jeg skulle dø av det.
Det var som en hær med soldater, som marsjerte og invaderte det landet som er mitt. De tråkket på nervene mine, sånn at jeg både kauket og spydde.
Jeg, som egentlig er lydløs.
I ettertid stilte jeg diagnosen selv, som jeg noen ganger gjør, fordi det er jeg som kjenner kroppen min best. Når jeg kjenner antydning til det samme nå, så hiver jeg innpå to Naproxen, fyller en plastpose med glohett vann og legger på magen, samtidig som jeg legger meg flatt og tar noen dype magedrag.
Så fnyser jeg litt av legen som trodde at det var luftsmerter, mens jeg liker den legen som var enig med meg, han som lyttet og forsto.
Jeg har ikke tålmodighet med floker. Da kaster jeg heller garnet og kjøper et nytt. Hadde det bare vært så enkelt, men det er det ikke. Jeg må pent bruke den tiden det tar, for jeg kan ikke fange nye øyeblikk i garnet før flokene er borte.
Da jeg gikk på søndagsskolen, så samlet vi fisk og stjerner i garnet. Hver gang vi møtte opp så fikk vi en fisk, og når vi hadde samlet et visst antall fisker så fikk vi en gullstjerne. Det var sånn stas å få den gullstjerna.
Det var en stjernestund, og helt sikkert en sjøstjerne.
Det er sånn jeg gjør det nå, også. Jeg samler på gode øyeblikk, og det betyr at jeg samler fisker i garnet mitt. Jeg prøver å nøste opp i flokene etterhvert som de kommer, sånn at jeg slipper å bruke så mye tid og krefter på å løse dem opp.
Så er det stjernestundene. Jeg husker ikke om jeg fikk dem etter fem eller ti fisker, men jeg husker følelsen det ga å få dem. Jeg går aldri rundt med en lykkefølelse som varer lenge, det er heller ørsmå lysglimt. Plutselig er følelsen der, og så fordufter den, like fort som den kom.
Helt til neste gang jeg finner ord som gjerne vil bli til et dikt, for ordene er som stjerner. Jeg samler på dem, og jeg deler dem ut.
Jeg er ganske stolt over å ha kommet dit jeg er nå, og jeg er glad for at jeg finner ord som passer til tankene mine. Jeg er glad for at den indre stemmen har kommet opp til vannflata, sånn at den kan ljome så høyt at til og med JEG hører det.
Det har jeg merket når jeg sitter i kajakken, sånn like over vannskorpa. Stemmene bærer veldig godt, og det er lett å høre hva andre sier, selv om de er langt unna.
